Latest Headlines

Ekkofestival nr: 13

 

EkkoFestival nr: 13

 

asle

Foto: Bergen Kommune

Asle Brodin er kunstnerisk leder for Ekkofestivalen i Bergen. Festivalen arrangeres i år for trettende gang på rad, fra 26 oktober til 4 november. Jeg tok turen innom Østre og møtte Asle for en prat om festivalen.

 

Bergen som festivalby

Bergen er en mangfoldig og nyskapende kulturby med et vitalt og bredt musikk, kunst- og kulturliv, som bidrar til gode opplevelser for lokalbefolkningen og tilreisende. Byen har et rikt spekter av festivaler hele året. Blant dem er Festspillene, Bergenfest, Nattjazz på våren, og Bergen Internasjonale Filmfestival, inkludert Ekkofestivalen på høsten. Ekko er en årlig kunst- og musikkfestival på Østre med fokus på elektroniske og eksperimentelle musikalske utrykk, som befinner seg utenfor den kommersielle motorveien. Festivalen arbeider for å skape nye arenaer og arrangementer for både publikum og utøvere med spesielt fokus på å etablere en plattform for artister og produksjonsmiljøet.

Starten på Ekko

Det er mandag morgen i oktober, bare noen uker før festivalen sparkes i gang. Man merker at festivalforberedelsene har tredd i full kraft, rundt om kring ligger det festivalprogram, utstyr og plakater. Vi slår oss ned i en sofa i husets første etasje. Vi begynner intervjuet med å snakke om Asles bakgrunn og interesse for elektronisk musikk.

Hvordan startet Ekko?

-Jeg startet prosjektet Ekko sammen med en god venn i 2002. Vi arrangerte på den tiden mye klubbkvelder og konserter rundt om kring i Norge, men når det kom til festivaler så savnet vi noe som passet oss. Det er så enkelt ofte. Festival føltes litt som samlebånd, stort program men mye det samme alle steder. Derfor lagde vi vårt eget prosjekt, som for tretten år siden ble Ekkofestivalen. I begynnelsen var elektronisk musikk mer spisset, det var mye datamaskiner, og mindre konstellasjoner. Etter hvert begynte vi å bevege oss ut for å se hva som var inspirasjonskilden bak elektronisk musikk. Der fra ballet det videre på seg til å også være en festival som ble opptatt av å lage nye kunstneriske prosjekter. Vi fikk utøvere til å lage nye ting, ved å gå til en musiker og si at vi vil at du skal skrive ny musikk til oss. Det handler ikke bare om at vi ønsker å framføre noe nytt men også det at vi gjerne vil være med på å hjelpe utøvere til å ha tid til å lage ny musikk.

I utkanten av det kommersielle

Hva mener du det er som gjør at Ekkofetivalen skiller seg ut blant andre arrangementer i Bergen?

Rival_Consoles_EKKO_2015 © Cecilie Bannow 2015_web-5 (1)

Foto: CecilieBannow, Ekko-festival 2015

-For oss handler det om å være tydelig og å dekke noe som andre ikke gjør. Når en sjanger eller utrykk blir stort og kommersielt, tenker vi at det er noe andre kan få lov til å representere. For å si det sånn, det blir ikke noe Kygo på Ekko. Vi ønsker å være med på å legge listen for hva man definerer som innenfor og interessant, innenfor sjangeren elektronisk musikk. Det er mange aktør, og mange som jobber for den mer kommersielle delen med elektronisk musikk, den som er enormt tydelig i mediebildet og som sjanger, den som har masse eksponering. Vi ønsker ikke være der. Det er alltid masse interessant å ta av som ligge i underskogen og lusker. Ekko er en liten og fokusert festival. Det er vanskelig å si nøyaktig hva man ser etter, men vi ser etter noe som man synes kan være spennende og bra, som også kan ha et publikum. Vi beveger oss alltid i utkanten av det kommersielle. Det er mange ting vi kunne ha gjort som hadde vært mye lettere, det er litt som å gå i oppoverbakke hele tiden. Konstant gjøre det litt vanskelig for seg selv.

 

Vi avslutter intervjuet med spørsmålet: Hvilken artist gleder du deg mest til å se under festivalen?

-Alle! Det blir vanskelig å velge, det er mange artister jeg gleder meg kjempe mye til å se. Men om jeg skal velge noen, vil jeg nevne norske Jenny Hval. Hun har fått sitt skikkelige internasjonale gjennombrudd, hennes musikk er så alternativ og egen, det blir spennende.

-I tillegg vil jeg nevne den ghanesiske artisten ATA KAK, det bli kjempegøy, det er ikke ofte det kommer en hiplife-artist til Bergen.

Jeg lurer på hva en hiplife-artist er og får svar:

-Hiplife er en afrikans egen sjanger veldig representativ for Ghana, hvor man tar sin Afrikanske bakgrunn og blander med hiphop-estetikk. Denne musikken ble i Europa løftet frem av Brian Shimovitz som står bak nettstedet og plateselskapet «Awesome Tapes From Africa”, opprinnelig en blogg som Brian startet, etter en studietur til Vest-Afrika. På turen kom han over en rekke kassetter med lokale artister, med musikk som aldri har tatt turen utenfor hjemlandets grenser.

Hvis man er interessert i elektro musikk og ønsker å oppleve en festival litt utenom det vanlige, følg Ekkofestivalen eller Østre på Facebook. Asle Brodin ønsker alle hjertelig velkommen.

 

 

Selger på historie om luft og kjærlighet

Den sanne historien om hvordan Brit Vinje Lyngstad laget en luftig ulltrøye for at mannen skulle holde seg varm på skogsarbeid er noe av det som har fått salget til å ta av for Gaselle-bedriften Lanullva.

Tekst: Karen Cecilie Heldal

Like ved Atlanterhavsvegen på Nordmøre grunnla Brit en liten tekstilbedrift som designer og produserer ulltrøyer og annet ulltøy.

Gull verdt

Nå er det datteren til Brit, Gunn Anne Lyngstad som driver virksomheten.

– Ullskjortene våre er unike. Men hvordan skulle vi få ut det budskapet? Jeg skjønte at vi måtte bruke den sanne historien om hvordan produktet vårt ble til, forteller hun.

– Min far var gårdbruker, og jobbet ofte ute i skogen. Etter harde arbeidsøkter der han hadde blitt våt av svette, frøs han mye. Det bekymret min mor, som er tekstiltekniker. Hun ville prøve å lage en ulltrøye som skulle holde min far varm selv om han svettet. Etter mye prøving og feiling, fant hun frem til en ulltrøye som har et spesielt luftmønster med pustende egenskaper. Den føyer seg etter kroppen og holder deg varm i all slags vær, sier Gunn Anne og legger til at historien er gull verdt i bedriftens kommunikasjon og markedsføring.

Luft og kjærlighet

Brits kjærlighet til mannen og det luftige strikkemønsteret er en kjærlighetshistorie.

– Mange synes den er veldig fin, men det er også en måte å formidle produktets egenskaper på. Ulltrøyene våre sørger for å holde deg tørr og varm, sier Gunn Anne som har utviklet bedriften videre. I tillegg til den opprinnelige Lanullva-trøyen har de utviklet en stor kolleksjon med ullklær i mange farger til hele familien.

 

Historier selger

– Tenker du bevisst på hvordan historier appellerer til følelsene våre?

– Ja, og rent kommersielt er det jo dette vi utnytter, sier Gunn Anne Lyngstad.

– Men for vår egen handler det også om troverdighet. Dette er en sann historie og vi kan stå inne for den.

– Kan dere dokumentere at man virkelig holder seg tørr og varm i Lanullva trøyen?

– Ja, de er teste på flere krevende ekspedisjoner, blant annet i Arktis. Vi har også SINTEF sine ord på at man holder en jevnere kroppstemperatur ved varierende aktivitetsgrad med Lanullva sitt ullundertøy, sier Gunn Anne stolt.

– Vi fortsetter å utvikle våre produkter med tanke på at våre kunder skal være tørre og varme. Og fordi det er noen som av kjærlighet til andre vil kjøpe våre produkter som gave. På den måten lever historien om luft og kjærlighet videre, sier  Gunn Anne til slutt.

 

www.lanullva.no

SELGER LUFT OG KJÆRLIGHET: Brit Vinje Lyngstad og Gunn Anne Lyngstad glder seg over at mange vil ha Lanullvatrøyer.

SELGER LUFT OG KJÆRLIGHET: Brit Vinje Lyngstad og Gunn Anne Lyngstad glder seg over at mange vil ha Lanullvatrøyer.

LUFT OG KJÆRLIGHET: Brit og Gunn Anne jobber sammen i Lanullva. Brit gleder seg over at trøyen hun utviklet varmer mange.

Immaturus – Umodent teater

Foto: Immaturus

Foto: Immaturus

Maja Bergebakken Sundt er teatersjef for studentteateret Immaturus. Jeg møtte henne på studenthuset Kvarteret, stedet for mange av aktivitetene til Immaturus, for å ta en prat om hvordan det er å lede en teatergruppe.

Som fersk teatersjef for Immaturus, er dette et av de første intervjuene hun gjør. Hun regner med at dette er noe hun må gjøre mer av, etter hvert som semesteret går sin gang og oppsetningen kommer ut i lyset.

Teatersjefens rolle

Hvordan endte du opp som teatersjef?

Jeg har alltid vært involvert og interessert i teater. Jeg flyttet til Bergen for ett år siden og involverte meg i Immaturus, først som kostymeansvarlig, og siden ble jeg produksjonsansvarlig for oppsettningen i fjor. I mai ble jeg teatersjef for Immaturus. Det ble ikke så mye produksjon på meg, men å være teatersjef innebærer å ta del i både det kunstneriske og det administrative arbeidet.

Maja, som holder på å ta en bachelorgrad i teatervitenskap, syns det er både givende og artig å være teatersjef. Hun ønsker å jobbe med teater, også etter studiene, og i Immaturus får hun møte mange med den samme interessen scenekunst.

Men hva er egentlig rollen til en teatersjef?

–  Teatersjefen er organisasjonens øverste leder. Teatersjefen er en del av styret, som er det øverste administrative organet. Teatersjefen sitter også i kunstnerisk råd, som er det øverste kunsterniske organet. Oppgavene er å sørge for driften av teateret, og være teaterets ansikt både innad og utad.

Med både studier og en teatergruppe å holde styr på kan det fort bli mye å gjøre for Maja, men hun er en av dem som trives med å ha mange oppgaver for hånden. Det til tross for at det kan være en del uttfordringer knyttet til en teatersjefs hverdag.

– Immatuiurus er jo en organisasjon basert på frivillighet og det mest populære er å ville prøve seg på scenen, mens å ta på seg administrative roller er mindre populært. Det kan være utfordrende å finne ut hvem som skal få lov til å være skuespiller og hvem som skal få lov til å gjøre andre ting. Det kan være vanskelig å finne rett person til rett rolle.

Etter en liten tenkepause legger hun til:

– Også er det vanskelig å svare på slike spørsmål. Men alle oppgavene har sine utfordringer med ulike måter å løse dem på.

Ukjent grunnlegger

I fjor hadde studentteateret jubileumsår og kunne feire 25 år som studentteater i Bergen. Maja kom til Bergen litt for sent til å få med seg feiringen. Men hun har hørt fra andre i gruppen at det ble en vellykket jubileumsfest.

– Det som er litt spesielt er at vi har en grunnlegger vi ikke greier å spore opp. Immaturus ble grunnlagt i 1989/1990. Det var en tysk utvekslingsstudent, Ulrikke Klages, som satte opp et stykke. Noen av de som deltok var interessert i å fortsette og slik ble Immaturus til. Så vi har en opphavsperson vi ikke vet hvem er!

Når vi først er inne på det, hvorfor heter studentteateret Immaturus?

– Immaturus er latinsk og betyr umoden. Så det betegner at vi er umodne, det vil si at vi er amatører i teaterbransjen.

Et springbrett

Selv om de kaller seg for amatører, gjør teatergruppen seg bemerket i Bergens kulturliv. Maja kan fortelle at på DNS og Teatergarasjen kan man finne ansatte som i sin studenttid var aktive i Immaturus.

– Det hender at DNS kontakter Immaturus fordi de trenger statister. I vinter hadde vi fire stykker fra Immaturus som deltok som statister i oppsetningen Samtaler før døden. I høst skal vi faktisk ha en egenprodusert oppsetning i Teaterkjelleren relatert til Halloween. Så da vil det foregå noe skumle greier nede i Teaterkjelleren.

Maja mener studentgruppen er et godt tilbud i kulturbyen Bergen

– Vi er et lavterskelteater der alle er velkomne til å prøve et eller annet. Vi gjør tilbudet innenfor kultur bredere og Immaturus kan være et springbrett inn i teaterbransjen.

Mystikk og workshops

Immaturus pleier å ha en til to hovedproduksjoner i semesteret. I høst har de et hovedstykke som har fått tittelen Til ord skal du bli. Stykket hadde premiere 15.oktober og kunne sees frem til 22. oktober. Teaterstykket er skrevet og regissert av Anders Løkeland Slåke.

– Det er et litt mystisk stykke. Det handler om en mann som kommer tilbake til forstaden han vokste opp i, etter å ha gjort karriere. Han forventer at alt skal være som før han dro, at vennegjengen ikke har forandret seg, men sånn er det jo ikke. Det er et stykke som handler om forventninger som ikke innfris og hvordan man takler dette.

Foruten om hovedproduksjonen har Immaturus flere aktiviteter på gang. Ukentlige aktiviteter er workshopper på Kvarteret seks ganger i uken. Skuespillerteknikk, skrivegrupper, fysisk teater, lys- og lydteknikk, er noe av det man kan prøve seg på. Immaturus har også et radioteater i samarbeid med studentradioen. Men teatersjefen har mer på lur.

– I tillegg til det nevnte Halloween- prosjektet på DNS, skal vi også ha noe vi har kalt for Gruppefusjonsdag. Dette skjer 2. november. Her kan alle komme og få testet alt vi har å by på i løpet av en ettermiddag. Deltagerne får tretti minutter på hver gruppe og avslutter med å lese inn det de har skrevet i radioteateret, forteller Maja ivrig.

– Vi har også en del andre spennende prosjekter på gang, men de er i en så tidlig fase at det er vanskelig å si noe om dem. Stay tuned!

Oppfordringen fra Maja avslutter samtalen, og nå er det bare til å sette av 2.november til Gruppefusjonsdagen. Forhåpentligvis fikk du også med deg Til ord skal du bli, hvis ikke gjelder det å holde kalenderen åpen for Immaturus kommende posjekter og nye oppsetninger neste år.

Syk av medieeksponering?

Det handler om å bli eksponert og å være den som blir eksponert. Ved å utsette seg for medieeksponering i saker som man har en direkte relasjon til, har man større risiko for å bli syk. Psykisk syk. Dette gjelder også de som blir fanget i medienes kritiske søkelys

Å bli eksponert

I vår ble en studie publisert av en gruppe forskere innen krisepsykologi i Bergen. Den handlet om psykologiske effekter av medieeksponering i etterkant av 22.juli-angrepet. Konklusjonen i studien var at de pårørende etter 22.juli-angrepet hadde en høyere forekomst av post-traumatiske symptomer enn de som ikke hadde mistet noen i angrepet. De pårørende utsatte seg også for mer eksponering fra mediedekningen enn kontrollgruppen. Forskerne som utførte studien var Reidar Nævdal, Halvor Wennesland Gravdal, Jon Christian Laberg og Kari Dyregrov, og var tilknyttet Universitetet i Bergen og Senter for Krisepsykologi.

Studien sammenligner to grupper mennesker: pårørende som har mistet noen i 22.juli-terroren og personer som ikke har mistet noen. Forskerne kartla hvor mye de to gruppene fulgte med på mediedekningen i etterkant, og så dette opp mot hvilke symptomer på posttraumatisk stress de hadde.

Fanget i eksponeringen

Personer som har kommet i medienes søkelys og blitt fanget i en voldsom mediedekning rundt egen person, viser også tegn til nedsatt psykisk helse og livskvalitet. Dette viser en hovedoppgave som ble skrevet i 2010 ved Universitetet i Oslo av Karl Bang. Når vaktbikkjen biter. Om negativ medieeksponering, stress og mestring. Denne hovedoppgaven ble skrevet som en del av et forskningsprosjekt ledet av Fanny Duckert ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo under navnet «I offentlighetens søkelys».

Prosjektet hadde som mål å undersøke hvordan personer som ble utsatt for negativ presseomtale opplevde og mestret dette.Prosjektet var organisert som en rekke hovedoppgaver innen psykologi. I 2010 hadde det blitt levert 7 oppgaver i prosjektet. I oppsummeringen til Bang av tidligere forskning, trekker han frem at funnene i desse oppgavene peker på betydelig økt belastning for de som har blitt utsatt for negativ medieeksponering rundt egen person, og flere av dem som deltok i undersøkelene vitnet om mediedekningen som en overveldende og traumatisk opplevelse. Disse viste også sterke tegn til stressreaksjoner.

Kilder:

Nævdal, Reidar, Halvor Wennesland, Jon Christian Laberg og Kari Dyregrov 2016. «Should the population limit its exposure to media coverage after a terrorist attack?» Forskningsartikkel om psykologiske effekter etter mediedekningen av 22.juli: https://psykologisk.no/sp/2016/03/e6/

Om forskningsartikkelen på nett: https://psykologisk.no/2016/03/traumatiserte-bor-skjerme-seg-fra-media/

Om forskningsprosjektet «I offentlighetens søkelys» http://www.sv.uio.no/psi/forskning/prosjekter/i-medias-sokelys/

Bang, Karl 2010. Når vaktbikkjen biter. Om medieeksponering, stress og mestring. Hovedoppgave innen psykologi, Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/17968/Hovedoppgave.pdf?sequence=1

Lyden av Americana

Americana er musikk for musikkens skyld.

Americana er musikk for musikkens skyld. Foto: Gabriel Gurrola/Creative Commons

I USA topper The Chainsmokers diverse billboards med låta Closer feat. Halsey, og ikke alle er like fornøyde med det. I Nashvilles Americana-scene er det andre ting som gjelder. Musikkmiljøet synes lite om ”maskinprodusert” og ”uekte” musikk, men driver heller med håndverk for håndverkets skyld. Sounden skal være mer ektefølt, ifølge sosialantropolog Johan H. Knutsen.

Miljøet rundt americana-musikk er et eksempel på en hipsterkultur som søker tilbake til noe håndlaget, autentisk og tradisjonelt. Da bærer også musikksjangeren preg av at den er mindre pop-fokusert enn sine motstykker.

-Dette er jo en slags identitetsmarkering, et forsøk på å finne noe som er mer jordnært. Samtidig oppfattes det som er lagd av en såkalt ”craftsman” som mer ekte og bedre enn de masseproduserte alternativene. Dette er også en av utfordringene med Americana, det er så vanskelig å sette merkelapper på sjangeren. Musikerne vil ikke sette musikken sin i bås, og lager heller en sound de selv synes er bra. De hevder at det å organisere musikken i klare sjangre er noe anmelderne og innehaverne av platesjapper driver med, sier Johan.

Som musikktradisjon har Americana allikevel visse kjennetegn. Tekstene oppfattes ofte som mer voksne enn rocken og popens lyrikk samtidig som de tar for seg kompliserte kjærlighetsforhold, familieproblemer, og arbeidsledighet eller harde kår. Sangene speiler ofte artistenes egen hverdag. Johan forklarer:

– Robert Ellis Tour Song, som forteller historien om å være langt borte fra familien mens man er på turne for å tjene til livets opphold, er både skrevet og fremført av en musikker som er mye på turne. Da oppleves det hele som mer ektefølt. Samtidig er ikke dette nødvendigvis en hverdag folk flest kjenner seg igjen i, og det er et gjennomgående tema for mange sanger i sjangeren. Jeg ble fortalt at der popverdenen handler om enkle sanger folk flest kan kjenne seg igjen i så dreier Americana seg om variasjon og dybde.

Låta skal helst være mer personlig enn en popsang, og musikeren skal være en ekspert på temaet samtidig som vedkommende står bak både lydbilde og tekst. Americana er dermed et håndverk som står i opposisjon til ”maskinprodusert” musikk.

– Vi befinner oss i grenselandet mellom produksjon og kunst. En hverdagslig brukskunst. Men det dreier seg om mer enn musikken, og miljøet preges av et overliggende narrativ om hva som er bra. Både når det kommer til kaffe, mikrobrygg og vinylplater så er det håndlagede viktig. Folk snakker om autentisitet og sannferdighet på tvers av temaer, men samtidig er det ingen som kobler dette opp mot egen identitet. Det var uansett ingen som sa dette i direkte forstand. Når artistene distanserer seg fra det kommersielle så gjøres det på forsiktig vis gjennom å si at ”de andre” driver med markedsrettet musikk. Dette følges av kommentarer på at dersom ”de” liker det så er det kjempebra, men vi er ikke interessert, fortsetter han.

Poplåter som The Chainsmokers Closer feat. Halsey blir dermed uekte i den forstand at de hovedsakelig er skrevet og komponert for å treffe en pengesterk målgruppe. Dette betyr selvsagt ikke at Americana ikke drives kommersielt, men heller at sjangeren er en type musikk for musikkens skyld der man tjener penger i andre rekke.

– Essensen i Americana er tilsynelatende å lage god musikk. Musikerne føler de har et såpass godt miljø og såpass god musikk seg imellom at de er fornøyde. Da blir det heller ikke nødvendig å gå så hardt ut mot resten av musikkbransjen. På den annen side så er Nashville en såpass liten by at musikerne risikerer å miste nødvendige kontakter dersom de stiller seg tydelig i opposisjon. En annen del er at veldig mange av Americana musikerne er ”nerdete” i sin musikksmak, som betyr at de har en sterk bevissthet rundt hvor subjektiv musikksmak kan vøre og hvor viktig musikk kan være for folk. Dette dreier seg egentlig om idealene som ligger bak. De vil bare være i fred med musikken sin, avslutter Johan.

 

På bakgrunn av feltarbeid i Nashville skrev Johan en oppgave med tittelen «Americana. Nostalgia through Tradition and Self-Expression in Music». Oppgaven er tilgjengelig her.