Kommunikasjon endrer seg stadig med utviklingen av ny teknologi – Illustrasjon av CURSORCH
Denne redaksjonen er opprettet av fire studenter ved Universitetet i Bergen i regi av faget Praktisk informasjonsarbeid. Vi har bakgrunn innen feltene informasjonsvitenskap, medievitenskap og språkstudier.
I denne redaksjonen ønsker vi å rette fokus på hvordan utvikling av kommunikasjonsteknologi har endret måten mennesker kan oppleve dagens nyhetsbilde.
Vi trenger ikke å gå langt tilbake i tid før det meste man fikk av nyheter kom fra lokalavisen og mediesendinger kom fra NRK. I dagens moderne samfunn har man tilgang til utallige nyhetskilder ved noen få tasteklikk. I løpet av de siste årene har teknologien gjort verden mindre, og med det har veien til ny informasjon blitt kortere. Det vi ønsker å se nærmere på er hvordan nyhetsrelaterte medier har utviklet seg sammen med teknologien. Hvilke metoder bruker disse mediene for å kommunisere med sitt publikum? Hvordan har potensielle mottakere av slik informasjon tilpasset seg endringene? Dette er noe av det vi skal se nærmere på i de kommende ukene.
Høsten 2013 satte jeg en kopp te i halsen og omkom nesten som følgene av den. Saken som hadde fått meg opprørt var reservasjonsretten, hvor leger kunne nekte å behandle kvinner som ønsket abort. Som den feministen jeg er, satte jeg meg ned og skrev en illsint mail til regjeringen hvor jeg pekte på hvor blodig feil dette var.
Jeg mobiliserte venner og bekjente. Jeg spammet Facebook veggen min med artikler, innlegg og diverse andre tekster om reservasjonsretten og hva som var feil. Jeg som aldri tar del i politiske diskusjoner på nett, deltok aktivt i kampen mot reservasjonsretten.
Det fikk meg til å tenke på sist jeg mobiliserte folk uten å bruke sosiale medier. I 1998 var jeg 8 år gammel og fikk endelig bli med på fotballaget. Stolt som en høne dro jeg hjem med lagtrøyen på og kunne ikke vente med å spille med vennene mine. Skuffelsen ble derfor stor da fotballbanen var okkupert av «anarkistene», en gruppe ungdommer fra nabolaget. De brukte riktignok kun ett hjørne av fotballbanen, men det ble umulig for andre å spille fotball. De hadde en lei tendens til å kidnappe fotballene om de havnet i deres hjørne.
Etter et par dager så vi oss så lei av å ikke få lov til å spille, at vi bestemte oss for å mobilisere resten av nabolaget. Dør til dør gikk vi. Det tok oss nesten to kvelder før vi hadde snakket med alle ungene i nabolaget, og på den tredje kvelden dukket vi mannsterke opp og tok banen tilbake.
Kampen om fotballbanen tok oss totalt tre dager, i dag hadde det sikkert ikke tatt mer enn 30 min å samle alle. Der vi brukte flere timer på å mobilisere, kan dagens unge mobilisere i løpet av minutter. Der vi kun nådde ut til de som åpnet døren, vil dagens unge nå ut til alle selv om de ikke er hjemme.
Urge, arabisk vår og sosiale medier
Sosiale medier har gjort det mulig å kommunisere med alle i løpet av sekunder. Man når ut til mange flere, nettopp fordi «alle» er på en eller annen plattform som gjør en tilgjengelig. At kommunikasjonen gjennom sosiale medier skulle vise seg å være en så kraftfull metode, var det ikke så mange som hadde trodd.
Om vi spoler litt tilbake: 2008, i Fyllingsdalen sitter to kamerater og funderer på hvorfor ikke Urge kommer i større flasker. De tyr til Facebook og oppretter en gruppe: Urge på 1,5l flaske. Venner og bekjente henger seg på, og melder seg inn i gruppen. Coca Cola følger med, men gjør ingenting. Antallet medlemmer når 4000, fremdeles skjer det ingenting. Coca Cola tar saken opp til vurdering og forteller guttene at antallet må dobles før noe kan skje.
Ukene går, og gruppen øker i antall medlemmer. Arrangementet Den store Urge-dagen arrangeres, og oppfordrer til å tømme butikkene i Norge for Urge. Mannsterke stiller medlemmene opp og kjøper hver flaske de kommer over. Og det virker, Coca Cola snur og Urge produseres i 1,5liters flasker. 33 000 medlemmer, ett arrangement og litt tålmodighet og de fikk bedriften til å snu.
Spoler vi frem til 2010-2011, skjer det igjen. Ikke like trivielt som kampen om å få Urge i større flasker – men en revolusjon. Den arabiske våren sprer seg som ild i tørt gress gjennom Midtøsten. Det hele starter som en protest mot økte matpriser i Tunisia, hvor en ung grønnsakselger setter fyr på seg selv i protest. Han dør senere av skadene.
En demonstrasjon spredte seg og ble til et nasjonalt opprør. Om sosiale medier virkelig spilte en så viktig rolle som enkelte hevder blir fremdeles diskutert. Det viktige å ta med seg videre her er: sosiale medier hadde en rolle. Det var kommunikasjonskanalene.
I motsetning til en del andre demonstrasjoner og opprør, var det ungdommen som mobiliserte seg denne gangen. Ungdommen ledet revolusjonen, ikke et parti eller organisasjoner. Ungdommens sentrale måte å kommunisere på er gjennom sosiale medier, gjennom skjermer i form av smarttelefoner, laptop og/eller nettbrett. Alle knyttet til sosiale medier og internett.
Et annet element man ikke må glemme her, er at området den arabiske våren oppstod i, ikke alltid tillater demonstrasjoner i det offentlige rom. Dermed vender man seg til en annen plattform: internett og sosiale medier.
Når tastetrykket forandrer verden
Sosiale medier er en kommunikasjonskanal som åpner for en mobilisering som tidligere ikke har vært mulig. Det tar mindre tid, det når ut til flere og man kan sitte hjemme i sin egen sofa og «være med». Det bidrar til at folk treffes til tross for enorme avstander og ulike sosiale lag. Så lenge det er noe de støtter, er deltar-knappen kun et trykk unna.
Det kan være trivielle saker som å få glutenfri Grandiosa i butikkene, eller om man får så 10 000 likes så skal man gå fra Bergen til Oslo. Eller det kan være politiske saker, kampen mot reservasjonsretten som fikk 10,000 til å marsjere i 8 mars toget.
Å dele saker som en brenner for er kun ett tastetrykk unna når det kommer til sosiale medier. Man kan dele, delta og like saker innenfor husets fire vegger – og brenner man virkelig for noe, kan man ta beina fatt og marsjere i demonstrasjonstoget eller skrive et innlegg på sosiale medier og nå ut til flere.
Der hvor min mor stod i gatene og kjempet en sak for sosialistene i Chile, kjempet jeg en kamp mot reservasjonsretten fra sofaen iført en pysjbukse og en kopp te. Vi forandret verden begge to, på hver vår måte.
Alisa Larsen (21) er festivalsjef. Hun er også student, blogger og musikkskribent i Bergens Tidende. Høsten 2013 går festivalen UNGFILM av stabelen på USF Verftet i Bergen, for 5. året på rad. Jeg tok en prat med festivalsjefen for å bli litt bedre kjent med festivalen og sjefen selv.
Ungfilm startet i 2009 og er for ungdom mellom 13-25 år. Bergen Kommune bidrar økonomisk, og ungdommene jobber frivillig. Festivalen går over flere dager med filmvisninger, konkurranser, workshops og nettverksbygging. Målet er å heve kompetansen hos unge filmfolk. Ungfilm jobber mot å bli anerkjent både som en nasjonal og internasjonal festival. Dette er Alisa Larsen’s andre år som sjef.
Alisa kommer rett fra forelesning på NHH hvor hun studerer økonomi og administrasjon. For å berike den kulturelle kapitalen, forklarer hun med overbevisning. Hun har også rukket å besøke studentradioen i Bergen for å fortelle om det kommende rekrutteringsmøtet til Ungfilm.
Fortell litt om Ungfilm, Alisa!
-Sammen med styret jobber vi for å lage den beste festivalen for film interessert ungdom. I år samarbeider vi med videregående skoler for å få økt publikumsoppslutning. Elever på media og kommunikasjonslinjen er en stor målgruppe. Det er viktig at de får vite om tilbudet til Ungfilm. Vår egen presseansvarlig (Maria Sol Urban Rabbe) sørger for god kontakt med pressen og informasjon gjennom sosiale medier. I tillegg kommuniserer vi mye med kulturkontorene i de ulike bydelene.
Støtten fra den lokale mediebransjen, særlig Vestnorsk Filmsenter og Flimmer Film har vært til stor hjelp for oss. De har gitt oss tilbakemeldinger og veiledning på vårt arbeid som er uvurderlige.
-Alle i Ungfilm er selvlærte og vi er blitt gode til å lære av hverandre. Men når vi ønsker kursing stiller kommunen opp.
Hva gjør en festivalsjef?
-Først og fremst kontrollerer jeg at alt er under kontroll. Jeg passer på at alle i staben jobber med sitt og at vi beveger oss mot en festival. Ikke minst jobber jeg mye med å opprettholde kontakten med nettverkene våre. Som samarbeidspartnere, støtteordninger. Mye administrativt arbeid.
Vi sitter i en mørk krok på Kvarteret i Bergen. Bordene rundt er fullt opp av høylytte studenter med kaffe og pensumbøker. Alisa kjenner minst halvparten av dem, men hun klarer mirakuløst å gi meg all sin oppmerksomhet. Hun vil gjerne snakke om film.
Hvordan startet du med film?
–Etter å ha sett en del film begynte min filminteresse å skyte fart da jeg var 14. HUFF (Hordaland Ung Filmforening) er en filmklubb som viser et variert utvalg filmer i alle sjangre og fra inn- og utland på Cinemateket i Bergen. Det var da jeg fikk lyst til å være med på å arrangere selv. Jeg meldte meg inn i HUFF og så bare ballet det på seg…
Hva er det som er så spesielt med film?
-En god filmopplevelse kan få meg til å føle noe jeg aldri har følt før. Jeg liker å bli overrasket og rørt. Film gjør at jeg ser verden på en ny måte. Min store lidenskap for film er noe jeg ønsker å dele med andre. Ved å formidle som festivalsjef håper jeg at flere vil få øynene opp for film og oppleve det samme som meg.
Alisa sitter ytterst i sofaen med et energisk uttrykk. Hun forteller så entusiastisk om sin filminteresse at jeg nesten blir helt utmattet. At hun brenner for film er tydelig.
Hvordan kommuniserer du og resten av staben med publikum?
-Vi kommuniserer mye gjennom sosiale medier, men også gjennom kulturkontorene. Ungfilm har en god presseansvarlig som sørger for å ha en løpende dialog med media og presse.
Hva er egentlig kjernen i filmfestivalen?
-Vi søker etter filmer fra hele Europa, og flere land sender bidrag. Det kommer faktisk flere og flere filmer for hvert år. Programkomiteen velger ut de beste filmene som blir vist for publikum under festivalen. Både publikum og filminteresserte har mye å hente. De får jo faktisk se de første spennende resultater fra framtidens filmregissører. De beste filmene får positiv omtale, priser og premier.
Det er fortsatt mulig å sende inn filmer til oss og alle sjangre er velkomne! De eneste kravene vi stiller er at filmen (helst) ikke er lengre enn 15 minutter og at filmskaperne er mellom 13-25 år. Festivalen går av stabelen høsten 2013 medio sept/okt på Kulturhuset USF Verftet i Bergen.
Når jeg spør Alisa om hun har kunstneriske ambisjoner innen film, avviser hun meg kontant.
-Nei, jeg har ingen planer eller lyst til å lage film, jeg vil kun formidle og se.
Alisa Larsen Foto: Johanne Magnus
Dum action
-En favorittfilm jeg husker godt er «Terminator» fra 1984 haha…Dum action…er det ikke det vi kan kalle den? Men jeg likte den godt! Jeg liker ikke å liste opp topp tre, det er så mye bra. Løse tråder gir en dårlig film. Jeg liker når skjebner veves inn i hverandre. En god film for meg har et godt visuelt uttrykk, en spennende historie og solid manus. Godt fotoarbeid er viktig. Jeg jakter på de små øyeblikkene.
-Men det handler mye om den totale filmopplevelsen. Når jeg ser en film på MAC forsvinner mye av magien. Å se en film på et stort lerret i en mørk sal sammen med andre, er det ultimate. Da får jeg full konsentrasjon om det jeg ser og opplever. Og som alltid blir det en god opplevelse.
Alisa kunne helt sikkert ha pratet om film i flere timer, men tiden vår er ute og vi sier farvel på et gatehjørne i Bergen.
En sann entusiast og ildsjel lot seg intervjue om sine erfaringer med kommunikasjonsarbeid i et teater.
Pål Louis Kaupang Rasmussen (24) har fra barnsben av brent for teater, og trives godt på en scene og i møte med andre mennesker. Siden oktober 2011 har han drevet «Teater AIYOH!», da med særlig vekt på «Teaterskolen AIYOH!» for barn og ungdom i Åsane.
Oisann?
«Teater AIYOH!» har sitt utspring i en liten gruppe norske skuespilleres studiebakgrunn ifra «Lasalle College of the Arts» i Singapore.
Teateret har vært mest aktivt i Bergen under regi av Rasmussen, som helt alene drifter «Teaterskolen AIYOH!» med pengestøtte ifra Kulturkontoret i Åsane.
Valget av navn på teateret har vist seg å være litt problematisk, fordi få i Norge vet hva det betyr og hvordan det uttales.
– Rasmussen.
Aiyoh er et uttrykk i dialekten Singlish, som kan karakteriseres som en blanding av engelsk og en rekke asiatiske språk.
Rasmussen forklarer at uttrykket ikke har en klar betydning, men at det ofte blir brukt i sammenhenger hvor folk er overrasket. Kanskje kan en si at det er litt tilsvarende det norske uttrykket «oisann» ?
Rasmussen mener at navnet på teateret kan fremstå som eksotisk og gjøre folk nysgjerrige, samt tydeliggjøre den singaporske opprinnelsen ifra høyskolen Lasalle, som ligger til grunn for selve opprettelsen av «Teater AIYOH!». Han forteller at de med navnet ønsker å kommunisere at teateret er nyskapende og internasjonalt, og ikke kun rotfestet i norsk teatertradisjon.
Globalt drama
«Teaterskolen AIYOH!» sin gruppe for ungdommer mellom 16-22 år, er en del av det globale samarbeidsprosjektet Theatre:Connect.
Ungdomsgruppen til AIYOH! har utvekslet videoopptak ifra forestillinger, med teatergrupper i Singapore og London.
– Rasmussen.
Han mener at dette kan virke svært inspirerende og spennende for de ulike teatergruppene.
Teaternettverket har en facebookside hvor teatergrupper i Hanoi, Hong Kong, London, Norge, Sidney, Singapore, Thailand og USA, deler informasjon og kommuniserer med hverandre om teateroppsetninger og lignende.
Foran masken, bak sceneteppet
Hos Teaterskolen AIYOH! skal barn og ungdom få oppleve mestringsfølelse, gjennom å stå på en scene foran et stort publikum, ha individuelle ansvarsoppgaver i forbindelse med forestillinger, og ved å våge å feile.
Det viktigste Rasmussen ønsker å kommunisere gjennom sin teaterundervisning er at å feile er noe av det mest lærerike en kan gjøre. Han sier at «En må tørre å gi alt, å være seg selv», og begrunner dette med at det ligger en stor mulighet til å lære mer om seg selv gjennom det å feile. Å feile handler også om å mestre, mener Rasmussen.
Pål Louis Kaupang Rasmussen. Foto: René Bjorheim photography.
Hans budskap dreier seg ikke om at elevene skal feile mest mulig i teateret, men om at elevene får oppleve at de mestrer det å feile, så vel som det å lykkes.
Selv i en rolle, gjerne skjult bak en maske, er elevene seg selv. De er seg selv i den forstand at de kan oppleve å mestre teaterspillet tiltross for om de skulle miste masken underveis.
Det er ikke så farlig om elevene spiller dårlig eller glemmer replikker, sier Rasmussen. Det viktigste er at de viser innsats gjennom å forsøke, at de er tilstede i det som utspiller seg foran og bak scenen.
Noe annet Rasmussen ønsker å kommunisere gjennom sin teaterundervisning, er at barn og ungdom vokser gjennom å få selvstendig ansvar for noe. For å illustrere dette forteller han om engang han gav en tredjeklassing ansvaret for å styre sceneteppet under en forestilling.
Tredjeklassingen fikk klar beskjed om at det var hans oppgave å sørge for at sceneteppet fungerte slik det skulle, for alle andre hadde sitt eget ansvar under forestillingen. Rasmussen sier at gutten opplevde å mestre ved å lykkes i den oppgaven det var å ha et eget ansvar for noe i teateret, og den oppgaven det var å få det til å fungere.
Til sine elever kommuniserer Rasmussen verdien ved å våge å feile og ta ansvar, i det at han er tydelig på hva han forventer av dem og motiverer dem til å tørre. Rasmussen opplever det som lett å kommunisere med barna, fordi de som regel er engasjerte og lærelystne i teaterundervisningen.
I sin rolle som teaterinstruktør må jeg ofte ta på seg masken som lederskikkelse, forteller Rasmussen. «Jeg føler meg igrunnen mer som en observatør enn en leder» sier Rasmussen, men viser at han forstår og påtar seg det ansvaret oppgaven å veilede og undervise elever er. Som leder må man iblant ta upopulære beslutninger for å bryte igjennom de innvendinger elever måtte ha i forhold til teater, og Rasmussen gjør det klart at han er bevisst på dette i sitt arbeid.
Teaterskolen AIYOH! utad og innad
Det har til tider vært utfordrende å kommunisere med foreldre og Kulturkontoret i Åsane, meddeler Rasmussen. Han forklarer at dette skyldes et stort arbeidspress på ham med alt det eneansvar han har for Teaterskolen AIYOH!, i møte med deres forventninger til ham.
Rasmussen styrer alt fra å søke om midler til teateret, undervise 150 barn fordelt på ulike grupper i uken, og mesteparten av den interne og eksterne informasjonen fra AIYOH!.
Både foreldre og kulturkontoret krever mye informasjon ifra meg.
– Rasmussen.
Han forteller litt om hva deres forventninger til ham har hatt å si for hans kommunikasjon med dem.
Lenge ville Kulturkontoret i Åsane ha skriftlige rapporter ifra Rasmussen om Teaterskolen hans. For Rasmussen var dette så tidkrevende og uhensiktsmessig, at han tilslutt trosset sin konfliktskyhet og tok kontakt med dem. Dette førte til at han fikk deres forståelse for situasjonen, samt det faktum at han ivrer mer etter å bruke tiden sin til teaterundervisning enn rapportering.
«Jeg liker best den direkte samtalen, ikke masse telefonsamtaler, e-poster og slikt» uttaler Rasmussen. Han forklarer at han foretrekker å møte folk ansikt til ansikt, og tropper gjerne opp på Kulturkontoret i Åsane dersom han ønsker å snakke med dem.
Om det å fysisk møte folk sier Rasmussen at han «liker dramatikken i at da står man der og får noe tilbake der og da». Han vedgår at hans sans for direkte kommunikasjon kanskje har sammenheng med hans personlighet og interesse for teater.
«Hadde muligheten vært der, så skulle jeg gjerne holdt flere møter med foreldrene til elevene ved Teaterskolen» bedyrer Rasmussen. Han mener at det er lettere å diskutere med foreldrene når de er fysisk tilstede. Ettersom det av ulike årsaker sjelden lar seg gjennomføre, bruker Rasmussen kontaktkanaler som e-post, SMS og de sosiale nettverkene Twitter og Facebook.
Han forteller at det var lettere å svare raskt på forespørsler ifra foreldre en kort periode etter at Teaterskolen AIYOH! så dagens lys. Dette begrunner Rasmussen med at det var færre teatergrupper han hadde ansvar for på den tiden, og at han derfor var mer tilgjengelig på mobil og e-post.
Facebook é kjempegreit! Eg é så glad i facebook.
– Rasmussen.
Han forklarer sin entusiasme for facebook med at der kan han effektivt informere og kommunisere konsist med foreldre, så vel som andre, i den åpne facebooksiden han har opprettet. I tillegg fremhever Rasmussen den viktige rollen Facebook har spilt for å gjøre AIYOH! kjent som teaterskoleaktør.
Den eneste ulempen Rasmussen ser ved å ta i bruk Facebook som kanal, er at ikke alle foreldre bruker nettverket. Han bruker derfor også aktivt SMS som en kanal mellom seg og foreldrene, for å være sikker på at informasjon ifra teaterskolen når ut til alle.
Rasmussen har også opprettet lukkede grupper på facebook, hvor de elevene som bruker nettverket kan kommunisere med han og sin teatergruppe. Han har valgt å holde gruppene lukket fordi informasjonen i dem gjerne er av mer intern art.
Teater AIYOH! sin twitterkonto brukes i hovedsak for å informere om forestillinger og undervisning, mens hjemmesiden til Teater AIYOH! er lagt på hyllen for en stund. Rasmussen forteller at han ikke ønsker å drive kommersielt, og ei heller er like opptatt av å markedsføre Teaterskolen AIYOH! som han var i oppstartfasen. Slik han ser det er teaterskolen på nåværende tidspunkt akkurat passe stor og suksessfull nok til at han klarer å drifte den alene. Rasmussen har dessuten begrenset med tid til å administrere AIYOH!s nettsider på egenhånd.
«Jungelkanalen» har et stort ansvar for markedsføringen av teateret og dets oppsetninger. Å skaffe publikum til barnegruppene sine teaterstykker er sjelden en utfordring, da holder det at barn og familier sprer ordet.
Rasmussen forteller at han likevel må ty til flere kanaler når det gjelder å markedsføre forestillingene til AIYOHs ungdomsgruppe. Han har en god dialog med lokalavisen Åsane Tidende, som ofte sier seg villig til å gi teaterskolens oppsetninger pressedekning. Plakater i nærområdet og reklamering til kjente over Facebook og Twitter, er ellers de andre måtene Rasmussen har valgt å markedsføre teaterets forestillinger på.
Ene og alene på egen scene
Rasmussen trives i jobben som teaterinstruktør, og han legger ikke skjul på hvor fantastisk mye inspirasjon, talent og ideer som florerer blant barna og ungdommene i teatergruppene hans. Han roser også den innsatsen og det engasjementet foreldrene viser, eksempelvis ved å bidra som frivillige i arbeidet med forestillinger.
Både med tanke på mange positive tilbakemeldinger ifra foreldre, og teaterskolens popularitet som fritidstilbud for barn og unge i Åsane, kan Rasmussen være kry og stolt over sitt arbeid for Teater AIYOH!. Det er lett å la seg imponere over at han har klart å starte en teaterskole i såpass ung alder, og av den framgangen teaterskolen har hatt siden oppstart for under to år siden.
I alt kommunikasjonsarbeidet han gjør for teateret er han sosialt aktiv med barn og voksne, men Rasmussen er åpen om at det også er et ensomt arbeid å drive en teaterskole alene. Han savner i blant kolleger å kommunisere med om Teaterskolen AIYOH!.
