Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Høsten på DNS: Evig aktuell Spellemann

«Spellemann på taket… Det høres da merkelig ut, synes du ikke? Men her i Anatevka, lever vi vårt liv som en spellemann på taket alle sammen. Vi prøver å tr

ylle frem en enkel vakker tone uten å brekke nakken, og det er ikke så lett.»  

        Tevye, i «Spellemann på taket».

 

Tradisjonell dans på scenen i Spellemann på taket. Pressebilde:DNS
Tradisjonell dans på scenen i Spellemann på taket. Pressebilde:DNS

Storsatsing for DNS

Høstens storsatsing på DNS er «Spellemann på taket». På hjemmesiden skriver DNS at forestillingen er en av verdens mest populære og vakreste musikaler; en livsbejaende musikal om kjærlighet, frihet og aksept.  Vi tok turen en kald torsdag i oktober, for å se den hjertevarme forestillingen.  Forventningene var høye, det var første gang vi skulle se den klassiske forestillingen.  Vi var nok ikke alene om entusiasmen, bergenspublikummet har også vist sin begeistring blant annet gjennom skyhøye billettsalg.

Da DNS satt opp «Spellemann på taket» i 1998 var det den best besøkte forestillingen i DNS’ historie, før rekorden ble overgått av «Hellemyrsfolket».  Også i denne omgang ser det ut som om publikum er begeistret. Frem til nyttår skal det spilles 79 forestillinger, og nesten halvparten av disse var utsolgt når premieredatoen kom.  BAs teateranmelder trillet terningen til en sekser, og skrev at «Forestillingen er full av humor, til tider rørende vakker, andre ganger fysisk forrykende. Og midt oppe i det hele, illevarslende. For vi er i begynnelsen av en tid da jødene ble kjeppjaget og forfulgt, kun for sin tro.».

Hovedrollene denne gang spilles av Andrè Søfteland som Tevye, Ragnhild Gudbrandsen som Golde og Karoline Krüger som koblersken Yente.  De gifteklare døtrene spilles av Katrine Dale, Malin Soli, og Monica Dybwad. Musikalen bygger på den ukrainsk-jødiske forfatteren Sholem Aleichems fortellinger om Tevye, en fattig melkemann fra Anatevka, en jødisk landsby ikke langt fra Kiev.  Musikalen hadde premiere på Broadway høsten 1964 og var en umiddelbar suksess. I 1971 ble den filmatisert og nominert til åtte Oscar priser.

Tradisjon, kjærlighet og fellesskap

Fortellingen handler om tradisjon og oppløsning, kjærlighetsvalg og frigjøring.  Handlingen er lagt til Russland på begynnelsen av 1900-tallet. Historien dreier seg om Tevye, far til fem døtre, om hans forsøk på å opprettholde sine jødiske religiøse og kulturelle tradisjoner samtidig som ytre påvirkninger gjør inngrep i familiens liv.  Livet i Anatevka er preget av fattigdom og jødene trues av et fiendtlig russisk tsar-regime. I tillegg må han takle at de viljesterke døtrenes beslutninger om å gifte seg av kjærlighet, og ikke forholder seg til tradisjonen der ekteskap er bygget på fornuft og ikke følelser. Hvert av døtrenes valg av ektemenn beveger seg stadig lenger bort fra skikkene i troen og i samfunnet. Sentrale tema er verdiendringer, kjærlighet og fellesskap. Regissør Svein Sturla Hungnes har påpekt at historien som fremstilles i “Spellemann på taket” er en historie som stadig gjentar seg, selv om konteksten endres. Han tror dette er noe av grunnen til at musikalen er så populær.

Tre viljesterke døtre, representanter for en ny tid. Pressefoto:DNS.
Tre viljesterke døtre, representanter for en ny tid. Pressefoto:DNS.

– Historien skifter kanskje menneskegrupper og sted i verden, men den er evig aktuell. Handlingen i stykket tar ikke stilling og viser ulike sider av saker, og dermed blir historien varm og anvendelig. I tillegg handler det om en ny tid, og alle vil jo oppleve at det kommer en ny tid etter dem, som virker både skremmende og spennende, sier regissøren.

Viktig og populært

Spellemann på taket er evig aktuell, og kan enkelt ses i lys av dagsaktuelle problemstillinger. Selv om stykket handler om jødenes situasjon på slutten av 1800- tallet, har problemstillingen langt fra forsvunnet med tiden. Fremmedfrykt og etniske motsetninger truer liv og fred så mange steder i verden.  Regissøren mener at musikalen kan lære oss mye også i dag.

– Det lærer oss hvor galt det er å støte ut mennesker. Den lærer oss at vi ikke skal kvitte oss med det vi kanskje opplever som et problem, men at vi må løfte det opp og se på det fra mange sider. Løsningen er ikke å kvitte seg med folkegrupper. Det er både en illusjon, og en grusom ting å gjøre.

Familiære utfordringer på tvers av generasjoner er et annet stort tidsaktuelt tema i stykket. Forestillingen belyser hvordan foreldrene håndterer at barna blir voksne, velger egne veier og bryter med tradisjonen.   Det at stykket tar så kraftig tak i brytningen mellom tradisjon og ny tid er nok en av de viktigste grunnene til at det er evig aktuelt.

Varmt og morsomt

Til tross for de dårlige levevilkårene og vanskelige tema som blir fremspilt med dypt og gripende alvor, er dette ingen dyster musikal. Personene er preget av håp og livslyst, gleden og humoren er tilstede hele tiden. Stykket varmer og morer, Tevyes mange, og ofte frustrerte, samtaler med Gud var et gjennomgående komisk  innslag i handlingen.

 

Tevye i fortrolig samtale med Gud. Pressefoto:DNS.
Tevye i fortrolig samtale med Gud. Pressefoto:DNS.

Forestillingen rommer også fantastisk musikk, dans og sang. Musikken er en blanding av energi og melankoli som er vakker og forfriskende for oss i salen.  Flere melodier, slik som “om jeg var en rik mann” er velkjente også for de som ikke er kjent med forestillingen fra før.

Rasmus Hella Mikkelsen har tittelrollen som den mystiske spellemannen på taket. Den talentfulle og allerede erfarne fiolinisten, bare 18 år gammel, debuterer i dette stykket på teaterscenen.

– Det er litt vanskelig å beskrive rollen min. Den er på mange måter hovedpersonens alter ego, en skikkelse som følger hovedpersonen Tevje gjennom hele stykket, forteller Rasmus.

Kvelden på teateret ble en suksess og vi koste oss mye. Det var blitt sent da stykket var ferdig, i hele tre timer var skuespillerne i aksjon. Enkelte  opptrinn er rene shownumre, som en forykende dans med flasker balansert på hatter under et bryllup.  Slitne, fornøyde og fulle av inntrykk vendte vi hjem. Det er ingen tvil om at spellemann på taket er en tankevekker, også 50 år etter at det ble satt opp for første gang.

|Skrevet av Jeanette Bukkøy Arntzen og Martine Mevatne.

Kilder

Borchgrevink-Brækhus, Marianne (2016) “Teater-debuterer med tittelrolle”, Bymagasinet, 15 september. Lest 14.10.16. Tilgjengelig fra: http://bymag.no/2016/09/teater-debuterer-med-tittelrolle

Den Norske Scene (2016) “Spellemann på taket” (Internett).  Tilgjengelig fra http://www.dns.no/program/2016/spellemann-paa-taket/. Lest 12.10.2016.

Hammerstad, Bjørn Olav (2016) “Spellemann mot antisemittisme”, Dagen, 17 september. Lest 12.10.16. Tilgjengelig fra: http://www.dagen.no/Inspirasjon/teater/Spellemann-mot-antisemittisme-386351

Karlsen, Marianne Skarpås (2016) “Spellemann på taket selger unna”, Bergensavisen, 20 september. Lest 30.10.16. Tilgjengelig fra http://www.ba.no/pulsen/teater/dns/spellemann-pa-taket-selger-unna/s/5-8-429925

 

 

 

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Krisekommunikasjon i offentlige organisasjoner og etater

 

Offentlige organisasjoner og etater forvalter ofte sentrale og viktige tjenester som er viktige for folk flest i sitt dagligliv. Når det oppstår en krise er det svært viktig at den offentlige organisasjonen eller etaten har gode rutiner for kriseledelse og krisekommunikasjon.

Som det pekes på i forordet handler krisekommunikasjon om følgende: gi innbyggerne rask og konkret informasjon som gjør dem i stand til å håndtere en uønsket alvorlig hendelse best mulig. Kommunikasjonen skal synliggjøre ansvarsforhold og myndighetskoordinering. “Krisekommunikasjon” (2013).

I dag hviler det på hvert enkelt statlig forvaltningsnivå å administrere og evaluere sin kriseberedskap, men de har flere hjelpemidler. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (dsb) publiserte i 2014 en veileder til krisekommunikasjon og lanserte samtidig nettstedet www.kriseinfo.no.

Veilederen og nettstedet gir en god innføring i god krisekommunikasjon og gir flere forslag til beredskapsplaner. Det er uklart i hvor stor grad denne benyttes på de ulike forvaltningsnivåene, men flere store kriser har vist at det gjøres mye godt arbeid når det gjelder krisekommunikasjon, men at det også finnes et stort forbedringspotensiale.

Av gode eksempler på krisekommunikasjon gjort på riktig måte kan en se på brannen i Lærdal i 2014 hvor det i den lille kommunen Lærdal brøt ut en stor brann som gjorde 71 personer husløse og 386 personer ble evakuert. Informasjonsbehovet fra innbyggerne var stort og pressedekningen var bred. Samtidig brøt de tradisjonelle kommunikasjonskanalene som telefon og internett tidvis ned. Dette gjorde kommunikasjonsarbeidet svært utfordrende. Kommunen løste dette på en god måte ved å ha løpende kontakt med innbyggerne ved hjelp av folkemøter, oppslag og radio. Samtidig hadde ordfører ansvar for kontakt med media, ved hjelp av en ekstern rådgiver med erfaring fra nasjonale media. I følge rapporten utarbeidet av PWC i etterkant løste Lærdal kommune denne krisen på en god måte med tanke på kommunikasjon. (PwC 2014)

Bergen kommune opplevde i 2015 en omfattende overgrepssak som involverte en ansatt som hadde jobbet i flere av kommunens barnehager. Her viste Bergen kommune seg som en kommune som har et godt rustet krisekommunikasjonsaparat. Så rakskt kommunen fikk kjennskap til saken satt de ned en krisestab, følgte opp foreldre, media og andre. Videre inviterte de til informasjonsmøte for foreldre og foresatte og opprettet et telefonnummer en kunne ringe.

Videre finnes det flere gode eksempler men dessverre kan en også trekke fram dårlige eksempler, for eksempel krisekommunikasjonen knyttet til 22. juli-massakren i Oslo og på Utøya. Politiet blir kritisert i den publiserte evalueringen av Sønderland-utvalget. Blant annet kom informasjonen ut sent, feil informasjon ble spredt og politiets egne nettsteder brøt sammen.

Et annet dårlig eksempel, som heldigvis var mindre dramatisk, er “softis-med-strø”-saken fra Telemark fylkeskommune. I denne saken hadde Telemark fylkeskommune leid inn konsulentselskapet First House for å skaffe flere arbeidsplasser i fylket. Resultatet fra to år med jobbing og seks millioner fakturert fylkeskommunen var null nye arbeidsplasser. Dette og flere mindre reiseregninger som inneholdt softis med strø, baconpølse og coca-cola fra bensinstasjoner ble publisert på NRK. Både fylkeskommunen og First House ble svar skyldig og fremsto svært dårlig i media.

Det er i slike situasjoner en må se på og lære av sine feil. Selv om mange offentlige organisasjoner og etater gjør mye godt krisekommunikasjonsfaglig arbeid finnes det rom for forbedringer.

Lenker:

 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli-politiet-og-beredskapen/politi-utvalg-avdekker-kommunikasjonssvikt-22-juli/a/10064692/

 

https://www.regjeringen.no/contentassets/1a669996f90945ba88e2ad3d11153774/brannevaluering.pdf

 

Bilde:

 

https://pixabay.com/p-939052/?no_redirect

 

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Med hodet i søppeldunken

Delikat opplevelse: - Det kan være mye mer grisete enn det var her.
DELIKAT OPPLEVELSE: – Det kan være mye mer grisete enn det var her.

Stadig flere innser at butikkene kaster store mengder spiselig mat. Slik har dumpsterdiving-kulturen vokst frem i Norge og resten av verden. Tanken er at man redder spiselig mat fra å svinne bort.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Stadig flere barn og unge mobbes

Mobbing i skolen har økt de siste årene. FOTO: Colourbox.no
Mobbing i skolen har økt de siste årene. FOTO: Colourbox.no

Av: Mariell Jakobsen og Karoline Woll Edvardsen                          Publisert: 24.02.2016


Barn som mobber har over lengre tid vært et omdiskutert tema både i skolen og i mediene. Selv om skolene i mange år har lovet bedring, er det svært lite som har skjedd. Grålum Barneskole tok nylig et ekstra grep for å forebygge mobbing i skolen. Dette budskapet spres nå i en rekordfart.

Foto: Skjermdump
Grålum barneskole formulerte ni punkter i brevet som tok for seg hvordan foreldre påvirker barna sine til å bli mobbere. FOTO: Skjermdump

Rett før vinterferien mottok nærmere 400 elever et brev fra skolen som de skulle fremvise til foreldrene sine. Brevet inneholdt punkter som skulle bevisstgjøre foreldre hvordan de ubevisst kan påvirke barna sine til mobbing. Skolen går også så langt i brevet at de påstår at foreldrene lærer barna sine å mobbe. Brevet har siden blitt delt på NRK sin nettavis, og har også tatt Facebook med storm. Samtidig vokser det frem bekymringer hos småbarnsforeldre som er redd for at deres barn skal bli mobbet.

– Det som bekymrer meg mest er at barnet mitt skal bli mobbet og at det ikke skal bli fanget opp i skolen. Hvordan vil det utvikle seg dersom hun ikke tør å si ifra til noen, spør småbarnsmor, Jeanette Edvardsen. Hun deler sin bekymring rundt mobbing i skolen ettersom barnet hennes til høsten tar steget videre til barneskolen. Hun ønsker å påpeke hvor viktig det er å forebygge barna sine mot å bli mobbere.

– Jeg har prøvd å lære bort at man ikke har lov å si noe stygt om andre, og at det å stenge noen ute, særlig når barna leker sammen, er feil. Jeg har snakket med barnet mitt om hvor viktig det er å inkludere andre. Jeg er også bevisst på hvordan jeg snakker om andre rundt barnet mitt.

 

Antall barn som blir mobbet øker

Antall barn og unge som blir mobbet på nett øker, ifølge ferske tall fra Medietilsynet. 15 % av norske 9-16-åringer oppgir i 2015 å ha blitt mobbet på nett, mot 13 % i 2013. 7% har opplevd digital mobbing ukentlig eller månedlig, mot 4 % to år tidligere. Tallene viser at barn og unge begynner tidligere enn før med nettmobbing. Med økningen av antall sosiale medier, hvor flesteparten er lett tilgjengelig på de fleste plattformer, er det ikke urealistisk at tallene vil fortette å øke i årene som kommer.

Foto: Skjermdump
Mobbing av «Nora» på forumet Ask.fm. FOTO: Skjermdump

– Nettmobbing kan være like fælt som fysisk mobbing. Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg mobbet både på nettforumet Ask.fm og Instagram. Ask.fm er et forum hvor man kan velge å være anonym og stille hverandre forskjellige spørsmål. Her ble det stilt slemme spørsmål om meg, som for eksempel hvordan noen kunne være venner med meg fordi de mente jeg var stygg og tykk. På Instagram ble det delt bilder av meg av diverse brukere, hvor brukerne samtidig la til slemme tekster under bildene, forteller “Nora”, et ungt mobbeoffer som ønsker å være anonym. Hun forteller videre at mobbingen var veldig ubehagelig, og medførte at hun ofte gruet seg til skoledagene.

– Bare det å gå ut blant folk var skummelt, jeg var redd for å møte på mobberne. I begynnelsen slet det hele veldig på selvtilliten min og jeg kjente at det påvirket hvordan formen min var fra dag til dag. Jeg merket at jeg konstant var nedfor og alltid nervøs for hva som kunne skje videre.

 

Den norske skolen har fortsatt ingen løsning på problemet

Uendelig mange mobbedebatter senere, er det fortsatt ingen felles veileder for hvordan den norske skolen konkret skal håndtere mobbesaker. Ifølge NRK.no har ikke den norske skolen en felles verktøykasse for å løse problemene. For å få tilgang til spesialisert kunnskap og kompetanse, må skolene i dag betale for godkjente mobbeprogrammer. Som mobbeoffer selv, ser “Nora” viktigheten av å få satt i gang tiltak mot mobbing.

– Nettmobbing gjør dette kanskje litt vanskelig, spesielt siden det er så lett å være anonym. Her burde kanskje foreldre vært flinkere til å involvere seg og snakke med barna sine. Det er nok mange foreldre som ikke vet at barna deres mobber. For å unngå mobbing på skolen burde det kanskje vært en form for skolepoliti.  Kanskje mobbere ikke hadde vært like tøff da, men faktisk vist respekt for andre, undres “Nora”.

Selv har hun ikke sett noen andre bli mobbet åpenlyst, men hun tror at det skjer oftere enn man tror, nettopp på grunn av sosiale medier og internett. “Nora” valgte å fortelle foreldrene sine om hva hun gikk igjennom, noe hun ikke angrer på. Hun mener også at det ikke hjelper å holde det for seg selv, og at gode, støttende venner er gull verdt i en slik situasjon.

– Det er viktig at man ikke utsetter dette fordi man kanskje er redd for at det skal bli verre. En hobby eller aktivitet som du er glad i kan også være med å muntre deg opp og få deg til å holde fokus på noe positivt.


Kilder

– Brenna-Lund, M. (2016) Voksne fikk mobbebrev i skolesekken. NRK [Internett], 21. februar. Tilgjengelig fra:<http://www.nrk.no/ostfold/voksne-fikk-mobbebrev-i-skolesekken-1.12814189l> [Lest 23.februar 2016].

– Hansen, H. A, Tandstad, H. og Wilden, V. (2016) Vil ha felles verktøykasse mot mobbing. NRK [Internett], 23. februar. Tilgjengelig fra:<http://www.nrk.no/ostlandssendingen/vil-ha-felles-verktoykasse-mot-mobbing-1.12815906> [Lest 23.februar 2016].

– Pettersen, H. (2015) Dette er ekspertenes oppskrift på å stoppe mobbing. Bergens Tidende [Internett], 29. juni. Tilgjengelig fra: <http://www.bt.no/familieogoppvekst/Dette-er-ekspertenes-oppskrift-pa-a-stoppe-mobbing-557400_1.snd> [Lest 23.februar 2016].

– Svarstad, J., Mellingsæter, H. (2016) Flere barn og unge blir mobbet på nett Aftenposten [Internett], 9. februar. Tilgjengelig fra:<http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Flere-barn-og-unge-blir-mobbet-pa-nett-8350259.html> [Lest 23.februar 2016].

Kategorier
Aktuelt: Fagleg Ymse informasjon

Ingen svar fra Apple

Ironien med Apples informasjonsstrategi legges mer merke til en før, gjennom mindre informasjon. De nye produktene er kanskje ikke så nye lengre. De ansatte holdes i munnkurv og motivasjonen går nedover i tråd med dårlige arbeidsforhold.

Foto: Kristoffer Skagseth
Foto: Kristoffer Skagseth

Teknologigiganten Apple har gjennom sin oppstart i 1976 vært etablert som et allmennkjent, gradvis stigende teknologiselskap og har brukt mye av sin tid på å fornye brukergrensesnittet for datamaskiner og telefoner. En ny brukeropplevelse har vært mye av det eksklusive med Apples fine produkter. Er folk blitt lei?

Gjennom nyskapende teknologi og nye lanseringer skal det ikke mye til før Apple omtales i mediene. Hvor nye versjoner av iPhone er en del av det moderne medietekke, får man ikke mye tilbake fra teknologigiganten. Spesielt i form av svar fra journaliser og kunder. En mer kritisk holdning etablerer seg hos apple-brukere.

Med beskrivelsen rockestjerne siktes det til den dårlige responskulturen Apple har gjort seg kjent gjennom. De har ikke gitt mye til journalister og kunder når det gjelder kritikk og spørsmål. Apple nekter å ta skylden og når de ikke svarer mediene konstruerer de sin egen ordsky.

It´s classified

Skaperne av iPhone, iPad og deres nyeste produkt, Apple Watch, som ifølge ulike kilder betegnes som en flopp, får kundestrømmen mot seg. Apple som ofte har definert retningen i IT-industrien med sine nye, kvalitetssikrede produkter får kjenne konsekvensene av en særegen kommunikasjonsstrategi. I årrekker har de vært stemplet som hemmelighetsfulle på produkt- og lanseringsfronten. På samme måte har de vært lite mottagelige til å bli sitert i media og å svare på kritikk. I mange tilfeller vil den suksessen selskapet har hatt være tilgitt for eventuelle feil som begås, men nå har tålmodigheten til både kunder og forhandlere tatt slutt.

Det er mange hemmeligheter hos IT-giganten
Det er mange hemmeligheter hos IT-giganten (Foto

Kunder og brukere har alltid forventet det store av Apple på grunn av de revolusjonerende teknologiske framskrittene de har hatt siden sin start. Forventningene de siste årene har blitt mindre. Dette kan ses parallelt med at andre teknologiselskap også har tatt store skritt. Apple har heller ikke vært nyskapende de siste årene. Konsekvensene er dermed en mindre oppslutning. Nå når kundene ikke får vite hva de kan forvente seg er det også vanskelig for bedrifter å ta i bruk produktene.

Ingen trivsel

Dette hemmeligholdet ble ifølge ukjente kilder innført av Steve Jobs etter at han returnerte til Apple. Hans lederstil, visjon og viljestyrke var nok til å tro på ny utvikling i selskapet. Hans etterkommere skal føre arven vider, men på mange områder har it-giganten stagnert. Hemmeligholdet opprettholdes, både på det eksterne og interne nivå. De som jobber med Apples framtidige produkter får ikke lov å snakke om det. Alt skal holdes innenfor strenge rammer og dette medfører mistrivsel hos de som jobber der. Ifølge nettstedet Apple Insider oppfattes arbeidsforholdene som kontrollerende og fiendtlige. James Knight, tidligere utvikler hos Google forklarer i en artikkel fra The Guardian.

– På Apple kan du jobbe 60-80 mer i uken og en VP kan komme å kjefte deg full på hvilket som helst tidspunkt.

Ansatte hos Apple mistrives under strenge forhold
Ansatte hos Apple mistrives under strenge forhold

Dette er et arbeidsmiljøet gjør en jobb hos Apple mye mindre tiltrekkende enn hos andre teknologiselskaper, og de ansatte mistrives i forholdene de jobber under. De får ikke gratis mat eller telefon fra et selskap som åpenbart kan betale for det.

De forholdene som presenteres fra ulike hold gjør renommeet til Apple dårligere. Unge talenter er ikke like tiltrukket av selskapet som tidligere.

Når hemmeligheter har tidsfrister er kan det ofte oppfattes som at it-selskapet skaper dårlige relasjoner til sine interessenter. Både eksternt og internt. En synkende arbeidmoral er en liten snøball som kan rulle seg større og et dårlig forhold til kundene og forhandlerne vil kreve mye mer av deres produkter. Tiden hvor Apple er nytt er forbi og da er det på tide å tenke større.

Apple er ikke feilfrie

Som med de fleste teknologiske produkter kan det oppstå problemer. Det mest naturlige er da å innrømme de feilene som er gjort og forsøke å rette opp i dette. Konsekvensen av dårlig kommunikasjon med forhandlere og respons til kunder gjør det vanskelig for de som konsumerer produktene å få svar på feil som måtte oppstå.

Selskapet har oppnådd sin suksess gjennom god markedsføring. De har levd på økende forespørsel etter deres eksklusive produkter. Man kan bare spekulere, siden man ikke får noen gode svar fra Apple, om nedgangen medføre at kvaliteten på Apple sine produkter blir dårligere? Vil også innovasjonstakten bli dårligere? I dag er det mange som opplever at Apple sine produkter som mindre spennende. Mangler store nyheter og blir mer som iterasjoner på et alt eksisterende produkt.

Dårlig behandling av forhandlere, kontrollerende, fiendtlig, hemmelig er ord som har blitt brukt for å beskrive det storslåtte selskapet. I en artikkel fra NRK Beta fra 2010, beskrives tre grunner til at Apple har oppnådd den store oppmerksomheten

– Apple selger ikke teknologi. Men brukeropplevelser, identitet og følelse.

Om det ikke blir gjort forandringer internt i selskapet vil deres strategi til slutt slå tilbake. Da vil de heller tvinges til å gjøre forandringer.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

BERGENSAVISER I OMVELTING

FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE
FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE

10.02.2016

Av Anders Løkeland Slåke og Sirianne Vikestad

Ei hurtig utvikling har skjedd på mediefronten dei siste ti åra med enorme endringar. Mediegigantar som Facebook og Google blir stadig større på marknadsfronten, og hevdar seg i kampen om folks lesevanar. Dette får følger for dagens papiraviser og folks nettvanar ber om ei endring i norsk mediesatsing.

Facebook inviterte 27. januar sentrale aktørar frå norske mediehus til London for ein lynintroduksjon til nyhendesatsinga Facebook Instant Articles. Omtrent samstundes med dette

annonserte tre sentrale bergensaviser kutt i papiropplag. I årets første avis annonserte Studvest at dei nytt for året går over til å lansere aviser annakvar veke, og dermed halverer frekvensen.

— Med studentar som målgruppe er det klart me må satse meir og større på nettbasert journalistikk, men med dei rammevilkåra me har var me nøydde til å kutte i papirutgjevingar for å kunne gjere denne satsinga, påpeikar Ansvarleg Redaktør i Studvest, Mats Arnesen.

I fylgje Statistisk Sentralbyrå las 49 prosent av befolkninga ein eller fleire trykte aviser ein gjennomsnittsdag i 2014, mot 51 prosent eitt år tidligare. Nedgangen er ikkje statistisk signifikant, men den viser til ei utvikling som har føregått lenge. Til samanlikning var andelen papiravislesarar på 84 prosent i 1997.

Unge i alderen 16-24 år er ivrige internettbrukere og brukte i gjennomsnitt 3 timar og 24 minuttar på internett kvar dag.

Medievanane endrar seg kvikt, og det er ikkje berre enkelt for mediehusa å henge med på nye arenaar samtidig som dei leverer kvalitetsjournalistikk. Ved inngangen til februar annonserte Bergens Tidende og Bergensavisen at dei legg ned søndagsavisene i papirformat.


FAKTA:
– 2013 var første året då ein større andel av befolking las nettavis (52%) enn papiravis (51%) i løpet av ein gjennomsnittsdag

Kjelde: medienorge

FACEBOOK INSTANT ARTICLES:
– Standard nyhetsmal for bruk i Facebook-appen på smarttelefonar
– Mediehusa må inngå ein avtale med Facebook
– Mediehusa publiserer sakane sine direkte til Facebook
– Artikkelen opnast direkte i Facebook-appen
– Facebook og mediehusa deler artikkelen sine annonseinntektar

Kjelde: NRKbeta

Medier i omstilling

— At søndagsavisa vert lagd ned har først og fremst med opplag og økonomisk størrelse å gjere, seier sjefsredaktør i Bergens Tidene, Øyulf Hjertenes.

Han er peika ut som ein moderne medieleiar av styret til mediehuset, og slo fast då han vart tilsett som sjefsredaktør i haust, at hans ambisjon er at BT óg i ei digital framtid skal spela ei vesentleg rolle på vestlandet.

For Bergens Tidende står kvalitetsjournalistikken i ledtog for drifta.

— Med lågare inntekter og færre såkalla komplettabonnentar er det ikkje rekningssvarande å oppretthalde søndag. Skulle me gjort det, ville det gått ut over kvaliteten i journalistikken fordi me då i staden måtte redusert kostnadar i redaksjonen, fortel Hjertenes.

 

Lesevanar endrar skriveformat

Han vil likevel ikkje leggje lokket på at godt journalistisk arbeid blir å finne i papiraviser også i framtida. Sjefsredaktøren viser til BT ein dag langt framme vil bli eit reint digitalt mediehus, men han meiner at det er all grunn til å tru at papiravisa vil ha eit godt grunnlag i mange år framover før det skjer.

— Eit interessant utviklingstrekk nå er at lange formater har fått ein slags renessanse. Me ser at gode, grundige og viktige artiklar i langt format, som historia om «Glassjenta», får lesarar til å abonnere på BT digitalt, seier Hjertenes og fremmar at kvalitetskrava har steget etter at informasjon er blitt meir tilgjengelig på nettet for etterprøving.

Han ser ikkje bort i frå at  det blir to ytterpunkter å finne både i papiravisene og på nettet, då trenden er at det korte blir kortare og dei lange artiklane blir lengre og meir djuptgåande.

 

Nedlegging skapar reaksjonar

Til trass for argumentet om heva journalistisk kvalitet, er det likevel ikkje alle som er nøgde med kutta i papiraviser. Mikael Andreas Sandøy er ein av papirentusiastane som blir direkte råka av søndagsavisa sitt fråfall.

Mikael Andreas Sandøy kjem til å sakne skjermfrie sundagar. FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE
Mikael Andreas Sandøy kjem til å sakne skjermfrie sundagar.
FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE

Sandøy byrja å lese Bergens Tidende då han flytta til Bergen i 2012. Han ser seg sjølv som ein samfunnsengasjert student og likar å halde seg oppdatert på nasjonal så vel som lokal agenda, og har sett BT som ei nyttig kjelde til dette i studietida.

— Det er trist at nedskjæringane i mediebransjen skal få konsekvensar for dei av oss som likar å ta ein pause frå skjermen, seier han, då han blir fortalt om den planlagde nedskjæringa.

Sandøy har likevel stor forståelse for beslutninga.

— Det er vel den vegen det går med det meste i våre dagar. Publikum er på nett og då er det vel også der avisene må vere. Digitaliseringa har vel komen for å bli.

 

 

Kjelder:

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Psykisk krig i media

Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet
Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet Some rights reserved

Av: Nadia Jdaini & Karina Aase

Medieomtalene av flyktningkrisen skaper debatt, men hvordan kan vi være sikre på at det narrative i media gir oss et riktig bilde av situasjonen? Under idemyldringen innad i redaksjonen ble feilinformasjon og motstridene kilder tidlig et tema. Flere hadde anekdotiske beviser for at medias vinkling av saker om flyktninger i Norge ikke stemte overens med virkeligheten. I intervjuet med asylsøkerne kommer det fram at tabloide vinklinger kan være desorienterende og feilinformerende.

Ved et asylmottak på Vestlandet tok syriske asylsøkere seg tid til å besvare spørsmål om media og flyktningkrisen. Svarene viser at de er kildekritiske og reflekterte personer, som bærer på en sorg og en frustrasjon over ikke å vite hva som er sant av tabloide vinklinger. Samtidig som det uttrykkes en oppgitthet over at det er mer fokus på de store politiske linjene i krisen og for lite oppmerksomhet på de menneskene som lider.

En stillhet av sorg fyller samtalen, når det første spørsmålet stilles. Det vises en genuin medfølelse til dem som ikke har overlevd flukten.

Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet Some rights reserved
Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet Some rights reserved

Hvordan opplever dere dagens medieomtale om flyktninger?
Vi opplever en dyp følelse av sorg og tristhet ved å lese om hendelser som vi har overlevd og klart å flykte fra. Det kan være å lese om de som drukner i havet, til de som blir bombet.

Det kommer frem i intervjuet at Facebook er en sentral kilde for å innhente informasjon.
Da er en oppdatert på linkende nyheter og hva venner og familie interesserer seg for.
Når spørsmålene om hvordan de leser kildenes troverdighet kommer opp, endres samtalen til engasjement til å få muligheten til å utrykke sin fortvilelse.

Leser dere norske medier eller arabiske medier mest?
På grunn av begrensede norskkunnskaper, er det mest arabiske medier. De medieplattformene som brukes mest er sosiale medier, spesielt Facebook. TV er også en viktig kilde.

Hvordan opplever dere troverdigheten til Facebook kildene?
Vi opplever at 65% av det vi leser er tilnærmet sant. Vi bruker å sammenligne flere arabiske mediekilder for å finne ut i hvor stor grad en nyhet kan stemme overens med virkeligheten. I de aller fleste tilfeller er nyhetene motstridende.

Hvordan opplever dere andre mediekilder?
Nyheter på tv er ikke troverdige, fordi de melder motstridende informasjon. Dette er en av årsakene til at vi flyktet, fordi vi får motstridende informasjon og aldri vet hva som er sant. Det skaper en ekstra utrygghet og frykt ved å leve i krig. Vi vet aldri hvem som egentlig bomber oss, hva som skjer og hvorfor det skjer. Hvis det ikke hadde vært for alt det usikre i media, ville sikkert ikke så mange flyktet.

På hvilken måte er tabloide vinklinger en viktig årsak til at folk flykter?
Innholdet i nyhetene er preget av ideologien og synet til dem som forteller, dermed er det ingen garanti for at det som egentlig har skjedd blir fremstilt med den ærlighet som folket ønsker å høre. Når en ser på ulike arabiske nyheter, merker vi at en historie har mange ulike stemmer. Det betyr at de tabloide vinklingene på samme sak, vil være preget av hver sin selvstendige og motstridende historie. Dette skaper en psykisk krig i media som sliter på folket, og det er det vi blant annet flykter fra. Den konstante frykten for å ikke vite.

Oppgitt og med en stor fortvilelse over situasjonen i hjemlandet, uttrykkes det tydelig at hvis det ikke hadde vært for krig og spesielt media sin psykiske krigføring hadde vi ikke følt oss tvunget til å flykte. Vi er tvunget til å reise fra vårt land, mot vår vilje.

Sosiale medier som nyhetskilde
Nina Furu hevder i sin bok Sjangerskriving i digitale kanaler at nyhetsteksten er blitt den vanligste tekstsjangeren på nett. (2013,16) Facebook har blitt en selvsagt informasjonskilde i hverdagen til en betydelig andel av verdens befolkning. Mer enn halvparten av spurte amerikanere i en undersøkelse gjennomført av Pew Research Center oppga at Facebook og Twitter var viktige kilder til nyheter også utover den sosiale sfære.

Nettopp disse to ledende sosiale mediene har de siste årene dessuten gjort flere endringer i layout og funksjoner som bidrar til utviklingen av sosiale medier som nyhetskanal. (Barthel, Gottfried, Mitchell, Shearer 2015)

Vi mangler ennå forskning på hvilken innvirkning sosiale medier har i en krigssituasjon. Svarene flyktningene gav oss om deres egne informasjonskanaler vitner likevel om en utviklingen lik den vi ser i Pew Research Center-undersøkelse.

new-facebook-layout

Sosiale tabloider
Store norske leksikon definerer en tabloid som «en avis med stoff i konsentrert, lettfattelig form, ofte med store bilder og sensasjonsoverskrifter.» («Tabloid», 1.2.2016) Dette er trekk som også kjennetegner de kanalene på nett som går under samlebetegnelsen sosiale medier.

At sannheten er krigens første offer et velkjent ordtak. Likevel blir gamle utfordringer nye når krigshandlinger møter sosiale medier. Hovedutfordringen blir å hindre at feilinformasjons spres med en helt annen rekkevidde og fart enn de tradisjonelle media har hatt. Ikke bare det, også riktig informasjon kan være problematisk, dersom den formidler i en forenklet og ureflektert form. Her er generell kildekritikk det eneste botemiddelet.
Dalende kildekritikk i akademia
Ole Bjørn Rekdal skriver i sin artikkel «Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften» om en flokkmentalitet som kan oppstå blant akademikere og studenter.

Det gjelder blant annet hvordan vi som individer, men også som flokker, håndterer kildene våre. Dette handler ikke bare om hvor klønete, slurvete eller snuskete vi kan være når vi skriver, men også om hvor naivt vi kan opptre når vi leser noe som har en liten og tilsynelatende pen henvisning etter seg, enten i form av en parentes eller en slutt- eller fotnote. (2009,373)

Ved å benytte oss av primærkilder heller enn andres arbeid unngår vi imidlertid de fenomenene Rekdal gir hovedskylden for feilinformasjon i akademiske tekster. Rekdal bruker fortsatt en flokkdyr-metafor når han skriver: «Forklaringen bak fenomenet ligger altså ikke i at flokkdyr går i katastrofen fordi de følger lederen, men fordi de følger etter den eller de som løper rett foran dem. De går eller løper rett og slett i tog, og tog som ikke går på skinner kan av og til komme skikkelig på vidvanke.» (2009, 374)

Om en slik fomlete omgang med kilder kan hevdes å være normalen innenfor akademia, der kildebruk og kildekritikk stadig er på dagsorden, hvordan kan man da anta at tilstanden er for dem som formidler informasjon uten forskningens krav til etterprøvbarhet? Det er kanskje bare her, i et nettsted for studenter ved et fag, man vil se denne typen tekst med kildehenvisninger.

Flokkmentalitet blant journalister
Eirik Vatnøy, stipendiat ved institutt for informasjons- og medievitenskap, mener at man både i norske og internasjonale medier har sett videreformidlet – hårreisende – og svært urealistiske – flyktninghistorier. Flere har vist seg å ha svært lite rot i virkeligheten.

På spørsmål om det eksisterer en flokkmentalitet blant journalister der feilinformasjon sprer seg som følge av dårlig kildekritikk, svarer han følgende.
At slike saker passerer, er nok et eksempel på at mediene blir mindre kritisk til egen story når saken oppleves som viktig nok og, ikke minst, når andre medier dekker den samme saken (de kan da skrive «ifølge The Independent»). Dette er med på å skape en flokkmentalitet.

– Organisasjoner som European Journalism Observatory har også vist at europeiske medier gjorde kollektiv snuoperasjon både rett etter at det kjente Aylan-bildet kom ut og deretter etter at trykket på grensene i Nord-Europa opplevdes som for stort. Dette er ikke nødvendigvis eksempler på feilinformasjon, men resultatet kan bli et unyansert bilde av situasjonen. Det skal også sies at både opinionen og det politiske klimaet ha endret seg i takt med utviklingen, og en presse som dekker ikke bare hendelsene i seg selv, men også hvordan de mottas i befolkningen og hvordan de håndteres politisk, vil nødvendigvis skifte fokus ettersom saken utvikler seg.

Mens flyktningene selv er mest opptatt av rapportering av de faktiske hendelsene har vestlig media også fokus på hvordan nyhetene motas. Ikke bare krigen og flukten, men også mottagelsen av flyktning, er en sentral del av mediedekningen i de landene flytningene har sin destinasjon.

Foto: Peter Henry von Koss/Redningsselskap Some rights reserved

Foto: Peter Henry von Koss/Redningsselskap

På liv og død
Redaksjonen var på forhånd klar over at feilinformasjon spilte en stor rolle i mediedekningen av mennesker på flukt. Det er imidlertid først i møte med flyktninger at man kan nærme seg en forståelse av hvor viktig det er for mennesker å ha tilgang på nøyaktig og pålitelig informasjon. For dem vi har snakket om har det vært et spørsmål om liv og død.

Det mest overraskende var kanskje at noen oppgav mangelen på korrekt informasjon som en årsak til flukten i seg selv. Det er også et paradoks at for flyktningen vi har snakket med fremstår sosiale medier som en mer troverdig nyhetskilde enn de etablerte etermedier.

Tekstkilder:
Barthel, Michael og Jeffrey Gottfried, Amy Mitchell, Elisa Shearer. «The Evolving Role of News on Twitter and Facebook» Pew Research Center, 14.7.2015. (Lest 1.2.2016)
http://www.journalism.org/2015/07/14/the-evolving-role-of-news-on-twitter-and-facebook/
Furu, Nina. 2013. Sjangerskriving i digitale kanaler. Oslo: Cappelen Dam
Rekdal, Ole Bjørn «Fakta på ville veier og henvisninger hinsides
fornuften.» Tidsskrift for samfunnsforskning 2009 (3): 367-382. (Lest 28.1.2016) http://www.idunn.no/ts/tfs/2009/03/art05
Store Norske Leksikon, s.v. «Tabloid», 1.2.2016, https://snl.no/tabloid

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Sovende vaktbikkje

François_Desportes_-_A_Dog_and_a_Cat_Fighting_in_a_Kitchen_Interior_-_WGA06322
kilde

I går var dagen jeg visste at generasjon internett hadde fått jobb i selv landets mest etablerte redaksjoner. Kanskje har de praksis, mest sannsynlig er de bare freelance, likevel ble jeg kald inn til margen av å lese sakene de produserte.

Det regner i Bergen
Det var bare en sak i Bergens Tidene om at det regner i Bergen.
Ingenting kunne være mindre oppsiktsvekkende. Likevel sank hjertet helt ned i magen: artikkelen hadde form av en sak på nettstedet Buzzfeed. For hvert punkt i saken som hadde fått navnet «Elsker du fortsatt Bergen etter å ha lest denne saken?» ble jeg møtt av et av internetts mest berømte gif. (Altså små animerte filer som ofte er et lite kutt av en større helhet.)

Når etablerte medier oppfører seg som private på nett
«Cat Tax» er et fenomen fra nettsiden Imgur der en hver bilde-post kan avslutte med bildet av en hvilensomhelst katt. Katten er ment å blidgjøre mottaker, og stimulere til en positiv respons. (I form av at bilde-posten stemmes opp, og slik når flere.) I går kveld betalte altså Bergens Tidene sin Cat Tax, ikke bare en men to ganger.

Også på rikskringkastingens nettsider ble jeg møtt av en av internettets mange katter. Dette var riktignok en sak publisert av NRK P3, som i alle fall historisk sett var statskanalens enfant terrible. Til gjengled var denne saken av langt mørkere karakter: en ung jente mente hun var en katt fanget i en kvinnes kropp. Jeg sier mørkere fordi en slik artikkel med stor sannsynlighet vil føre til at sakens hovedperson vil bli utsatt for hånlige kommentarer. Innimellom et par kommentarer om hvor pinlig berørt man ble av intervjuobjektet tok kommentarfeltet en ganske uventet retning. Det mentes at dette var brudd på god presseskikk, og flere sa de skulle klage til PFU.

Ny på nett
Er det voksesmerter? Internett er kun et øyeblikk av vår felles historie og man kan påstå at ingen enda helt er i stand til bruke det. Likevel er det bekymringsfullt at etablerte redaksjoner velger å benytte seg av det som være private utgiveres privilegium: nemlig det å bestikke leseren med en kattepus.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Forfatteren bak denne teksten skal endre livet sitt – du vil ikke tro hvordan!

I dag har eg tatt eit lagnadstungt val. Eit val som vil spara meg for mykje tid og irritasjon.

KLIKKFISKE: Ein moderne VG-journalist. FOTO: WAPSTER / https://www.flickr.com/photos/wapster

 

Eg bruker mykje tid på nett. Mykje av denne tida går med til det eg vil karakterisera som fornuftige aktivitetar som til dømes har med studium, interesser og hobbyar å gjera. Men eg bruker dessverre òg mykje tid på mindre fornuftige aktivitetar. Du vil ikke tro hvilke!

Som student som sit mykje framføre PC-en i samband med lesing av pensum og oppgåveskriving, blir det fort nokre besøk innom diverse nettaviser i laupet av ei arbeidsøkt. No har eg kome fram til at enkelte av desse nettavisene ikkje lenger skal få plass i min kvardag. Denne slutninga kjem som følgje av fleire grunnar, men eg vil seia at fellesnemnaren for desse er kommersialisering. No skal eg endeleg ta grep, og avgrensa mengda clickbaits eg utsett meg sjølv for.

 

Clickbaits – til å bli sjuk av

Det kan vera utfordrande å definera clickbaits, for ordet nyttast på forskjellige måtar. Enkelte vil nok karakterisera tekstar som listar opp korleis ein blir betre i ditt og datt, kva ein skal seia og ikkje seia til den og den personen, og kva symptom ein må sjå etter for å vita om ein er døyande (VG+), som clickbaiting.

Dette er døme på simple tekstar som har eitt enkelt formål, å generera klikk for penganes skyld. Slike saker har etter mi erfaring aldri noko opplysande informasjon å komma med, for punkta i desse listene har ein tendens til å seia sjølv. Kven skulle trudd at det å skru av lyset kunne ha positiv effekt på søvnen? Eller at det å lytta til partnaren sin kan vera bra for eit forhold? No abonnerer eg ikkje på VG+, så eg veit ikkje om eg er døyande i skrivande stund, men her ser eg for meg punkt som Du tisser blod, Tennene dine faller ut og Du spyr opp innvollene dine. Læringsutbytet ein sit igjen med etter å ha lest ei slik liste-sak er på sitt beste ikkje-eksisterande, men slike saker er iallfall ikkje misvisande. Ein veit liksom kva ein får ved å trykka seg inn på ei slik sak, iallfall etter å ha gått på smellen eit par gonger. Ikkje misforstå meg, eg hatar desse listene, og eg hatar det faktum at slike ikkje-nyheiter i det heile tatt er å finna i nettaviser, men det finnes verre formar for clickbaiting.

Clickbaiting slik eg først og fremst tenker på det, er overskrifter kor lesarar blir forsøkt lurt inn på ein artikkel ved at det ikkje blir gitt god nok informasjon om kva saka handlar om, eller ved at overskrifta er misvisande og framstiller saka heilt feil. Med clickbaits vil journalistar iallfall ha deg til å bita på kroken ved anten å pirra di nysgjerrigheit eller ved å sjokkera deg. Dei to metodane for å oppnå dette, å vera mangelfull og å vera misvisande, kan sjølvsagt henga saman ettersom misvisande informasjon kan følgja av mangelfull informasjon lagt fram på ein bestemt måte. Eit døme på dette kan vera ei sak frå Dagbladet: Ny straffelov: – Voldtekt blir ikkje lenger kalt «en forbrytelse». Inne i saka finn ein denne teksten under overskrifta: Det er et lovbrudd eller en kriminell handling. Dette er tåpelig, og saka kunne med enkle grep vore ei heilt ok nyheitssak, om berre namneendringa hadde fått plass i overskrifta. Dette er ikkje journalistikk, men ein skriftlig versjon av Rickrolling.

Eit anna døme på misvisande informasjon kan vera overskrifter som «Kjent skuespiller død», gjerne med eit bilete av to skodespelarar ovanfor. I desse tilfella er den eine av skodespelarane svært kjent, medan den andre vil vera ukjent for folk flest. Utifrå eit slikt oppsett er det enkelt å skjønna kven som er død om ein berre har litt erfaring frå enkelte nettaviser. Klikk-gribbane ville aldri lagt ved eit slikt bilete for å skapa usikkerheit dersom det var ein veldig kjent skodespelar som var død. Det heile er skammelig og respektlaust, og eg meiner at journalistar bør spørja seg kor greitt det er å bruka kjente fjes for å generera klikk og tena pengar på ein annan person sin død. Eg har i det siste vurdert å laga meg ei liste kor eg skriv ned namnet på journalistar eg kjem over som skriv slike saker. Med ei slik liste på plass, kan eg venta på at listefyllet mitt skal døy, for så å laga sak med tittelen «Journalist er daud», og slenga ved eit bilete av nokon av betyding.

 

Dette er slutten

Eit døme på nokon av betyding som tilsynelatande er døyande, er den såkalla vaktbikkja. Norske nettaviser går i større og større grad over til å skriva saker utan nyheitsrelevans. Saker som er enkle og billige å produsera, og som genererer mange klikk. Ja då, det er klart at eigarar vil tena pengar, og ettersom papiravisene også er døyande er dette tåpelege fokuset på å generera flest mogleg klikk den enklaste vegen å gå. Men kom an, om dette er retninga ein vel å gå, får ein presentera seg sjølv deretter. Ein ting er å vera misvisande i sine overskrifter og slik indirekte lyga om innhaldet i ei sak, ein annan ting er å lyga om innhaldet på sida generelt: Kjære VG-leser! Ved å skru på annonser, hjelper du å finansiere tidkrevende og viktig journalistikk. Eg skrur gjerne av Adblock på nettsider dersom eg finn dei verdige, men då må dei tilfredsstilla to enkle kriterium. Dei må 1) ha brukande innhald og 2) la journalistane sine skriva på nynorsk. VG bommar på begge krava mine, og difor er det no slutt på VG for min del. Framover skal eg halda meg til NRK, Bergens Tidende og andre nettaviser som tilfredsstill mine audmjuke krav. Dette vil spara meg for unødig tidsbruk på unødig «nyheitsstoff». VG, Dagbladet og andre kjendis/buzzfeed-nettsider kan ta seg ei bolle.

 

 

 

 

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Instagram – kommunikasjon gjennom bilder

Bruken av sosiale medier øker stadig og er noe som kjennetegner den digitale verden vi nå lever i. Instagram er én blant flere «apper» og sosiale medier, som er til for å kommunisere gjennom bilder. Hva er det som gjør Instagram så populær, og hvordan kan man som bruker bindes sammen med andre mennesker der ute?

Hashtaggen binder bilder sammen: #acnestudios #interior "coffee (Foto: Kristina Tystad Larsen).
Hashtaggen binder bilder sammen: #acnestudios #interior «coffee (Foto: Kristina Tystad Larsen).

Perfekte liv gjennom perfekte bilder?
En bruk av Instagram går enkelt ut på å dele bilder eller videoer gjennom ens egen profil. Her følger andre din profil og du følger andre. Gjennom kjendisers Instagram-profiler står man overfor en gjennomført profil med gjerne lyse og klare bilder av enten dem selv med perfekt hår som faller i lokker over en stilfull jakke, eller av interiørdetaljer og innbydende mat. På denne måten kommuniseres det en «perfekt» verden, og har man ikke et så flott liv selv, kan hvem som helst spille på bildenes kraft og fremstille seg slik.

Man kan dermed snakke om en identitetskapelse gjennom publisering av bilder, hvor man kan skape en selvønsket identitet. Jeg er selv «guilty as charge» når jeg til tider iscenesetter mine egne bilder. Her snakker vi det å legge den nyeste utgaven av et magasin i en perfekt vinkel med en kaffekopp fylt med deilig morgenkaffe. For ikke å snakke om å også plassere en pent brettet genser på bordet, som ellers ligger og slenger i leiligheten.

 

Standardiserte bilder
En årsak til hvorfor man kommuniserer bilder som fremstår som perfekt når det faktisk ligger timevis jobb bak prosjektet, kan ha med en tilpasning av ulike bildekulturer å gjøre. Et behov for å publisere bilder av en viss kvalitet og standard øker. Det kan sies at gjennom sosiale medier som Instagram og WeHeartIt, Pinterest og Tumblr, skapes det et stort fokus rundt bildenes estetikk. Her ser man gjentakelse i bildenes tema, i måten de har blitt fotografert og redigert. På Instagram kan man enkelt se at de profilene med flest «followers» ofte er dem som har slik gjentakende måte å iscenesette bildene sine på. Det er ikke alltid lenger like enkelt å komme over naturlige og vakre bilder av naturen hos såkalte populære «instabloggere». Man står ofte istedenfor over standardiserte bilder, hvor bildene løper i sirkler og likner på hverandre.

Her kan det dermed ligge en diskusjon i om bildene i Instagram retter seg mer mot kommersiell påvirkning enn naturlighet. Det å ønske å dele «perfekte» bilder kan komme fra reklamebransjen, hvor bilder blir iscenesatt og bearbeidet for å oppnå en viss effekt. Det er derfor viktig å ta disse velfremstilte Instagram-profilene med en klype salt og ha i bakhodet at ikke alt er slik det faktisk ser ut. Flere vil kunne kjenne på en følelse av lavere selvtillit som en følge av å bli utsatt for flotte bilder som peker på at ens eget liv ikke er bra nok. Andre vil igjen kunne omfavne slike bilder og la seg inspirere til fordel for det positive og få utløp for en hobby.

Bildet kan beskrive én Instagramkultur: "blogger"-stilen (Foto: Kristina Tystad Larsen).
Bildet kan beskrive én Instagramkultur: «Blogger»-stilen som ofte kjennetegner lyse filtre og iscenesettelse av objekter (Foto: Kristina Tystad Larsen).

#Hashtag
Gjennom Instagram kan man kommunisere med brukere verden over, hvor man kobles sammen i et hashtagsystem, slik som i Twitter. Hashtagsystemet arkiverer bilder av samme kontekst, hvor man selv er ansvarlig for å tagge egne bilder med relevante begreper som beskriver bildet, slik at det er enklere for andre å finne frem til dine bilder.

På denne måten kommer man i kommunikasjon med andre mennesker gjennom hashtaggen, hvor man kan finne frem, «like» og kommentere på andres bilder. Gjennom hashtaggen blir bilder lagret som en del av hyperteksten. Interaktivitet er et begrep som beskriver nettopp dette, hvor man har store muligheter gjennom sosiale medier til å komme i kontakt med andre og respondere på andres tekst eller bilder.

Det kan virke som at gjennom sosiale medier som Instagram, at vi i dag er særdeles glad i å vise oss selv frem. Enten gjennom et portrett av oss selv, eller å kapre vårt vakre hjem for å dele det med andre. Vi ønsker kanskje at andre skal se oss slik vi ønsker å bli sett, og Instagram gjør det enklere å kunne skape sin egen lille verden blant et stort hashtagsystem som videre skaper et kommunikativt bånd.

Skrevet av: Kristina Tystad Larsen