Det handler om å bli eksponert og å være den som blir eksponert. Ved å utsette seg for medieeksponering i saker som man har en direkte relasjon til, har man større risiko for å bli syk. Psykisk syk. Dette gjelder også de som blir fanget i medienes kritiske søkelys

Å bli eksponert

I vår ble en studie publisert av en gruppe forskere innen krisepsykologi i Bergen. Den handlet om psykologiske effekter av medieeksponering i etterkant av 22.juli-angrepet. Konklusjonen i studien var at de pårørende etter 22.juli-angrepet hadde en høyere forekomst av post-traumatiske symptomer enn de som ikke hadde mistet noen i angrepet. De pårørende utsatte seg også for mer eksponering fra mediedekningen enn kontrollgruppen. Forskerne som utførte studien var Reidar Nævdal, Halvor Wennesland Gravdal, Jon Christian Laberg og Kari Dyregrov, og var tilknyttet Universitetet i Bergen og Senter for Krisepsykologi.

Studien sammenligner to grupper mennesker: pårørende som har mistet noen i 22.juli-terroren og personer som ikke har mistet noen. Forskerne kartla hvor mye de to gruppene fulgte med på mediedekningen i etterkant, og så dette opp mot hvilke symptomer på posttraumatisk stress de hadde.

Fanget i eksponeringen

Personer som har kommet i medienes søkelys og blitt fanget i en voldsom mediedekning rundt egen person, viser også tegn til nedsatt psykisk helse og livskvalitet. Dette viser en hovedoppgave som ble skrevet i 2010 ved Universitetet i Oslo av Karl Bang. Når vaktbikkjen biter. Om negativ medieeksponering, stress og mestring. Denne hovedoppgaven ble skrevet som en del av et forskningsprosjekt ledet av Fanny Duckert ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo under navnet «I offentlighetens søkelys».

Prosjektet hadde som mål å undersøke hvordan personer som ble utsatt for negativ presseomtale opplevde og mestret dette.Prosjektet var organisert som en rekke hovedoppgaver innen psykologi. I 2010 hadde det blitt levert 7 oppgaver i prosjektet. I oppsummeringen til Bang av tidligere forskning, trekker han frem at funnene i desse oppgavene peker på betydelig økt belastning for de som har blitt utsatt for negativ medieeksponering rundt egen person, og flere av dem som deltok i undersøkelene vitnet om mediedekningen som en overveldende og traumatisk opplevelse. Disse viste også sterke tegn til stressreaksjoner.

Kilder:

Nævdal, Reidar, Halvor Wennesland, Jon Christian Laberg og Kari Dyregrov 2016. «Should the population limit its exposure to media coverage after a terrorist attack?» Forskningsartikkel om psykologiske effekter etter mediedekningen av 22.juli: https://psykologisk.no/sp/2016/03/e6/

Om forskningsartikkelen på nett: https://psykologisk.no/2016/03/traumatiserte-bor-skjerme-seg-fra-media/

Om forskningsprosjektet «I offentlighetens søkelys» http://www.sv.uio.no/psi/forskning/prosjekter/i-medias-sokelys/

Bang, Karl 2010. Når vaktbikkjen biter. Om medieeksponering, stress og mestring. Hovedoppgave innen psykologi, Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/17968/Hovedoppgave.pdf?sequence=1

Hvordan profilerer en studentorganisasjon som Studinekoret Sirenene seg? Hvilke medier velger de og hvorfor? Vi har spurt Sirenene om tradisjonelle og sosiale medier.

Det er torsdag, sol og klart vær. Inne på HF-biblioteket syder det av lesende studenter med konsentrert blikk. I cafèen utenfor er det stille. Vi møter Aina Orø Graven fra Studinekoret Sirenene. Hun er såkalt Økonomi-sirene, noe som betyr at hun har ansvaret for økonomien i koret.

Hva og hvem er Sirenene?

Vi starter med å snakke om Sirenene og hva er det Sirenene gjør. Studinekoret Sirenene er det offisielle studinekoret ved Universitetet i Bergen og er et kor for studenter. Det er stort sett studenter fra Universitetet i Bergen i koret, men det er også noen fra Høgskolen i Bergen og andre studieinstitusjoner. Sirenene har stort sett en konsert i løpet av semesteret, og flere andre interne arrangement. De tar også betalte syngeoppdrag for næringslivet og for privatpersoner, forteller Aina.

Tradisjonelle versus sosiale medier

Vi snakker om bruk av tradisjonelle og sosiale medier, og hvordan Sirenene promoterer seg selv. Aina forteller at Sirenene ikke bruker tradisjonelle medier som aviser, TV og radio så mye. – Det er ikke der vi når ut til vårt publikum, sier Aina. -Det blir mest sosiale medier, for det er der vi når ut til de vi ønsker å nå ut til.

Hvem er målgruppen deres, eller publikumet deres? – Det er studenter, stort sett, og alle aldersgrupper for så vidt, men stort sett studenter. Og så vil vi jo også nå ut til potensielle oppdragsgivere innen næringslivet, så det er jo et ganske stort spekter, egentlig.

Aina forteller at når de skal rekruttere nye medlemmer, har de en promoteringsuke, der de står på stand på universitetet og på høgskolen. Der synger de litt, snakker med folk og deler ut flyers. Når de opptak, intervjuer de aktuelle kandidater, der kandidatene forteller om seg selv. Aina sier at de bruker opptaksintervjuet til å kartlegge hvilke medier de når ut til studenter på. -Vi samler mest medlemmer på standene, det er der de hører om oss, sier Aina.

Sosiale medier opp mot konserter, hva gjør dere der? – Vi bruker mest Facebook. Vi har egen nettside, men den blir ikke like mye brukt til promotering. Nettsiden er mest for oppdragsgivere, som går inn på den for å finne kontaktinformasjon og forskjellig. Mest Facebook, ja. Så bruker vi nettverket vårt til å spre det utover, da, til venne-kor og tidligere medlemmer. Vi får folk til å spre det utover.

Muligheter i sosiale medier

Hvilke muligheter ligger det for dere i å bruke sosiale medier kontra tradisjonelle medier?  – Det er større mulighet for å få direkte kontakt med folk. Det er enkelt for folk å ta kontakt med oss i stedet for at det blir mer enveis-kommunikasjon. Når en bruker sosiale medier, så er det mye enklere for folk å kommentere det vi gjør. Det ser vi også når det gjelder Snapchat. Der får jo man et mer live-bilde av det vi gjør. Når vi er på UKA for eksempel. Som sagt, så er det i den den biten at folk skal få kontakt med oss, at de skal kunne komme med tilbakemeldinger og spørsmål, at mulighetene for oss ligger.

Aina forteller at innleggene på Facebook er varierte og at det ofte er oppdateringer fra ting de har gjort på, oppdrag de har vært på, det som skal skje på UKA, når de skal ha konserter og så videre. Hun sier også at de har faste innlegg de legger ut. Dette gjelder når koret har fått nye medlemmer eller fått nytt styre. Ellers har de ikke faste rutiner på å oppdatere Facebook. Det kommer an på PR-sirene (medlem i koret som har ansvar for PR utad) og hvor mye hun er villig til å legge ned av arbeid.

Hva slags reaksjoner fra publikum forventer dere etter et innlegg på Facebook? – Vi forventer vel ikke så mye egentlig. Ofte får vi mest reaksjoner og tilbakemeldinger på de som er nær oss og kjenner oss, som for eksempel Arme Riddere, Ærverdige, aktive Sirener og familie til de som er med i koret. Vi har ikke så store forventninger, men vi håper vi når ut til andre folk, og, ikke bare de som vi kjenner.

Stig Andersen har 20 års erfaring fra oljesektoren i bagasjen. Han har vært innom utallige ulike høyere posisjoner i nasjonale og internasjonal privateide oljeserviceselskaper. Behovet for intern og ekstern kommunikasjon er enorm, spesielt når kriser inntreffer. Videre kan du lese om Andersens opplevelser, erfaringer og anbefalinger.

Krisekommunikasjon og forberedelser

Andersen definerer krisekommunikasjon som en ekstraordinær situasjon bestående av mangel på verifisert informasjon og elementer av usikker karakter. I dette intervjuet blir begrepet krise avgrenset til å omfatte yter påvirkninger som begrenser selskapets operative driftsevne.

 

”En hver bedrift har krav til å etablere prosedyrer, arbeidsprosesser og sjekklister for håndtering av uforutsette hendelser. Det er nødvendig med en selskapsspesifikk utforming.”

Tiltak og overvåking

Han forklarer om noen av tiltakene han er kjent med fra oljesektoren. Den som først mottar informasjonen er gjerne en beredskapsvakt. Vedkommende vurderer omfanget av hendelsen fortløpende og tar beslutning om å videreformidle til relevant personell og ledelse i selskapet. Deretter blir det iverksatt en etablering av beredskapsrom hvis dette er nødvendig.

 

”Videre handler det om å skaffe en oversikt over situasjonen i form av bla. omfang, involverte, offentlige innstanser og pårørende. På dette tidspunktet er det ekstremt viktig å verifisere all informasjon som kommer inn. Det avventes med å sende informasjon ut til det er bekreftet, for å unngå ryktespredning og feilaktig informasjonsflyt i størst mulig grad. Dette er standard varslingsrutine i oljeserviceselskapene.”

 

Ett form for overvåkingssystem er nærmest pålagt, i hvert fall anbefalt et hvert selskap. Kompleksiteten av disse systemene avhenger av selskapenes størrelse og tilgang på ressurser, i tillegg til oppdragets omfang. Oppdragsgiver har gjerne full oversikt over all transport til og fra sine rigger. Leverandørselskap har mindre ressurser og tilbyr heller andre former for overvåkingstjenester i form av f.eks vakttelefon.

 

Forberedelser hos ledelsen

”Det er gode forberedelsesrutiner internt og med samarbeidsoperatører. Det foretas jevnlige øvelser på krisesenario av ulik karakter, minimum to ganger i året.”

 

Han trekker frem to eksempler. Det første er ringeøvelser der HMS-avdelingen tester vakttelefonen for å se at de varsler i henhold til prosedyre.

 

”Her er det lett å oppdage potensielle ”hull” i prosedyren som f.eks hvis noen har sluttet eller skiftet nummer. Derfor er denne formen for øvelse lett og viktig å gjennomføre jevnlig.”

Stig var også med på fullskala beredskapsøvelser. Her var Statoil ansvarlig for senario og ProSafe med som underleverandør.

 

”Senarioet gikk ut på at det var brann på en rigg, alt personell var evakuert til Håkonsvern, her ble det opprettet et mottakssenter som samhandlet med beredskapsrommet i selskapet.”

 

 

Kommunikasjon på tvers av nivåer

På spørsmål om det er god kommunikasjon på tvers av ulike nivåer svarer Andersen at det i stor grad er situasjonsavhenging. Han skiller mellom personskader og materielle skader som utløser kriser.

 

”De materielle skadene håndteres i hovedsak av ledelsen da det går dirkete på den operative delen av selskapet. Ved personskader er selskapet avhengig av at alle ansatte blir holdt oppdatert på status. Skulle det være en kritisk skadet eller snakk om ett dødsfall er det viktig å skaffe seg en oversikt og etablere retningslinjer for videre kommunikasjon. Spesielt hvis journalister har fått nyss om saken, de ringer gjerne inn til resepsjonen eller andre de kjenner i selskapet for å få mer informasjon. Da er det viktig med allmøte slik at alle parter holder samme linje. Det er kun verifisert informasjon fra offentlige instanser eller operatør selskapet som skal ut.”

 

Gode og dårlige erfaringer

En av Stigs dårlige erfaringer fra krisekommunikasjon var ved en personskade på et verksted på land.

 

”Informasjon jeg mottok om hendelsen kom fra medarbeidere som hadde vært vitne til ulykken. Kommunikasjonen var misvisende fordi medarbeiderne prøvde å lese situasjonen til den skadede før helsepersonell hadde fått mulighet til å bekrefte tilstanden. Jeg ble informert om saken fortløpende, men manglene i informasjonen gjorde at det ble vanskelig å bekrefte noe samt skaffe seg en oversikt.”

 

 

Ett tilfelle der kommunikasjonen av krisen gikk riktig for seg var ved et dødsfall på rigg.

”Kriseteamet klarte å håndtere situasjonen hensiktsmessig og klarte nærmest å forutse hendelsesforløpet basert på informasjonen de mottok. Den interne kommunikasjonen var oppdatert og Statoil var rask med å bekrefte og videreformidle informasjonen. Det ble etablert ett godt forhold til pårørende når det ble bekreftet at vedkommende var kritisk skadet. Innøvde prosedyrer og retningslinjer ”passet” til situasjonen og gjorde at den ble ivaretatt på riktig måte.”

 

Råd på veien

 

Avslutningsvis gir Andersen følgende råd for god krisekommunkasjon:

1. Etablere gode rutiner for hva som skal gjøres i første fase.
2. Etablere en solid varslingsplan
3. Ha jevnlige øvelser og simuleringer av ulike senario

 

 

Fra forsvaret har Andersen lært at ”en plan overlever aldri møtet med virkeligheten”.

 

”Derfor er det viktig å ha kontroll på det man kan ha kontroll på. Det vil alltid komme momenter man ikke har tenkt på, når man har er et godt planverk er det enklere å være fleksibel og løse de ”oppdukkende problemene” som kommer.”

 

 

 

 

 

Lindis Norlund er prosjektleder for Internasjonal Uke i Bergen.   Uken arrangeres i år for trettende gang, fra 21 til 29 oktober. Jeg tok en prat med Lindis for å snakke om Internasjonal Uke som kulturaktør i Bergen, og hvordan hun arbeider med kommunikasjon.

 

 

Jeg møter Lindis i hennes hjem i Sandviken. Vi begynner intervjuet med å snakke om hva Internasjonal Uke egentlig er for noe.  Lindis forteller at Internasjonal Uke ble startet av Utenriksdepartementet, som et initiativ for å skape engasjement og spre informasjon om FNs tusenårsmål. Gradvis ble det tatt over av lokale aktører, og i Bergen er det FN-Sambandet Vest som har hatt hovedansvaret. Gjennom årene har målet vært å spre informasjon rundt FN-problemstillinger, spesielt med tanke på FNs tusenårsmål. Tusenårsmålene gikk ut ved årsskiftet 2015/ 2016, og i 2015 ble de nye bærekraftsmålene lansert. Internasjonal Uke fokuserer nå på å spre informasjon om disse. FNS bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. FN- Sambandet Vest har i tillegg et mål om å rette søkelyset mot det internasjonale mangfoldet i Bergen. Lindis forteller at uken har mye på programmet.

— Under uken er det veldig mye forskjellig som skjer! Vi har ofte en hel del arrangementer som forskjellige organisasjoner har meldt inn som en del av Internasjonal Uke. Disse er ofte typisk frokostmøter, konserter, seminarer, debatter og samtaler. Som hovedarrangør har vi et spesielt ansvar for å rette fokuset mot bærekraftsmålene, så vi har flere forskjellige typer arrangementer for å nå ut på så mange måter som mulig. Blant annet har vi Model UN, urettferdig fotballcup, rebusløp og familiedag.

Hvorfor hadde du lyst til å involvere deg i akkurat dette prosjektet

— Jeg er ikke bare prosjektleder for Internasjonal Uke, jeg er jo også student. Jeg hadde praksisperiode i FN-Sambandet, og synes det var en god arbeidsplass som jobbet med viktige ting. Vi lever jo en tid der det er mye konflikt i verden, og da synes jeg det er kjempeviktig å rette fokus på internasjonalt samarbeid og samhold. Da er det bra at vi har en Internasjonal Uke, der vi setter fokus akkurat dette.

Videre snakker vi litt om kommunikasjon og promotering av arrangementene under uken. Prosjektlederen forteller at når man prøver å nå ut til så mange forskjellige grupper som Internasjonal Uke gjør er det viktig å gjøre budskapet så enkelt som mulig. Fokus på bærekraftsmål er hovedbudskapet. Internasjonal Uke forsøker å rekke ut gjennom så mange kanaler som mulig, både gjennom sosiale medier og å dele ut programbladet på gaten. Videre mener hun at det er viktig at hver kanal skal ha sitt eget preg og innhold. Innholdet skal være variert, og tilpasset publikum.

Målgruppen for Internasjonal Uke er store og små, elever, studenter pensjonister og familie. Rett og slett alle og enhver, fordi bærekraftig utvikling er viktig for alle, sier Lindis. Hun forteller også at det kan være vanskelig å vite hvordan man skal nå frem til de ulike målgruppene.  Når det kommer til utfordringer knyttet til kommunikasjon peker Lindis på at det kan være vanskelig å bli lagt merke til i en så stor kulturby som Bergen. Det kan også være utfordrende å konkurrere med større organisasjoner som har et større budsjett for promotering av sine aktiviteter.

 

Har du eksempler på hva som virker godt og hva som ikke virker like godt for å nå ut til deres målgrupper?

— Jeg tror utdeling av programheftet på gaten har god effekt. Det er selvfølgelig vanskelig å måle fordi vi ikke kan vite nøyaktig hvor mange som kommer på arrangementer fordi de har lest programheftet. Likevel merker vi jo en direkte effekt når vi går ut til publikum og sier at «her er vi». Dette heftet deles også ut direkte til skoler, da vi har flere arrangementer som er rettet inn mot skoleklasser. Når både foreldre og lærere får dette nok en effekt ikke mange andre har muligheten til.  Når det kommer til utfordringer har det vist seg å være vanskelig å skape nyhetsverdi av arrangementene våre, ettersom de foregår flere år på rad, noe som betyr at vi når dårlig ut gjennom tradisjonelle medier. Så skal det også sies at selv om vi hadde satt pris på nyhetsdekning gjennom aviser og lignende så er det jo en kjent sak at aviser som oftest rapporterer på arrangementer som allerede er fullført. Så når det gjelder kommunikasjon for å nå ut til folk som vil delta på IU så er nok ikke dette avgjørende.  Det kunne likevel vært en flott kanal for å spre informasjon om bærekraftsmålene på en morsom måte.

 

Vi avslutter intervjuet med å snakke litt om hva Lindis mener gjør at IU skiller seg ut blant andre arrangementer i Bergen.

—Måten Internasjonal Uke er lagt opp på gjør at man skaper et samarbeid på tvers av mange organisasjoner, spesielt i det internasjonale samfunnet i Bergen. Vi har mange forskjellige organisasjoner som melder inn arrangement som er en del av uken. Vi setter fokus på noe ikke så mange setter fokus på. FN er alltid i bildet, men ikke alltid så nært som det vi er. Vi tilbyr aktiviteter som er mer «på bakken», mer grasrotarrangementer. Du ser oss i bybildet og bruker byrommet, og det tror jeg skiller oss litt ut.

 

 

* Forfatter av artikkelen er selv ansatt som freelancer under Internasjonal Uke. Deler av artikkelen kan derfor oppfattes som skamløs egenreklame.

Historiefortelling har opp gjennom tidene hatt en sentral rolle i vår sameksistens. Fortellinger kan skape identitet og binde oss sammen sosialt, lære oss moral og påvirke vår forståelse av verden.

Derfor mener vi at historiefortelling ikke bare er et interessant virkemiddel innen kommunikasjon (bredere sett), men også et interessant felt der vi kan nærme oss det menneskelige: Hva vil det si å være menneske i dag, hvordan kommuniserer vi våre identiteter, hva er det som fenger oss, og hvordan skaper vi gjennom historiefortelling en betydningsfull verden.

Historiefortelling er med andre ord en måte å sjelsette den menneskelige eksistens. Men hva betyr fortellerkunsten for oss som lever i dag, og hvordan tar den form? Krever nye medier også nye former for historiefortelling? Og hva med det visuelle? Et bilde kan si mer enn tusen ord.

Mange store aktører bruker historier bevisst i sin markedsføring og informasjonsformidling.

Kanskje kan vi også bruke historiefortelling når vi skal formidle fagene våre?

Vi forsøker å besvare (deler av) dette spørsmålet med utgangspunkt i journalistikk, kunsthistorie, og sosialantropologi – disiplinene som har formet oss som skribenter.

Redaksjonen består av Anette, Are og Karen.