Akademisk skrivesenter – intervju med Birger Solheim

Birger Solheim
Birger Solheim. Foto: UiB

Birger Solheim er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier og underviser i førstesemesteremnet akademisk skriving. Han er også en av de ansvarlige for det akademiske skrivesenteret som ble startet i fjor høst.

Hva er et akademisk skrivesenter?

– Det er et tilbud som etter hvert finnes på ganske mange universiteter rundt omkring i Europa, og spesielt i USA, forklarer Birger.

– Kjernevirksomheten vår er én-til-én veiledning for studenter som ønsker hjelp med oppgavene sine. For å snakke med en skriveveileder er det bare å bestille time. En veiledning varer ca. en halv time.

Han forklarer at de også tilbyr mer planlagte løp gjennom hele semesteret. Da får man veiledning i begynnelsen, i midten og på slutten av skriveprosessen. – Det er nok det aller beste, sier Birger, – når vi får et sånt løp hvor vi møter dem flere ganger.

Skrivesenteret jobber også mot faglige ansatte og tilbyr å holde skreddersydde skrivekurs for de ulike studiene. – Det kan for eksempel være et tre timers kurs i starten av semesteret som tar for seg hvordan man kommer i gang med en bacheloroppgave, eller hvordan man skriver en god bachelor- eller masteroppgave i det aktuelle studiet, utdyper han.

– I tillegg har vi kurs med påmelding for studentene. De prøver vi å legge opp sånn at de umiddelbart skal være veldig nyttige, for eksempel «Hva er en god bacheloroppgave». Sånne titler som det. Neste kurs er onsdag 18. mars, og det heter «Kom i gang med oppgaven».

Hvordan er pågangen, er det mange som benytter seg av tilbudene deres?

– Ja, det var dét, da. Vi er helt i starten på dette her. Vi åpnet 2. september, og da vi stengte dørene i slutten av desember hadde vi hatt 110 studenter innom systemet på et eller annet vis. Det var vi relativt fornøyd med, selv om vi ønsker oss mye mer enn det.

– Dette følger jo syklusen i semesteret. Studentene er ikke så ivrige på å besøke oss i begynnelsen av semesteret, men så kommer de desto flere mot slutten av semesteret når de sitter og skriver intensivt. Kursene med påmelding har vi dessverre ikke fått så veldig mange med på ennå.  Jeg har tro på at det skal bli bra, vi må bare jobbe hardt for å bli mer synlige.

Ja, hvordan jobber dere for å gjøre skrivesenteret mer synlig?

– Vi har vi nettopp laget noen flyere. De skal vi dele ut på Sydneshaugen skole og legge i kantina. Vi tenkte å ha en stand der vi stanser studenter og snakker litt med dem og finner ut om de har hørt om oss. I tillegg ligger det litt informasjon ute på nettet og vi har planer om at Studvest ha et intervju med oss. Forhåpentligvis blir vi mer og mer synlige etter hvert.

– Den viktigste markedsføringen er imidlertid den vi får gjennom de integrerte oppleggene i fagmiljøene. Der blir studentene kjent med oss, og så begynner det å rulle og gå på det viset. Det er nok lettere for studentene å oppsøke individuell veiledning etter å ha møtt oss på et kurs i regi av fagmiljøet, for eksempel.

– Ellers forsøker vi å nå studentene på alle introduksjonsforelesningene. Dessverre har det blitt for hektisk til at vi som jobber på senteret har hatt mulighet til å delta på alle introforelesningene ennå, men vi har en slide som ligger inne, slik at den læreren som har emnet sier noen få ord om at skrivesenteret finnes.

– Jeg har en mistanke om at det ikke ligger så mye kraft i det virkemiddelet enda, fordi lærerne ikke er tilstrekkelig bevisste på at vi finnes eller hva de egentlig kan benytte oss til. Så lenge det ikke står en lærer der og snakker med stor entusiasme om hvor viktig skrivesenteret er når denne sliden kommer opp, så er det en fare for at det glemmes.

 Hvilke andre utfordringer har dere?

– Vi har noen utfordringer når det gjelder fremmedspråk. Det er ikke så lett å veilede noen som skriver på fransk, japansk eller kinesisk, så vi prøver å utvikle noen løsninger for disse gruppene. En løsning vi holder på med er å sette studentene i stand til å jobbe med hverandre i skrivegrupper, og lære dem grunnleggende ting om skriveveiledning.

Birger nevner at blant annet japansk-studentene får opplæring i å være hverandres veiledere. – Det har vi erfart er en mer effektiv måte for studentene å jobbe på, enn at de bare litt sånn formålsløst setter seg ned i kollokviegrupper.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått så langt?

– De som benytter oss har vært veldig fornøyde. Spesielt de studentene som har kommet igjen på individuell veiledning gang etter gang, der har vi veldig gode resultater å vise til. Fordi vi har hatt en del ledig kapasitet har vi kunnet tatt oss ekstra godt av dem, så de er kjempefornøyde. Fagene vi har hatt undervisning for har også vært veldig fornøyde, avslutter han.

På UiB sine nettsider finner du mer  informasjon om Akademisk skrivesenter.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Høysensitive – en undervurdert ressurs

Sensitive light
Foto: d@rkmarmotte/flickr

I vårt hurtigsamfunn hvor utadvendthet er nøkkelen til suksess, er det liten plass til de følsomme, dypt tenkende og forsiktige menneskene. Men de såkalte «høysensitive» kan være en stor ressurs når man legger forholdene til rette.

Høysensitivitet er et forholdsvis nytt begrep på et medfødt personlighetstrekk som 1 av 5 av den friske normalbefolkningen har, i følge den amerikanske forskeren og forfatteren Elaine N. Aron. Hun har forsket på høysensitivitet siden begynnelsen av nittitallet og har skrevet den bestselgende boken Særlig sensitiv – La sårbarheten bli din styrke.

Å være høysensitiv innebærer at man er mer mottagelig for inntrykk, stemninger og stimuli enn de fleste andre mennesker. På grunn av deres fintfølende nervesystem har høysensitive lett for å bli overstimulerte. En situasjon som oppfattes trygg av de fleste, kan være stressende for høysensitive. F.eks. å måtte forholde seg til flere mennesker samtidig, høye lyder, sterkt lys og sterke lukter kan være problematisk.

Arbeidslivet kan være utfordrende for høysensitive

I boken sin skriver Aron at høysensitive kan ha store vanskeligheter med visse oppgaver som er sentrale for å lykkes i mange jobber, som å tåle støy, holde innlegg på møter, bygge nettverk og opptre offentlig. De har også en tendens til å prestere dårligere enn de ellers ville gjort, når andre observerer dem.

Å være svært følsom er i utgangspunktet en stor ressurs. Man plukker opp subtile detaljer og bearbeider informasjon på et dypere nivå, noe som gir større forståelse. Men dersom den svært følsomme ikke forstår seg selv og sin ressurs, kan dette gjøre vedkommende enda mer sårbar og sensitiv. Dette kan føre til utbrenthet og depresjon. Fordi mange høysensitive er empatiske og omsorgsfulle, velger de gjerne helse- og omsorgsyrker.

– Høysensitive personer er ofte veldig klar over andre menneskers lidelser. Deres intuisjon gir dem ofte en klar følelse av hva som må gjøres. Derfor velger mange høysensitive noe som tjener andre som sin ideelle jobb. Da risikerer de å bli utbrent, skriver Aron.

Særlig undervurdert i næringslivet

– Talentfulle, intuitive og samvittighetsfulle mennesker som er fast bestemt på ikke å gjøre feil, burde være høyt skattede medarbeidere. Men de passer ofte ikke inn i en konkurranseorientert bedriftsverden der metaforene for gode resultater er krig, pionervirksomhet og ekspansjon.

Forskning på «sjenerte» mennesker viser ofte at de er underbetalte og arbeider under sitt kompetansenivå. Aron mistenker at dette også er tilfellet for mange høysensitive. De liker ikke å posisjonere seg på arbeidsplassen og tilbringer ofte lite tid sammen med andre på felles arbeidssted. Dette fører til at de går glipp av de fordelene som sine mer utadvendte kolleger nyter godt av.

Selv om mange høysensitive liker å være alene, betyr ikke det at de ikke er sosiale. Men de foretrekker å forholde seg til én person om gangen, og er ofte gode til å lytte, snakke om dype tema og skape øyeblikk hvor refleksjon og ettertenksomhet kan oppstå. Om samfunnet og arbeidslivet visste å verdsette disse egenskapene, ville man bedre kunne utnytte potensialet og ressursene som ligger gjemt i denne gruppen mennesker.

Kategorier
Ymse informasjon

Telefonterror

Mann som snakker i telefon
Kunne du jobbet som telefonselger? Foto: Alexia Molina/Flickr.

Tidligere denne måneden begynte jeg i en ny jobb. Vi var ca. ti stykker som begynte samtidig, som salgsagenter i et internasjonalt selskap. Jeg var eldst av dem. Allerede da burde jeg tatt hintet.

Det var to ukers opplæring, hvor vi lærte hva vi skulle selge og hvordan vi skulle selge det. Det begynte veldig bra, med trivelige bli kjent-oppgaver og øvelser som «selg meg en tv-dekoder». Det var gøy. Hele den første uka holdt vi på sånn, og fikk sjokolade og epler i pausene. «For en fantastisk jobb», tenkte jeg.

Andre uka skulle vi begynne å ta telefoner. Vi var alle veldig spente, men vi hadde jo øvd oss på hverandre og kunne velkomstmeldinga utenat i søvne. «Den første samtalen er verst», sa sjefen, «så blir det lettere og lettere.» Jeg la merke til at omtrent alle som jobbet der fra før var unge menn med et livstrøtt uttrykk i ansiktet. Noen satt og slo seg selv hardt i beinet mens de snakket med en hyggelig og entusiastisk tone i telefonen. Andre bare sukket oppgitt og gikk seg en runde i lokalet etter hver endt samtale. Det var da jeg begynte å tvile litt på om dette egentlig var en så veldig «fantastisk» jobb. Jeg åpnet linja og begynte å snakke. Jeg kom ikke lenger enn halvveis uti velkomstmeldinga før vedkommende i andre enden bare la på. Greit nok. Den neste var en forholdsvis hyggelig dame som heller ville sjekke ut produktet på nettet enn å kjøpe det av meg. Jeg la på og så rundt meg. Mine nye kolleger så rimelig bleke ut i ansiktet og flere svettet i pannen.

Jeg tok en telefon til. Det var en voksen mann som snakket på vegne av sin eldre mor. Han var svært misfornøyd med at noen tidligere hadde ringt for «å plage» henne. «Hu trenger ikke noe forbanna kanalpakke eller dekoder til flere hundre kroner! Hu er over åtti år!» Jeg fikk beskjed om at jeg var et forferdelig menneske og at jeg burde skamme meg.

Jeg la på og gikk hjem. Og gråt.

Dagen etter ringte jeg sjefen og sa opp jobben. «Kan jeg spørre hvorfor?», sa hun. Jeg svarte som sant var. «Jeg tror dessverre ikke jeg passer helt inn der.» Det var slutten på min karriere innen telefonsalg.

Det jeg har lært av denne erfaringen er: Vær snill mot telefonselgere. De hater seg selv like mye som du hater dem.