«Skriv og publiser en valgfri tekst», lød orderen fra makthaveren i enden av klasserommet. Tankene, ideene og kreativiteten benyttet da selvsagt anledningen til å krølle seg sammen i uløselige knuter, uten det minste ønske om å vise seg som forståelige tegn på skjermen. Jeg kunne like gjerne ha fått beskjed om å kutte av meg begge armene og skrive med tunga.
Klønete, desperate formuleringer, presset ut i takt med lyden fra alle de derre andres skaperkraft. Alle de andre som alltid gjør alt bedre enn deg, kan mer enn deg, og målrettet med hevet hode baner seg selvsikkert vei fremover, mens du vaklende og kaldsvettende forsøker å gjøre det samme på en line av usammenhengende opplevelser og erfaringer, som på en fremtidig CV skal bli tilsølt av arbeidsgivers våte snøft, før han krøller drømmene dine sammen og erstatter dem med ambisjonene til alle de knutefrie andre, de derre andre som klarer å skrive og publisere en valgfri tekst.
Ett svar til “Håpløst ordløs”
Men det gikk jo bra