Author: Karina Aase

Av: Nadia Jdaini & Karina Aase

Medieomtalene av flyktningkrisen skaper debatt, men hvordan kan vi være sikre på at det narrative i media gir oss et riktig bilde av situasjonen? Under idemyldringen innad i redaksjonen ble feilinformasjon og motstridene kilder tidlig et tema. Flere hadde anekdotiske beviser for at medias vinkling av saker om flyktninger i Norge ikke stemte overens med virkeligheten. I intervjuet med asylsøkerne kommer det fram at tabloide vinklinger kan være desorienterende og feilinformerende.

Ved et asylmottak på Vestlandet tok syriske asylsøkere seg tid til å besvare spørsmål om media og flyktningkrisen. Svarene viser at de er kildekritiske og reflekterte personer, som bærer på en sorg og en frustrasjon over ikke å vite hva som er sant av tabloide vinklinger. Samtidig som det uttrykkes en oppgitthet over at det er mer fokus på de store politiske linjene i krisen og for lite oppmerksomhet på de menneskene som lider.

En stillhet av sorg fyller samtalen, når det første spørsmålet stilles. Det vises en genuin medfølelse til dem som ikke har overlevd flukten.

Hvordan opplever dere dagens medieomtale om flyktninger?
Vi opplever en dyp følelse av sorg og tristhet ved å lese om hendelser som vi har overlevd og klart å flykte fra. Det kan være å lese om de som drukner i havet, til de som blir bombet.

Det kommer frem i intervjuet at Facebook er en sentral kilde for å innhente informasjon.
Da er en oppdatert på linkende nyheter og hva venner og familie interesserer seg for.
Når spørsmålene om hvordan de leser kildenes troverdighet kommer opp, endres samtalen til engasjement til å få muligheten til å utrykke sin fortvilelse.

Leser dere norske medier eller arabiske medier mest?
På grunn av begrensede norskkunnskaper, er det mest arabiske medier. De medieplattformene som brukes mest er sosiale medier, spesielt Facebook. TV er også en viktig kilde.

Hvordan opplever dere troverdigheten til Facebook kildene?
Vi opplever at 65% av det vi leser er tilnærmet sant. Vi bruker å sammenligne flere arabiske mediekilder for å finne ut i hvor stor grad en nyhet kan stemme overens med virkeligheten. I de aller fleste tilfeller er nyhetene motstridende.

Hvordan opplever dere andre mediekilder?
Nyheter på tv er ikke troverdige, fordi de melder motstridende informasjon. Dette er en av årsakene til at vi flyktet, fordi vi får motstridende informasjon og aldri vet hva som er sant. Det skaper en ekstra utrygghet og frykt ved å leve i krig. Vi vet aldri hvem som egentlig bomber oss, hva som skjer og hvorfor det skjer. Hvis det ikke hadde vært for alt det usikre i media, ville sikkert ikke så mange flyktet.

På hvilken måte er tabloide vinklinger en viktig årsak til at folk flykter?
Innholdet i nyhetene er preget av ideologien og synet til dem som forteller, dermed er det ingen garanti for at det som egentlig har skjedd blir fremstilt med den ærlighet som folket ønsker å høre. Når en ser på ulike arabiske nyheter, merker vi at en historie har mange ulike stemmer. Det betyr at de tabloide vinklingene på samme sak, vil være preget av hver sin selvstendige og motstridende historie. Dette skaper en psykisk krig i media som sliter på folket, og det er det vi blant annet flykter fra. Den konstante frykten for å ikke vite.

Oppgitt og med en stor fortvilelse over situasjonen i hjemlandet, uttrykkes det tydelig at hvis det ikke hadde vært for krig og spesielt media sin psykiske krigføring hadde vi ikke følt oss tvunget til å flykte. Vi er tvunget til å reise fra vårt land, mot vår vilje.

Sosiale medier som nyhetskilde
Nina Furu hevder i sin bok Sjangerskriving i digitale kanaler at nyhetsteksten er blitt den vanligste tekstsjangeren på nett. (2013,16) Facebook har blitt en selvsagt informasjonskilde i hverdagen til en betydelig andel av verdens befolkning. Mer enn halvparten av spurte amerikanere i en undersøkelse gjennomført av Pew Research Center oppga at Facebook og Twitter var viktige kilder til nyheter også utover den sosiale sfære.

Nettopp disse to ledende sosiale mediene har de siste årene dessuten gjort flere endringer i layout og funksjoner som bidrar til utviklingen av sosiale medier som nyhetskanal. (Barthel, Gottfried, Mitchell, Shearer 2015)

Vi mangler ennå forskning på hvilken innvirkning sosiale medier har i en krigssituasjon. Svarene flyktningene gav oss om deres egne informasjonskanaler vitner likevel om en utviklingen lik den vi ser i Pew Research Center-undersøkelse.

Sosiale tabloider
Store norske leksikon definerer en tabloid som «en avis med stoff i konsentrert, lettfattelig form, ofte med store bilder og sensasjonsoverskrifter.» («Tabloid», 1.2.2016) Dette er trekk som også kjennetegner de kanalene på nett som går under samlebetegnelsen sosiale medier.

At sannheten er krigens første offer et velkjent ordtak. Likevel blir gamle utfordringer nye når krigshandlinger møter sosiale medier. Hovedutfordringen blir å hindre at feilinformasjons spres med en helt annen rekkevidde og fart enn de tradisjonelle media har hatt. Ikke bare det, også riktig informasjon kan være problematisk, dersom den formidler i en forenklet og ureflektert form. Her er generell kildekritikk det eneste botemiddelet.
Dalende kildekritikk i akademia
Ole Bjørn Rekdal skriver i sin artikkel «Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften» om en flokkmentalitet som kan oppstå blant akademikere og studenter.

Det gjelder blant annet hvordan vi som individer, men også som flokker, håndterer kildene våre. Dette handler ikke bare om hvor klønete, slurvete eller snuskete vi kan være når vi skriver, men også om hvor naivt vi kan opptre når vi leser noe som har en liten og tilsynelatende pen henvisning etter seg, enten i form av en parentes eller en slutt- eller fotnote. (2009,373)

Ved å benytte oss av primærkilder heller enn andres arbeid unngår vi imidlertid de fenomenene Rekdal gir hovedskylden for feilinformasjon i akademiske tekster. Rekdal bruker fortsatt en flokkdyr-metafor når han skriver: «Forklaringen bak fenomenet ligger altså ikke i at flokkdyr går i katastrofen fordi de følger lederen, men fordi de følger etter den eller de som løper rett foran dem. De går eller løper rett og slett i tog, og tog som ikke går på skinner kan av og til komme skikkelig på vidvanke.» (2009, 374)

Om en slik fomlete omgang med kilder kan hevdes å være normalen innenfor akademia, der kildebruk og kildekritikk stadig er på dagsorden, hvordan kan man da anta at tilstanden er for dem som formidler informasjon uten forskningens krav til etterprøvbarhet? Det er kanskje bare her, i et nettsted for studenter ved et fag, man vil se denne typen tekst med kildehenvisninger.

Flokkmentalitet blant journalister
Eirik Vatnøy, stipendiat ved institutt for informasjons- og medievitenskap, mener at man både i norske og internasjonale medier har sett videreformidlet – hårreisende – og svært urealistiske – flyktninghistorier. Flere har vist seg å ha svært lite rot i virkeligheten.

På spørsmål om det eksisterer en flokkmentalitet blant journalister der feilinformasjon sprer seg som følge av dårlig kildekritikk, svarer han følgende.
At slike saker passerer, er nok et eksempel på at mediene blir mindre kritisk til egen story når saken oppleves som viktig nok og, ikke minst, når andre medier dekker den samme saken (de kan da skrive «ifølge The Independent»). Dette er med på å skape en flokkmentalitet.

– Organisasjoner som European Journalism Observatory har også vist at europeiske medier gjorde kollektiv snuoperasjon både rett etter at det kjente Aylan-bildet kom ut og deretter etter at trykket på grensene i Nord-Europa opplevdes som for stort. Dette er ikke nødvendigvis eksempler på feilinformasjon, men resultatet kan bli et unyansert bilde av situasjonen. Det skal også sies at både opinionen og det politiske klimaet ha endret seg i takt med utviklingen, og en presse som dekker ikke bare hendelsene i seg selv, men også hvordan de mottas i befolkningen og hvordan de håndteres politisk, vil nødvendigvis skifte fokus ettersom saken utvikler seg.

Mens flyktningene selv er mest opptatt av rapportering av de faktiske hendelsene har vestlig media også fokus på hvordan nyhetene motas. Ikke bare krigen og flukten, men også mottagelsen av flyktning, er en sentral del av mediedekningen i de landene flytningene har sin destinasjon.

Foto: Peter Henry von Koss/Redningsselskap

På liv og død
Redaksjonen var på forhånd klar over at feilinformasjon spilte en stor rolle i mediedekningen av mennesker på flukt. Det er imidlertid først i møte med flyktninger at man kan nærme seg en forståelse av hvor viktig det er for mennesker å ha tilgang på nøyaktig og pålitelig informasjon. For dem vi har snakket om har det vært et spørsmål om liv og død.

Det mest overraskende var kanskje at noen oppgav mangelen på korrekt informasjon som en årsak til flukten i seg selv. Det er også et paradoks at for flyktningen vi har snakket med fremstår sosiale medier som en mer troverdig nyhetskilde enn de etablerte etermedier.

kilde

I går var dagen jeg visste at generasjon internett hadde fått jobb i selv landets mest etablerte redaksjoner. Kanskje har de praksis, mest sannsynlig er de bare freelance, likevel ble jeg kald inn til margen av å lese sakene de produserte.

Det regner i Bergen
Det var bare en sak i Bergens Tidene om at det regner i Bergen.
Ingenting kunne være mindre oppsiktsvekkende. Likevel sank hjertet helt ned i magen: artikkelen hadde form av en sak på nettstedet Buzzfeed. For hvert punkt i saken som hadde fått navnet «Elsker du fortsatt Bergen etter å ha lest denne saken?» ble jeg møtt av et av internetts mest berømte gif. (Altså små animerte filer som ofte er et lite kutt av en større helhet.)

Når etablerte medier oppfører seg som private på nett
«Cat Tax» er et fenomen fra nettsiden Imgur der en hver bilde-post kan avslutte med bildet av en hvilensomhelst katt. Katten er ment å blidgjøre mottaker, og stimulere til en positiv respons. (I form av at bilde-posten stemmes opp, og slik når flere.) I går kveld betalte altså Bergens Tidene sin Cat Tax, ikke bare en men to ganger.

Også på rikskringkastingens nettsider ble jeg møtt av en av internettets mange katter. Dette var riktignok en sak publisert av NRK P3, som i alle fall historisk sett var statskanalens enfant terrible. Til gjengled var denne saken av langt mørkere karakter: en ung jente mente hun var en katt fanget i en kvinnes kropp. Jeg sier mørkere fordi en slik artikkel med stor sannsynlighet vil føre til at sakens hovedperson vil bli utsatt for hånlige kommentarer. Innimellom et par kommentarer om hvor pinlig berørt man ble av intervjuobjektet tok kommentarfeltet en ganske uventet retning. Det mentes at dette var brudd på god presseskikk, og flere sa de skulle klage til PFU.

Ny på nett
Er det voksesmerter? Internett er kun et øyeblikk av vår felles historie og man kan påstå at ingen enda helt er i stand til bruke det. Likevel er det bekymringsfullt at etablerte redaksjoner velger å benytte seg av det som være private utgiveres privilegium: nemlig det å bestikke leseren med en kattepus.