Category: Aktuelt: Fagleg

 

Helgens rutiner

Klokken er 08:50, Akkurat ti minutter før vekkerklokken ringer. Det gule lyset fra mobiltelefonen er nok til å fange min oppmerksomhet, og jeg er våken. Det første som tikker inn er morgenfuglenes skrytedokumentasjon. Når jeg ser på mobilen min har jeg tre »snaps» ventende. Den ene etter den andre med en »selfie» som skriker etter anerkjennelse, for at fotografen har vært flink å stå tidlig opp. Jeg ligger meg ned igjen og venter de åtte minuttene jeg har igjen før vekkerklokken virkelig ødelegger nattesøvnen. Men så slår det meg, jeg har bedre tid i dag: Det er nemlig helg!

Helgens frihet gjør bruken av telefonen betydelig større. Mens jeg forer øynene mine med en Premier league kamp, spretter det gule spøkelset igjen opp på telefonen min, og forteller meg hva kompisene mine synes om de representative lagene i ligaen. I en fin symbiose med Twitter fungerer mediet som en mer personlig melding til venner som skal ergres eller gledes. Tergingen kan pågå over en til evig med snaps, mens de positive og oppmuntrende responderes med en anerkjennende tommel eller et smil. Etter kampprogrammet er gjennomgått og noen øl er konsumert, rettes fokuset vekk fra kompiser og over på det motsatte kjønn. Ved å sende ut spørrende og interesseskapende »snaps», lodder jeg stemningen for kvelden. Hvem skal ut og hvor skal de? Noen blir ivrige og sender flere svar tilbake, mens andre er mer tilbakeholden og virker avvisende. Jeg må vurdere om jeg svarer på alt fra de ivrigste da disse kan dukke opp på topplisten min. Denne listen som gjenspeiler hvem man hyppigst kommuniserer med, og som kan skape alt fra sjalusi til et brudd.

My story og byn

Ettersom promillen begynner å ta seg opp blir også »My story» funksjonen tatt i bruk. Her skal all idiotien man finner på utover i de seine nattetimer dokumenteres. En kompis utfordrer meg til å lage den lengste og morsomste historien, noe som enkelt fører to 25 åringer tilbake til tenårene. Synging, banning og ufrivillig filming av den fulleste på festen, er alle virkemidler som blir tatt i bruk for å sjokkere og provosere våre følgere på Snapchat.

I 12-draget bærer det fra vors til byn og mediet blir enda viktigere. Jeg gir i første omgang den ivrigste av »snapperne» min fulle oppmerksomhet. Jeg legger merke til at hun har beveget seg inn på topplisten min og jeg på hennes, noe som gir meg en bekreftelse på at dette begynner å bli »seriøst». Jeg vurderer å treffe henne, men før jeg kommer så langt går vi innom en pub hvor jeg treffer et glansbilde av en dame. Den fløyelsmyke huden og det karamellfargede håret gjør at oppmerksomheten min plutselig ikke ligger hos topplisten og Snapchat lengre. Naturens trumfkort slår til igjen og teknologien kan gå og legge seg. Hennes personlighet er også fantastisk noe som gjør at jeg trives der jeg er.

Ettersom jeg aldri har møtt topplistedamen i virkeligheten, velger jeg heller å bli med den nye damen. Vi storkoser oss og til slutt går vi til en annen bar alene for å riste av oss vennene våre. Men etter et par øl og noen gode samtaler er det dessverre slutt, klokken har blitt 02.30 og byn er stengt! Vi ser på hverandre med et trist blikk, men vi skjønner også at dette ikke er siste gang vi treffes. Jeg praier en Taxi til henne og sender henne av gårde. Før i tiden hadde jeg nok spurt etter nummeret hennes, men denne gangen ba jeg enkelt å greit bare om »snappen». I det døren lukker seg og hun forsvinner ut av synet tikker det inn en ny »snap» fra line89. Jeg lar den henge i fem minutter før jeg åpner den for ikke å virke for desperat: » Gleder meg til neste gang :)». Jeg blir umiddelbart veldig glad, men tenker så at de fem minuttene kan ha gitt henne tid til å sjekke ut My storyen min. En historie som inneholder dokumentasjon på at jeg har en »litt» annen side også. Men hva gjør nå det når man med et tastetrykk kan slette det for alltid. Eller kan man virkelig det?

 

I dag tar vi det nærmest for gitt å kunne lese om svingninger i samfunnet eller sannsynlige vurderinger av framtiden i prosenter, men hva betyr dette egentlig for vår kommunikasjonssituasjon?

I disse statsbudsjettdager gjør prosentene sitt inntog. De har tatt på seg festdrakten. For politikerne blir de til edle smykker som piffer opp argumentene. Å kunne vise til prosenter er deres eneste referansegrunn mellom dem selv og velgerne over hvorvidt de har innfridd eller ikke. Når en politiker sier at de har økt bevilgninger med så og så mange prosent gir det oss en rammeforståelse av oppgang, vi er vitne til vekst, i sin enkleste forstand. Etter Debatten på NRK 10. oktober om statsbudsjettet har for eksempel begrepet «5 prosent» fått en ny betydning – viser til de rikeste i landet. Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen (2014), beskriver forslaget til statsbudsjett på følgende måte:

«Regjeringen ruster opp Norge. Hvis noen lurer på hvorfor de fem prosent rikeste i landet får 55 prosent av skattekuttene, så er det svaret. Det er for å ruste opp landet og skape nye arbeidsplasser som vi skal leve av etter oljen.»

På lignende vis har det myteomspunnende MC-miljøet i Norge blitt omtalt som det harde ettprosentmiljøet. Prosentene forenkler betydningen av hvordan vi ser verden, men på bekostning av en flertydighet.

Mytologier

I 1957 ble boka Mytologier gitt ut i Frankrike. Roland Barthes skrev om det han selv betegnet for å være mytene i vår moderne tid. Han rettet søkelyset mot det vi tar for gitt, noe hennimot det «naturlige» og hvordan slike naturlige betydningsstrukturer i samfunnet latent kan dekke over ideologier, klassers særegne interesser eller andre former for meningsytringer, slik at vi nettopp tar de for gitt og lar de forbli ukritisert (Barthes, 1991). På lignende vis vil jeg peke på myten om prosenttegnet og nøste opp i dets mytiske kraft i dagens mediesamfunn.

Myten om kunnskap

Journalister, kommunikasjonsmedarbeidere og politikere – kall det appelldomstolen- er per definisjon ikke vitenskapsmenn. Denne domstolen skaper dialog, men med intensjoner. De er etter alt og sigende retoriske kunstnere. For dem blir spørsmålet om sannhet underlagt en sannsynlighetsvurdering. Dette er like gammelt som sofistene. En sak kan ha flere sannsynlige sannheter. Like mange sannheter som en nyhetsssak kan ha ulike vinklinger. Men i denne dialogen med å kunne beskjeftige seg med den sannsynlige sannheten fremstår prosenttegnet som et egnet verktøy. Matematikere bruker prosentregning som et vitenskapelig språk for å angi fakta. Men som man skjønner låner folk utenfor realvitenskapen prosentene, og det vil ikke være utelukkende mistenkeliggjørende å si at de appellbevisste låner troverdigheten fra realvitenskapen. Å kunne bygge sine argumenter opp på prosenter gir det et skinn av vitenskapelig troverdighet, og på bekostning av at bruksområdene for prosentutregning er totalt forskjellige. En politiker regner i prosenter for å overbevise, og ikke nødvendigvis for å klargjøre fakta, selv om det er den effekten man håper å få.

Kortidsminnet

Jeg maner derfor til et kritisk blikk på prosentbruken i media, særlig med tanke på økonomisk motivert sensasjonsjag i dagspressen og annet mediert fyrverkeri. Hypotese: Om flåtten skulle finne på å dobble populasjonen innenfor et gitt område – med femti prosent, så skaper det et kognitivt bildet av at en masse blir dobbel så stor. Prosentbruken har gjort at vi tenker og projeserer minnet ved hjelp av kakefigurer vi lærte i matten på barneskolen. Da virker femtiprosents økning faretruende. Man må derfor spørre seg selv, hvor mange flått av hva? Om flåttbestanden i utgangspunktet var på 100 flått så ville hundre til ikke være så ille, men 50 prosent på forsiden av VG virker sensasjonsskapende. Det underliggende poenget er at prosenter ikke bør stå alene for det er da de virker mest illusoriske og politisk effektive. For å avvæpne dens retoriske kraft må prosenter sidestilles med antall og en ekspert på feltet som kan begrunne om svigningene er normale eller ikke. Dette tar selvfølgelig spalteplass, og bringer meg over på neste punkt.

Prosent – en retorisk figur

I bunn og grunn har prosenttegnet og dets forståelsesform beveget seg fra å være et matematisk språkuttrykk til å bli et vanlig språk med sitt eget strukturelle betydningsmønster. Bruken i media har gjort det underlagt semiotikken. Prosenter kan virke overbevisende, men betydningen henter seg fra dens evne til å forenkle fenomener. Å bruke prosenter i artikler, taler, nyhetsbrev etc. handler om å forenkle komplekse saker eller argumenter til kort «punchlines». Vi deler opp vår forståelse etter kakedigrammer. Prosenten ligner en retorisk figur som gjør bruk av vårt kortidsminne for alt det er verdt. De fleste husker ikke antall millioner som ble brukt i statsbudsjettet i fjor, men om noen forteller oss at det har økt med 2 prosent, så forteller det oss om en endring, en svingning eller en pil som beveger på seg. Det forteller faktisk ikke om mer.

Kilder:

Barthes, Roland ([1957] 1991) Mytologier. Oslo, Gyldendal.

Simonsen, Marie (2014 10.okt) Den utvidede egosismen, Dabladet, [Internett] Tilgjengelig fra:

http://www.dagbladet.no/2014/10/10/kultur/hovedkommentar/meninger/kommentar/statsbudsjett_2015/35679218/

Jeg husker spesielt godt en tale fra NRK sendingen på grunnlovsjubileet i år. Nemlig talen Ayesha Wolasmal holdt på 17. Mai-feiringen på Eidsvold. Hun ble møtt med stor applaus fra publikum. Dette var en tale som gjorde sterkt inntrykk på hele den norske befolkning.

Taleren Ayesha Wolasmal er frilans journalist og student ved Universitetet i Oslo. Foreldrene hennes kom som flyktninger til Norge for 27 år siden fra Afghanistan. Hun forteller i talen sin på Eidsvold om hvordan familien hennes flyktet fra alt de eide og hadde. Faren til Ayesha var redaktør og journalist, han hadde lenge opplevd forfølgelse og tortur. I dag bor Ayesha og hennes ti søsken trygt og godt i Norge. Hun virker utrolig stolt over å kunne få tale på selveste Grunnlovsdagen som en fri kvinne i et fritt land.

I dag er det snart er fem måneder siden grunnlovsjubileet, og likevel er dette en tale som fortsatt sitter friskt i minne hos meg. Ayesha Wolasmal kommuniserer med publikum på en god måte. 17. mai er en dag som betyr mye. Derfor var det en verdighet og en gnist over denne talen, som også var laget for å treffe publikums følelser. Ayesha bruker seg selv, og sin historie i talen. Dette er en tale som griper meg, og som fanger oppmerksomheten min ved at hun forteller om sine drømmer og verdier;

– Jeg drømmer om et Norge der min mor kan fortsette å bruke hijaben sin uten å bli sett på som en trussel. Jeg drømmer også om et Norge der vi kan snakke med hverandre og ikke om hverandre. Der medmenneskelighet, trumfer likegyldighet. Jeg er et produkt av det mangfoldige Norge, som noen kloke menn laget grunnlaget for i denne bygningen bak meg for 200 år siden. Og takket være det inkluderende Norge kan jeg, datteren av en politisk forfulgt flyktning stå her i kveld på samme scene som selveste kongen og dele mine innerste tanker med hele det norske folk. Det er det Norge jeg er stolt av å tilhøre, og det er det Norge vi skal fortsette å ha også de neste 200 årene.

Ayesha fremfører en viktig tale, en tale som kommuniserer, men som også fanger tilhørerens oppmerksomhet. Hun får klart frem hvor heldige vi er som bor i et land som Norge, som har den friheten og grunnloven vi har. Ayesha taler med et klart budskap, et budskap om hvor heldige vi er som bor i et fritt, godt og trygt land.

Talen er overbevisende, samtidig som publikum på Eidsvold egentlig ikke trenger å bli overbevist. Vi er alle enige med henne! Hun setter på vegne av oss alle ord på det vi tenker. Desto lenger ut i talen hun kommer, desto mer overbevist blir jeg av Ayesha og hennes budskap. Ayesha har funnet en god måte å balansere både etos, logos og patos på, som gjør at hun treffer tilhøreren utrolig godt. Språket hun bruker er klart og presist. Det er på mange måter nakent og ærlig. Ayesha mener virkelig det hun sier, og det gjør denne talen så spesiell. Hun gir av seg selv i talen, og har et tydelig og godt språk som gjør at det hun sier ikke blir glemt.

Hvordan tar det seg ut når et nettsted under vingene til Norges nest største mediekonsern stjeler som ravner? Den siste tiden har det stormet rundt ørene på viralnettstedet Buzzit.no. Ikke bare kopierer de blindt artikler fra aviser både i inn- og utland, de bruker også intetanende privatpersoners bilder.

I et samfunn der klikk, likes og delinger nærmest definerer hvem du er, er det viktig for mange å finne bilder, saker og ting de kan dele, som samler mange likes. Nettsteder som Buzzit.no skal hjelpe folk til å finne nettopp dette.

«Buzzit.no er Norges nye delenettsted. Vi skal finne de beste sakene fra både inn og utland; sakene folk snakker om rundt om i verden. I tillegg drar vi veksel på innholdet fra 80 lokal- og regionaviser over hele Norge.» Dette kan man lese under «Om oss» på Buzzit.no.

Én ting er å dele, en annen ting er å stjele.

Kreditering over en lav sko

I utgangspunktet skal alle bilder som publiseres på for eksempel nettsider eller i aviser ha en tydelig kreditering av fotografen. I Buzzits tilfelle har de tatt et tjuvtriks i det de har brukt bilder fra bildedelingstjenesten Instagram, hvor de enten bare kreditert Instagram, eller i noen tilfeller skrevet «Foto: Privat» eller «Ukjent».

– Vi har lagt merke til nivået på fotokreditering på Buzzit, og er lettere sjokkert over at et stort norsk mediehus kan holde på slik. Dette er jo ikke en blogg, men en nettside drevet av Norges nest største mediekonsern, Amedia, sier leder i Pressefotografenes Klubb, Sveinung Uddu Ystad til Aftenposten.

– Lovgivningen er klar. Fotografen har opphavsrett på sitt eget bilde. Det er ubestridelig, sier han videre til avisen.

Privat eller offentlig?

Mange av de som har blitt rammet av tjuvtriksene til Buzzit har reagert på at sakene eller bildene deres har blitt brukt, uten at de har gitt lov, og bedt nettstedet om å fjerne det. Men så kommer det store spørsmålet: er en åpen Instagram-konto privat eller offentlig? Det kan nemlig utgjøre en forskjell på hvilke rettigheter du har til bildene du deler.

Sjefsredaktør Anders Opdahl i avishuset Nordlys, som eier Buzzit.no, forteller til Aftenposten at bildene de har brukt på nettstedet er hentet fra åpne profiler på Instagram. Selv om han legger seg flat og beklager bruken av bildene, mener han det ikke er så dramatisk å bruke disse bildene på sitt nettsted.

– Åndsverksmessig er ikke bruken veldig dramatisk da Instagram-brukerne jo gir et samtykke til gjenbruk hos en tredjepart når de oppretter en konto. Men presseetisk og folkeskikkmessig er det tvilsomt. Det har jeg ingen problemer med å se. Vi må som hovedregel spørre disse brukerne når stoffet skal brukes i en redaksjonell kontekst, sier han.

Det er nemlig slik at med en åpen profil er bildene man legger ut tilgjengelig for alle som er på Instagram, så bildene er i praksis offentliggjort. Dermed kan man stille seg spørsmålet; er de egentlig tyver? Selv om regelen absolutt er at man skal spørre før man tar, ligger bildene like tilgjengelig som kjeks på et møte. Fristende og servert på et sølvfat.

Svaret kan bli dyrt, men du får garantert valuta for pengene .

Her om dagen befant jeg meg på Bergen offentlige bibliotek. Selv om helgen banket på døren trasket jeg rundt der mellom de store bokhyllene, mutters alene. På leting etter noe jeg ikke kunne sette fingeren på følte jeg meg som en ensom taper. Så trist, tenker du. Så trist, tenkte jeg.

Dette var før brilleglassene til en usedvanelig velfrisert mann fanget blikket mitt. Plakaten der borte på oppslagstavlen lokket meg inn i bibliotekets noterom. Jeg fant meg en stol i en krok. Det var duket for “kunstmusikalsk aften” med samtidskomponist og romanforfatter Eivind Buene. Vanligvis ville jeg forlengst ha startet kveldens maraton mot den stigende promillen på dette tidspunktet, men ikke i dag. Trengte en pause. De mange tomme setene kunne vitne om at folk flest trener mot samme maraton som meg, og en ekte maratonløper kan vel ingen pauser ta.

Jeg kjente uroligheten melde seg. Ble rastløs. Ble sittende.

Stemmen hans var rolig. Bestemt, men passe avbalansert. Påfallende selvsikker virket han også. Komponisten var ikke her for å fremføre egne verk, ei heller for å drysse støv av de originale Grieg-manuskriptene vi omga oss med. Brillene var lagt igjen hjemme. Eivind var her for å prate. Om Proust. Tennis. Litteratur. Og sist men ikke minst – om lytting.

“Det er veldig få rom igjen i samfunnet som tillater oss langsomheten…man kan ikke umiddelbart finne mening i det ukjente, det er en øvelse. Å lytte konsentrert”.

Jeg smakte på setningen lenge.

 

Det er jo sant det han sier, tenkte jeg og i all sin kraft av fart og forvirring begynte tankene å snurre. Fort. Fortere. Tankespinn. Ironisk nok klarte jeg dermed hverken å lytte konsentrert eller å finne mening i mange av de ukjente, men sikkert sentrale, referansene som videre ble servert. Overrasket over hvordan tilfeldighetene hadde ført meg til noe så relevant, skjønte jeg plutselig hva det var jeg lette etter og fikk umiddelbart dårlig tid.

Tankene snurret videre. Jeg måtte ut av biblioteket. Bort. Vekk. Enda fortere.

God og svett rakk jeg butikken før den stengte. Lønnen som meldte sin ankomst tidligere på dagen, ble rask halvert. Jeg kunne gå hjem. Med mine splitter nye øreklokker av ypperste kvalitet og merke endte dermed denne fredagskvelden like ensom som den hadde startet, men alt var likevel annerledes. Egentlig er det jo få ting jeg liker bedre enn nettopp det- å tilbringe tid med meg selv. Fra den kvelden har jeg lært meg å ta både musikken og meg selv såpass seriøst, at jeg setter av tid til å være tilstedet sammen med den.

Ofte er vi jo bare passive mottaker av lyd i en verden full av overflod og tilgjengelighet. Som en høflig gjest som helt ukritisk spiser det som blir servert. Og det er en trist tanke verdt å kjenne på. Musikken i seg selv har nettopp den iboende egenskapen at den kan være et godt rom å være i. Langsomhetens rom. Langsomheten som trengs for å finne denne meningen Buene snakket om. Meningen i de ukjente. I notene du aldri forstod. Så du kan bli selektiv og sikker i din smak. Så selvom det sies at lykken ikke kan kjøpes for penger, fikk jeg akkurat det jeg betalte for denne gangen: en påminnelse og et løfte til meg selv og mine egne hørekanaler.

Nå klarer jeg faktisk å lytte aktivt – for lyttingens skyld.

 

Prinsesse Märtha Louise har den siste tiden vært ute i hard vær og høster kritikk fra fjern og nær for sine relasjoner til personer som kan knyttes til «alternative» miljøer. Spesielt har kritikken vært rettet mot hennes samarbeid med det selverklærte mediumet Lisa Williams, som er kjent for å ha mulighet til å oppnå kontakt med de døde.

En rekke europeiske kongehuseksperter har i følge Dagbladet reagert kraftig på prinsessens forretningsvirksomhet med Williams, og anbefaler nå kongen å gripe inn.

Det er ikke første gang prinsesse Märtha Louise sine forretninger blir debattert i mediene. For noen år siden oppstod det offentlige diskusjoner rundt hennes kontroversielle engleskole, og den britiske kongehuseksperten Robert Fitzwilliams mener det er kritikkverdig at Prinsessen opptrer med sin kongelige tittel i slike sammenhenger.

Samtidig mener redaktøren av den danske avisen Politiken at Märtha alltid har gått sine egne veier og tatt individuelle beslutninger. Han understreker også at alle europeiske kongehus beveger seg mot nye tider. Han forklarer videre at synet på de kongelige i Europa har endret seg, og at europeere i dag har større toleranse ovenfor kongehusene.

I lys av dette kan man spørre seg om Märtha Louise sin tilknytning til det kontroversielle alternative miljøet vil føre til svakere legitimitet for monarkiet blant befolkningen i Norge. Allerede setter mange spørsmålstegn bak monarkiet som styreform. Vil Prinsessens forretninger gjøre at flere stiller seg kritiske til kongehuset?

Hver dag blir mange millioner av bilder publisert på den populære bildedelingstjenesten Instagram. Mennesker verden over legger ut bilder eller videosnutter med glimt fra hverdagen sin. Har man mange følgere, kan tjenesten bli brukt som et effektivt kommunikasjonsmiddel for omverdenen, og stadig flere kjendiser hiver seg på bølgen.  

Forrige uke publiserte en rekke nettaviser, deriblant VG, opplysningen om at vår egen Kronprinsesse Mette Marit har fått seg Instagram. Det var kronprinsessen selv som først delte nyheten via sin Twitter-profil.

Instagram er en bildedelingstjeneste og et sosialt nettverk, som gjør det mulig for brukerne å legge til effekter og dele bilder med andre Instagram-brukere. Kronprinsessen har allerede fått 50 000 følgere siden hun opprettet brukerprofil, og det er derfor ingen tvil om at det hun legger ut kan ha stor påvirkning.

Sin første ”selfie”

Det første bildet Kronprinsessen delte var en såkalt ”selfie”, som vil si et selvportrett hun har tatt av seg selv. Bildet ble tatt i sammenheng med gjenbruksdagene, noe som ligger Kronprinsessens hjerte nært.

Også de to neste bildene hun la ut på Instagram omhandler mote og redesign, som er med på å få frem det inntrykket mange gjerne har av Kronprinsessens interesse av miljøvern. Det er nok ikke tilfeldig at det er akkurat disse bildene som har blitt lagt ut.

Bilder sier mer enn tusen ord

Med 50 000 følgere har Kronprinsessen en stor tilhengerskare som hver dag kan se bildene hun legger ut. Det er raskt gjort å ta et bilde med et mobilkamera og legge det ut, og dermed kan hun bruke Instagram til å formidle det hun er opptatt av, (eller en fremstilling av det hun ønsker andre skal tro hun er opptatt av) på en enkel måte.

Kronprinsessen er ikke alene om å bruke sosiale medier som Instagram til å kommunisere med fansen sin, da kjendiser verden over gjør det samme. I Norge har blant annet vår egen Statsminister, Erna Solberg, en Instagramkonto med 14 000 følgere per dags dato. På denne kontoen står det tydelig at Erna er Statsminister i Norge og partileder for Høyre. Hun har også lagt til en link til Høyre sin hjemmeside, og dermed er det sannsynlig at hun ønsker å bruke kontoen til å få vise hva Høyre fremmer. Likevel har Statsministeren også flere ”selfies”, som er med på å vise en mer personlig side av hverdagen hennes.

Styrer kommunikasjonen selv

De to nevnte kjendisene er bare to av mange flere som hver dag har muligheten til å legge ut glimt fra dagene deres. Det er ikke til å legge skjul på at vi er glad i kjendisnytt, og tabloidavisene elsker å lage store oppslag om nyheter som angår kjente personligheter. Disse utgivelsene om ens privatliv har nok kjendisene sett seg lei av, da det viser seg å bli mer og mer vanlig at det er kjendisene selv som går ut med nyheter eller aktuelle hendelser.

Instagram kan da bli brukt som et verktøy for å spre nyheten, og enten det er en forlovelse eller en fødsel det er snakk om, kan bilde av henholdsvis forlovelsesring eller nyfødt babyhånd legges ut. På den måten har kjendisene til en viss grad kontroll over hva som blir formidlet, og kan styre kommunikasjonen selv før pressen gjør det. Dette kan også være med på å fremme troverdigheten til kjendisene, da vi slipper å gå rundt å høre på rykter.

For mange mennesker var det nok en stor lettelse at den store lærerstreiken mandag formiddag ble erklært avsluttet. De over 100.000 elevene som ble rammet kunne endelig vende tilbake til skolebenken tirsdag denne uken.

I nærmere 80 dager har lærere over hele landet streiket for å markere sin misnøye til forslaget fra KS. Forslaget er påleggelse om at lærerne skal være fysisk tilstede på skolen større deler av dagen, istedenfor å kunne jobbe hjemmefra deler av arbeidstiden. Det har vært mange og lange forhandlinger mellom partene, og de rammede har måttet smøre seg med tålmodighet.

Under en streik er det som regel alltid en uskyldig tredjepart, og i dette tilfellet er det familiene som opplever at skolene stenges. De blir rammet av streiken på den måten at barn som er for unge til å være hjemme alene er blitt nødt til å bli med foreldrene sine på jobb. For det første er det helt sikkert ganske kjedelig for barna, og for det andre kan det føre til at foreldre får problemer med å oppfylle forpliktelsene sine på jobb. Foreldre som hverken har mulighet til å ta med seg barna eller som har barnepass, er bekymret for å la dem være igjen alene hjemme. Frederikke Steen Hansen, leder for FAU på Ringshaug ungdomsskole, er mor til en 14 år gammel jente som sitter hjemme og kjeder seg, og bare venter på at streiken tar slutt. Hun forteller til VG at datteren savner vennene sine, og bekymrer seg for at de ikke skal rekke gjennom pensum i løpet av høsten.

Er det forsvarlig at streiken har vart så lenge? Det at barna blir sittende alene hjemme er ikke det eneste problemet i en slik situasjon. Elevene har nemlig gått glipp av en god del undervisning på de få ukene som er gått. Barn som allerede sliter med å henge med resten av klassen, vil nå få det enda tøffere med å ta igjen all den tapte undervisningen. Rektor ved Fjellhamar barneskole, Morten Hagen, forteller følgende til VG:

– Dersom en 7.klassing ikke er tilstede de tre første ukene, går eleven glipp av vesentlig stoff. Det er faktisk høyt læringstrykk på de øverste trinnene våre fra første dag om høsten. På to, tre og fire uker er det allerede mye de skal ha vært gjennom.

Både elever og foreldre mener streiken burde vært over for lenge siden, særlig med tanke på et vagt resultat. Allikevel er de fleste støttende overfor lærerne som kjemper sin sak.

Tenkjer du alltid over korleis du står eller måten du gestikulerer på når du held eit føredrag eller samtalar med frua? Kanskje du held eit stivt blikk eller kryssar armane medan du pratar eller sveittar i handflata medan du serverer ein kvit lygn? Samanheng mellom ord og handling påverkar andre si oppfatning av deg meir enn du trur.

Tekst: Sara Skåre

Kroppsspråket avslørar deg!
Kroppsspråk kan definerast som måtar å kommunisere eit bodskap på, ved bruk av kroppslege uttrykk og utan bruk av tale- eller skriftspråk. Det vil derfor innebere alle typar av uttrykk eller teikn som kroppen din sender, bevisst eller ubevisst, og som gjer mottakaren ein ide den bakomliggjande meininga til sendaren.

Forsking visar at over 55 prosent av all kommunikasjon med andre føregår gjennom kroppen din og dei signala den sender. Ved at det ofte føregår ubevisst og ikkje som del av en bevisst kommunikasjonsstrategi, avslører ein ofte kjensler og tankar som ein kanskje ville halde skjult.

Typisk kroppsspråk som skjer ubevisst, er blant anna ved glede, då vil ofte eit smil breie seg over ansiktet ditt; ved kjensle av sinne vil du dra kjeven saman, rynke augnebryna eller knyte handa. Likens vil ein engsteleg eller sjenert person vil kanskje krysse armar eller bein, eller begge deler samtidig. (Men pass på; akkurat dette kan også vere teikn på at ein lyg!)

Kroppsspråket har ofte vorte brukt til å avsløre om du vert førd bak lyset eller ei. Ein ser til dømes etter sveitte panner eller flakkande blikk, men i røyndomen kan ein verkeleg god løgnar vera flink til å halde maska og kontrollere dei indre kjenslene. I korte augneblikk kan maska derimot falle, og dei ekte kjenslene – mikrouttrykka kjem fram. Forskarar hevdar at ein kan trene seg opp til å observere slike mikrouttrykk og dermed avsløre løgnarar, medan andre forskarar hevdar det er vanskelegare enn anteke.

Du kan manipulere deg sjølv
Den siste tida har fokuset auka på korleis ein kan ta kontroll over sine kroppslege uttrykk og manipulere kroppsspråket til sin fordel. Dersom ein slit med dårleg sjølvkjensle og er nervøs før eit jobbintervju eller eit føredrag, kan ein få hjernen din til å tru at du er sjølvsikkerheita sjølv.

Dette gjer du ved at du står eit par minutt med breie bein og armane godt planta i sida, samtidig som du ser rett framover. Slik vil testosteronnivået i kroppen auke med 20 prosent, samtidig som kortisolnivået (som fører til nervøsitet) bli redusert. Resultat: suksessfult manipulert hjerne. Dette kan også gå andre vegen; dersom ein ruller seg saman som ein ball eller gøymer seg i hendene, kan sjølvsikkerheita forsvinne like raskt som den kom.

Me brukar kroppsspråket heile tida, men det er stor forskjell på kor bevisste folk er på denne bruken. Max Atkinson studerte på 80-talet ei rekke forskjellige opptak av offentlege talar frå politiske leiarar som Hitler, Mussolini, John F Kennedy og Martin Luther King. Han hevda at dei alle delte fleire tekniske evner som må til for å kunne inspirere, mobilisere og danne meiningar.

Dei fleste tenker nødvendigvis ikkje over korleis kroppsspråket påverkar eigne og andre sine oppfatningar, medan andre har eit stort fokus på korleis dei kan bruke kroppsspråket til å nå sine mål. Ved å tolke andre sitt kroppsspråk, kan ein finne ut kva den andre personen eigentleg tenkjer; i Dagbladet i dag kan ein lese om korleis Pentagon studerer kroppsspråket til president Putin i Russland, dette med mål om å spå hans neste trekk. Også TV-serien Lie to me handla om korleis etterforskarar brukte kroppsspråk til å finne sanningar.

Han rista på hovudet og var semd i det eg sa

Nokre kroppslege uttrykk kan hevdast å vera medfødde og universelle, anten det er å smile når ein er glad, trekke munnvikane ned når ein er trist eller å ha stivopne auger ved kjensle av skrekk.

Å strekkje armane ut og oppover, er eit teikn på seier og uovervinnelegheit, medan det å trekkje på skuldrane og halde opp handflatene signaliserer underkasting og uvissheit verda over. Ser ein på den utstrakte bruken av smilefjes ved tekniske duppedingsar, finn ein fleire universelle trekk som betyr mykje det same for dei fleste menneske.

Nokre delar av kroppsspråket kan også tenkjast å vera kulturspesifikt og tileigna gjennom miljøet ein lev i. Til dømes dersom ein ristar på hovudet, vil dette i store delar av Verda bety at ein ikkje er semd i det den andre personen seier.

I India derimot, er hovudristing ei form for aksept og symboliserer at ein er einig eller at ein lyttar til det den andre personen seier. Dette kan skape forvirring for ein vestleg gjesteførelesar ved eit indisk universitet; då alle sit og ristar på hovudet medan førelesaren held presentasjonen sin.

Kryss for all del ikkje beina på neste førelesing
Ikkje nok med at kroppsspråket kan avsløre våre inste kjensler, eller at det kan fungere som eit verkemiddel for å manipulere eigne tankar, forsking viser også at kroppsspråket kan påverke hukommelsen.

Så neste gong du er på førelesing eller foredrag av ein eller anna sort; kryss verken armar eller bein – så hugsar du betre det som vert sagt!

Hvorfor finnes det ikke flere kommunikasjonsjobber i landets nest største by?

Som nyutdannet medieviter sendte jeg nylig håpefullt av gårde min aller første jobbsøknad, siktet mot en utlyst kommunikasjonsstilling i bergensområdet. Svarmeldingen jeg mottok noen dager etter at søknadsfristen var utløpt var en smule demotiverende, men etter å ha hørt om erfaringene til tidligere medstudenter, likevel ikke direkte uventet: «Vi takker for din søknad. Du er en av 120 søkere til stillingen». Vel vitende om at nåløyet er trangt i denne bransjen og at det er mange om beinet, er det ikke slik at jeg med min begrensede arbeidserfaring forventer å komme til duk og dekket bord. Jeg regner med at jeg blir nødt til å kjempe litt før drømmejobben blir min. Det hadde likevel hjulpet om det var litt flere kommunikasjonsjobber å søke på i byen mellom de syv fjell.

Når jeg går mine jevnlige runder gjennom stillingsannonsene på alskens søkesider, finner jeg som regel at det er langt mellom stillingene som kan være aktuelle. Et søk på ledige stillinger innen media, informasjon og PR i Hordaland på finn.no gir i skrivende stund 8 treff. Endrer jeg søket til Oslo derimot, er situasjonen en annen. Her er det ledige antallet stillinger 75. Tilsynelatende kryr det av spennende kommunikasjonsjobber i hovedstaden, og som aspirerende kommunikasjonsansatt sitter man lett igjen med inntrykket av at det er i Oslo «det skjer». Er det dermed sagt at man er nødt til å flytte til hovedstaden for å få seg jobb i denne bransjen? Og hvorfor er det slik at det er så mange flere kommunikasjonsjobber i Oslo enn i Bergen?

Bakstreverske bergensere

Det finnes selvsagt logiske forklaringer på hvorfor antallet kommunikasjonsjobber er høyere i Oslo. Departementer og andre statlige institusjoner, i tillegg til en rekke store bedrifter og organisasjoner med tilhørende store kommunikasjonsavdelinger, har tilholdssted i hovedstaden, og dermed er det naturlig at det lyses ut flere stillinger nettopp her. Men i egenskap av å være landets nest største by med et rikt og voksende næringsliv, kan man likevel undre seg over om det ikke er slik at det burde være flere stillinger innenfor kommunikasjonsbransjen også i Bergen.

Dette spørsmålet ble diskutert da Kommunikasjonsforeningens lokallag i Hordaland og Sogn og Fjordane torsdag 20. februar avholdt et møte på The HUB Bergen, hvor kveldens hovedtema var hvordan man kan skape flere spennende kommunikasjonsjobber i bergensregionen. Mens Kommunikasjonsforeningens lokallag i Oslo og Akershus har 2261 medlemmer, har Hordaland og Sogn og Fjordane, landets nest største lokallag, bare 375 medlemmer, og det ble stilt spørsmål ved årsaker til den store forskjellen. En påstand som ble fremmet er at næringslivet i Bergen er preget av gammeldagse tanker og et bakstreversk syn på kommunikasjon, og at bergensbedrifter derfor ikke tør å satse på kommunikasjon som strategisk virkemiddel. Tilstede på møtet var Paul-Christian Rieber, som snakket om om hvorfor det familieeide konsernet GC Rieber, i likhet med en rekke andre privateide bergensbedrifter, ikke har egne kommunikasjonsansatte. Gjennom flere generasjoner har ledelsen i mange bergensbedrifter vært vant til å «klare seg selv» og selv opptre som bedriftens ansikt utad. Det kan dermed virke som om mange har en nedarvet skepsis til å la «striglede» kommunikasjonsansatte, som ikke kjenner bedriften like godt som dem selv, stå for snakkingen.

Verdien av kommunikasjon

Den siste delen av møtet ble satt av til en idémyldring rundt tiltak som kan bidra til å skape flere kommunikasjonsjobber i Vestlandets hovedstad. Her kom man frem til at byens kommunikatører, som ellers arbeider med å synliggjøre bedriften eller organisasjonen de jobber for, også har en jobb å gjøre når det gjelder å synliggjøre verdien av den kompetansen de sitter inne med. Kommunikasjonsansatte må bli flinkere til å tydeliggjøre verdien av strategisk kommunikasjon overfor bedriftene i regionen, og vise dem hvorfor kommunikasjon er et nødvendig virkemiddel for å nå bedriftens mål. Et viktig tiltak er å være tilstede på arenaer hvor næringslivstoppene ferdes for å markedsføre sin egen kompetanse. Vi studenter kan også bidra, for eksempel ved å fremheve verdien av våre faglige kunnskaper i møte med bedrifter på jobbmesser og andre steder.

Dermed er det lov å håpe på at det på sikt vil opprettes flere kommunikasjonsjobber i Bergen. Enn så lenge krysser jeg fingrene for at jeg er så heldig å bli innkalt til intervju, og om så ikke skjer håpe på at det snart vil dukke opp flere spennende stillinger å søke på, slik at jeg slipper å gjøre osloborger av meg.

 

Kilder:

Kommunikasjon.no: http://www.kommunikasjon.no/Foreningen/lokallag/hordaland-sogn-og-fjordane/aktiviteter/hvordan-kan-vi-skape-flere-spennende-kommunikasjonsjobber-i-bergen [11.03.14].