Ingen tid å miste

Hvordan ser du for deg begrepet om tid? En serie hendelser, hvor verdien av hendelsene utgjør tidens verdi? Eller etter ulike -tider, som i fortid, fritid, dårlig tid og fremtid? Og hvor i tiden finnes tidsklemma?

Den tekniske akselerasjonen av hverdagen kan kanskje få skylden for hvorfor selvdiagnoseringen av oss selv beskrives med den lite intime tidsklemma, tidstyver uten kropp og utsagn der du ikke er din egen herre; “la meg sjekke timeplanen min”. Flere automatiserte tekniske hjelpemidler og løsninger skal logisk kunne lette timeplanen vår og frigjøre tid. Det som likevel skjer er at flere gjøremål og sjekkpunkt får plass i det samme tidsrom. Hvor mye av tiden som opprinnelig angikk deg setter du nå bort til andre? Spotify gir deg ferdig miksa spillelister, barnehagen passer barna, mailen sjekker du på bussen, maten blir levert på døra og rss-feeden din samler nyheter og oppdateringer for deg.   

Er det tilfellet at du har fått dårligere tid? Akselerasjon av tid er langt på vei en illusjon, med røtter i modernisering, industrialisering og tanken om å utvinne profitt av tid. Struktureringen av tid etter en klokke ble utbredt nettopp for å tilpasse menneskets rytme til økt produktivitet og rutine. Lediggang, eller fritid, kan vanskelig passes inn i et slikt system, fordi målet for denne ubrukte tiden ikke kunne defineres på samme måte som produktivitet. Fritiden ble nemlig en betegnelse på produktivitetens motsetning, eller tilfellet av å ikke bruke tiden til noe. Opplevelsen av produktivitet som industrialiseringens hellige ku, samt bølge på bølge av effektiviserte teknologiske løsninger lærer oss derfor å tenke om tid som en mengde som må benyttes. Noe du har mye eller lite av, og langt fra nok av.  

Avkastning på fremtiden.

I følge Hanna Aarendt kan minne beskrives som sinnets egenskap til å føre det som er forbi, og som derfor ikke er tilgjengelig for sansene lengre, inn i nåtiden. Det utilgjengelige gjøres midlertidig tilgjengelig igjen. Sinnets erindring og forestillingsevne kan ofte føles sterkere enn virkeligheten, gjennom å fryse forløp og øyeblikk som vil med tid gå over i nye. Minne tilbyr også et vagt grep om det som ikke enda har skjedd, ved å lete i fortiden etter lignende øyeblikk. Dermed kan mennesket danne seg erfaring basert på fortiden til å forutse hva som kan skje i fremtiden.

I BBC-serien The Wonders of the Universe fremstiller fysikk-professor Brian Cox tiden som et forløp som enda mer omfattende enn menneskets konstruerende minne. Ideen om at tiden går fremover, the arrow of time, innebærer hvordan skiftet skjer i overgangen fra en tilstand til en annen, eller fra orden til uorden. Et sandslott er en ordnet tilstand over en viss tid, men vil gradvis gå over i uordnet tilstand med ørkenvinden som blåser den utover. Jernet i skroget til et skip vil forandre seg, til rust, og på lang sikt bli til nye bestanddeler av naturen. Ideen om at tiden går fremover hviler derfor på forskjellen i tilstand; fra orden til uorden, eller fra nåtid til fremtid.  

Hva er det som gjør at vi forestiller oss at tiden går raskere? På samme måte som at tid forklarer forandring i fysikken, vil sinnet bruke tid til å skape mening av tilsynelatende tilfeldige hendelser. Måten sinnet spiller ut tid på gjennom registeret av minne og tanken på fremtiden utfordres i bruken av effektiv teknologi. Der tanken om tid blir en prosess for refleksjon, kan forbruk av tid i produktivitet og med teknologi minne om to sluk på stand-by som alltid må mates. Derfor blir vi aldri ferdige. Og siden lite stopper oss fra å kontinuerlig fylle på liv og arbeid med innhold og effektivisering, vil tiden oftere oppfattes som forbruk av tid heller enn tidsfordriv.      

Kilder.

“Hanna Aarendt on Memory, the Elasticity of Time and What Free Will Really Means”, publisert på brainpickings.org

Tema: Tid. Aftenposten Innsikt 07/2103

“The Wonders of the Universe: Destiny”. BBC-serie laget i samarbeid med professor Brian Cox.

“Where did the Time go? Do not ask the Brain” av Benedict Carey, publisert i NY Times.