I dagens samfunn er det ikke bare, bare å være supermamma. En skal helst jobbe mot en suksessfull karriere og ta høyere utdanning. En dag kan innebære intervalløkter med amming, lesing og skriving. En skal heller ikke se vekk ifra trøsting, kosing og stell, for det er utrolig viktig å være tilstedte for barnet. Der forsvant plutselig tiden til å være den strukturerte og dyktige studenten som alltid er forberedt til en hver forelesning. Når en endelig tenker at tiden er inne for å studere, neida, tiden er egentlig inne for å hente søsken i barnehagen.
Et strøkent hjem ser selvfølgelig også noe en supermamma må strebe etter. Ettermiddag begynner det, for kvelden skal helst brukes til å studere, tror man. Mens en rydder i den ene enden, så»rydder» minste mann i den andre enden, dette samarbeidet er ikke helt effektivt. En supermamma vet når en må kaste inn håndkle, barn å få leke for å utvikle sin fantasi. Vi venter med og rydde til kveld, for da er det ingen som roter. Kvelden har kommet og alle sover søtt, er de ryddingen av det pent dekorerte hjemmet kan starte. Det er som regel et omfattende arbeid som innebærer kjøkken med mat på de fleste steder, etter en liten som praktiserer kreative spisemåter. Stuen er heller ikke spart for barns kreativitet, og en legokloss kan blant annet brukes til å putte mellom alle sofaputene.
Når en er halvveis inne i ryddingen, det er da den minste setter i å hyle. En ting er sikkert, en baby sover ikke når du tror du har kontroll på situasjonen.
Etter to timer med frem og tilbake for å trøste og rydde siste resten, detter en om i sofaen. Nå kan en endelig begynne å studere, med redusert energinivå. Det er i det øyeblikket en kommer på, en har glemt treningsrutinen.
Da var det på tusle seg inn på badet, på med treningstøyet. En kan for all del ikke overse treningen, en dag uten trening er som en dag uten mening. Yoga matten er rullet ut, og mens en leter etter sinnsro, hyler den minste igjen. Sulten må mettes, og mens en sitter der og ammer finner både supermamma og den lille veien til drømmeland. Med tre kapittel for lite lest, en delvis stram kropp, men lykkelige barn er man to skritt nærmere idealet supermamma.
Den populære transportappen Über gjør store fremskritt i Europa, og enkelte sier den har revolusjonert taxibransjen. I Norge, derimot passer ikke appen inn i det allerede eksisterende transportsystemet og lovene rundt dette, så dette kommer med utfordringer for de som ønsker å benytte seg av tilbudet her. Konseptet er at både kunde og sjåføren har appen på sin telefon, og hele reisen blir bestilt, navigert og betalt gjennom appen. I Norge blir den nå bare brukt i Oslo, selv om appen er bestemt som generelt ulovlig.
Her i landet må man gjennom en rekke steg for å få en kjøreseddel til godkjent persontransport, dette er en av kravene über ikke har. I tillegg er det problemer med skatt og diverse andre aspekter som gjør at sjåførene fra über blir sett på som pirattaxier av politiet i dag. I Oslo har allerede mange biler blitt avskiltet på grunn av dette.
Mange er enig i at taxibransjen sårt trenger en reform. Det kan være både dyrt og vanskelig å skaffe seg taxi, og man blir gjerne sittende på telefonen for å forklare veien til akkurat der man står. I Über kan sjåføren alltid se deg, og du han se han via appen, og de har mange smarte løsninger som den tradisjonelle taxien kan lære mye av. Likevel er det viktig å respektere de lover og regler som virker nå, og stille alle konkurrenter fra et likt startpunkt. Grunnen til at taxi kan være for eksempel dyrt er på grunn av alle reguleringene i bransjen som skal sikre kunden et sikkert og godt produkt, og über har ikke disse kravene, og man kan dermed ikke være sikkert på at produktet er trygt.
Enten må über tilrettelegge seg de norske lovene, eller så må det skje en endring i systemet vårt, og dermed reformere hele taxibransjen. Dette kan være en god ting, selv om taxibransjen er bekymret for denne nye konkurrenten, vil nye retningslinjer være svært nyttig i en utslitt bransje, og kundene vil få nyte godene av fri konkurranse.
Historien om 22 år gamle Jørgen fra Steinkjer fikk forrige uke stor oppmerksomhet. Etter flere år med jobbsøking uten hell, bestemte han seg for å legge ut en søknad på sin private Facebook-profil, og innlegget ble delt av over 8000 personer i løpet av en dag. I innleget skriver Jørgen at han til tross for sine 140 cm høyde, har bestått yrkessjåførskole og tatt førerkort for lastebil, ved hjelp av tilpasninger for sin høyde. Drømmen om å bli lastebilsjåfør fortsatte med andre ord å spire.
I løpet av de siste par årene og Facebooks veletablerte rolle i samfunnet, har vi sett flere eksempler på innlegg som har fått enorm respons via delinger, kommentarer og «likes». Det har satt konseptet «nettvett» på spissen da en slik delingskultur både kan være på godt og vondt. For Jørgens del, som skrev en post der han fortalte at han søkte jobb, ble det en lykkelig slutt. Historien endte med at et selskap tilbudte han en fulltidsstilling som lastebilsjåfør, fordi de hadde sett søknaden hans via Facebook.
Å markedsføre seg selv via sosiale medier er ingen nyhet lengre, og flere selskap og forretninger bruker både Facebook og Instragram mye. Spesielt rundt høytider som jul og påske, der det settes i gang konkurranser der du deltar med å dele deres poster og dermed er en stor bidragsyter til markedsføring uten at du kanskje er helt bevisst over det.
Allerede på mandag begynner jeg å grue meg til onsdagen. Skjønt, ikke hele onsdagen, bare de tre kvarterene mellom 07.30 og 08.15. På disse tre kvarterene skal jeg altså gjøre en halv dags arbeid, i alle fall føles det slik.
Jeg har to barn, Storm (6) og Baste (3). Storm skal på SFO før skolen begynner. SFO åpner dørene 07.30. På dette klokkeslettet må vi stå klare utenfor døren, Storm, Baste og jeg, gjerne i pøsregn, og gjerne med litt småkrangling om hvem sin tur det er til å bruke min ekstremt kraftige hodelykt. Om vi er heldig, slippes vi inn tidsnok. Storm kler av seg yttertøyet, tar på tøfler, finner fram meldemappen og går mot klasserommet. De som har barn i denne alderen vet at denne prosessen tar fryktelig lang tid, da 6-åringer flest kun kan holde en tanke i hodet i underkant av et halvt sekund, med mindre det dreier seg om Ninjago eller Disney Infinity.
Når Storm er trygt levert, begynner jakten på Baste, som har gjemt seg på et av tre vanlige gjemmesteder. Problemet er at en rett linje mellom alle disse punktene utgjør minst 200 meter, og den rette linjen eksisterer kun i teorien. Er han bak døren, kommer vi oss fort videre, men om han gjemmer seg under trappen, kan vi legge på 5 minutter. Heldigvis kan vi en snarvei til barnehagen, så når Baste endelig er lokalisert, sparer vi minst ett og et halvt minutt på å snike oss ut på baksiden av skolen. På baksiden av skolen finnes det dessverre pinner. Store pinner, små pinner, tykke pinner og, Bastes favoritt, lange, tykke og tunge pinner. Det å velge seg en pinne han kan bære med seg det siste stykket bort i barnehagen krever selvsagt nøye vurdering, og tar sin tid. Ingen av mine hastige anbefalinger blir godkjent av den lille pinne-connoiseuren.
Når pinnen er bragt fram og godt skjult for små potensielle pinnetyver, går det heldigvis litt raskere. Baste kjenner rutinen, og gjør det som forventes. Dette er viktig for Baste, for han er jo stor gutt, så alt må gjøres riktig. Ja gjerne så riktig at det må gjøres om igjen om det ikke føltes riktig første gangen, til tross for mine protester: «Du trenger ikke ta på deg skoen igjen for å ta den av deg på riktig måte».
Klokken 07.59 løper jeg til bybanen, som på denne tiden fylles opp av småstressa småbarnsforeldre. Det er lett å kjenne dem igjen på det slitne blikket og de blå fotposene utenpå skoene.
Kl. 08.15 Er jeg utslitt, men på plass på datalab 106. Jeg er student og pappa, og onsdager mellom 07.30 og 08.15 er mitt lille helvete.
I går var dagen jeg visste at generasjon internett hadde fått jobb i selv landets mest etablerte redaksjoner. Kanskje har de praksis, mest sannsynlig er de bare freelance, likevel ble jeg kald inn til margen av å lese sakene de produserte.
Det regner i Bergen
Det var bare en sak i Bergens Tidene om at det regner i Bergen.
Ingenting kunne være mindre oppsiktsvekkende. Likevel sank hjertet helt ned i magen: artikkelen hadde form av en sak på nettstedet Buzzfeed. For hvert punkt i saken som hadde fått navnet «Elsker du fortsatt Bergen etter å ha lest denne saken?» ble jeg møtt av et av internetts mest berømte gif. (Altså små animerte filer som ofte er et lite kutt av en større helhet.)
Når etablerte medier oppfører seg som private på nett
«Cat Tax» er et fenomen fra nettsiden Imgur der en hver bilde-post kan avslutte med bildet av en hvilensomhelst katt. Katten er ment å blidgjøre mottaker, og stimulere til en positiv respons. (I form av at bilde-posten stemmes opp, og slik når flere.) I går kveld betalte altså Bergens Tidene sin Cat Tax, ikke bare en men to ganger.
Også på rikskringkastingens nettsider ble jeg møtt av en av internettets mange katter. Dette var riktignok en sak publisert av NRK P3, som i alle fall historisk sett var statskanalens enfant terrible. Til gjengled var denne saken av langt mørkere karakter: en ung jente mente hun var en katt fanget i en kvinnes kropp. Jeg sier mørkere fordi en slik artikkel med stor sannsynlighet vil føre til at sakens hovedperson vil bli utsatt for hånlige kommentarer. Innimellom et par kommentarer om hvor pinlig berørt man ble av intervjuobjektet tok kommentarfeltet en ganske uventet retning. Det mentes at dette var brudd på god presseskikk, og flere sa de skulle klage til PFU.
Ny på nett
Er det voksesmerter? Internett er kun et øyeblikk av vår felles historie og man kan påstå at ingen enda helt er i stand til bruke det. Likevel er det bekymringsfullt at etablerte redaksjoner velger å benytte seg av det som være private utgiveres privilegium: nemlig det å bestikke leseren med en kattepus.
Å første gong ta steget ut døra, hugse å dra ut kaffitraktaren før du går. Mor har alltid hatt den rolla. Ho har gjort det for deg. Og du drakk jo ikkje kaffi før inntil eit halvt år sidan uansett, men no er du eit koffeinvrak. Eit skjelvande koffeinvrak.
Ei einaste natt er alt du har hatt her, og no er det rett på. I går sov du til halv eitt, i dag skal du opp halv sju. Du dusjar, kjemmer håret. Første skuledag, du har gjort det før, men få ganger har det kjentes meir framand enn dette. Ny by. Nye menneske, men du kjenner ingen. Før du flytta til Bergen var du fast bestemt på at du måtte til utlandet for å finne det du vil kalle «storbyar», men den gang ei. Bergen kjennest stor no. 250 000 menneske, men du kjenner ingen.
Du trudde desse tinga berre skjedd på film, men allereie første natta får du oppleve høglydd hyrdestund signert naboen din. Du ynskjer å vere glad på hans vegne. Du vil så veldig gjerne, men du klarar det ikkje heilt. Han kjenner andre. Det gjer ikkje du. Han burde for faen invitere deg med. Eller inn. Kanskje ikkje med. Det skal han sleppe, men berre ein kopp kaffi? Det burde ikkje vere så vanskeleg. Dei største ideane blir til i nye møter med god tid, kaffi og store øyrer. Du håpar å bli kjend med storøyra mennesker og helst berre sitte i hjørnet på Cafe Opera og løyse verdsproblem, men ein må jo finansiere kaffiforbruket. Ein må jo ha inntekt. Takk gud for Statens lånekasse for utdanning.
Du opnar baggen du ikkje orka å pakke ut kvelden før. Nye Converse, Fjällräven-sekk. Så mange merkelappar. Så mykje plast. Det er det ein har i byen, er det ikkje? Det er august og du skal forhåpentlegvis bli kjend med nokon som held ut i studiene like lenge som deg. Dei ørkeslause timane ein nyttar denne føremiddagen. Opprop på Forum Kino, du har aldri vert der før eller sidan. I byrjinga skular alle på kvarandre. «Jaså. Så det er desse eg skal bli kjend med. Dette er altså neste generasjons medievitarar.». Berre tanken på å vere omringa av alle desse forventningane ville vanlegvis vere nok til å etterlate deg sengeliggande i fleire dagar, men du har lova deg sjølv å skjerpe deg. Du skal skjerpe deg. Det er trass alt venta av deg.
Etter ørkeslause timar utan eit ord kjem endeleg det første. Ein av desse karane som fekk bakoversveis i konfirmasjonsgave ropar nervøst «Så ja, det blir fest hos meg i kveld. Håpar de kjem!», i det de skiljer lag. Det er som om han forventar at de kjem. At de veit kvar han bur. Alle sammen. Du veit det ikkje, men det er sikkert ikkje så nøye. Det kan jo ikkje skade å sitte aleine berre ein kveld til.
Det kan vere godt å vere aleine. Du trur og det kan vere godt å vere saman med andre, men det beste er nok å kunne velje mellom dei to. Velje fritt. Ikkje la seg temme av den svarte hunden som heng med hovudet i spegelen kvar einaste morgon.
I fem måneder jobbet jeg som engelsklærer for rundt 1800 elever i en mindre kinesisk by på østkysten av Kina. Elevene gikk i 1.-3. klasse, og hadde derfor begrenset engelsk vokabular. Likevel overgikk deres engelske vokabular mitt eget kinesiske med god margin. Du begynner kanskje å forstå tegningen.
Friminutt i Rui’an: Det blir trangt om skoleplassen når 1800 elever skal ut og leke. Foto: Nora Fjeldheim Lerstøl
Tegningen er nemlig av en stor kommunikativ utfordring. I dag reiser stadig flere til Sør-Øst Asia for å jobbe som engelsklærere. Organisasjoner verden over arrangerer TEFL-kurs (Teach English as a Foreign Language), som skal lære en å lære bort. Det er mange koder å knekke for å undervise i et språk uten å ha et fellesspråklig utgangspunkt.
Musesteg med elefantgestikuleringer
Monkey see, monkey do. Visuelle hjelpemidler ble essensielle for at elevene skulle forstå hva ordene som vi uttalte betydde. Uten powerpoint sto jeg for det meste på bar bakke, og frykten for at det tekniske skulle svikte lå alltid og lurte. Da blir kreativiteten definitivt satt på prøve. Hva gjør man når det ikke lenger er mulig å forklare for elevene med ord?
Denne utfordringen kan gjøre det vanskelig å møte progresjonsforventningene til skoleledelsen. Enkle øvelser blir vanskelige å formidle til klassen, og kroppsspråket må være klinkende klart. Bare det å forklare elevene at de skal snu seg til sidemannen for å øve seg på å si en strofe, kan bli komplisert. Eller det å forklare hvor tungen skal ligge.
– Repeat after me: season, sier jeg.
– Fifa, svarer de i kor.
– No, S – ss – season.
– Ss – fifa!
Rollen til en TEFL-lærer kan fort mistolkes som rollen til en logoped. Du peker mot baksiden av tennene hvor s-lyden blir laget, og i frustrasjonens øyeblikk er det ikke en veldig grasiøs undervisning som blir praktisert, når en energisk viser fram tanngarden sin til 55 seksåringer.
Google-bannlysing og blomstrende kreativitet
Behovet for engelsklærere er stort, noe som gjenspeiles i det utbredte fenomenet chinglish. Dette er et slags blandingsspråk mellom kinesisk og engelsk. Selv har jeg en teori om at ting kanskje hadde gått bedre dersom ikke Google, og herunder Google translate, hadde vært forbudt i Kina. Overalt ser en nemlig forsøk på engelsk skilting, med noe variert hell.
Men heldigvis – alt i alt så forstår en stort sett hva det er som blir formidlet. Exit og entrance kan jo strengt tatt være samme fysiske sted, alt etter om du skal inn eller ut, så hvorfor ikke slå det sammen til «exitrance»? Har du et handicap og må bruke toalettet for funksjonshemmede? Ingen bekymringer, bare bruk «no problem toilet».
Meet my fat friend
Språket er en utfordring i seg selv, men det er langt fra den eneste. I løpet av tiden i Kina opplevde jeg store forskjeller på det kulturelle planet, noe jeg også hadde forventet. Men selv om jeg prøvde å være forberedt på at alt kunne skje, så ble jeg overrumplet da jeg fikk observere engelsktimen til en av de kinesiske lærerne. De skulle nemlig lære å beskrive hverandre.
I takt med den direkte væremåten som kinesere har, så har de ikke en mer diskret fremtoning selv om de snakker på engelsk. På mange måter blir vestlige gester implementert i engelskundervisningen, noe som gjør at de lærer vestlige kulturuttrykk i form av høflighetsfraser, håndtrykk og lignende. Men enkelte ting forblir vesentlig kinesisk. Den kinesiske engelsklæreren fikk elevene til å reise seg parvis og introdusere vennen sin for klassen.
En direkte lærebok: Den vestlige kulturen er ikke alltid like godt fremstilt i engelskbøkene. Foto: Nora Fjeldheim Lerstøl
– Who’s your friend?
– My friend is tall and fat.
– Hello, nice to meet you.
Umiddelbart mistet jeg respekten for læreren som tillot elevene sine å reise seg opp og si noe slikt om klassekameraten si. Forbauselsen min varte i rundt ti minutter. Da fikk jeg sniktittet i læreboka til en elev, og oppdaget den tydelig forklarte læringsoppgaven, hvor «my friend» var tydelig beskrevet med adjektiveksempelet «fat». Det politisk ukorrekte opptrer i en annen liga i Kina.
Skjulte hverdagstriks
Ordningen med TEFL-undervisning i den kinesiske skolen kommer altså som et ekstratilbud til den vanlige engelskundervisningen med de lokale lærerne. I Kina er strukturen på læringskurven i skolen nøye lagt opp. Ut fra egne erfaringer kan jeg påstå at det ikke alltid blir tatt høyde for at utenlandske lærere har vanskeligere for å oppnå en tilsvarende klassekontroll. Her kan det oppstå mang en frustrert situasjon, både for TEFL-lærer og elevene.
Kinesiske lærere har egne triks for å beholde klasseroen, og det er ikke alltid engelsken deres er stødig nok til å klare å forklare dette videre. Noen gjengangere for å oppnå ro i klasserommet var det, for eksempel når læreren sa «three, two, one», så svarte klassen et synkront «O!». Og det ble dønn stille. En annen variant var å si «A, B, C», med «C, B, A!» som svar fra klassen. Denne teknikken var gull verdt, så snart jeg hadde lært meg den.
Med noen klasser tok det litt lengre tid. Desperasjonen min steg raskt da jeg en gang underviste i en klasse hvor ingen av de ovennevnte strofene fungerte på barna, og levenet i rommet bare fortsatte. Nei, hallo, dette går ikke, tenkte jeg. Til slutt begynte jeg frustrert å klappe i hendene for oppmerksomheten, samtidig som jeg forsøkte å overdøve dem med et «Hey, hey, hey!». Til min store overraskelse fikk jeg et enstemmig «Say OK!» tilbake, etterfulgt av stillhet.
Ved roten av en naturlig impuls ble koden tilfeldigvis knekt, og sjelden har selve mestringsfølelsen blitt opplevd som mer personlig vinnende. Kanskje er vi mer like enn vi skulle tro, likevel.
I dag har eg tatt eit lagnadstungt val. Eit val som vil spara meg for mykje tid og irritasjon.
KLIKKFISKE: Ein moderne VG-journalist. FOTO: WAPSTER / https://www.flickr.com/photos/wapster
Eg bruker mykje tid på nett. Mykje av denne tida går med til det eg vil karakterisera som fornuftige aktivitetar som til dømes har med studium, interesser og hobbyar å gjera. Men eg bruker dessverre òg mykje tid på mindre fornuftige aktivitetar. Du vil ikke tro hvilke!
Som student som sit mykje framføre PC-en i samband med lesing av pensum og oppgåveskriving, blir det fort nokre besøk innom diverse nettaviser i laupet av ei arbeidsøkt. No har eg kome fram til at enkelte av desse nettavisene ikkje lenger skal få plass i min kvardag. Denne slutninga kjem som følgje av fleire grunnar, men eg vil seia at fellesnemnaren for desse er kommersialisering. No skal eg endeleg ta grep, og avgrensa mengda clickbaits eg utsett meg sjølv for.
Clickbaits – til å bli sjuk av
Det kan vera utfordrande å definera clickbaits, for ordet nyttast på forskjellige måtar. Enkelte vil nok karakterisera tekstar som listar opp korleis ein blir betre i ditt og datt, kva ein skal seia og ikkje seia til den og den personen, og kva symptom ein må sjå etter for å vita om ein er døyande (VG+), som clickbaiting.
Dette er døme på simple tekstar som har eitt enkelt formål, å generera klikk for penganes skyld. Slike saker har etter mi erfaring aldri noko opplysande informasjon å komma med, for punkta i desse listene har ein tendens til å seia sjølv. Kven skulle trudd at det å skru av lyset kunne ha positiv effekt på søvnen? Eller at det å lytta til partnaren sin kan vera bra for eit forhold? No abonnerer eg ikkje på VG+, så eg veit ikkje om eg er døyande i skrivande stund, men her ser eg for meg punkt som Du tisser blod, Tennene dine faller ut og Du spyr opp innvollene dine. Læringsutbytet ein sit igjen med etter å ha lest ei slik liste-sak er på sitt beste ikkje-eksisterande, men slike saker er iallfall ikkje misvisande. Ein veit liksom kva ein får ved å trykka seg inn på ei slik sak, iallfall etter å ha gått på smellen eit par gonger. Ikkje misforstå meg, eg hatar desse listene, og eg hatar det faktum at slike ikkje-nyheiter i det heile tatt er å finna i nettaviser, men det finnes verre formar for clickbaiting.
Clickbaiting slik eg først og fremst tenker på det, er overskrifter kor lesarar blir forsøkt lurt inn på ein artikkel ved at det ikkje blir gitt god nok informasjon om kva saka handlar om, eller ved at overskrifta er misvisande og framstiller saka heilt feil. Med clickbaits vil journalistar iallfall ha deg til å bita på kroken ved anten å pirra di nysgjerrigheit eller ved å sjokkera deg. Dei to metodane for å oppnå dette, å vera mangelfull og å vera misvisande, kan sjølvsagt henga saman ettersom misvisande informasjon kan følgja av mangelfull informasjon lagt fram på ein bestemt måte. Eit døme på dette kan vera ei sak frå Dagbladet: Ny straffelov: – Voldtekt blir ikkje lenger kalt «en forbrytelse». Inne i saka finn ein denne teksten under overskrifta: Det er et lovbrudd eller en kriminell handling. Dette er tåpelig, og saka kunne med enkle grep vore ei heilt ok nyheitssak, om berre namneendringa hadde fått plass i overskrifta. Dette er ikkje journalistikk, men ein skriftlig versjon av Rickrolling.
Eit anna døme på misvisande informasjon kan vera overskrifter som «Kjent skuespiller død», gjerne med eit bilete av to skodespelarar ovanfor. I desse tilfella er den eine av skodespelarane svært kjent, medan den andre vil vera ukjent for folk flest. Utifrå eit slikt oppsett er det enkelt å skjønna kven som er død om ein berre har litt erfaring frå enkelte nettaviser. Klikk-gribbane ville aldri lagt ved eit slikt bilete for å skapa usikkerheit dersom det var ein veldig kjent skodespelar som var død. Det heile er skammelig og respektlaust, og eg meiner at journalistar bør spørja seg kor greitt det er å bruka kjente fjes for å generera klikk og tena pengar på ein annan person sin død. Eg har i det siste vurdert å laga meg ei liste kor eg skriv ned namnet på journalistar eg kjem over som skriv slike saker. Med ei slik liste på plass, kan eg venta på at listefyllet mitt skal døy, for så å laga sak med tittelen «Journalist er daud», og slenga ved eit bilete av nokon av betyding.
Dette er slutten
Eit døme på nokon av betyding som tilsynelatande er døyande, er den såkalla vaktbikkja. Norske nettaviser går i større og større grad over til å skriva saker utan nyheitsrelevans. Saker som er enkle og billige å produsera, og som genererer mange klikk. Ja då, det er klart at eigarar vil tena pengar, og ettersom papiravisene også er døyande er dette tåpelege fokuset på å generera flest mogleg klikk den enklaste vegen å gå. Men kom an, om dette er retninga ein vel å gå, får ein presentera seg sjølv deretter. Ein ting er å vera misvisande i sine overskrifter og slik indirekte lyga om innhaldet i ei sak, ein annan ting er å lyga om innhaldet på sida generelt: Kjære VG-leser! Ved å skru på annonser, hjelper du å finansiere tidkrevende og viktig journalistikk. Eg skrur gjerne av Adblock på nettsider dersom eg finn dei verdige, men då må dei tilfredsstilla to enkle kriterium. Dei må 1) ha brukande innhald og 2) la journalistane sine skriva på nynorsk. VG bommar på begge krava mine, og difor er det no slutt på VG for min del. Framover skal eg halda meg til NRK, Bergens Tidende og andre nettaviser som tilfredsstill mine audmjuke krav. Dette vil spara meg for unødig tidsbruk på unødig «nyheitsstoff». VG, Dagbladet og andre kjendis/buzzfeed-nettsider kan ta seg ei bolle.
Dirigentens sprell: Mimikken i seg selv kan være en Oscar verdig. (Wikimedia Commons)For en tid tilbake havnet jeg i en diskusjon med en venninne. Vi satt i Grieghallen og ventet på at en av pianokonsertene til Rachmaninov skulle begynne. Hun kommenterte at hun mente dirigenten i grunnen spiller en overflødig rolle, orkesteret hadde da klart seg helt fint alene slik andre musikere gjør. Kanskje hadde hun rett i det hun sa, at det faktisk hadde vært mulig for orkesteret, til tross for sitt omfang på 101 kvinner og menn, å prestere vel så bra uten en som står og vifter med en pinne.
Likevel gikk jeg umiddelbart i forsvarsposisjon. Jeg har utallige ganger sittet på den andre siden av dirigentens podie, konsert etter konsert har jeg fulgt hver minste bevegelse dirigenten gjør. Alt fra veiving med armer til en imponerende variasjon av ansiktsutrykk. Ja, mimikken i seg selv kan være en Oscar verdig. Kall meg gjerne bastant, men dette er min påstand: Dirigenten er jo den viktigste av dem alle! Dirigenten er konsertens superlim.
De som holder på med improvisasjon har et annet syn på det, men når over hundre musikere skal samkjøres, bør noen ta ansvar for å holde takten. En felles takt, vel å merke. Jeg er absolutt ikke for et anarki på scenen. Men heller ikke et enevelde. Min påstand er jo at det som foregår på scenen er en kommunikasjonssituasjon. Men denne kommuniseringen; går den egentlig begge veier? Eller er det dirigentens viftende monolog og hule hånd som råder?
Et universelt språk
I mine øyne er noe av det mest fascinerende med musikk, det at du kan gi en musiker et ark med smale, horisontale streker og dekorert med noen prikker her og der, og det vil bli tolket og omgjort til musikk uansett hvor i verden du befinner deg. Notesystemet er et universelt språk som gjør det mulig å kommunisere musikk på tvers av landegrenser, språkbarrierer og århundrer. Tenk at vi den dag i dag kan ta frem en note skrevet av Mozart på 1700-tallet, og høre det samme som han hørte i sitt eget hode da han satt og komponerte for seg selv i datidens Wien. Eller for eksempel hans første symfoni, som han komponerte som åtteåring hjemme i fødebyen Salzburg.
For meg virker det nesten utrolig at så mye informasjon, så mange lyder og klanger, kan komprimeres til små prikker på et ark. Nå vil kanskje noen argumentere med det faktum at dette kun er en brøkdel av all den informasjon som kan lagres elektronisk på for eksempel et minnekort. Eller at det vel er nøyaktig det samme som skjer nå mens jeg skriver dette ved å taste inn ulike bokstavkombinasjoner. Men til gjengjeld er prikkene, eller notene, nok til å sette et helt orkester i sving og skape alle tenkelige, og utenkelige, harmonier. Det er et universelt språk som kan forstås av alle – men allikevel tolkes forskjellig. Og igjen kommer dirigenten på scenen.
Harmoni og dissonans
Det har vært stor medieoppmerksomhet rundt Harmonien det siste året. Vårt Lands anmeldelse av jubileumsgallaen 8. oktober, trekker frem nettopp dirigentens avgjørende rolle under fremførelsen: ”Andrew Littons «saftige» form for musisering gikk til full uttelling i Maurice Ravels Daphnis og Chloë, det skal mage til for å få dette svære, duvende verket (med svært kor, ypperlig gjort denne kvelden) på styr. Bare beundring å melde for hans evne til å lokke fram det lengselsfullt nostalgiske i musikken, minner om svunne tider og tapte horisonter.” (Vårt Land, 2015)
Litton ilegges stor ære for konsertsuksessen og hylles for sin evne til å “lokke fram” følelser i musikken. Så var heller ikke dette en vanlig konsert, men en storslått fest som markerte finalen for en sjefsdirigent og preludiet til en annen: Ed Gardner. Selve dirigentbyttet ble markert ved overrekkelsen av Edvard Griegs gamle taktstokk.
Da jeg som liten spilte tverrfløyte i det lokale skolekorpset, anså jeg vel egentlig aldri dirigenten som noe mer enn en voksen som skulle holde ro og orden blant rekkene av småtroll som hadde fått hånden i sitt første instrument. Slik blir det nemlig bråk av. Og det kan bli bråk av mindre: Edvard Grieg holdt ut i kun to år som sjefsdirigent for Harmonien (mot Littons hele 12 år). Det gikk raskt fra harmoni til dissonans, og herr Grieg gikk i protest. I sitt oppsigelsesbrev akket og bar han seg: Tenk at de kvinnelige musikerne kunne utebli fra generalprøven på grunn av et simpelt BALL! Uhørt!
Orkesterets puls
Som sanger er jeg smertelig klar over den viktige rollen en dirigent spiller under konsertene – men også øvelsene våre. Fra vi kaster vårt første blikk på partituret, er det dirigenten som leder an. Det sies at koristers hjerter synkroniseres når de synger sammen. Dirigenten er orkesterets pulserende hjerte. Det skjer noe magisk i samspillet mellom orkester, kor og dirigent. I ukesvis, minst, har de slitt sammen, terpet og finpusset, helt til siste øyeblikk: Premieren, nå får det briste eller bære. Jeg unner alle å oppleve en klassisk konsert fra orkesterets perspektiv. Å følge dirigenten idet han gir liv til hver eneste lille note med hele sin kropp og sjel. Selv hver lille muskel i ansiktet formidler en følelse, en stemning, og litt etter litt vekkes komponistenes toner til live igjen og igjen.
N.N. (2015) Bergensfest til siste tone. Vårt Land [Internett], 9. oktober. Tilgjengelig fra: <http://www.vl.no/kultur/bergensfest-til-siste-tone-1.419017> [Lest 11. oktober 2015].
Bruken av sosiale medier øker stadig og er noe som kjennetegner den digitale verden vi nå lever i. Instagram er én blant flere «apper» og sosiale medier, som er til for å kommunisere gjennom bilder. Hva er det som gjør Instagram så populær, og hvordan kan man som bruker bindes sammen med andre mennesker der ute?
Perfekte liv gjennom perfekte bilder? En bruk av Instagram går enkelt ut på å dele bilder eller videoer gjennom ens egen profil. Her følger andre din profil og du følger andre. Gjennom kjendisers Instagram-profiler står man overfor en gjennomført profil med gjerne lyse og klare bilder av enten dem selv med perfekt hår som faller i lokker over en stilfull jakke, eller av interiørdetaljer og innbydende mat. På denne måten kommuniseres det en «perfekt» verden, og har man ikke et så flott liv selv, kan hvem som helst spille på bildenes kraft og fremstille seg slik.
Man kan dermed snakke om en identitetskapelse gjennom publisering av bilder, hvor man kan skape en selvønsket identitet. Jeg er selv «guilty as charge» når jeg til tider iscenesetter mine egne bilder. Her snakker vi det å legge den nyeste utgaven av et magasin i en perfekt vinkel med en kaffekopp fylt med deilig morgenkaffe. For ikke å snakke om å også plassere en pent brettet genser på bordet, som ellers ligger og slenger i leiligheten.
Standardiserte bilder En årsak til hvorfor man kommuniserer bilder som fremstår som perfekt når det faktisk ligger timevis jobb bak prosjektet, kan ha med en tilpasning av ulike bildekulturer å gjøre. Et behov for å publisere bilder av en viss kvalitet og standard øker. Det kan sies at gjennom sosiale medier som Instagram og WeHeartIt, Pinterest og Tumblr, skapes det et stort fokus rundt bildenes estetikk. Her ser man gjentakelse i bildenes tema, i måten de har blitt fotografert og redigert. På Instagram kan man enkelt se at de profilene med flest «followers» ofte er dem som har slik gjentakende måte å iscenesette bildene sine på. Det er ikke alltid lenger like enkelt å komme over naturlige og vakre bilder av naturen hos såkalte populære «instabloggere». Man står ofte istedenfor over standardiserte bilder, hvor bildene løper i sirkler og likner på hverandre.
Her kan det dermed ligge en diskusjon i om bildene i Instagram retter seg mer mot kommersiell påvirkning enn naturlighet. Det å ønske å dele «perfekte» bilder kan komme fra reklamebransjen, hvor bilder blir iscenesatt og bearbeidet for å oppnå en viss effekt. Det er derfor viktig å ta disse velfremstilte Instagram-profilene med en klype salt og ha i bakhodet at ikke alt er slik det faktisk ser ut. Flere vil kunne kjenne på en følelse av lavere selvtillit som en følge av å bli utsatt for flotte bilder som peker på at ens eget liv ikke er bra nok. Andre vil igjen kunne omfavne slike bilder og la seg inspirere til fordel for det positive og få utløp for en hobby.
Bildet kan beskrive én Instagramkultur: «Blogger»-stilen som ofte kjennetegner lyse filtre og iscenesettelse av objekter (Foto: Kristina Tystad Larsen).
#Hashtag Gjennom Instagram kan man kommunisere med brukere verden over, hvor man kobles sammen i et hashtagsystem, slik som i Twitter. Hashtagsystemet arkiverer bilder av samme kontekst, hvor man selv er ansvarlig for å tagge egne bilder med relevante begreper som beskriver bildet, slik at det er enklere for andre å finne frem til dine bilder.
På denne måten kommer man i kommunikasjon med andre mennesker gjennom hashtaggen, hvor man kan finne frem, «like» og kommentere på andres bilder. Gjennom hashtaggen blir bilder lagret som en del av hyperteksten. Interaktivitet er et begrep som beskriver nettopp dette, hvor man har store muligheter gjennom sosiale medier til å komme i kontakt med andre og respondere på andres tekst eller bilder.
Det kan virke som at gjennom sosiale medier som Instagram, at vi i dag er særdeles glad i å vise oss selv frem. Enten gjennom et portrett av oss selv, eller å kapre vårt vakre hjem for å dele det med andre. Vi ønsker kanskje at andre skal se oss slik vi ønsker å bli sett, og Instagram gjør det enklere å kunne skape sin egen lille verden blant et stort hashtagsystem som videre skaper et kommunikativt bånd.
![The Library of Congress ([Portrait of Stan Kenton, 1947 or 1948] (LOC)) [Public domain or No restrictions], via Wikimedia Commons](http://prakttest.w.uib.no/files/2015/10/Portrait_of_Stan_Kenton_1947_or_1948_LOC_5019798805.jpg)
