Svaret kan bli dyrt, men du får garantert valuta for pengene .
Her om dagen befant jeg meg på Bergen offentlige bibliotek. Selv om helgen banket på døren trasket jeg rundt der mellom de store bokhyllene, mutters alene. På leting etter noe jeg ikke kunne sette fingeren på følte jeg meg som en ensom taper. Så trist, tenker du. Så trist, tenkte jeg.
Dette var før brilleglassene til en usedvanelig velfrisert mann fanget blikket mitt. Plakaten der borte på oppslagstavlen lokket meg inn i bibliotekets noterom. Jeg fant meg en stol i en krok. Det var duket for “kunstmusikalsk aften” med samtidskomponist og romanforfatter Eivind Buene. Vanligvis ville jeg forlengst ha startet kveldens maraton mot den stigende promillen på dette tidspunktet, men ikke i dag. Trengte en pause. De mange tomme setene kunne vitne om at folk flest trener mot samme maraton som meg, og en ekte maratonløper kan vel ingen pauser ta.
Jeg kjente uroligheten melde seg. Ble rastløs. Ble sittende.
Stemmen hans var rolig. Bestemt, men passe avbalansert. Påfallende selvsikker virket han også. Komponisten var ikke her for å fremføre egne verk, ei heller for å drysse støv av de originale Grieg-manuskriptene vi omga oss med. Brillene var lagt igjen hjemme. Eivind var her for å prate. Om Proust. Tennis. Litteratur. Og sist men ikke minst – om lytting.
“Det er veldig få rom igjen i samfunnet som tillater oss langsomheten…man kan ikke umiddelbart finne mening i det ukjente, det er en øvelse. Å lytte konsentrert”.
Jeg smakte på setningen lenge.
Det er jo sant det han sier, tenkte jeg og i all sin kraft av fart og forvirring begynte tankene å snurre. Fort. Fortere. Tankespinn. Ironisk nok klarte jeg dermed hverken å lytte konsentrert eller å finne mening i mange av de ukjente, men sikkert sentrale, referansene som videre ble servert. Overrasket over hvordan tilfeldighetene hadde ført meg til noe så relevant, skjønte jeg plutselig hva det var jeg lette etter og fikk umiddelbart dårlig tid.
Tankene snurret videre. Jeg måtte ut av biblioteket. Bort. Vekk. Enda fortere.
God og svett rakk jeg butikken før den stengte. Lønnen som meldte sin ankomst tidligere på dagen, ble rask halvert. Jeg kunne gå hjem. Med mine splitter nye øreklokker av ypperste kvalitet og merke endte dermed denne fredagskvelden like ensom som den hadde startet, men alt var likevel annerledes. Egentlig er det jo få ting jeg liker bedre enn nettopp det- å tilbringe tid med meg selv. Fra den kvelden har jeg lært meg å ta både musikken og meg selv såpass seriøst, at jeg setter av tid til å være tilstedet sammen med den.
Ofte er vi jo bare passive mottaker av lyd i en verden full av overflod og tilgjengelighet. Som en høflig gjest som helt ukritisk spiser det som blir servert. Og det er en trist tanke verdt å kjenne på. Musikken i seg selv har nettopp den iboende egenskapen at den kan være et godt rom å være i. Langsomhetens rom. Langsomheten som trengs for å finne denne meningen Buene snakket om. Meningen i de ukjente. I notene du aldri forstod. Så du kan bli selektiv og sikker i din smak. Så selvom det sies at lykken ikke kan kjøpes for penger, fikk jeg akkurat det jeg betalte for denne gangen: en påminnelse og et løfte til meg selv og mine egne hørekanaler.
Nå klarer jeg faktisk å lytte aktivt – for lyttingens skyld.