Noen ganger får du lyst til å snakke med folk

Tekst: Johanne Magnus

Jeg lever livet på såkalt «sosiale» medier som blogg, Facebook og Twitter. Men nylig fikk jeg Twitter i halsen; «Twitter får meg til å like folk jeg aldri har møtt. Facebook får meg til å mislike folk jeg kjenner» tvitret jeg, og ble retweetet (delt) over 300 ganger. Gøy det, helt til; «Denne tweeten er skrevet en million ganger før, du har stjålet den og nyter ufortjent mye kred!». OOPS! Vedkommende hadde faktisk rett. Jeg hadde oversatt og siterte fra «Pintertest.com», uten å oppgi kilde. Tenkte bare ikke på det.

Det kom mange flere tweets om dette fra Twitter-politiet. Jeg glefset tilbake at Twitter er full av repriser, kopier og ting man har lest. Men nett-politiet ga seg ikke med det. De lot meg få smake min egen medisin. De sendte meg en link til bloggen deres, der jeg til min store forskrekkelse fant et av mine personlige blogginnlegg. De straffet min plagiering med å plagiere meg. Intelligent.

Nett-politiet håpet vel nå at jeg hadde «skjønt tegningen». Men nei, jeg ble rasende. Først og fremst fordi deres straff var grovere enn mitt opprinnelige plagiat. Men hva skulle jeg gjøre nå?  Hvordan få sagt dette nett- politiet ett sannhetsord med bare 140 tegn til rådighet. Jeg ante ikke, og muligheten til å finne ut av det så liten ut. Jeg så for meg diskusjon, kjefting og eskalerende krangel. Sjansen for misforståelser øker dramatisk når vi ikke får feedback underveis, slik vi får i en fysisk samtale. På nettet er det lett å la seg fyre opp av småsaker, blir haters og fremtre som et nett-politi.

Der og da fikk jeg kalde føtter. Jeg ville slette nettprofilen min, slå av PC-en og rive ut kontakten. Etter å ha kjølt meg ned valgte jeg å skrive en beklagelse; «Tweet skrevet 26.11.12, har jeg oversatt. Sitatet er hentet på pintertest.com . Beklager plagiat.» I tillegg skrev jeg til nett-politiet som hadde plagiert bloggen min: «Sjekk forrige tweet. Håper dere også vil beklage deres plagiat».

Jeg opplevde ett sannhetens øyeblikk; at kontakt gjennom sosiale medier er grunn og statisk. Noen ganger får du rett og slett lyst til å snakke med folk. Ansikt til ansikt. Elektronisk kan vi bekrefte, informere og diskutere (fakta). Men kan vi egentlig samtale – påvirke og endre hverandre – skjønne noe mer, sammen? I denne saken kjentes det ikke slik.  Som Ida Aalen skriver i «En kort bok om sosiale medier» 2012); «En setning som blir sagt ansikt til ansikt, inneholder mer informasjon enn den samme setningen som blir skrevet ned» (Aalen s.78).

Kristine M. Madsen, partner i Bull & Co Advokatfirma AS, med opphavsrett som spesialfelt, sier følgende på nettsiden kommunikasjon.no

– Privatpersoner nå har fått en kraftig kommunikasjonskanal (Twitter), og at folk flest ikke har tatt helt innover seg hvilken stor omstilling dette krever av den enkelte bruker. Det største problemet er ikke rettsreglene, men at folk glemmer at dette er en ny måte å dele informasjon på (Kristine M. Madsen).

Jeg skrev også en mail til sosiale medier ekspert Thomas Moen og fikk følgende svar:

 -Det finnes ingen twitter regler – men det finnes norsk lov. Åndverksloven beskytter de som lager innhold av enhver slag, slik at ingen kan kopiere eller gjenfortelle uten tillatelse. Dessverre er det slik at de fleste er lovbrytere for tiden og bruker bilder fra google søk i både blogger, twitter, instagram og powerpoints ( Thomas Moen).

For meg ble dette en vinn-vinn situasjon. Trafikken på bloggen min føk i været og jeg fikk mange flere følgere på Twitter. I etterkant synes jeg hele sekvensen er morsom og ganske interessant. Men selvsagt har jeg også lært noe. Sosiale medier svekker vår evne til å tenke før man ytrer seg For det første; plagiat er ikke greit. For det andre; det er farlig lett å etterlate seg digitale spor uten å ha tenkt seg om. For det tredje; man vet aldri hvem som leser, eller hvordan ting oppfattes online. Nå venter jeg bare på at nett-politiet skal beklage sitt plagiat.