Jeg vil anse meg som litt over gjennomsnittlig interessert i film. Jeg synes filmmediet og filmformatet er en interessant uttrykksform, og jeg lar meg stadig vekk fascinere av også smalere filmer og dokumentarer. BIFF, Bergen Internasjonale Filmfestival har mye av skylden for det. Jeg har ved to anledninger jobbet som frivillig under festivalen, og som takk for arbeidet kan man benytte seg gratis av filmtilbudet under festivalen. Det har gitt meg innblikk i filmer jeg kanskje ikke ville fått med meg ellers. Under fjorårets festival bestemte jeg meg imidlertid for å betale for et kinokort. Denne gangen var det særlig en film som skilte seg ut og som gjorde et sterkt inntrykk på meg: ”Searching for Sugarman” av den svenske regissøren Malik Bendjelloul.
Filmen er en dokumentar som baserer seg på historien om den amerikanske artisten Sixto Rodriguez, som på begynnelsen av 70-tallet ga ut to soloalbum og ble lovet en strålende karriere. Som låtskriver ble han sammenlignet med Bob Dylan og melodiene hans ble beskrevet som uttrykksfulle og inderlige. Han slo imidlertid aldri gjennom i Usa, og han ble tilsynelatende glemt. Trodde man. Musikken hans ble av en eller annen merkelig grunn oppdaget i Sør-Afrika, og ble raskt svært så populær. Musikken hans fikk samtidig en stor betydning for opprørsbevegelser i det den gang apartheidstyrte landet. Likevel var det ingen i Sør-Afrika som visste hvor det ble av Rodriguez, og det gikk diverse rykter om at han hadde begått selvmord på scenen. Filmen tar utgangspunkt i historien til to Sør-Afrikanske fans som på begynnelsen av 90-tallet bestemmer seg for å forsøke å finne Rodriguez. Hva skjedde egentlig med han? Begikk han selvmord? Var han bevisst på sin egen suksess i Sør-Afrika?
Filmen har en helt spesiell oppbygging, og man blir drevet med av historien fra start til slutt. Samtidig ligger Rodriguez’ musikk som et bærende og illustrerende lydteppe til historien som fortelles. Selv om filmen har et dokumentarisk preg, klarer den på en finurlig måte å bli nærmest formet til en thriller gjennom beretningene som fortelles og det faktum at ingen visste hva som faktisk skjedde med Rodriguez. Alle historiene som blir flettet sammen danner til slutt et vakkert bilde av en helt spesiell musiker og kunstner, som fremstår som både varm og ydmyk.
Det er en sterk og rørende film, som jeg tror vil gjøre inntrykk på de aller fleste. Samtidig kan den sies å være en kommentar til musikkindustrien og de store plateselskapene som ofte kun tenker på egen gevinst.
Det kan for øvrig nevnes at filmen vant Oscar for beste utenlandske dokumentar i februar i år. Musikken og Rodriguez selv kan oppleves live i Norge i sommer, som eneste land i Skandinavia, under Øyafestivalen i august.
Trailer for filmen her.
Av: Marie Walentin Sandbu