Category: Aktuelt: Fagleg

Du skal ikkje stele bilete åt nesten din.

Det vil nok ikkje kome som ei bombe på dei fleste at på nettet regjerer følgjande oppfatting: Er noko først publisert, er det å rekne for allemannseige. Dei verste syndarane er kanskje bloggarar, men dei fleste av oss som har nytta publiseringsverky på nett i ein eller anna samanheng, har mest sannsynleg brote Åndsverklova utan å vere klar over det. Tilstrekkeleg kunnskap om – eventuelt respekt for – kva denne lova seier, er nemleg manglande hos svært mange.

Økonomisk, ideellt og tidsmessig vern

Åndsverklova slår for det første fast at den som skapar eit åndsverk (eit litterært, kunstnarisk eller vitskapleg verk), til dømes eit fotografi, eig opphavsretten til det. Opphavsretten gjer det mogleg for den som eig verket eller arbeidet å ha kontroll med og kreve vederlag for bruken av det.

Når det gjeld biletebruk på nettet knytt til opphavsrett, er følgjande med heimel i lova viktig å ha kjennskap til:

• Dei økonomiske rettane når det gjeld opphavsrett har såkalla vernetid. For eit fotografisk bilete er denne på 15 år etter utgangen av fotografens dødsår, men likevel minst 50 år frå utgangen av året biletet blei til. Dette er unntak frå den vanlege regelen om vernetid i 70 år etter utgangen av opphavspersonen sitt dødsår.
• Dei ideelle rettane skal respekterast til evig tid. Her gjeld mellom anna namngjevingsretten.
• Dersom opphavsmannen har gjeve si tillating til at eit verk kan publiserast på ein bestemt nettstad, impliserer ikkje dette at det kan kopierast og publiserast på andre nettstader. I slike tilfelle trengs ny tillating.

Kort sagt: Når du på eit nettsidebesøk kjem over eit symbol som består av den tredje bokstaven i alfabetet med ein ring rundt seg, så betyr det faktisk noko. Det som står til høgre for dette symbolet, informerar om kven som er eigaren, og at dersom du kopierar utan tillating, gjer du faktisk noko ulovleg som kan få følgjer.

Brot kan bli bot

Fotobyrået Scanpix har uttala at dei ein sjeldan gong får førespørsel om tillating til å bruke deira bilete, i forhold til dei mange døma på brot på opphavsretten dei sjølve kjem over. Fleire gongar har dei sett seg nøydde til å ta kontakt med den det gjeld og krevje at biletet blir fjerna, eller i ytste konsekvens økonomisk godtgjersle. Dette siste gjeld spesielt dersom den skuldige tenar pengar på bloggen.

Dersom du no føler det er over og ut for bloggen din, eller tanken på å måtte kontakte fotografen for kvart einaste bilete du vil bruke er kvelande, fortvil ikkje. Det fins råd.

Gode alternativ

Det er her til dømes Creative Commons kjem inn, som er eit alternativ til Copyright, og betyr at opphavspersonen har valt å gjere sitt åndsverk tilgjengeleg for offentlegheita vederlagsfritt. Vedkommande kan knyte ulike linsenselement til opp til sin CC-lisens, som fortel dei som vil bruke biletet kva for vilkår dei kan kopierast under. Det eksisterar fire ulike slik element:

Navngjeving (BY – attribution): Obligatorisk, jamfør Åndsverklova. Opphavspersonen  skal alltid krediterast

Kjem du over til dømes koden CC-BY-NC-ND i tilknytning til eit bilete på nett, tyder det at dette biletet har ein variant av Creative Commons-lisensane som inneber at du kan nytte biletet om du krediterer opphavsmannen, ikkje nyttar det i kommersiell samanheng, samt ikkje endrar det.

Nettstader med “lovlege” bilete er til dømes:

Flickr

Wikipedia Commons

Illustrasjonsbilete henta frå Creative Commons Norge

Bård Hoksrud (FrP) innrømmer å ha kjøpt sex i Riga.

Foto: Simen Grytøyr, VG nett.

Journalister blir ofte beskyldt for å rotte seg sammen i en saueflokk som tenker, mener og publiserer det samme. Hoksrud-saken har skapt et skille i norske medier, med to sentrale gjetere i front. TV2 forsvarer sine metoder bak vaktbikkjefunksjonen og Vær varsom-plakaten, mens VG kritiserer metodene for å være tvilsomme.

Debatten har rullet gjennom mediene; er saken av en slik vesentlig samfunnsinteresse at den legitimerer bruken av skjult kamera og falsk identitet?

Informasjonsrett

Medias adgang begrunnes i pressens eget etiske apparat, Vær varsom-plakaten, hvor «pressen har rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold” (Norsk presseforbund, 2008). Det råder ingen tvil om at forholdene er kritikkverdige, og på ingen måte må bagatelliseres.

Fra et presseetisk perspektiv er dette en vanskelig sak. Bård Hoksrud har brutt den norske sexkjøpsloven. Flere mener derimot at seksuell omgang er en sak som hører privatsfæren til, også når det gjelder seksuell omgang med prostituerte. Selv om FrP stemte imot loven, omfatter den Hoksrud på lik linje med Ola Nordmann.

Vanskelig å legitimere

TV2 har vært svært forsiktige med å dele informasjon rundt valget av metode. Andreas Wiese (2011) skriver i Dagbladet at uten den tilstrekkelige informasjon om hva TV2 egentlig gjorde og hvor lenge de spanet på Hoksrud, er det vanskelig å diskutere den presseetiske siden i saken. Dette har han rett i.

Fram til i dag vet vi at TV2 mottok flere tips som tilsa at Hoksrud kom til å bryte norsk lov i Riga. TV2 satte derfor et par journalister på første fly til Latvia, som senere kom hjem med klipp som viser Hoksrud forlate bordellet. I intervjuet med den prostituerte kvinnen oppgir journalisten falsk identitet og utgir seg for å være en venn av Hoksrud. I følge Vær varsom-plakaten kan pressen kun seile under falskt flagg i ytterste unntakstilfeller, dersom dette er den eneste muligheten til å avdekke kritikkverdige forhold samfunnet har rett til å vite om (Norsk presseforbund, 2008).

Vi vet derimot ikke hvor mye sikker informasjon TV2 hadde for hånden, hvorvidt denne indikerte at Hoksruds bordellbesøk var et engangstilfelle, eller om han også har brutt loven tidligere. Og dersom TV2 var så sikre i sin sak, hvorfor kunne ikke saken løses på en annen måte? Fordi dette ikke er like spenstig journalistikk? Hvor lenge skygget journalistene Hoksrud før de fikk det materialet de var på jakt etter? Hvordan kan vi som seere vite at skjult kamera var den eneste muligheten TV2 hadde ?

Spørsmålene blir hengende tungt i luften, og ingen har tatt seg bryet med å besvare dem. Hvorvidt kanalen har opptrådd etisk, blir derfor vanskelig å avgjøre ut i fra TV2s egne, vage opplysninger.

Samfunnsoppdraget slår sprekker

Hoksruds hyrdestund i Riga ble nok litt dyrere enn først antatt. Riktig nok ikke en svimlende sum, men TV2 valgte likevel å kjøre sin cowboy-journalistikk på et lovbrudd som bøtelegges med snaue 25.000 kroner.

I kjølevannet av avsløringene har debatten om sexkjøpsloven derfor reist seg som en Føniks, som har ligget og ulmet i asken siden loven ble vedtatt. Innenfor Latvias grenser har nemlig ikke Hoksrud utført en kriminell handling. Lovbruddet er dermed ingen stor avsløring av en kriminell stortingspolitiker. Saken avslører bare Hoksruds mangel på moralsk retningssans. Dette er vel heller ikke spenstig nok?

«Det er en fare for at skjult kamera blir brukt mer som et dramaturgisk grep enn som en nødvendighet», sier Gunnar Bodahl Johansen, som er fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk i Oslo (VG, 2011).  Dette er et godt poeng.

Dype spor

Retten til å informere om kritkkverdige forhold innebærer også en fare for å påføre uskyldige parter skade. «Denne retten er forankret i samfunnsoppdraget og faller bort dersom dette samfunnsoppdraget ikke oppfylles» (Bjerke, 2006).

Det er liten tvil om at medieoppslagene har satt dype spor i Hoksruds kone og barn, og jeg stiller meg kritisk til hvorvidt avsløringene er graverende nok til å snu deres liv på hode.

Overskygger

Det er altså flere ting som overskygger sakens kjerne. Debatten er ikke rettet mot Hoksruds lovbrudd, men mot TV2s valg av metoder. Reaksjonene i etterkant viser dermed ikke tegn til at lovbruddet var av en slik samfunnsinteresse at det legitimerer metoden. Samfunnet er rett og slett ikke interessert.

For at målet skal helliggjøre midlene bør TV2 kunne vise til at denne saken er av en større karakter; Hoksrud må ha brutt loven på en kontinuerlig basis, eller at andre stortingspolitikere har gjort det samme. Per i dag finnes ikke bevis for noen av delene.

Vær varsom-plakaten vektlegger at mediene selv har plikt til å vurdere hvordan de  oppfyller samfunnsoppdraget (Norsk presseforbund, 2008). Nå som stormen har lagt seg, er det på tide TV2 tar et steg tilbake og gjør denne vurderingen.

Medan me framleis har fredagsførelesinga om munnlege presentasjonar friskt i minne, kva med å skaffa seg jobb på universitetet sin skulebesøksturné? UiB treng nemleg folk til å vera med til vidaregåande skular i heile landet for å gje elevane der informasjon om vår alle sin yndlingsutdanningsinstitusjon.Det dreier seg om to til åtte veker i dei fyrste tre månadene i 2012. Vidare vert det søkt særskilt etter dyktige og pålitelege informasjonsarbeidarar, så ein skulle tru at alle årets praktinfarar fell fint inn på toppen av denne søknadsbunka. I alle fall når ein også oppmodar «[s]tudenter som enten har jobbet med informasjonsarbeid og/eller har god erfaring fra arbeid i studentorganisasjoner» til å søkja. Men heng i, for søknadsfristen går ut 11.10.2011!

Sjekk ut infoen på UiB sine nettsider.

Og eit intervju med ein tidlegare turnémedarbeidar.

I dette innlegget vil jeg se nærmere på visuell retorikk, altså hvordan vi kan bruke bilder til å påvirke leseren. Jeg skal ikke bruke for mye tid på retorikken som fag, men en definisjon kan uansett være på sin plass. Det finnes drøssevis av disse retorikkdefinisjonene, så jeg velger å bruke den til Jens Kjeldsen, UiBs retorikkprofessor. I følge han er «Retorikk hensiktsbestemt og virkningsfull kommunikasjon». Og som informasjonsarbeidere er det nettopp det vi skal drive med, ikke sant? I den gamle retorikken, den som oppstod over 400 år f.kr, ble retorikk omtalt som evnen til å skape evidentia, altså å tale slik at tilhørerne selv kunne se det som ble talt om livaktig foran seg, selv om det ikke var fysisk tilstede. Sånn er det for så vidt fortsatt, også i den skriftlige kommunikasjonen, men når vi i tillegg bruker bilder til teksten, påvirker vi også hvordan leseren ser tingene for seg. Bilder har nemlig massevis av retoriske kvaliteter, og her presenteres noen av dem.

Realisme

Tenk på en tekst som omhandler sultkatastrofen på Afrikas horn. Om man i teksten leser om barn som sulter i hel, gjør dette inntrykk. Men dersom teksten står sammen med et bilde av et uthult barn med tomme øyne, treffer dette oss så mye mer. Det realistiske aspektet med bilder, gjør at de også kan brukes som dokumentasjon. Visste du for eksempel at USA brukte dette bildet som dokumentasjon for at Irak hadde atomvåpen?

Og nei, dette er ikke et fotografi. Dersom du vil gjøre noe mer troverdig, så ta med statistikk. Om du må fortelle sinte bilister  at det blir kjørerestriksjoner i sentrum, så ta med et bilde av Bergen med en enorm eksossky over.

Nærvær

La oss si at du leser i avisen om et hus som har brent ned til grunnen. Huset lå i en helt annen bydel enn den du bor i. Du konstaterer gjerne at det var leit for de som eide huset – før du blar videre, uten å tenke mer på det. Men tenk deg at huset lå i samme nabolag som ditt, og du pleide å gå forbi det hver dag på vei til jobb. Det vil høyst sannsynlig gå mye mer inn på deg. Jo nærmere noe er oss, jo viktigere føles det. Bilder kan skape nettopp denne nærheten. Ta sultkatastrofe -eksempelet mitt igjen. Når du nå ser dette bildet har du nesten barnet på fanget selv!

Umiddelbarhet

Når du leser en tekst -tolker du den ord for ord. Om du fører en samtale -må du lytte på hva den du snakker med sier. Bilder derimot, de treffer oss umiddelbart. Du behøver kun se på dem et øyeblikk før du har oppfattet innholdet. Dette gjelder ikke alle bilder, enkelte kan selvsagt tolkes i timesvis, men det er nettopp derfor det er viktig å bruke riktige bilder som tydelig forklarer det du ønsker å si. La oss si at du skal lage en turistreklame for Bergen, eller beskrive Bergen for noen som aldri har hørt om byen før. Dette bildet:

forklarer og viser veldig mye av Bergen, på veldig kort tid.

Nå kan det nesten høres ut som jeg er en ivrig forkjemper for drøssevis av bilder i alle tekster, men det er jeg altså ikke. Jeg synes bare det er viktig å kunne utnytte seg av dette når man skriver tekster. Men ikke overdriv! Christine Calvert peker i boken «Skriv for nettet» på noen viktige aspekter ved bildebruk. Blant annet at bilder med dårlig kvalitet gir teksten et uprofesjonelt inntrykk. Så dersom du bare har et utydelig, kornete mobilbilde å by på, er det kanskje like greit å la det ligge. Om du skriver for internett, er en grei huskeregel at bilder som du vil skal få mye oppmerksomhet må plasseres høyt oppe på siden. Leserne er jo også som regel ute etter tekst, så ikke overdriv bildebruken heller. Less is more! Med mindre du skriver en moteblogg da. Og aller, aller viktigst av alt: bilder som ikke har noe som helst med budskapet å gjøre, virker bare forstyrrende. Sånn som dette:

Som ein konsekvens av dei forferdelege aksjonane i Oslo og på Utøya har det naturlegvis blussa opp ein debatt om norsk debattklima, og korleis dette bør forbetrast. Det kom tidleg fram at terroristen var aktiv på ulike nettforum, så det har difor blitt retta særleg mykje merksemd mot desse.

Det var tidlegare tilnærma umogleg å kaste så mykje som eitt blikk på slike fora og kommentarfelt utan å lese om ulike «landsvikarar» og den trugande faren ved ei demografisk overtaking frå muslimsk hald. Medan desse paranoide oppfatningane før innbydde til ei oppgitt himling med augo, viste den 22. juli at det fins personar som trur sterkt nok på dei til å gjennomføre dei mest motbydelege handlingar.

Dei fleste ærlege og saklege menneske er einige at det er uansvarleg å la slike potensielt livsfarlege fantasioppfatningar få leve eit uimotsagt liv, slik dei i stor grad gjorde i tida før massakren. Dei store avisene utøver ein strengare debattsensur enn før, og enkelte har uttrykt at fleire opplyste menneske bør ta steget ned i nettforum-«trykkokaren» for søkje å bidra med korreksjon og fakta.

Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskulen i Oslo, er ein av dei som har tidlegare gjorde nettopp dette. Gjennom si fartstid på document.no hadde han i tida før massakren mellom anna ei replikkveksling med Anders Behring Breivik, og omtaler denne og liknande nettstader som «drivhus». Han såg at på desse stadene blei avvikande oppfatningar sett stygt på, noko som sjølvsagt resulterer i deltakarane berre er omgitt av meiningsfeller som til stadig stadfester meiningane deira.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen retter seg mellom anna til deltakarane i slike fora då han i Morgenbladet løfter fram «besinnelse» som det beste botemiddelet mot eit hatefullt debattklima. Han nemner i denne samanheng ein regel om at dersom ein ikkje føler seg trygg nok til å framføre kritikken sin ansikt til ansikt til den/dei ein retter seg til, «kan det tenkes at du heller ikke skal sette den på trykk».

Eg er freista til å tru at få vil bry seg om dette så lenge moglegheita for å ytre seg anonymt er til stades, og den er det vanskeleg å gjere noko med, i alle fall utanfor dei store media. Personar som ergrer seg over at dei ikkje slepp til i avisene må ta inn over seg at ein der stiller eit minstekrav til saklege og etterettelege fråsegner, i tillegg til fullt namn. Då blir det frie nettet eit godt og lettvint alternativ for å få utblåsing for meiningane sine.

Spørsmålet om korleis ein skal behandle desse personane i det offentlege ordskiftet er særs vanskeleg. Om ein ikkje slepp dei til, styrkar ein utvilsamt den utbreidde oppfatninga om at media (og storsamfunnet elles) forsøker å kneble meiningane deira. Dersom ein hadde rydda spalteplass til Behring Breivik, kunne det resultert i ei oppfatning frå hans side om at dei feilaktige opplysningane hans blir rekna som legitime. På den andre sida hadde det opna for at fleire kunne satt han til veggs på det løgnaktige materialet han byggjer argumenta sine på.

Avstanden mellom ord og handling er ikkje nødvendigvis like stor som ein tidlegare likte å tru. Dersom ein indirekte oppfordrar til hatefulle handlingar kan det faktisk føre til at nokre tar ein på ordet. Dei såkalla «kulestøyparane», som saman med forbrytaren bidrog til å mogleggjere aksjonen den 22. juli, bør tenkje over dette, og vi andre bør minne dei på det med ein kvar anledning.

Det har alltid vore ein føresetnad for eit levande demokrati at ein har opplyste debattar kor ein slepp til alle sider. Det har derimot aldri vore eit poeng at folk som spreier løgner og hat skal bli via like mykje plass i det offentlege ordskiftet som saklege debattantar, av temmeleg openberre årsaker.

Bilete henta frå flickr og brukaren DafneCholet

Flåmmingen Maria Berge (27) har ein mastergrad i litteraturvitskap frå Universitetet i Bergen. Liksom mange andre ønskjer ho seg jobb relatert til studiet, men har oppdaga at konkurransen i arbeidsmarknaden er særleg tøff for HFarar.

– Arbeidstakarar er nok usikre på kva kompetanse me humanistar sit inne med. Det er jo ganske teoretisk baserte utdanningar, og kanskje litt vage, seier Maria.

Det var difor ho som poststudent meldte seg på Praktisk informasjonsarbeid våren 2011.

– Eg vart tipsa om faget av ei studieveninne som hadde tatt det tidlegare, og som var veldig positivt innstilt. For min del, som for dei fleste, var det praksisperioden som freista. I tillegg til den nyttige erfaringa, ville det gje jobbsøknaden eit løft og gjere meg meir interessant som potensiell arbeidstakar.
 

Heldig med praksisplass
Maria vart utplassert i Spartacus Forlag, eit bokforlag som spesialiserer seg på sakprosa. Dette var midt i blinken for litteraturvitaren, som har fått jamlege frilansoppdrag frå Spartacus i ettertid.

– Fleire av medstudentane mine var i utgangspunktet skeptiske til arbeidsplassen dei vart tildelt. Eg var den einaste i mitt kull som var nøgd umiddelbart etter at Kristian hadde lese opp kven som skulle kvar. Men det skal seiast at dei fleste endra meining når dei fekk summa seg, eller vart positivt overraska då dei kom ut i praksis.

Spartacus har eit lite avdelingskontor i Bergen med to fast tilsette, så det var eit ganske intimt arbeidsmiljø ho kom inn i.

– Mange av dei andre i klassen var plasserte i større firma og organisasjonar. Somme opplevde at det var vanskeleg å finne sin plass i mylderet og at dei ikkje fekk tett nok oppfølging. Min situasjon var spesiell òg fordi det var ein såpass relevant arbeidsplass, og at eg har fått oppdrag derifrå utover praksisperioden. Det er altså høve til jobbmoglegskapar så å seie gjennom PRAKTINF, sjølv om det neppe er noko ein kan ha forventingar om. Kvart tilfelle er unikt, og det er mykje som skal klaffe.

Laga eigne tidsfristar
– Me skulle sjølv kontakte praksisstaden for å avtale nærare om arbeidstart og arbeidstid. Eg ville jobbe mest mogleg, så det enda opp med at det vart seks veker i nesten hundre prosent stilling i staden for femti prosent i fem veker, fortel Maria. Ho kunne ta seg tid til dette fordi ho kun tok Praktisk informasjonsarbeid det semesteret, og ville få mest mogleg ut av det.

– Det er noko eg absolutt vil tilrå: At de nyttar sjansen til å jobbe så mykje som råd! Den ekstra erfaringa ein sit att med er gull verd.
Første dag i praksisperioden var det ikkje noka offisiell innføringsrunde.

Sjefsredaktør Frode Molven og Maria hadde eit lite møte for nærmare å avtale arbeidstider, og ho fekk sine første oppgåver med ein gong utan noko.

– Frode er verdas travlaste fyr. Han reiser ofte til hovudkontoret i Oslo, og det hendte eg ringde rett dit for å få arbeidsoppgåver av dei som jobba der. Eg vart i stor grad min eigen sjef, for eg fekk ikkje noko særleg tidsfristar frå høgare hald. I staden nytta eg teknikken me hadde øvd inn på skriveseminar, og sette mine eigne korte deadlines for småtekstar eg skulle skrive, forklarar litteraturvitaren.

Som arbeidsmetode tykte ho dette var veldig fruktbart, for ein tvinger seg sjølv til å prioritere, og lærer å tenkje slik arbeidsgjevar vil at ein skal tenkje.

– Eg fekk skryt for å vere effektiv. Korttekstane var nok den forma eg fekk mest bruk for. Eg laga pressemapper, enkelttekstar til katalogen med oversikt over Spartacus sine bøker, dreiv journalistisk skriving og laga lister med kontaktinformasjon.

Skrivearbeidet var variert og Maria måtte vere veldig sjølvstendig. Ho fekk ikkje mykje rettleiing, men det var ikkje vanskeleg å få svar dersom ho hadde spørsmål. Som avveksling frå skrivinga fekk ho vere med på forfattarmøte, og ho fekk til og med reise ein tur til Oslo.

– Det skulle vere pressekonferanse Frank Rossavik si bok om historia til SV, og eg fekk vere med sjefen til Oslo. Der møtte eg dei tilsette ved Spartacus sitt hovudkontor og arbeidde der nokre dagar. Dette og forfattarmøta var nok det aller kjekkaste. Men alt i alt var praksisperioden ei veldig spennande og lærerik oppleving, smiler Maria.

Møt opp på seminar og førelesingar
I tillegg til å vere frilansar, pendlar Maria til Flåm der ho har deltidsjobb. Ho har byrja å studere webdesign for å få bli endå meir aktuell på arbeidsmarknaden.

– Eg vil gjerne jobbe fast i forlagsbransjen, men vil ikkje flytte til hovudstaden. Det gjer at eg må vere ekstra karrieremedviten og konkurransedyktig. Erfaringa og kontaktane eg har fått gjennom praksisen i vår har hjelpt meg mykje, og det same gjeld nok mange andre tidlegare studentar. Det er det som skil oss frå andre arbeidstakarar, meiner Maria.

Frå timane i klasserommet var det for hennar del først og fremst korttekstane ho fekk bruk for. Ho framhevar at det er veldig lurt å få med seg all undervisinga. Øvingane ein får i timane er viktigare enn pensum. Ikkje det at pensum ikkje er viktig, skyt ho inn.

– Eg vil tilrå at de er språkmedvitne på fritida òg fram mot og under praksisperioden. Alt frå å skrive korttekstar til å kritisere VG-artiklar, kan kome godt med. Og det aller viktigaste tipset er å ta praktikantstillinga alvorleg.