I 2015 prøvde mer en en million mennesker å komme seg til Europa via middelhavet, andre prøvde seg på landeveien. Flyktningskrisen ble utløst av borgerkrigen i Syria, men halvparten av flyktningene kommer fra Afghanistan, Irak og andre kriseland. Selv om de fleste av oss aldri har vært i nær kontakt med selve krisen eller flyktningene er det noe vi alle har en mening om for tiden. Synet vårt på temaet er da avhengig av informasjoner vi får fra medier. Hvordan flyktningskrisen blir kommunisert i mediene har blitt utslagsgivende for hvordan vi opplever den.
Mer enn 12 millioner syrere er drevet på flukt på grunn av borgerkrigen, og over 4 millioner av disse er drevet ut av landet. De fleste flyktningene holder seg til nabolandene, men Europa har sett en drastisk økning av flyktninger de siste årene, og det ser ikke ut som at det slutter. De første 16 dagene i 2016 kom det over 29 000 flyktninger over middelhavet, i følge FN, dette er 17 ganger så mye som i januar fjor. I tillegg til syrerne er det også mennesker på flukt fra forfølgelse og ustabile regimer. Flere land har gått sammen for å ta imot flyktningene, men mange blir møtt av piggtrådgjerder eller tåregass.
Vår påvirkning av flyktningskrisen gjør at den dominerer våre medier. Forskjellige teorier og analyser om hvordan og hvorfor vi plutselig befinner oss midt i en slik krise slår fort rot. Samtidig blir politiske og ideologiske meninger fordreid, og det blir utelatt informasjon, for å skape et bilde som passer til deres ideologier. Sannheten er nesten umulig å finne blant de forskjellige konspirasjonsteoriene og politiske intrigene. Journalistens og medienes objektivitet er ikke alltid til å stole på, men er fremdeles vår eneste tilgang til informasjon.
Flyktningskrisen i media
Media fyller oss opp med tall, sammenligninger og statistikker. Hva har andre land gjort? Hvor mange har vi tatt imot i forhold til andre? “Antall flyktninger har økt.”, eller vi er “oversvømt av flyktninger”. Det blir snakket om hvor mange som kommer, og hvor mange som blir vist bort. Midt oppi alt dette kaoset glemmer vi at det faktisk er snakk om mennesker. Mennesker som flykter, hvert individ med et eget behov og en egen historie. De blir glemt. Samlet sammen i en gruppe og generalisert. Vi snakker ikke om enkeltpersoner lenger, vi snakker om en flyktning. I en masse av flyktninger, og her vil media skape distanse mellom leseren og situasjonen.
På den andre siden ser vi artikler som omhandler hjerteskjærende historier om asylsøkere som må vente ute i 26 minusgrader i Nord-Norge, eller om 11 åringen som er bekymret for at broren hans skal bli sendt tilbake til hjemlandet. De beskriver den grusomme opplevelsen med menneskesmuglere, og alt de måtte gjennom for å komme seg til Norge. Her skapes det personlige relasjoner til de enkelte flyktningene og man sitter gjerne igjen med et spørsmål: Hvordan kan vi behandle mennesker på denne måten?
Hvordan skal vi finne frem til sannheten når mediene enten over- eller underdriver det som skjer, ikke bare i Syria, men i Europa og i vårt eget land? Problemet ligger i at alle har en agenda med det de publiserer, og dette må vi som lesere være oppmerksom på.
Enkelte partier bruker den slags negative propaganda for å støtte sin egen politikk, for å overbevise folket at flyktninger er en trussel, at islamisering av landet vårt er det de er ut etter, at de er en belastning for vår kultur, vårt samfunn og våre verdier. Vi ser bilder og leser artikler om flyktninger som voldtar kvinner og barn, eller som lager opptøyer. Den slags media generaliserer alle flyktninger utifra noen tilfeller, og putter de i en boks merket med “Muslim = Terrorist og kvinneundertrykker”. De appellerer til vår frykt av det fremmede for å få gjennomslag for deres synspunkter.
På den andre siden finner vi den type media som viser flyktninger som ofre vi må redde, som en mulighet for samfunnet vårt å bli rikere, som vårt ansvar overfor menneskeligheten. Negative detaljer blir gjerne utelatt og historier der flyktninger er ofrene eller heltene blir fokusert på. Denne ensidige fremstilling av flyktningskrisen har som mål å få oss til å hjelpe. Den spiller på samvittigheten og gir ikke rom for kritiske meninger. Vi skal helst gi penger, jobbe som frivillig og demonstrerer mot rasismen. Gjør vi ikke det så er vi på samme nivå som for eksempel medlemmene av Sverigedemokraterna eller Pegida.
Ikke bare svart og hvitt
Mediene er enten veldig positiv eller negativ innstilt til flyktningskrisen. Flyktninger er enten kriminelle og terrorister eller blomsterbarn som bare trenger hjelp. Men det er alltid flere sider til en sak og gråsonen blir gjerne utelatt i denne sammenhengen siden den ikke støtter opp under noen av meningene på ytterpunktene i saken.
Historiene som selger i media er de som fanger vårt oppmerksomhet, og vi er mer interessert i å høre og lese om radikale meninger fra begge sider enn vi ville vært i en kritisk vurdering av situasjonen. Sjokkfaktoren av sterke bilder som viser små døde barn på stranden eller islamske martyrer er mer interessant og tiltrekkende for oss som tilskuere. Etterspørsel definerer tilbudet og media er i bunn og grunn drevet av kapitalisme og politiske syn. Objektiv media er et nesten uoppnåelig mål. Man burde ikke glemme at den som skriver en artikkel er alltid biased og aviser eller nyheter blir kanskje støttet av et politisk parti. I tillegg vil leserne få servert det vi vil høre.
Hvor er altså den liberale midjen og kan vi være liberale mens vi kritiserer? Vi former media og media former våre syn, tillater samfunnet en gråsone i det hele tatt eller krever vi radikalisering av temaet?
Skrevet av Silja Schrader og Marie Ones
