Category: Aktuelt: Fagleg

Teater er mer enn scene og skuespillere. I kulissene, bak DNSs eventyrlige fasade, yrer det av livlige, arbeidende og kreative sjeler. Alle som én spiller de sine hverdagsroller.

Lykken (eller foreleseren) ville ha det slik at akkurat jeg skulle få praksisplass på Den Nationale Scene. Jeg har alltid syntes slike store, gamle teaterbygninger har noe lokkende ved seg. Jeg har tenkt at der inne kan nesten hva som helst skje. På scenene der inne har det utspilt seg så utrolig mye kreativitet, og utallige tolkninger av det liv som foregår her ute i hverdagen. Og der inne får jeg nå lov til å snoke fritt.

Nå har det seg slik at informasjonsavdelingen til DNS ikke befinner seg inne i det faktiske teaterbygget. Den fysiske praksisplassen min er på et kontor på andre siden av veien for teateret. Jeg skal innrømme en liten skuffelse da jeg først innså dette, men det tok ikke lang tid før det gikk over. Plutselig stod jeg der med en kodebrikke i hånden, og en beskjed om at ”denne gir deg tilgang til hele teaterbygget”. Og plutselig fikk jeg passord og brukernavn som ga meg makt til å redigere på teaterets nettsider. Jeg bruker ordet ”makt”, fordi det føltes som om jeg stod med nøkkelen til en nasjonal skattekiste. Det kan vel gå enhver til hodet. Heldigvis er jeg ingen maktmisbruker.

Teaterbygget har utfordret min ellers så velfungerende retningssans. Er det én ting jeg kan fortelle, så er det at det finnes utallige kriker og kroker og ganger og trapper som snor seg gjennom og oppover denne bygningen. Jeg måtte raskt innse at det aldri egentlig hadde gått opp for meg hvor stort DNS virkelig er.

En skulle kanskje tro at noe av det artigste med å ha praksisplass på teater er å treffe på skuespillere som man ellers bare ser på scenen. (I mitt tilfelle er forøvrig det å ”treffe på” ganske bokstavelig, ettersom jeg holdt på å rive en skuespiller overende en av mine første dager på vandring opp de smale trappene.) Men det jeg synes har vært mest spennende av alt er å se alle de andre som jobber for å holde teatermaskineriet i gang.

Tenk på alle de flotte kulissene du har sett på scenen opp gjennom tiden. Tenk på alle kostymene. Tenk på alle maskene, dubbedingsene, detaljene. Tenk hvor mye kreativitet som ligger i alt dette. Og tenk at det finnes folk på teateret som har dette som jobb!

Selvsagt er det gøy med skuespillere også! Poenget mitt er bare at det finnes mye forskjellig talent å oppdrive bak sceneteppet. Men en teaterfrelst sjel som meg, synes det selvsagt er superstas å kunne snoke i hvordan øvelser til teateroppsetninger høres ut, eller bare å få lov til å oppdatere skuespillerprofilene på nett.

I min prøverolle som informasjonsarbeider har jeg korrekturlest program til et kommende stykke, plukket ut og publisert pressebilder, lagret fjorårets scenebilder på discer, skrevet en liten oppsummering av gode anmeldelser, (snikrettet skrivefeil eller orddelingsfeil som jeg har oppdaget på nettsidene), og frisket opp informasjon der det trengs. Og i stille stunder har jeg tatt turen til naborommet, der gamle manus ligger arkivert. Eller jeg har bladd meg gjennom gamle bildearkiv og brosjyrer.

Livet er kanskje en scene, men nå for tiden får jeg faktisk spille hverdagsrolle i kulissene til et ordentlig teater. Det er stas!

Internkommunikasjon på arbeidsplassen kan vere ei utfordring. Korleis er det da når arbeidsplassen er tospråkleg?

Signo Konows senter er eit butilbod til døve og døvblinde i Bergen, og er ein del av Signo som har ni ulike virksomheiter i Noreg. Med 140 døve ansatte er dette Norges største arbeidsplass for døve. På Signo Konows senter i Bergen er det 85 ansatte og av dei har 20% av dei ansatte teiknspråk som førstespråk.

Signo tyder «eg teiknar». I magasinet deira MagaSigno står det forklart at «å verne om menneskeverd er en stor utfordring, og det starter med kommunikasjon». Internkommunikasjon handlar om informasjonsflyt og kommunikasjon mellom leiarar og medarbeidarar, og kommunikasjon mellom enkeltpersonar. Signo Konows senter har eit eige intranett over heile Noreg, og i tillegg har senteret i Bergen eit internt intranett. Her har alle ansatte ei eiga side og månedsbreva er både i tekstutgåva og oversatt til teiknspråk av tolk, og lagt ut på nettsida som video. Teiknspråk har ikkje eit eige skriftsspråk, og derfor må språket festes til ein video via ein språkmodell for å ta vare på teksten.

Gøril (35) og Linnea (22) er to av dei ansatte ved sjukeheimen ved Signo Konows senter i Bergen. I tillegg til å vere kollegaer, underviser Gøril i teiknespråk og Linnea er elev. For Gøril tyder Signo ein moglegheit til fast arbeid, og ho har vore tilsett der i tre og eit halvt år. Døve har ikkje like mange alternativ som høyrande når det kjem til val av yrke. Derfor meiner Gøril at det er viktig at folk som er døve er flinke til å sjå etter moglegheiter. Mange døve jobbar i skule, barnehage eller sjukeheim. Gøril er opprinnleg frå Bergen, men budde ei periode i Stavanger. Der jobba ho som einaste døve på ein omsorgsbolig der folk kunne lite teiknspråk. Ho fungerte da som lærar, sjølv om ho er ufaglært. Ein gong i veka underviste ho dei ansatte i teiknspråk. Dette gjorde at dei døve beboarane kjente seg mykje tryggare, sidan dei no kunne forstå og bli forstått.

«Det kjennes ut som ein kamp å vere den einaste som er døv på ein arbeidsplass, der ein må få andre til å forstå at ein kan klare jobben sin sjølv om ein er døv. Ein treng jo berre fleire hjelpemiddel», seier Gøril. Ho smiler før ho igjen får eit seriøst blikk. «Det er ingen god oppleving å bli oversett sjølv om du har noko å bidra med», forklarar ho. Samstundes meiner Gøril at døve bør vere forbredt på at høyrande kan ha fordommer og heller prøve å snu situasjonen til noko positiv. Da er det lurt å bruke mykje kroppsspråk og vere visuelle. Det er fleire, både ansatte og beboarar, som ikkje er vant til å kommunisere utan tale, men i følgje Gøril går dette seg til etter kvar. «Og Signo har fast tolk på huset», legg ho til.

Gøril samanliknar det å vere einaste døve på arbeidsplassen med ei klasse der kun to er døve. Desse to blir da heilt avhengige av kvarandre. «Når ein ikkje forstår kvarandre blir det vanskeleg å kommunisere, dette seier jo seg sjølv», seier ho alvorleg. Og nettopp derfor er Konow Senter avhengig av at også høyrande lærar seg teiknspråk. Det var ein lettelse for Gøril å kome til Konows senter, etter å ha budd ni år i Stavanger. På Signo er det tilgang til informasjon og hjelpemiddel som til dømes 149-teksttelefon. Dermed vart Gøril sin kompetanse satt pris på. «Det var godt å kome tilbake til Bergen. Her er mange av kampene allereie vunne», seier bergensaren med eit smil. Ho skryt av døvemiljøet i heimbyen, som er større med fleire moglegheiter. Sidan dei store byane byr på fleire moglegheiter, er det mange døve som velgjer å busetje seg her.

Ho meiner at to som er døve vil kunne føre ein samtale raskare enn to høyrande, men at ein døv og ein høyrande også vil kunne kommunisere effektivt, så lenge begge er innstilt på å forstå kvarandre. Kommunikasjon mellom døve og høyrande er ei stor utfordring. Og da er den døve avhengig av at den høyrande er innstilt på å lære teiknspråk. «Sjølv om ein kjem langt med god innsats», skunder Gøril å legge til. Ein må nemleg tørre å kaste seg sjølv i det, og prøve seg fram. For å betre kommunikasjonen på arbeidsplassen bør ein bli kjent med kvarandre sin bakgrunn, kultur og miljø. Gøril oppfordrar derfor døve og høyrande til å våge å sitte meir saman i sosiale lag.

For eit halvt år sidan hadde arbeidsplassen hennar eit foredrag om kommunikasjon der bodskapen var at god kommunikasjon på arbeidsplassen er viktig. Gøril meiner at det var mange som fekk opp augo i løpet av dette foredraget. «Vi jobber faktisk på ein sjukeheim for hørselshemma, og da er det avgjerande at kommunikasjonen fungerer», seier Gøril engasjert. Ho fortel vidare at ei kvinne i løpet av foredraget uttrykte at dersom ein ikkje hadde lært teiknspråk i løpet av to år i arbeid på Signo Konows senter, burde ein få sparken. Gøril syns det er bra at haldningane kjem så klart fram. «Ein må lære teiknspråk for å arbeide på ein sjukeheim for hørselshemma. Så enkelt er det», seier ho og nikker.

Det er opp til arbeidsplassen å legge til rette for at ansatte får moglegheit til å lære teiknspråk. På Signo Konows senter skal nye tilsette få tilbod om å byrje å lære teiknspråk to veker før dei tek til i jobben. «Det er viktig at dei kjenner seg trygge når dei kommuniserer», meiner ho. Det første dei lærer er grunnleggande teikn og alfabetet. Dette kan ein, i følgje Gøril, kome langt med. «Det er kjekt når folk viser interesse, og da blir læreprossesen enklare og det blir kjekt!».

Linnea Sund Stråbø (22) var ferdigutdanna sjukepleiar til sommaren, og på utkikk etter jobb. Da ho såg stillingsannonsa til Signo Konows senteret, syns ho det verka spanande med ei ekstra utfordring. «Eg har lenge hatt lyst å lære teiknspråk, og no fekk eg moglegheita», seier ho. Samstundes syns ho at det var skummelt, spesielt i byrjinga da ho følte at ho ikkje forsto noko. Men etter kvart gjekk det seg til. «Ein må oppleve det for å skjønne det», forklarar Linnea. «Det som er framand er jo uforståeleg, men etter kvart som det blir kjent blir det gjerne meir forståeleg».

Ho bruker mykje kroppsspråk når ho snakkar, og innrømmer gjerne at dette er noko ho har lagt til seg etter at ho byrja i jobben. Etter at ho byrja å lære teiknspråk har ho forstått at teiknespråk ikkje berre er teikn, men at det er mykje kroppsspråk og utrykk. «Og det er veldig visuelt!», seier Linnea engasjert. «Det er viktig å lære seg teikna, men ein kjem også langt ved å vere kreativ dersom ein ikkje kan teikna som ein ønskjer å uttrykke», forklarar Linnea medan ho aktivt bruker hendene når ho snakker.  

Skjønner du egentlig brevet fra Nav? Eller hva Lånekassen prøvde å forklare deg i det siste vedtaksbrevet du fikk her om dagen? For personer med lese- og skrivevansker er det en ting, men hva med språkinteresserte akademikere som har bodd i Norge hele livet? Burde ikke vi forstå disse brevene?

For noen uker siden ble Klarspråkkonferansen arrangert for andre gang. Denne konferansen retter seg mot ledere, kommunikasjonsmedarbeidere og ellers alle som er engasjert eller nysgjerrig på klarspråksarbeid. Prosjektet «Klart språk i staten» ble startet opp i 2008 og er et samarbeid mellom DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT) og Språkrådet. Målet er å få statlige virksomheter til å skrive klart og enkelt når de kommuniserer med publikum.

Det er svært viktig at alle forstår brev, skjemaer og veiledninger fra det offentlige. «Innbyggerne har rett til å forstå sine rettigheter, plikter og muligheter. Det er et demokratisk problem hvis de ikke gjør det», uttalte fornyingsminister Rigmor Aasrud i forbindelse med Klarspråkkonferansen 2011. For at demokratiet skal fungere er man avhengig av at alle innbyggerne forstår hvilke retter og plikter de har. Et tungt og uklart språk i tekster fra myndighetene kan føre til at mange ikke får mulighet til å delta i saker som faktisk angår dem.

«En tekst blir ikke dårligere av at den er forståelig.» Per Egil Hegge (Aftenposten, 1. november 2009)

Det er ikke bare mannen i gaten som får utbytte av at offentlige brev er forståelige. Undersøkelser viser at det lønner seg for samfunnet å investere i klarspråk. Èn av tre nordmenn har problemer med å forstå hva det offentlige skriver. Dette koster samfunnet 300 millioner kroner i året på grunn av ekstra henvendelser.

Et konkret eksempel finner vi hos Norges største pensjonsordning, Statens Pensjonskasse. De endret språket i et av standardbrevene sine og erstattet overskriften «Søknad om oppsatt uførepensjon – Purring og varsel om henleggelse» med «Du kan risikere å gå glipp av pensjon!» Resultatet ble at de fikk mange flere svar tilbake fra mottakerne og kundesenteret fikk langt færre spørsmål om akkurat dette brevet.

Helt til slutt noen klarspråklige skrivetips:

Innhold

• Kom raskt til saken. Skriv det viktigste først.
• Skriv kort. Da sparer du plass, og mottakeren sparer tid.
• Ta bare med det som er relevant for mottakeren.
• Velg en passe personlig tone.

Avsnitt

• Lag en tydelig struktur og del teksten inn i avsnitt.
• Lag overskrifter som passer til innholdet i avsnittene.

Ord

• Bruk heller korte ord enn lange.
• Forklar vanskelige ord.
• Ikke bruk vage og upresise ord.

Setninger

• Begrens bruken av passiv. Fortell hvem som gjør hva. Skriv «Vålerenga slo Lillestrøm» og ikke «Vålerenga ble slått av Lillestrøm».
• Bruk heller verb enn substantivuttrykk. Skriv heller «endre» enn «foreta endringer».
• Del opp lange setninger.
• Sørg for god logisk sammenheng mellom setningene.

Tegnsetting og rettskrivning

• Pass på tegnsettingen. Riktig tegnsetting gjør teksten ryddig og lett å lese.
• Ikke stol på stavekontrollen. Les korrektur eller be en kollega om å gjøre det.
• Bruk ordbøker!

(Kilder: klarspråk.no og Språkrådets bok, «Klarspråk i praksis»)

Bergen kommune si informasjonsavis, Bergenseren, er eit organ som skal sørgje for at innbyggjarar i Bergen får relevant og nødvendig informasjon om kommunale tenestetilbod. Informasjonsapparatet skal vere nøytralt og ikkje partipolitisk farga. Men den siste tida har informasjonsavisa motteke kritikk frå ulike hald for å vere nettopp dette.

31. januar i år går Harald Schelderup ut i BA (Bergensavisen) og kritiserer byrådet for å drive høgrepropaganda i Bergen kommune si informasjonsavis, Bergenseren. Schelderup legg vekt på kor viktig det er at informasjonen her er faktabasert og partipolitisk nøytral. Han syner til siste nummer av Bergenseren, der han meiner byrådet driv partipolitisk propaganda: «Utgaven er preget av at de syv byrådene får drive partipolitisk agitasjon og fremme et glansbilde av Bergen», seier AP-leiaren.

I den aktuelle utgåva av Bergenseren vert ikkje dei særs aktuelle sakane som gjeld forfallet av bergenskulane og stenginga av alle barne- og ungdomsskulane løyva eit ord, og dei drøftar heller ikkje mangelen på sjukeheimsplassar. Dette er, meiner Schelderup to store sakar som har fått mykje medieomtale i det siste, og han er forbausa over at ikkje det offentlege informasjonsorganet til kommunen tek dette opp.  Spalteplassen hevder han vert nytta av byrådsleder Monica Mæland og finansbyråd Liv Røssland til å, uimotsagt, få kritisere regjeringa, og syner til den aktuelle utgåva av informasjonsavisa der byrådsleiaren og alle byrådane hennar har fått komme til orde.

Snikvalkamp i informajonsavis

BA har 2. februar ein leiar på trykk der dei viser til Harald Schelderup sin kritikk av Bergenseren. BA peikar på leiarplass på misforholdet mellom det at redaktøren i Bergenseren (informasjonsdirektør i kommunen) legg vekt på at dei vil syne fram tilsette og tenestene i Bergen kommune, ikkje politikarane, og det at den siste utgåva av informasjonsavisa fungerer som eit ukritisk talerøyr for byrådet. BA legg vekt på at det ikkje er unaturleg at Byrådet vert intervjua om det kommunale budsjettet, heller tvert om. Det både Harald Schelderup og BA på leiarplass reagerer på er at byrådane får, utan at nokon tek til motmæle, leggje fram sin viktigaste sak i ei nøytral informasjonsavis frå kommunen. Dette luktar valkamp og partipolitikk, skriv BA.

Eit fritt og uavhengig organ?

5. februar tek informasjonsdirektør, Eva Hille, til motmæle i BA, og avviser at det er noko hald i påstandane frå opposisjonen. Ho meiner sjølv Bergenseren forsøker å informere nøytralt, og legg vekt på at som informasjonsavis for ein organisasjon kan Bergenseren aldri oppfylle dei same kriteria som ein forventar av ei fri og uavhengig presse.

Odd E. Rambøl, vararepresentant til bystyret for Ap, svarar Hille i eit innlegg på trykk i BA, den 11. februar. Han meiner det vert feil å nytte omgrepet «organisasjon» om Bergen kommune fordi det gjev assosiasjonar til organisasjonar som Røde kors, idrettslag mfl., som er stadar der menneske med felles målsetjingar og verdiar samlast for å verkeleggjere desse. Ein kommune, styrt av eit kommunestyre, peikar Rambøl på, er samansett av menneske med ulike verdiar og målsetjingar, og med store usemjer i korleis måla skal realiserast. Informasjonsavisa for kommunen må difor synleggjere desse ulike politiske oppfatningane.

«Det er en misforståelse å tro at man er «nøytral» dersom man bare gjengir vedtakene byrådspartiene har vedtatt – og lar det bli med det.», skriv Rambøl. Han meiner Bergenseren må ha som mål å skildre meir balansert kva som faktisk skjer i politikken i Bergen, og gje informasjon ikkje berre om vedtaka, men og om prosessen som førte til desse, og om alternative moglege avgjersler. Og her ligg ei primær oppgåve for eit informasjonsorgan meiner Rambøl: Å gje folk kunnskap nok til å sjølve kunne vurdere den informasjonen som vert gjeve dei. Slik sikrar ein demokrati.

Kjelder: BA 31.01.2012, BA 02.02.2012, BA 05.02.2012, BA 11.02.2012. (Alle utgåvene er tilgjengelege hjå A-tekst)

Sosiale nettverk

Kineserne kaller det guanxi. Dette begrepet handler kort og godt om sosiale nettverk. Guanxi et gammelt og utbredt fenomen blant kinesere, som handler om tjenesteytelse mellom to eller flere personer. Det å inneha et stort sosialt nettverk spiller en vesentlig rolle når det gjelder å konkurrere på det beinharde jobbmarkedet i Kina. Det ser ut til at dette også får en stadig viktigere funksjon her i landet.

Sosialt nettverk defineres som familie, venner og bekjente. Det er gjennom dette nettverket at potensielle jobber befinner seg. Jeg ville for eksempel aldri fått min første kaféjobb, dersom jeg ikke hadde stiftet bekjentskap med sjefens datter. Mange skaffer nok sin første jobb gjennom sosiale nettverk, og dette blir kanskje enda viktigere når man er ferdig med studiene på Universitet eller Høgskole.

Sosiale medier

Sosiale medier har også fått plass som en nisje innenfor jobbsøkerprosessen. Folk benytter seg i større grad av sosiale medier for å promotere seg selv og sin kunnskap, og på den måten komme i kontakt med bedrifter. Facebook, Twitter, blogg, Youtube og LinkedIn er ulike fora man kan benytte seg av når man skal finne jobb. I følge Aftenposten bruker hver tredje nordmann sosiale medier i jobbsøkerprosessen[1].

Gjennom sosiale medier kan man knytte kontakter enten direkte til bedriften man ønsker å jobbe for, eller komme i kontakt med andre som kan hjelpe deg i jobbsøkerprosessen. Dette påpeker administrerende direktør Kristian Fæste i Xtra personell. Hans eget firma bruker aktivt Facebook, Twitter og LinkedIn for å rekruttere potensielle arbeidsgivere[2].

LinkedIn er en viktig arena, kanskje spesielt for nyutdannete studenter. Her kan man samle kontakter og nettverk, finne jobber og ansettelse. LinkedIn er et sted man kan vise seg frem for potensielle arbeidsgiver og vise hva man kan og er god til.   

Kristin Oudmayer er en kvinne som skaffet seg jobb gjennom Twitter. Ideen om å skrive en bok om mobbing ble lagt ut på Twitter, og få dager senere hadde hun fått bokkontrakt hos et humanistisk forlag. Materialet til boken ble samlet gjennom såkalt crowd-sourching på Facebook og Twitter[3]. Et annet sted man kan promotere seg selv er på Youtube. Et eksempel på dette er Lasse Giertsen. Giertsen er utdannet animatør og ved å legge ut noe av sitt arbeid på Youtube, mottak en rekke jobbtilbud, fra blant annet MTV[4].

Konklusjonen blir derfor at både sosiale nettverk og sosiale medier er viktige verktøy når man skal søke arbeid. I dagens samfunn synes det å være en sammenblanding av disse som kan føre til suksess i jobbjakten.

Hvordan skal vi forholde oss til Internett og alt som blir skrevet der? Og kanskje enda viktigere, hvordan skal vi forholde oss til det vi selv skriver der?

I dag gir Internett mange muligheter for interaktivitet, og på flere nettsteder oppfordres brukerne til å komme med sine synspunkter og delta i den debatten som foregår der. Dette kan man se spesielt mye av på blogger og rundt omkring i ulike nettaviser. Først presenteres det en sak, så kommer muligheten for leserne til å legge inn kommentarer i kommentarfeltene. Det er her ting ofte går ut av kontroll.

Som ellers i det daglige livet vet vi alle at det finnes visse normer for hvordan vi skal oppføre oss, og hva vi kan si til hverandre. Selv om man gjerne skulle sett at dette også gjaldt for nettbruk, er ikke det alltid tilfelle. Det er noe eget med Internett som gjør at folk slipper hemningene sine og durer i vei, mer hensynsløst enn i andre sammenhenger. Noe av problemet rundt dette ligger i den muligheten man har til å være anonym i nettdebatter. Hvem som helst kan skrive innlegg og velge å fremstå som anonym. Det høyner selvfølgelig terskelen for hva man kan skrive og hvilken språkbruk man har. Så hvordan løser vi problemet? Et alternativ vil være å kreve at alle må identifisere seg med eget navn for å kunne delta. Anonymiteten forsvinner, men debattene blir sannsynligvis mer saklige.

På den andre siden kan man heller ikke si at retten til å være anonym burde fjernes. I noen tilfeller kan anonymitet fungere som et hjelpemiddel for folk som ellers ikke hadde turt å si meningen sin. Flere mener at retten til å være anonym i debatter er viktig for den demokratiske siden av saken. Ytringsfriheten er viktig å ta vare på i alle debattsammenhenger, og muligheten til å være anonym vil føre til mer demokratiske debatter. Flere journalister mener også at frie debatter i deres aviser, vil hjelpe dem til å gjøre journalistikken rikere.

Så i den grad det skal være mulig å være anonym, burde kanskje debatten reguleres på en annen måte. Redaktøren eller andre ansvarlige burde påta seg et visst ansvar for hva som foregår i debatter på deres sider. Dagbladets nettavis har tatt tak i problemet og innført e-postverifisering for sine debatter. Det vil si at alle som ikke er innlogget, men likevel ønsker å delta i debatten, må oppgi gyldig e-postadresse. På denne måten vil de fremdeles kunne være anonyme i debatten, men Dagbladet kan finne ut hvem de er om det skulle bli nødvendig. Og det ser ut til å ha fungert. Debattene som har vært oppe i tiden etter tiltaket ble innført, har vært mye ryddigere og mer kontrollerte enn tidligere.

En tendens i den debattkrigen som nå foregår, er at flere går over til å lese debatter i blogger i stedet for hos de store nettavisene. Den som har bloggen føler gjerne et større personlig ansvar for hva som blir lagt ut i de aktuelle debattene, i motsetning til mange journalister i nettaviser, som bare er ute etter flest mulig treff på sakene sine. Så her må redaktørene på banen for å rydde opp, ellers mister de etter hvert dyktige debattanter. Men det er enklere sagt enn gjort.

Ifølge Redaktør-plakaten har redaktører et ansvar for å legge til rette for frie debatter, uten for mye påvirkning fra deres side. I tillegg har de også ansvar for mediets innhold og hva de formidler. Balansegangen mellom disse to punktene er ikke lett å finne. Kanskje er Dagbladets idé om e-postverifisering en god løsning? Èn ting er hvert fall sikkert, uavhengig av hva nettavisene velger å gjøre, burde folk bli mer bevisste på hva de legger ut på Internett. Det blir som oftest liggende.

Hvorfor kan ikke skriving lenger være gøy? Hvorfor må alt vi skriver være dønn seriøst og uten sjel og humor? Er det ikke lov å uttrykke seg kreativt på universitetsnivå?

Jeg husker fremdeles dagen da skrivegleden min ble drept. Det var første året på videregående og norsklæreren min slengte en stil med karakteren 3 + på pulten min. Det store, skarpt røde tretallet lyste mot meg som djevelens høygaffel og var det første tegnet på skolens nulltoleranse overfor noveller, dikt, kåseri og annen lek med ordene. Min kreativitet som hadde blitt stimulert gjennom hele barne- og ungdomsskolen ble nå satt på en alvorlig prøve. En prøve den skulle vise seg ikke å bestå. Opplesningen av selvskrevne dikt som var et fast rituell i familieselskaper ble erstattet med høytlesning av artikler om dialektforskjeller i Nordland og tunge analyser av Ibsen og Hamsun. Ikke en gang min mor som hadde sett på min skriveglede som en nådegave klarte å vise en sann interesse for mine nye verk. Sakte men sikkert ble blyanten lagt på hylla.

Dette er mange år siden nå, men fremdeles er det ofte slik at akademisk skriving går på bekostning av kreativ skriving. Dette er en tendens som følger en fra videregående skole til langt ut i yrkeslivet. På universitetet er det obligatorisk med akademisk skrivefag det første semesteret. Dette for å gi et grunnkurs i hvordan skrive semester-, bachelor- og masteroppgave de kommende studieårene. Det er et nyttig fag å ta, selv om det, av egen erfaring, virker meningsløst når man er midt oppi det, og er absolutt en skrivemåte det er helt ok å beherske. Det er en ypperlig skrivestil når man skal være saklig, troverdig og… kjedelig. Det er lite rom for humor, ordspill og andre ablegøyer. Tekstens hovedfunksjon er ene og alene det å rotere rundt en problemstilling i det uendelige og dersom en er heldig, komme frem til et konkret svar. Dette gjerne ved å bruke så lange og tørre setninger og ordformuleringer som overhodet mulig.
Forfatteren av teksten skal helst være ukjent og ikke krysse noen etiske grenser.

Jeg ønsker at man skal være i stand til å kunne uttrykke seg mer kreativt. Det vil ikke si at en masteroppgave skal leveres inn i form av et kåseri på 100 sider, men at det skal kunne være rom for personlige innspill fra forfatter. Det skal ikke være nødvendig å måtte skrive som en 70 år gammel professor når man er 25 og innehar et levende og interessant språk. Det går an å formidle fakta og saklige opplysninger på en måte som ikke krever ti kaffekopper og fem red bull for å komme igjennom. Lette setninger med ord som skaper bilder og assosiasjoner og som vekker interessen hos leseren er det ideelle. Ved å skrive kreativt får man brukt fantasien, det åpnes for et mye større (og mer underholdende) ordforråd og viktigst av alt, det blir GØY å skrive. Det å leke med ordene og skape setninger som får leseren til å trekke på smilebåndet og samtidig bli informert og opplyst, er etter min mening den ultimate skrivemåte. Selv om jeg enda har til gode å overbevise mine sensorer, gir jeg ikke opp kampen om en dag å få lov til å la min personlighet og sans for original ordbruk skinne igjennom mine ellers så saklige tekster. Forhåpentligvis er praktisk informasjonsarbeid ett steg i riktig retning.

Praksiserfaring på UiB? Ja, du hørte riktig! Faget heter ”Praktisk informasjonsarbeid”, og inneholder 5 uker utplassering i en bedrift, i tillegg til undervisning og praktiske skriveoppgaver. Før praksisperioden blir elevene drillet i ulike former for kommunikasjon- og informasjonsarbeid. Faget fremstår som relevant for videre arbeid innen sektoren, og forelesere med faglig ekspertise underviser og engasjerer.

Ida Sekanina tok ”PRAKTINF” som valgfag i 5.semester i sin bachelorgrad i Medievitenskap. Hun anbefalte meg å ta dette faget, med varme ord om praksiserfaring. Derfor har jeg med nysgjerrighet spurt mer utdypende om selve praksisperioden.

– Hvor var du i praksisperioden?

Med Idas interesse for film og kultur omtaler hun praksisplassen som midt i blinken.

– Jeg hadde min praksisperiode i Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), en praksisplass jeg følte var relevant for både min utdannelse og interesseområder. Ordinært skal man ha 75 timer praksis fordelt på fem uker. Men siden BIFF ikke kommuniserer noe særlig utad etter at festivalen er over, gikk min periode over tre hektiske uker.

– Hvordan løste dere dette?

–  Jeg jobbet stort sett mellom fire og fem dager i uken, som regel i syv timer. Utover denne ordinære arbeidstiden, deltok jeg også i mye festligheter på kveldstid sammen med andre ansatte og gjester. Det ble litt pensum å ta igjen etter de tre ukene, men det var verdt det.

– Hva ble dine arbeidsoppgaver i perioden?

Det var første gang BIFF var med i UiBs praksisopplegg forrige semester. Videre forteller hun at dette skapte litt startvansker.

– Jeg tror både arbeidsgiver og meg var litt usikre på hvordan vi skulle løse det i starten. Men dette tok seg raskt opp, og jeg fikk straks nok å henge fingrene i. Jeg kontaktet både Bergen kommune og Fylkeskommunen for å skaffe oppdaterte adresselister, og sendte ut invitasjoner til disse. Deretter jobbet jeg litt med nettsidene. Min hovedoppgave ble imidlertid akkrediteringen. Jeg la inn gjester, presse og ansatte i festivalens system og trykket kortene. Da BIFF endelig gikk av stabelen, stod jeg i akkrediteringsboden på Hotel Norge. Der tok jeg i mot gjester og overleverte kortene deres. Her arbeidet jeg mye med de frivillige, og hadde fast post i boden for å lære dem systemet etter hvert som de ble stasjonert sammen med meg.

– Følte du at du fant din plass i arrangementet og med de ansatte?

– Alt i alt syns jeg praksisperioden min fungerte strålende. Jeg opplevde at jeg ble godt tatt imot og samarbeidet med de ansatte gikk smertefritt. Jeg er takknemlig for at de ga meg såpass mye ansvar som de faktisk gjorde gjennom praksisperioden.

– Hva føler du at du sitter igjen med av utbytte og erfaring?

– I ettertid sitter jeg igjen med et utvidet kontaktnett, god arbeidserfaring og nye venner. Jeg kom jo egentlig litt sent inn i festivalarbeidet. Jeg begynte to uker før BIFF gikk av stabelen. Da var programmet fastsatt og katalogen på vei i trykken. Så jeg har ikke fått erfart hvordan de som faktisk er fast ansatt i BIFF arbeider utenom ukene rett før festivalen starter. Jeg har derimot fått et godt inntrykk av hvordan man jobber under festivalen, hvilke utfordringer som kan dukke opp og hvordan man kan løse dem på best mulig måte.

– Har du hatt mer kontakt med BIFF i ettertid?

Ida forteller at hun har hatt lite kontakt med BIFF etter endt praksis, men at de har avtalt og prates igjen i mai. Da er hun ferdig med sin bachelorgrad og vil vurdere mer samarbeid. Hun er veldig takknemlig for tiltroen hun følte hun fikk.

– Jeg følte absolutt at jeg ble satt i arbeid, og at de la ansvar på meg ovenfor arbeidsoppgavene jeg ble satt til å utføre, avslutter hun.

Jeg takker Ida for ytterligere informasjon. Etter dette ser jeg frem til mine praksisuker, og har tro på stort utbytte, og god og generell erfaring.

 «Praktisk informasjonsarbeid» er et unikt emne ved UiB, nettopp på grunn av tilbudet om læring gjennom praksisarbeid. Faget er i stor grad rettet mot arbeidslivet, og undervisningen består av informasjons- og kommunikasjonsarbeid. Flinke forelesere inspirerer og motiverer studentene til å yte sitt beste.

Selv etter en bachelorgrad i spansk, en i utviklingsstudier og en mastergrad i sosialantropologi, valgte Hildur Thorarensen å ta det populære faget ved HF-fakultetet. Jeg har tatt en prat med Hildur, for å høre hvordan hun opplevde praksisperioden.

Praktisk informasjonsarbeid

– Hvorfor valgte du å ta «PRAKTINF» etter mastergraden i Sosialantropologi?
– Etter at jeg var ferdig med masteren begynte jeg å søke jobber, men de fleste jobbene jeg ville søke krevde arbeidserfaring, og da tenkte jeg at PRAKTINF var et fint sted å begynne på grunn av praksisperioden. Jeg visste også at det som regel kan ta litt tid å få jobb etter avsluttet master i sosialantropologi. Derfor tenkte jeg at det kunne være kjekt å bruke jobbsøker-tiden til å lære noe nytt, og i tillegg få litt arbeidserfaring. 

Praksis i en bedrift

 Hildur forteller at hun ble sendt til EWOS i Bergen, en fiskefôr-produsent med avdelinger i Norge, Skottland, Canada og Chile. Selv om hun var skeptisk i begynnelsen, siden hun ikke hadde noe forhold til fagfeltet, skjønte hun etter hvert at det var erfaringen med kommunikasjonsarbeid som var det viktigste. Hun legger til at man lærer utrolig mye uansett hvor man blir plassert.

– Hvordan ble du tatt imot av bedriften?
– De tok veldig godt imot meg. Det er en ganske stor bedrift, men kommunikasjons «avdelingen» er relativt liten, og de to jeg skulle forholde meg til var ganske opptatte store deler av tiden. Dermed måtte jeg klare meg en del på egen hånd i begynnelsen, men jeg lærte veldig mye, og alle var veldig hyggelige.

– Fikk du tilbud om jobb da du var ferdig med praksisperioden?

– Ja, mot slutten av praksisperioden spurte de om jeg kunne tenke meg å fortsette der som ringehjelp. Delvis ville de kompensere for at jeg hadde fått så liten oppfølging i starten, og delvis fordi de trengte ekstra hjelp på kontoret. Det passet jo veldig fint for meg å få jobb der, siden jeg uansett var på jakt etter en mer relevant jobb enn den jeg allerede hadde på sykehjem. Så etter praksisperioden jobbet jeg der et par dager i uken.

Oppgaver og relevans til studier

I bedriften var oppgavene ganske varierte, forteller Hildur. Det var hovedsakelig korrekturlesning og arbeid med en billeddatabase, men grunnet en media-sak bedriften ble involvert i ble det også en del kommunikasjon med leverandører i Latin-Amerika. I og med at bedriften har kontorer i Chile, fikk Hildur jobbe med et felles internt nyhetsskriv.  Spansk-kunnskapene ble da benyttet, og hun jobbet en del med oversetting. Gjennom bedriften fikk Hildur lære mye nytt, både generelt i forhold til kommunikasjonsarbeid innad og utad, og mer spesifikt i forhold til for eksempel webpublisering. 

– Hvilke studenter vil du anbefale å ta dette faget?
– Egentlig alle! Det er et veldig spennende og lærerikt fag, og ikke minst nyttig for dem som er i gang med jobbsøking. På en måte skulle jeg ønske jeg hadde tatt det tidligere, for eksempel mellom bachelor og master, slik at jeg allerede hadde hatt denne arbeidserfaringen å vise til når jeg begynte å søke jobb etter master.

Jobb etter studiene

 I januar begynte Hildur som rådgiver hos Personvernombudet ved Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste. Oppgavene består av å gi informasjon og veiledning om personvern i forskning til forskere og studenter, og i tillegg vurderer hun forskningsprosjekter ut fra etiske og juridiske retningslinjer.

Et nytt semester er påbegynt og 16 spente studenter møtes til forelesning. Vi som er så heldige og tar kurset Praktisk Informasjonsarbeid, skal vite at vi er håndplukket, påpeker faglærer. Som en del av undervisningsopplegget skal vi drive nettstedet PraktInf, og våres oppgave er å holde oss oppdatert på det faglige perspektivet. Hvem er så vi i Redaksjonen «Aktuelt Faglig»?

«Aktuelt Faglig» består av åtte jenter, som tilsammen utgjør en mangfoldig gruppe. Det geografiske omfanget på redaksjonen er spredt, fra Oslo i øst til Bergen i vest. De fleste av oss kommer fra Vestlandet, mens enkelte har hjembyen sin på Østlandet. Alle i redaksjonen er i 20-årene, nærmere bestemt mellom 21 og 28 år.

Når det gjelder utdanning har vi ulike akademiske bakgrunner. Noen av oss kommer fra Humanistisk fakultet og har blant annet sitt utgangspunkt i studier innenfor språk- og kommunikasjon og litteraturvitenskap, mens andre kommer fra Samfunnsvitenskapelig fakultet med medievitenskap og sosialantropologi som fordypningsfag. I løpet av studiene har tre av oss også vært på utveksling, i henholdsvis Frankrike, Italia og Kina.

Interessene våre er også mange og varierte. Noen er opptatt av litteratur og språk, mens andre er interessert i teater, film og musikk. Enkelte er interessert i sport, mens andre gjerne søker reiseopplevelser og forskjellige kulturer. Til tross for ulikheter, er alle enige i motivasjonen i faget: Vi ønsker alle å lære mer om kommunikasjonsarbeid og ser alle frem til en spennende praksisperiode.