Foto: Manoocher Deghati, AP/NTB Scanpix
Høsten 2013 satte jeg en kopp te i halsen og omkom nesten som følgene av den. Saken som hadde fått meg opprørt var reservasjonsretten, hvor leger kunne nekte å behandle kvinner som ønsket abort. Som den feministen jeg er, satte jeg meg ned og skrev en illsint mail til regjeringen hvor jeg pekte på hvor blodig feil dette var.
Jeg mobiliserte venner og bekjente. Jeg spammet Facebook veggen min med artikler, innlegg og diverse andre tekster om reservasjonsretten og hva som var feil. Jeg som aldri tar del i politiske diskusjoner på nett, deltok aktivt i kampen mot reservasjonsretten.
Det fikk meg til å tenke på sist jeg mobiliserte folk uten å bruke sosiale medier. I 1998 var jeg 8 år gammel og fikk endelig bli med på fotballaget. Stolt som en høne dro jeg hjem med lagtrøyen på og kunne ikke vente med å spille med vennene mine. Skuffelsen ble derfor stor da fotballbanen var okkupert av «anarkistene», en gruppe ungdommer fra nabolaget. De brukte riktignok kun ett hjørne av fotballbanen, men det ble umulig for andre å spille fotball. De hadde en lei tendens til å kidnappe fotballene om de havnet i deres hjørne.
Etter et par dager så vi oss så lei av å ikke få lov til å spille, at vi bestemte oss for å mobilisere resten av nabolaget. Dør til dør gikk vi. Det tok oss nesten to kvelder før vi hadde snakket med alle ungene i nabolaget, og på den tredje kvelden dukket vi mannsterke opp og tok banen tilbake.
Kampen om fotballbanen tok oss totalt tre dager, i dag hadde det sikkert ikke tatt mer enn 30 min å samle alle. Der vi brukte flere timer på å mobilisere, kan dagens unge mobilisere i løpet av minutter. Der vi kun nådde ut til de som åpnet døren, vil dagens unge nå ut til alle selv om de ikke er hjemme.
Urge, arabisk vår og sosiale medier
Sosiale medier har gjort det mulig å kommunisere med alle i løpet av sekunder. Man når ut til mange flere, nettopp fordi «alle» er på en eller annen plattform som gjør en tilgjengelig. At kommunikasjonen gjennom sosiale medier skulle vise seg å være en så kraftfull metode, var det ikke så mange som hadde trodd.
Om vi spoler litt tilbake: 2008, i Fyllingsdalen sitter to kamerater og funderer på hvorfor ikke Urge kommer i større flasker. De tyr til Facebook og oppretter en gruppe: Urge på 1,5l flaske. Venner og bekjente henger seg på, og melder seg inn i gruppen. Coca Cola følger med, men gjør ingenting. Antallet medlemmer når 4000, fremdeles skjer det ingenting. Coca Cola tar saken opp til vurdering og forteller guttene at antallet må dobles før noe kan skje.
Ukene går, og gruppen øker i antall medlemmer. Arrangementet Den store Urge-dagen arrangeres, og oppfordrer til å tømme butikkene i Norge for Urge. Mannsterke stiller medlemmene opp og kjøper hver flaske de kommer over. Og det virker, Coca Cola snur og Urge produseres i 1,5liters flasker. 33 000 medlemmer, ett arrangement og litt tålmodighet og de fikk bedriften til å snu.
Spoler vi frem til 2010-2011, skjer det igjen. Ikke like trivielt som kampen om å få Urge i større flasker – men en revolusjon. Den arabiske våren sprer seg som ild i tørt gress gjennom Midtøsten. Det hele starter som en protest mot økte matpriser i Tunisia, hvor en ung grønnsakselger setter fyr på seg selv i protest. Han dør senere av skadene.
En demonstrasjon spredte seg og ble til et nasjonalt opprør. Om sosiale medier virkelig spilte en så viktig rolle som enkelte hevder blir fremdeles diskutert. Det viktige å ta med seg videre her er: sosiale medier hadde en rolle. Det var kommunikasjonskanalene.
I motsetning til en del andre demonstrasjoner og opprør, var det ungdommen som mobiliserte seg denne gangen. Ungdommen ledet revolusjonen, ikke et parti eller organisasjoner. Ungdommens sentrale måte å kommunisere på er gjennom sosiale medier, gjennom skjermer i form av smarttelefoner, laptop og/eller nettbrett. Alle knyttet til sosiale medier og internett.
Et annet element man ikke må glemme her, er at området den arabiske våren oppstod i, ikke alltid tillater demonstrasjoner i det offentlige rom. Dermed vender man seg til en annen plattform: internett og sosiale medier.
Når tastetrykket forandrer verden
Sosiale medier er en kommunikasjonskanal som åpner for en mobilisering som tidligere ikke har vært mulig. Det tar mindre tid, det når ut til flere og man kan sitte hjemme i sin egen sofa og «være med». Det bidrar til at folk treffes til tross for enorme avstander og ulike sosiale lag. Så lenge det er noe de støtter, er deltar-knappen kun et trykk unna.
Det kan være trivielle saker som å få glutenfri Grandiosa i butikkene, eller om man får så 10 000 likes så skal man gå fra Bergen til Oslo. Eller det kan være politiske saker, kampen mot reservasjonsretten som fikk 10,000 til å marsjere i 8 mars toget.
Å dele saker som en brenner for er kun ett tastetrykk unna når det kommer til sosiale medier. Man kan dele, delta og like saker innenfor husets fire vegger – og brenner man virkelig for noe, kan man ta beina fatt og marsjere i demonstrasjonstoget eller skrive et innlegg på sosiale medier og nå ut til flere.
Der hvor min mor stod i gatene og kjempet en sak for sosialistene i Chile, kjempet jeg en kamp mot reservasjonsretten fra sofaen iført en pysjbukse og en kopp te. Vi forandret verden begge to, på hver vår måte.