Category: Aktuelt: Fagleg

Tenk på hvor mange mennesker du snakker med i løpet av en dag, en uke eller i løpet av et år. De fleste av disse samtalene gir oss ikke noen vansker, men av og til oppstår det situasjoner hvor vi kan bli irriterte, provoserte eller såret av andres uttalelser eller handlinger. Hvordan håndterer du da en slik situasjon?

Ikke-voldskommunikasjon (heretter kalt IVK) er en teknikk eller metode som opprinnelig er beskrevet av psykologen Marshall B. Rosenberg. Med utgangspunkt i et positivt menneskesyn og at menneske i sin natur er godt, grunnla Rosenberg IVK for å skape en bedre kontakt mellom de som kommuniserer med hverandre. Ønsket var basert på at kontakten skulle føre til empati og forståelse. Hensikten med verktøyet er at partene ikke skal oppfatte det som kommuniseres som angrep eller som sårende.

Metoden er lenge blitt brukt som redskap i konfliktløsning både i hverdagssituasjoner, men også i aktive konfliktområder. Flere hjelpeorganisasjoner kurser i denne kommunikasjonsformen og bruker det aktivt i arbeid i felt. IVK kan også være nyttig i ulike hverdagssituasjoner. Det blir stadig brukt mer i skoler og barnehager og brukt aktivt i arbeid mot mobbing.

Kjært barn har mange navn

IVK kalles også «Ikkevoldelig Kommunikasjon», «Empatisk Kommunikasjon» og «Et språk fra hjertet», men det mest vanlige alternativet er sjiraffspråket. Grunnen til at sjiraffen blir brukt som symbol er fordi den har et stort hjerte og en lang hals som stikker frem, sjiraffen er lyttende og har et stort overblikk. Motstykke i denne ligningen er to ulver som er aggressive og biter hodet av hverandre.  Ikke-voldelig kommunikasjon lærer deg å kommunisere på en måte som bevarer både din egen og den andres integritet.

Her er fire steg du kan følge for å skape bedre samtaler og som sørger for at alles behov blir hørt og forsøkt ivaretatt, uten å skape unødvendig drama, konflikter og såre følelser.

Prosessen i kommunikasjonsformen

Det første man begynner med er å konstatere fakta. Hva ser du, hører eller sanser du? Det er viktig å bare observere hva man reagerer på, uten å evaluere situasjonen. Deretter skal man finne ut hvilken følelser observasjonen vekker. Dette må gjøres uten å bebreide, plassere skyld eller straffe den andre. Med dette som utgangspunkt så kan parten uttrykke sitt eget behov.

Fokuset på behov er selve essensen av kommunikasjonsformen og da spesielt grunnleggende behov som samarbeid, fellesskap eller behov for hvile.  Når dette har blitt gjort kan man komme med en anmodning. Du kan komme med en konkret forespørsel om hva den andre kan gjøre for at dine behov skal bli møtt. Det er viktig å være tydelig i sin kommunikasjon, uten å hinte eller å være diffus i sin anmodning.

Tenk over – hva er det den andre observerer, føler, har behov for og ønsker at du skal gjøre – og ikke ta den andre parts dårlige kommunikasjonsevner personlig. Lytt til hva som ligger under reaksjonen og ordene. Fokuset bør flyttes fra «hva anklager denne personen meg for?» til «hvilke behov har denne personen?»

I hverdagen tyr vi ofte til vurderinger om rett og galt, negative tanker om oss selv og andre, kombinert med følelser som frykt, sinne, skyld og skam, når vi står overfor utfordringer og problemer.

Utbytte av en slik kommunikasjonsform

Kommunikasjonsformen har blitt mer og mer brukt i skoler og barnehager i landet. Og det har i stor grad blitt brukt i sammenheng med å redusere mobbing.  IVK Norge reiser rundt i Norge og holder kurs i hvordan man kan bruke IVK mot mobbing. Ski kommune begynte i 2009 med å implementert kommunikasjonsformen aktivt i flere titalls barnehager og har rapportert siden nedgang i aggresjon og konflikt i de ulike barnehagene.

Ved å uttrykke det som skjer inni oss i stedet for hva som er galt med andre, tar vi ansvar for oss selv. Det kan skape kontakt, forståelse, medfølelse. Bruk av dominans og maktanvendelse for å løse konflikter, innebærer en reduksjon av den annens frihet gir ikke grobunn for å skape gode, varige løsninger. Begge parter vil lettere kunne se situasjonen fra flere synsvinkler ved å bruke IVK og si sin mening uten at det skaper fiendtlighet. Det er et godt utgangspunkt som kanskje flere skoler og barnehager bør benytte seg av.

Kort, kjapt og umiddelbart. Akkurat som vi vil ha det i det 21. århundret.

Når man snakker om sosiale medier, tenker folk automatisk på Facebook, Twitter og Instagram. Men hva med Snapchat? Da Snapchat dukket opp i 2011 var det mange som ikke helt skjønte poenget med en slik app. Man kunne ta et bilde, velge hvor mange sekunder det skulle vises og så sende til en venn. Vennen fikk da se bildet så lenge som du hadde valgt at bildet skulle vises, og etter dette var bildet tapt for evig. Med dette åpnet det seg en helt ny verden for snap-happy folk der ute. Plutselig hadde man en måte å formidle alt man gjorde til enhver tid, og det ble en ny måte å kommunisere på.

Godkjent snoking

Ved hjelp av Snapchat har det blitt mulig å vise frem alt man gjør, spising, festing, reiser og hverdagslige ting. Man velger selvsagt fortsatt hvilke deler man vil vise frem både av bra og dårlige hendelser. I motsetning til Facebook hvor trenden kanskje er å vise fram de beste sidene ved livet, blir det med Snapchat akseptert å vise at livet ikke er perfekt. Det blir greit å vise frem alle sidene ved seg selv, kvisene, dårlige kokkeegenskaper, ensomhet. Snapchat inviterer til selvironi.

Da Snapchat lanserte funksjonen «stories» ble det mulig for brukere å legge flere snaps inn i én lang historie som alle på vennelisten kunne se. Dette ble en av Snapchats mest populære funksjoner.

Mennesker har alltid vært nysgjerrig på hva andre holder på med, og med Snapchat får man muligheten til å se hva andre gjør på. Dette ble enda lettere å få til da Snapchat lanserte events hvor folk kunne sende inn snaps fra et event de var med på, og så ble det lagt sammen til én lang historie som folk i hele verden kunne se senere. Et eksempel er 17.mai-historien fra i år, hvor norske snappere kunne sende inn sin feiring til eventet i Snapchat som ble vist til alle i verden.

Kreativiteten slippes løs

Snapchat har blitt en lekeplass for kreativitet. Bildene du tar kan ha filtere, klokkeslett, varmegrader, farten du holder når du tar snap (den advarer deg hvis du kjører og snapper samtidig), du kan tegne, legge inn emojis og legge filtere som beveger seg på ansiktet ditt. Mulighetene er uendelige når det kommer til hvordan du vil uttrykke og fremstille deg selv på Snapchat. Rundt 50 % av Norges smarttelefonbrukere er på Snapchat, og det sier vel litt om hvor glad vi mennesker er i å vise oss frem og ta del i andres liv.

Med Snapchat er det til og med mulig å følge kjente folk, og man føler man får ta del i deres liv. Er du ikke fornøyd med ditt eget liv, har du nå muligheten til å leve gjennom andre. Kjendiser som Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) har under snapnavnet @carobergeriksen rundt 38,000 følgere som kan se livet hennes på farten til enhver tid. 

Hold det kort

Det vakre med Snapchat er også hvor korte meldingene er nødt til å være, ettersom det lengste en snap kan vare er 10 sekunder. Dermed blir man ikke utsatt for de samme lange statusene man kanskje opplever på Facebook. I en tid hvor oppmerksomhetsspannet til folk kanskje ikke er på topp, er dette en genial funksjon.

Med snapchat har du egentlig alt du trenger for å være med venner selv når du er alene. Hvor mange andre steder går det an å ha en samtale som kun består av ansiktsuttrykk? 

Hvordan er det å være politimann helt alene på en forblåst øye langt der borte i nord? Dette er et sted hvor alle kjenner alle og du som politimann har vokst opp med både sivile og kriminelle. Dette er hovedfokuset for NRKs nye egenproduserte dokumentar.

Der oppe hvor en “ikkje skulle tru, at nokon kunne bu” har folk bodd og levd i generasjoner, og der det er folk er det behov for politi. Det er kanskje ikke snøscootere eller skytetrening på finnmarksvidda som slår folk først når en snakker om politi. Da er det nok blålys og de mer sentrale byene som dukker opp først i tankene. Virkeligheten er nok mer nyansert. Norge er tross alt et land som strekker seg så meget lengre enn fra Oslo til Trondheim, eller fra Oslo til Bergen.

Simen Eriksen er en nyutdannet politimann og helt alene i sin tjeneste på Sørøya. Hans ansvarsområde? Ca 1000 mennesker hvor alle kjenner alle. Det er fascinerende å se hvordan han håndterer de mange oppgavene politiet har og samtidig må han sjonglere de sosiale relasjonene han har med innbyggerne. NRK har i mine øyne klart å få frem denne balansen. Dokumentaren er både kunnskapoppbyggende, og har en evne til å vise en side som er ukjent for mange av oss sør i Norge.

NRK sitt valg om å produsere og sende denne dokumentaren er ikke tilfeldig etter mitt syn. I lengre tid har det vært snakk om sammenslåing av politidistrikt. Fra 1. januar 2016 er dette en realitet. Det som tidligere var 27 politidistrikt blir da til 12. Hvordan vil dette påvirke lensmannskontorene? Allerede nå er flere ikke i bruk, lagt ned eller har kun åpent noen dager i uken.

Hva er det så NRK ønsker å fortelle oss? Kan en se denne dokumentaren i lys av NRK-plakaten punkt 1.b.?  “NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.”

Det er i gjennom Simen og de andre personene at vi får et innblikk av i Finnmarks mange småsamfunn. Det er også gjennom dem vi ser hvordan det kan bli dersom flere og flere lensmannskontorer blir nedlagt. NRK som rikskanal har en utrolig påvirkning og ved å gi oss dette innblikket er med på å øke bevisstheten blant folk.

Først og fremst er det politiet og deres oppgaver som står i fokus. Dette er mennesker som ønsker å jobbe i et yrke som skal opprettholde ro og orden, samt skape trygghet i våre liv. Hva skjer så når de selv ikke har noen som er med å skape trygghet for dem? Situasjoner hvor du helst skulle ha vært to, men du er alene. Nærmeste kollega? Ja det er to timer unna på naboøya. Det er ikke en situasjon som skaper trygghet.

Dokumentaren tar oss med til en del av Norge som det er lett å glemme for oss som bor sørover. Hvordan vil sammenslåingen være for de som vil jobbe som politi i  Finnmark? Vil en sentralisering være for det beste eller vil Simen fortsatt være alene om å være ansvarlig for 1000 mennesker? Kanskje vil det forsatt være slik at noen steder er politiet kun tilstede tre av syv dager.Et annet poeng er vel også nevne at vi vi som nasjon har mange interesser i Finnmark, både av fiske, naturreservat samt grensen til Russland. Vil vi da ha områder hvor folk kan gjøre som de vil?

Kilder

-NRK nett-tv. “Lovens Lengste arm”

-NRK nettartikkel om dokumentaren (http://www.nrk.no/finnmark/de-kriminelle-kjenner-simen_-og-han-kjenner-dem-1.12521275)

-NRK nettarikkel om samennslåing av politidistrik i Finmark (http://www.nrk.no/troms/onsker-sammenslaing-med-politiet-i-troms-1.12179223)

Hvordan ser du for deg begrepet om tid? En serie hendelser, hvor verdien av hendelsene utgjør tidens verdi? Eller etter ulike -tider, som i fortid, fritid, dårlig tid og fremtid? Og hvor i tiden finnes tidsklemma?

Den tekniske akselerasjonen av hverdagen kan kanskje få skylden for hvorfor selvdiagnoseringen av oss selv beskrives med den lite intime tidsklemma, tidstyver uten kropp og utsagn der du ikke er din egen herre; “la meg sjekke timeplanen min”. Flere automatiserte tekniske hjelpemidler og løsninger skal logisk kunne lette timeplanen vår og frigjøre tid. Det som likevel skjer er at flere gjøremål og sjekkpunkt får plass i det samme tidsrom. Hvor mye av tiden som opprinnelig angikk deg setter du nå bort til andre? Spotify gir deg ferdig miksa spillelister, barnehagen passer barna, mailen sjekker du på bussen, maten blir levert på døra og rss-feeden din samler nyheter og oppdateringer for deg.   

Er det tilfellet at du har fått dårligere tid? Akselerasjon av tid er langt på vei en illusjon, med røtter i modernisering, industrialisering og tanken om å utvinne profitt av tid. Struktureringen av tid etter en klokke ble utbredt nettopp for å tilpasse menneskets rytme til økt produktivitet og rutine. Lediggang, eller fritid, kan vanskelig passes inn i et slikt system, fordi målet for denne ubrukte tiden ikke kunne defineres på samme måte som produktivitet. Fritiden ble nemlig en betegnelse på produktivitetens motsetning, eller tilfellet av å ikke bruke tiden til noe. Opplevelsen av produktivitet som industrialiseringens hellige ku, samt bølge på bølge av effektiviserte teknologiske løsninger lærer oss derfor å tenke om tid som en mengde som må benyttes. Noe du har mye eller lite av, og langt fra nok av.  

Avkastning på fremtiden.

I følge Hanna Aarendt kan minne beskrives som sinnets egenskap til å føre det som er forbi, og som derfor ikke er tilgjengelig for sansene lengre, inn i nåtiden. Det utilgjengelige gjøres midlertidig tilgjengelig igjen. Sinnets erindring og forestillingsevne kan ofte føles sterkere enn virkeligheten, gjennom å fryse forløp og øyeblikk som vil med tid gå over i nye. Minne tilbyr også et vagt grep om det som ikke enda har skjedd, ved å lete i fortiden etter lignende øyeblikk. Dermed kan mennesket danne seg erfaring basert på fortiden til å forutse hva som kan skje i fremtiden.

I BBC-serien The Wonders of the Universe fremstiller fysikk-professor Brian Cox tiden som et forløp som enda mer omfattende enn menneskets konstruerende minne. Ideen om at tiden går fremover, the arrow of time, innebærer hvordan skiftet skjer i overgangen fra en tilstand til en annen, eller fra orden til uorden. Et sandslott er en ordnet tilstand over en viss tid, men vil gradvis gå over i uordnet tilstand med ørkenvinden som blåser den utover. Jernet i skroget til et skip vil forandre seg, til rust, og på lang sikt bli til nye bestanddeler av naturen. Ideen om at tiden går fremover hviler derfor på forskjellen i tilstand; fra orden til uorden, eller fra nåtid til fremtid.  

Hva er det som gjør at vi forestiller oss at tiden går raskere? På samme måte som at tid forklarer forandring i fysikken, vil sinnet bruke tid til å skape mening av tilsynelatende tilfeldige hendelser. Måten sinnet spiller ut tid på gjennom registeret av minne og tanken på fremtiden utfordres i bruken av effektiv teknologi. Der tanken om tid blir en prosess for refleksjon, kan forbruk av tid i produktivitet og med teknologi minne om to sluk på stand-by som alltid må mates. Derfor blir vi aldri ferdige. Og siden lite stopper oss fra å kontinuerlig fylle på liv og arbeid med innhold og effektivisering, vil tiden oftere oppfattes som forbruk av tid heller enn tidsfordriv.      

 

Kilder.

“Hanna Aarendt on Memory, the Elasticity of Time and What Free Will Really Means”, publisert på brainpickings.org

Tema: Tid. Aftenposten Innsikt 07/2103

“The Wonders of the Universe: Destiny”. BBC-serie laget i samarbeid med professor Brian Cox.

“Where did the Time go? Do not ask the Brain” av Benedict Carey, publisert i NY Times.

Menneskers opplevelser av klimaendringer og naturkatastrofer kan ikke bare forklares gjennom forskningsrapporter. Kunstens virkelighetsnære formidlingsevne har blitt en viktig brikke i forståelsen av klodens globale og lokale klimautfordringer.

Av Oda Eiken

The Rising of the Sea

Denne våren inviterte Festspillene i Bergen og Universitetet i Bergen Oceania Dance Theatre og Pasifika Voices fra Fiji til å opptre under Festspillene med  forestillingen Moana – The Rising of the Sea. Forestillingen viser hvordan klimaendringer oppleves på den andre siden  av  jordkloden. Forskningsrapporter legges til side, og det er i stedet ektefølte opplevelser og kjærligheten befolkningen har  til Stillehavets natur og kultur som står sentralt. Den  stigende vannstanden i Stillehavet merkes lite her i nord, men for beboerne på blant annet Fiji, Samoa og  Salomonøyene er klimatrusselen synlig og klart merkbar.  Forestillingen er en tankevekker for publikum og skaper bevissthet rundt en gruppe mennesker som stadig må  tilpasse seg.

— What is obvious is that the sea is rising. What is not so obvious is how deeply the confrontation with performance can change a person’s thoughts and sentiments and has the potential to change a community — local, national, or regional — by shifting some of the grounds of the discourse about climate, skriver Karen Miller i sin anmeldelse av forestillingen. Miller forteller videre at flere i salen begynte å gråte. Artistene berører og treffer publikum på ett emosjonelt nivå som ingen forskningsrapport er i stand til. Samtidig viser stykket hvordan styrken og samholdet i befolkningen løfter frem håpet i deres endeløse kamp mot havet krefter.

Kunstens formidlingsevne

Formidling av kunnskap om klimaendringer gjennom kunst finnes det eksempler på verden over. Det Internasjonale Barnekunstmuseet i Oslo hadde en utstilling der tegninger og  malerier fra barn rundt om i verden viste hvordan deres nærmiljø ble ødelagt av naturkatastrofer og multinasjonale selskapers industri- metoder.

Utstillingen utforsker hvilken  verden de neste generasjonene kommer til å arve, og hvordan barns  perspektiv må frem i lyset. Ved at enkelt- mennesker får  mulighet til å uttrykke seg gjennom kunst skapes det  oppmerksomhet og forståelse på flere plan enn det rapporter  og medieoppslag klarer alene.

200 millioner klimaflyktninger
FNs høykommisjonær for flykninger (UNHCR) estimerte i sin rapport fra 2009 at det kommer til å være mellom 50 og 200 millioner miljø- og klimaflykninger i midten av dette århundret. Dette er, og kommer til å fortsette å være, ett globalt problem. Kunsten er derfor en viktig plattform for formidling og kan gjøre at folk forstår hvordan lokalbefolkninger opplever disse dramatiske endringene. Samtidig, og kanskje det viktigste, kan det påvirke måten vi snakker om klimaendringer. Om det er ett maleri ett barn i Thailand har laget eller om det er en sang- og danseforestilling om Stillehavets trusler så knytter det oss sammen og gjør oss mer bevisst på de utfordringer vi står opp imot, for vi kan ikke stå imot kunstens kraft.

Kilder
– UNHCR(6. februar 2009) – Climate change, migration, and displacement: impacts, vulnerability, and adaptation options
– Miller, Kara (2014) – Moana: The Rising of the Sea directed by Peter Rockford Espiritu (review), The Contemporary Pacific, Volume 26, nr. 2. University of Hawaii press
– Det Internasjonale Barnemuseet (Januar 2015) – NÅ: Klimaendringer og barns stemmer [Internett] tilgjengelig fra: barnekunst.no

I vårt hurtigsamfunn hvor utadvendthet er nøkkelen til suksess, er det liten plass til de følsomme, dypt tenkende og forsiktige menneskene. Men de såkalte «høysensitive» kan være en stor ressurs når man legger forholdene til rette.

Høysensitivitet er et forholdsvis nytt begrep på et medfødt personlighetstrekk som 1 av 5 av den friske normalbefolkningen har, i følge den amerikanske forskeren og forfatteren Elaine N. Aron. Hun har forsket på høysensitivitet siden begynnelsen av nittitallet og har skrevet den bestselgende boken Særlig sensitiv – La sårbarheten bli din styrke.

Å være høysensitiv innebærer at man er mer mottagelig for inntrykk, stemninger og stimuli enn de fleste andre mennesker. På grunn av deres fintfølende nervesystem har høysensitive lett for å bli overstimulerte. En situasjon som oppfattes trygg av de fleste, kan være stressende for høysensitive. F.eks. å måtte forholde seg til flere mennesker samtidig, høye lyder, sterkt lys og sterke lukter kan være problematisk.

Arbeidslivet kan være utfordrende for høysensitive

I boken sin skriver Aron at høysensitive kan ha store vanskeligheter med visse oppgaver som er sentrale for å lykkes i mange jobber, som å tåle støy, holde innlegg på møter, bygge nettverk og opptre offentlig. De har også en tendens til å prestere dårligere enn de ellers ville gjort, når andre observerer dem.

Å være svært følsom er i utgangspunktet en stor ressurs. Man plukker opp subtile detaljer og bearbeider informasjon på et dypere nivå, noe som gir større forståelse. Men dersom den svært følsomme ikke forstår seg selv og sin ressurs, kan dette gjøre vedkommende enda mer sårbar og sensitiv. Dette kan føre til utbrenthet og depresjon. Fordi mange høysensitive er empatiske og omsorgsfulle, velger de gjerne helse- og omsorgsyrker.

– Høysensitive personer er ofte veldig klar over andre menneskers lidelser. Deres intuisjon gir dem ofte en klar følelse av hva som må gjøres. Derfor velger mange høysensitive noe som tjener andre som sin ideelle jobb. Da risikerer de å bli utbrent, skriver Aron.

Særlig undervurdert i næringslivet

– Talentfulle, intuitive og samvittighetsfulle mennesker som er fast bestemt på ikke å gjøre feil, burde være høyt skattede medarbeidere. Men de passer ofte ikke inn i en konkurranseorientert bedriftsverden der metaforene for gode resultater er krig, pionervirksomhet og ekspansjon.

Forskning på «sjenerte» mennesker viser ofte at de er underbetalte og arbeider under sitt kompetansenivå. Aron mistenker at dette også er tilfellet for mange høysensitive. De liker ikke å posisjonere seg på arbeidsplassen og tilbringer ofte lite tid sammen med andre på felles arbeidssted. Dette fører til at de går glipp av de fordelene som sine mer utadvendte kolleger nyter godt av.

Selv om mange høysensitive liker å være alene, betyr ikke det at de ikke er sosiale. Men de foretrekker å forholde seg til én person om gangen, og er ofte gode til å lytte, snakke om dype tema og skape øyeblikk hvor refleksjon og ettertenksomhet kan oppstå. Om samfunnet og arbeidslivet visste å verdsette disse egenskapene, ville man bedre kunne utnytte potensialet og ressursene som ligger gjemt i denne gruppen mennesker.

 

 

Selv om verdens største fildelingsnettsted The Pirate Bay har returnert, viser nye tall fra IFPI at trenden for ulovlige nedlastning av musikk snur

 

Fildelingsnettstedet The Pirate Bay har vært stengt siden 9. desember etter en razzia utført av svensk politi i håp om å stoppe piratkopiering. Nå jubler piratene over at fildelingsnettstedet returnert etter nesten to måneders nedetid. The Pirate Bay har vært det største fildelingsnettstedet på Internett i flere år, men nå ser det ut til ulovlige trenden snur.

 

Musikkbransjen opplever rekordhøy digital omsetning

Den norske avdelingen for den internasjonale foreningen for fonograf-industrien IFPI spår gode trender for musikksalget etter for musikkåret 2014. På ett år har andelen streaming av totalt salg økt fra 65 % i 2013 til hele 75 % i 2014, sier Marte Thorsby, som er fungerende direktør i IFPI Norge.

 

– I 2009 gjennomførte IFPI og Gramart en spørreundersøkelse som viste at 70 % av befolkningen under 30 år som hadde tilgang til internett, lastet ned musikk uten å betale for den. En ny undersøkelse IFPI gjennomførte i desember 2014 viser at det nå kun er 4 % av befolkningen under 30 år som bruker ulovlige fildelingstjenester som kilde til musikklytting. Og under 1 % av befolkningen under 30 år svarte at fildelingstjenestene var deres primære kilde til musikk.

 

Strømmetjenestene som tronestjeler

Gode strømmetjenester kan være årsaken til den massive overgangen til formatet. – På fem år har vi altså nærmest utryddet ulovlig fildeling fra musikkindustrien. Vi har klart å gjeninnføre en sunn økonomi i musikknæringen, sier Thorsby.

 

Likevel er det viktig å se endringene i det økende markedet. Thorsby mener at streaming er enda i en tidlig fase, og at vi sannsynligvis vil se store endringer i årene som kommer. Per idag er det i hovedsak den yngste målgruppen som benytter seg at streaming, men de eldre målgruppene kommer snart på banen.

 

 

Kilde: Itavisen

Kronikkar er den nye vinen i den offentlege debatt. Men er den sur eller god?

Dette blir meta.

Kronikk: Dette er ein kronikk om kronikkar i dagens offentlege debatt. Kronikkar har stor «K» for tida. Denne typen for offentleg ytring er i vinden og har vore det ei god stund no. Ved hjelp av sosiale medier vert kronikkar delt i hytt og pine og handlar oftast om miljø, statsbudsjett, feminisme, Brann SK, Vladimir Putin, ansiktet til Renee Zellweger og ikkje minst ærlige innlegg frå tenåringar om generasjon X.Kronikkar vert publisert i blant anna Bergens Tidende, NRK.no og Dagbladet, og bidrar i eller startar mange viktige debattar. Men det er likevel noko som skurrar. Det er nokon spørsmål som ligg i lufta når eg tenker over desse kronikkane: Stiller dei store medieinstitusjonane for små krav til kronikkbidragsytarar? Er kronikkforma eit godt nok kommunikasjonsverktøy for samfunnsutvikling og offentleg debatt?

Eg vil først ta for meg det eg vil kalle for eit tynt kronikkfilter. Noreg i dag er eit samfunn basert på sosialdemokratiske verdiar. Vi har ein velferdsstat med stort og godt offentleg støtteapparat og nordmenn stoler på denne ordninga og vi trivs med det. Det er ikkje så store rom for individualisme og vi er ikkje eit særleg liberalt folkeslag, sjølv om vi i dag har ei blå-blå regjering med slagord som «fridom», «skatteletter» og «individet i fokus». Det vil ta lang tid før slike ord vert skildrande for Noreg og det norske folk. Men i dagens mediebilete kan ein spore ei slags utvikling mot dette. I etterkant av framleggelsen av statsbudsjettet kom det ein storm mot regjeringa si dårlege satsing på uføretrygda her i landet. Eg kunne spore opp til 10 kronikkar om dette som vart delt på Facebook og Twitter.Dette var for det meste vanlege personar som var enten uføretrygda, kjente nokon som var det, jobba tett opp til uføretrygda eller hadde berre eit sterkt engasjement for uføretrygd. Det som er interessant ved desse kronikkane er at dei skapte eit enormt engasjement for statsbudsjettet og viste at store delar av det norske folk var interesserte i innhaldet i statsbudsjettet. Det som også er interessant er at fleire av desse kronikkane var ikkje særleg reflekterte og framstilte berre ei side av saka. For å sei det slik: Dei er skreve med stor patos, men liten logos. Dei handlar oftast om «personlege tragediar» som skal spegle Noreg som eit samfunn med store problem. Moralen vert på mange måtar viktigare enn det objektive, det forskingsbaserte. Og no skal det også seiast at denne debatten utvikla seg på mange måtar i feil retning ettersom det vart eit angrep på regjeringa i staden for Arbeiderpartiet som innførte første denne skiftinga i støtta til dei uføretrygda.

No skal ikkje dette vere ein forsvarstale til regjeringa, men heller eit angrep på dei ulike nettavisene som publiserer kronikkar som kanskje eigentleg ikkje burde blitt publisert. Eg saknar lengre kommentarar, vitskaplege artiklar, artige og reflekterte essay skreve av fagpersonar, enten professorar eller politikarar. Eg vil bli opplyst, ikkje følelsesmessig engasjert. Eg vil lese to sider av ei same sak, ikkje ei side. Eg vil lese lange og samanhengande svar, ikkje korte og usamanhengande. «Kjære Erna» er til dømes ein kronikk som representerer alt det eg ikkje vil lese. Det er flott at denne småbarnsmora seier i frå og eg likar engasjementet hennar, men la det ligge på Facebook. Ikkje publiser det på ei av Noregs største aviser. Eg saknar eit tjukt filter for kva som blir publisert på dei største nettavisene i Noreg. Det er desse som er ansvarlege for kva som blir offentlege debattar. Vist dårlege kronikkar vert publisert, ja, så blir det dårlege debattar.

Den kjente filosofen Jürgen Habermas er kritisk til korleis media og den offentlege debatten har utvikla seg dei siste 20-30 åra.Gjennom boka «Borgarleg offentlegheit» ser han med bekymringsfulle auger på offentlegheita og konkluderer nesten med at den har forfallet.Med eit kritisk og litt negativt blikk på dagens mediesituasjon i Noreg, vil eg påstå at offentlege debattar er no på botnnivå og dagens kronikkar bidreg til å dra den enda lenger ned. Eg vil ha tilbake Holmgang på TV2 med Oddvar Stenstrøm som inviterer småbarnsforeldre med pengenød, trailersjåførar som vil redusere bensinprisene, samar som er imot eigedomsskatt, prostituerte som er feministar og narkomane som vil ha sprøyterom. Gi dei ein mikrofon og plasser dei framfor eit kamera. Ikkje gi dei eit tastatur og gode kontaktar i Dagbladet, NRK eller Aftenposten.

Sånn! No har eg bidrege med ein kronikk som forhåpentlegvis skal dra den offentlege debatten enda nærmare botnen. Håpar den blir publisert på Dagbladet eller NRK Ytring, men det er vell lite truleg ettersom eg har ikkje så gode kontakter der og har ikkje noko viktig å klage over. Og forresten: Vinen er sur og ikkje noko særleg god.

Satt i et annet lys
Jeg har skjønt at jeg lever på en løgn. En og samme sak har ikke to sider. Den har tre. Det sier amerikaneren Troy Dunn og han støttes oppom av min treårige datter.

Siden barndommen av har jeg alltid fått høre at en sak har flere sider. Uansett hvordan en sak måtte arte seg har den to sider – altså to ulike subjektive versjoner av seg selv. Nå, nesten tre tiår senere, har det satt seg et spørsmålstegn ved denne lærdommen. En sak har visstnok ikke to sider. Den har tre. Det mener i alle fall den amerikanske fjernsynskjendisen og detektiven Troy Dunn.

– I’m a big believer that it is three sides to every story; his, hers and the truth. So I’m always looking for that third version, sier Dunn til Dr.Phil i programmet med samme navn. Troy Dunn snakker egentlig om relasjoner mellom mennesker, men jeg ser påstanden hans i et større bilde. Meningen i ordene kan settes i et større, mer genrelt bilde for min del: Det er tre siden av samme sak, den enes, den andres og den egentlige, faktiske siden. Denne tredje og siste finner man igjennom de to første. Det er slik jeg forstår Dunn.

En brun fisk ga nytt perspektiv
Hvordan kan nå dette ha seg? Svaret på dette kom, for meg, fra et noe uventet hold, nemlig fra min treårige datter. Rettere sagt, svaret kom i form av en rød og blå ”brun fisk”.

Den ene siden
Meget klart og tydelig overrakte treåringen meg sitt egenproduserte bilde av en brun fisk. Hun forklarte i detalj hvordan denne fisken hadde blitt til og hva den hva for noen. Hun visste nøyaktig hva denne tegningen var, og dermed også sitt syn på denne. Det var ikke noe spørsmål om denne tegningen kunne være noe annet enn en brun fisk.

Den andre siden
Denne ”brune” fisken var både rød og blå, men langt fra brun – det jeg kunne se. Men med morshjertet bankende er det ikke så nøye om brun egentlig er blå eller rød, en farge er en farge uansett om den kalles for det ene eller andre. Jeg ser den fargen datteren min fortellet at jeg ser. Formen på ”fisken” var også noe uvanlig, men dette var like urelevant som definisjonen av fargene. Sier datteren min at det er en brun fisk, så er det helt klart en brun fisk!

Den tredje siden
Dette er så langt to sider av samme sak og min barndomslære. Men hva med Troy Dunns tredje versjon? Den tredje versjonen som er å finne gjennom de to første sidene av saken. Hva ser vi da? Jo, et ark med blå og røde streker og kruseduller; rare former og en brunfarge som overhodet ikke er å finne på papiret. Dette er den urokkelige ikke-subjektive versjonen og sannheten til Troy Dunn. Det er ingen brun fisk på papiret, rett og slett. Betyr dette at min datter har løyet? Har jeg løyet for meg selv?

Å leve på en løgn
Jeg lever med andre ord på en løgn. En sak har tydeligvis tre sider. Troy Dunn har rett og min datters tegning er beviset svart på hvitt, eller rettere sagt rødt på blått med rar form. Den tredje versjonen kan ikke feies under teppet. Troy Dunn har rett. Allikevel forstår jeg gjennom morshjertet at denne tredje versjonen er som elefanten i rommet. Den er der, men jeg trenger ikke nødvendigvis å forholde meg til den.