film – Praktisk informasjonsarbeid

Jeg vil anse meg som litt over gjennomsnittlig interessert i film. Jeg synes filmmediet og filmformatet er en interessant uttrykksform, og jeg lar meg stadig vekk fascinere av også smalere filmer og dokumentarer. BIFF, Bergen Internasjonale Filmfestival har mye av skylden for det. Jeg har ved to anledninger jobbet som frivillig under festivalen, og som takk for arbeidet kan man benytte seg gratis av filmtilbudet under festivalen. Det har gitt meg innblikk i filmer jeg kanskje ikke ville fått med meg ellers. Under fjorårets festival bestemte jeg meg imidlertid for å betale for et kinokort. Denne gangen var det særlig en film som skilte seg ut og som gjorde et sterkt inntrykk på meg: ”Searching for Sugarman” av den svenske regissøren Malik Bendjelloul.

Filmen er en dokumentar som baserer seg på historien om den amerikanske artisten Sixto Rodriguez, som på begynnelsen av 70-tallet ga ut to soloalbum og ble lovet en strålende karriere. Som låtskriver ble han sammenlignet med Bob Dylan og melodiene hans ble beskrevet som uttrykksfulle og inderlige. Han slo imidlertid aldri gjennom i Usa, og han ble tilsynelatende glemt. Trodde man. Musikken hans ble av en eller annen merkelig grunn oppdaget i Sør-Afrika, og ble raskt svært så populær. Musikken hans fikk samtidig en stor betydning for opprørsbevegelser i det den gang apartheidstyrte landet. Likevel var det ingen i Sør-Afrika som visste hvor det ble av Rodriguez, og det gikk diverse rykter om at han hadde begått selvmord på scenen. Filmen tar utgangspunkt i historien til to Sør-Afrikanske fans som på begynnelsen av 90-tallet bestemmer seg for å forsøke å finne Rodriguez. Hva skjedde egentlig med han? Begikk han selvmord? Var han bevisst på sin egen suksess i Sør-Afrika?

Filmen har en helt spesiell oppbygging, og man blir drevet med av historien fra start til slutt. Samtidig ligger Rodriguez’ musikk som et bærende og illustrerende lydteppe til historien som fortelles. Selv om filmen har et dokumentarisk preg, klarer den på en finurlig måte å bli nærmest formet til en thriller gjennom beretningene som fortelles og det faktum at ingen visste hva som faktisk skjedde med Rodriguez. Alle historiene som blir flettet sammen danner til slutt et vakkert bilde av en helt spesiell musiker og kunstner, som fremstår som både varm og ydmyk.

Det er en sterk og rørende film, som jeg tror vil gjøre inntrykk på de aller fleste. Samtidig kan den sies å være en kommentar til musikkindustrien og de store plateselskapene som ofte kun tenker på egen gevinst.

Det kan for øvrig nevnes at filmen vant Oscar for beste utenlandske dokumentar i februar i år. Musikken og Rodriguez selv kan oppleves live i Norge i sommer, som eneste land i Skandinavia, under Øyafestivalen i august.

Trailer for filmen her.

Sixto Rodriguez. Foto: Flickr Creative Commons, the_junes — Sixto Rodriguez. Foto: the_junes, Flickr

Av: Marie Walentin Sandbu

Tekst: Johanne Magnus

Alisa Larsen (21) er festivalsjef. Hun er også student, blogger og musikkskribent i Bergens Tidende. Høsten 2013 går festivalen UNGFILM av stabelen på USF Verftet i Bergen, for 5. året på rad. Jeg tok en prat med festivalsjefen for å bli litt bedre kjent med festivalen og sjefen selv.

Ungfilm startet i 2009 og er for ungdom mellom 13-25 år. Bergen Kommune bidrar økonomisk, og ungdommene jobber frivillig. Festivalen går over flere dager med filmvisninger, konkurranser, workshops og nettverksbygging. Målet er å heve kompetansen hos unge filmfolk. Ungfilm jobber mot å bli anerkjent både som en nasjonal og internasjonal festival. Dette er Alisa Larsen’s andre år som sjef.

Alisa kommer rett fra forelesning på NHH hvor hun studerer økonomi og administrasjon. For å berike den kulturelle kapitalen, forklarer hun med overbevisning. Hun har også rukket å besøke studentradioen i Bergen for å fortelle om det kommende rekrutteringsmøtet til Ungfilm.

Fortell litt om Ungfilm, Alisa!

-Sammen med styret jobber vi for å lage den beste festivalen for film interessert ungdom. I år samarbeider vi med videregående skoler for å få økt publikumsoppslutning. Elever på media og kommunikasjonslinjen er en stor målgruppe. Det er viktig at de får vite om tilbudet til Ungfilm. Vår egen presseansvarlig (Maria Sol Urban Rabbe) sørger for god kontakt med pressen og informasjon gjennom sosiale medier. I tillegg kommuniserer vi mye med kulturkontorene i de ulike bydelene.

Støtten fra den lokale mediebransjen, særlig Vestnorsk Filmsenter og Flimmer Film har vært til stor hjelp for oss. De har gitt oss tilbakemeldinger og veiledning på vårt arbeid som er uvurderlige.

-Alle i Ungfilm er selvlærte og vi er blitt gode til å lære av hverandre. Men når vi ønsker kursing stiller kommunen opp.

Hva gjør en festivalsjef?

-Først og fremst kontrollerer jeg at alt er under kontroll. Jeg passer på at alle i staben jobber med sitt og at vi beveger oss mot en festival. Ikke minst jobber jeg mye med å opprettholde kontakten med nettverkene våre. Som samarbeidspartnere, støtteordninger. Mye administrativt arbeid.

Vi sitter i en mørk krok på Kvarteret i Bergen. Bordene rundt er fullt opp av høylytte studenter med kaffe og pensumbøker. Alisa kjenner minst halvparten av dem, men hun klarer mirakuløst å gi meg all sin oppmerksomhet. Hun vil gjerne snakke om film.

Hvordan startet du med film?

–Etter å ha sett en del film begynte min filminteresse å skyte fart da jeg var 14. HUFF (Hordaland Ung Filmforening) er en filmklubb som viser et variert utvalg filmer i alle sjangre og fra inn- og utland på Cinemateket i Bergen. Det var da jeg fikk lyst til å være med på å arrangere selv. Jeg meldte meg inn i HUFF og så bare ballet det på seg…

Hva er det som er så spesielt med film?

-En god filmopplevelse kan få meg til å føle noe jeg aldri har følt før. Jeg liker å bli overrasket og rørt. Film gjør at jeg ser verden på en ny måte. Min store lidenskap for film er noe jeg ønsker å dele med andre. Ved å formidle som festivalsjef håper jeg at flere vil få øynene opp for film og oppleve det samme som meg.

Alisa sitter ytterst i sofaen med et energisk uttrykk. Hun forteller så entusiastisk om sin filminteresse at jeg nesten blir helt utmattet. At hun brenner for film er tydelig.

Hvordan kommuniserer du og resten av staben med publikum?

-Vi kommuniserer mye gjennom sosiale medier, men også gjennom kulturkontorene. Ungfilm har en god presseansvarlig som sørger for å ha en løpende dialog med media og presse.

Hva er egentlig kjernen i filmfestivalen?

-Vi søker etter filmer fra hele Europa, og flere land sender bidrag. Det kommer faktisk flere og flere filmer for hvert år. Programkomiteen velger ut de beste filmene som blir vist for publikum under festivalen. Både publikum og filminteresserte har mye å hente. De får jo faktisk se de første spennende resultater fra framtidens filmregissører. De beste filmene får positiv omtale, priser og premier.

Det er fortsatt mulig å sende inn filmer til oss og alle sjangre er velkomne! De eneste kravene vi stiller er at filmen (helst) ikke er lengre enn 15 minutter og at filmskaperne er mellom 13-25 år. Festivalen går av stabelen høsten 2013 medio sept/okt på Kulturhuset USF Verftet i Bergen.

Når jeg spør Alisa om hun har kunstneriske ambisjoner innen film, avviser hun meg kontant.

-Nei, jeg har ingen planer eller lyst til å lage film, jeg vil kun formidle og se.

Alisa Larsen Foto: Johanne Magnus — Alisa Larsen
Foto: Johanne Magnus

Dum action

-En favorittfilm jeg husker godt er «Terminator» fra 1984 haha…Dum action…er det ikke det vi kan kalle den? Men jeg likte den godt! Jeg liker ikke å liste opp topp tre, det er så mye bra. Løse tråder gir en dårlig film. Jeg liker når skjebner veves inn i hverandre. En god film for meg har et godt visuelt uttrykk, en spennende historie og solid manus. Godt fotoarbeid er viktig. Jeg jakter på de små øyeblikkene.

-Men det handler mye om den totale filmopplevelsen. Når jeg ser en film på MAC forsvinner mye av magien. Å se en film på et stort lerret i en mørk sal sammen med andre, er det ultimate. Da får jeg full konsentrasjon om det jeg ser og opplever. Og som alltid blir det en god opplevelse.

Alisa kunne helt sikkert ha pratet om film i flere timer, men tiden vår er ute og vi sier farvel på et gatehjørne i Bergen.