Den totale filmopplevelsen

Tekst: Johanne Magnus

Alisa Larsen (21) er festivalsjef. Hun er også student, blogger og musikkskribent i Bergens Tidende. Høsten 2013 går festivalen UNGFILM av stabelen på USF Verftet i Bergen, for 5. året på rad. Jeg tok en prat med festivalsjefen for å bli litt bedre kjent med festivalen og sjefen selv.

Ungfilm startet i 2009 og er for ungdom mellom 13-25 år. Bergen Kommune bidrar økonomisk, og ungdommene jobber frivillig. Festivalen går over flere dager med filmvisninger, konkurranser, workshops og nettverksbygging. Målet er å heve kompetansen hos unge filmfolk. Ungfilm jobber mot å bli anerkjent både som en nasjonal og internasjonal festival. Dette er Alisa Larsen’s andre år som sjef.

Alisa kommer rett fra forelesning på NHH hvor hun studerer økonomi og administrasjon. For å berike den kulturelle kapitalen, forklarer hun med overbevisning. Hun har også rukket å besøke studentradioen i Bergen for å fortelle om det kommende rekrutteringsmøtet til Ungfilm.

Fortell litt om Ungfilm, Alisa!

-Sammen med styret jobber vi for å lage den beste festivalen for film interessert ungdom. I år samarbeider vi med videregående skoler for å få økt publikumsoppslutning. Elever på media og kommunikasjonslinjen er en stor målgruppe. Det er viktig at de får vite om tilbudet til Ungfilm. Vår egen presseansvarlig (Maria Sol Urban Rabbe) sørger for god kontakt med pressen og informasjon gjennom sosiale medier. I tillegg kommuniserer vi mye med kulturkontorene i de ulike bydelene.

Støtten fra den lokale mediebransjen, særlig Vestnorsk Filmsenter og Flimmer Film har vært til stor hjelp for oss.  De har gitt oss tilbakemeldinger og veiledning på vårt arbeid som er uvurderlige.

-Alle i Ungfilm er selvlærte og vi er blitt gode til å lære av hverandre. Men når vi ønsker kursing stiller kommunen opp.

Hva gjør en festivalsjef?

-Først og fremst kontrollerer jeg at alt er under kontroll. Jeg passer på at alle i staben jobber med sitt og at vi beveger oss mot en festival.  Ikke minst jobber jeg mye med å opprettholde kontakten med nettverkene våre. Som samarbeidspartnere, støtteordninger. Mye administrativt arbeid.

Vi sitter i en mørk krok på Kvarteret i Bergen. Bordene rundt er fullt opp av høylytte studenter med kaffe og pensumbøker. Alisa kjenner minst halvparten av dem, men hun klarer mirakuløst å gi meg all sin oppmerksomhet. Hun vil gjerne snakke om film.

Hvordan startet du med film?

Etter å ha sett en del film begynte min filminteresse å skyte fart da jeg var 14. HUFF (Hordaland Ung Filmforening) er en filmklubb som viser et variert utvalg filmer i alle sjangre og fra inn- og utland på Cinemateket i Bergen.  Det var da jeg fikk lyst til å være med på å arrangere selv.  Jeg meldte meg inn i HUFF og så bare ballet det på seg…

Hva er det som er så spesielt med film?

-En god filmopplevelse kan få meg til å føle noe jeg aldri har følt før. Jeg liker å bli overrasket og rørt. Film gjør at jeg ser verden på en ny måte. Min store lidenskap for film er noe jeg ønsker å dele med andre. Ved å formidle som festivalsjef håper jeg at flere vil få øynene opp for film og oppleve det samme som meg.

Alisa sitter ytterst i sofaen med et energisk uttrykk. Hun forteller så entusiastisk om sin filminteresse at jeg nesten blir helt utmattet. At hun brenner for film er tydelig.

Hvordan kommuniserer du og resten av staben med publikum?

-Vi kommuniserer mye gjennom sosiale medier, men også gjennom kulturkontorene. Ungfilm har en god presseansvarlig som sørger for å ha en løpende dialog med media og presse.

Hva er egentlig kjernen i filmfestivalen?

-Vi søker etter filmer fra hele Europa, og flere land sender bidrag. Det kommer faktisk flere og flere filmer for hvert år. Programkomiteen velger ut de beste filmene som blir vist for publikum under festivalen. Både publikum og filminteresserte har mye å hente. De får jo faktisk se de første spennende resultater fra framtidens filmregissører. De beste filmene får positiv omtale, priser og premier.

Det er fortsatt mulig å sende inn filmer til oss og alle sjangre er velkomne! De eneste kravene vi stiller er at filmen (helst) ikke er lengre enn 15 minutter og at filmskaperne er mellom 13-25 år. Festivalen går av stabelen høsten 2013 medio sept/okt på Kulturhuset USF Verftet i Bergen.

Når jeg spør Alisa om hun har kunstneriske ambisjoner innen film, avviser hun meg kontant.

-Nei, jeg har ingen planer eller lyst til å lage film, jeg vil kun formidle og se.

Alisa Larsen Foto: Johanne Magnus
Alisa Larsen
Foto: Johanne Magnus

Dum action

-En favorittfilm jeg husker godt er «Terminator» fra 1984 haha…Dum action…er det ikke det vi kan kalle den? Men jeg likte den godt! Jeg liker ikke å liste opp topp tre, det er så mye bra. Løse tråder gir en dårlig film. Jeg liker når skjebner veves inn i hverandre. En god film for meg har et godt visuelt uttrykk, en spennende historie og solid manus. Godt fotoarbeid er viktig. Jeg jakter på de små øyeblikkene.

-Men det handler mye om den totale filmopplevelsen. Når jeg ser en film på MAC forsvinner mye av magien. Å se en film på et stort lerret i en mørk sal sammen med andre, er det ultimate. Da får jeg full konsentrasjon om det jeg ser og opplever. Og som alltid blir det en god opplevelse.

Alisa kunne helt sikkert ha pratet om film i flere timer, men tiden vår er ute og vi sier farvel på et gatehjørne i Bergen.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Noen ganger får du lyst til å snakke med folk

Tekst: Johanne Magnus

Jeg lever livet på såkalt «sosiale» medier som blogg, Facebook og Twitter. Men nylig fikk jeg Twitter i halsen; «Twitter får meg til å like folk jeg aldri har møtt. Facebook får meg til å mislike folk jeg kjenner» tvitret jeg, og ble retweetet (delt) over 300 ganger. Gøy det, helt til; «Denne tweeten er skrevet en million ganger før, du har stjålet den og nyter ufortjent mye kred!». OOPS! Vedkommende hadde faktisk rett. Jeg hadde oversatt og siterte fra «Pintertest.com», uten å oppgi kilde. Tenkte bare ikke på det.

Det kom mange flere tweets om dette fra Twitter-politiet. Jeg glefset tilbake at Twitter er full av repriser, kopier og ting man har lest. Men nett-politiet ga seg ikke med det. De lot meg få smake min egen medisin. De sendte meg en link til bloggen deres, der jeg til min store forskrekkelse fant et av mine personlige blogginnlegg. De straffet min plagiering med å plagiere meg. Intelligent.

twitter-logo

Nett-politiet håpet vel nå at jeg hadde «skjønt tegningen». Men nei, jeg ble rasende. Først og fremst fordi deres straff var grovere enn mitt opprinnelige plagiat. Men hva skulle jeg gjøre nå?  Hvordan få sagt dette nett- politiet ett sannhetsord med bare 140 tegn til rådighet. Jeg ante ikke, og muligheten til å finne ut av det så liten ut. Jeg så for meg diskusjon, kjefting og eskalerende krangel. Sjansen for misforståelser øker dramatisk når vi ikke får feedback underveis, slik vi får i en fysisk samtale. På nettet er det lett å la seg fyre opp av småsaker, blir haters og fremtre som et nett-politi.

Der og da fikk jeg kalde føtter. Jeg ville slette nettprofilen min, slå av PC-en og rive ut kontakten. Etter å ha kjølt meg ned valgte jeg å skrive en beklagelse; «Tweet skrevet 26.11.12, har jeg oversatt. Sitatet er hentet på pintertest.com . Beklager plagiat.» I tillegg skrev jeg til nett-politiet som hadde plagiert bloggen min: «Sjekk forrige tweet. Håper dere også vil beklage deres plagiat».

Jeg opplevde ett sannhetens øyeblikk; at kontakt gjennom sosiale medier er grunn og statisk. Noen ganger får du rett og slett lyst til å snakke med folk. Ansikt til ansikt. Elektronisk kan vi bekrefte, informere og diskutere (fakta). Men kan vi egentlig samtale – påvirke og endre hverandre – skjønne noe mer, sammen? I denne saken kjentes det ikke slik.  Som Ida Aalen skriver i «En kort bok om sosiale medier» 2012); «En setning som blir sagt ansikt til ansikt, inneholder mer informasjon enn den samme setningen som blir skrevet ned» (Aalen s.78).

Kristine M. Madsen, partner i Bull & Co Advokatfirma AS, med opphavsrett som spesialfelt, sier følgende på nettsiden kommunikasjon.no

– Privatpersoner nå har fått en kraftig kommunikasjonskanal (Twitter), og at folk flest ikke har tatt helt innover seg hvilken stor omstilling dette krever av den enkelte bruker. Det største problemet er ikke rettsreglene, men at folk glemmer at dette er en ny måte å dele informasjon på (Kristine M. Madsen).

Jeg skrev også en mail til sosiale medier ekspert Thomas Moen og fikk følgende svar:

 -Det finnes ingen twitter regler – men det finnes norsk lov. Åndverksloven beskytter de som lager innhold av enhver slag, slik at ingen kan kopiere eller gjenfortelle uten tillatelse. Dessverre er det slik at de fleste er lovbrytere for tiden og bruker bilder fra google søk i både blogger, twitter, instagram og powerpoints ( Thomas Moen).

For meg ble dette en vinn-vinn situasjon. Trafikken på bloggen min føk i været og jeg fikk mange flere følgere på Twitter. I etterkant synes jeg hele sekvensen er morsom og ganske interessant. Men selvsagt har jeg også lært noe. Sosiale medier svekker vår evne til å tenke før man ytrer seg For det første; plagiat er ikke greit. For det andre; det er farlig lett å etterlate seg digitale spor uten å ha tenkt seg om. For det tredje; man vet aldri hvem som leser, eller hvordan ting oppfattes online. Nå venter jeg bare på at nett-politiet skal beklage sitt plagiat.

 

 

Kategorier
Ymse informasjon

Sosiale medier

Jeg er som sikkert mange av dere opptatt og en smule avhengig av sosiale medier. Spesielt blogg, Twitter, Facebook og Instagram stjeler mye av min tid. I tillegg har jeg konto hos Flicker, Origo og Storify. Og i dag har jeg blitt en del av en redaksjon for nettstedet praktinfo!

Foto: Johanne Magnus

Men jeg har ikke tenkt å skrive negativt om vårt digitale liv. Det er på grunn av dem jeg endte opp med å søke studeplass på praktisk informasjonsarbeid! Jeg liker å formidle informasjons, særlig om kultur ved bruk av digitalt vektøy. Å kombinere tekst, bilder og video på ulike måter trigger kreativiteten i meg. Ekstra morsomt er det når man får tilbakemeldinger i form av kommentarer, «retweets» og «likes».Som blogger elsker jeg å kunne være min egen redaktør, men nå ser jeg frem til å publisere tekster her på praktinfo i samarbeid med en redaksjon!

Bruker du sosiale medier?

Tekst: Johanne Magnus