Skrivelysten kulturredaktør

FOTO: Anders Løkeland Slåke
FOTO: Anders Løkeland Slåke

Varg Lukas Folkman kom til Bergen hausten 2014, og noko som starta som ein nysgjerrighet for det skrivne ord førte han raskt opp og fram i studentmiljøet. Til trass for at han studerer filosofi og hevder å vere utstyrt med særdeles dårleg grammatikk, har han funne seg til rette i mediebransjen og sit no som kulturredaktør i STOFF.

Eg møter Varg til ein kaffi på Blom og er nysgjerrig på korleis ein filosofistudent forviller seg inn i rolla som kulturredaktør, og kva tankar han har rundt kommunikasjon og språk.

– At eg snubla inn i rolla som kulturredaktør er eigentleg ganske tilfeldig. Eg hadde ikkje så mykje forhold til Stoff før eg melde meg inn. Dei hadde berre gitt ut eit par utgåver, så såg eg ei venninne som lyste ut behovet for medarbeidarar. Eg søkte, tenkte det kunne vere gøy å prøve seg på, så vart eg kalla inn til intervju hos sjefsredaktør. Interessen gjekk begge vegar, og vipps var eg inne i mediebransjen.

Det er ikkje berre berre å vere kulturredaktør i ei forholdsvis lita avis. Ein må belage seg på å vere tilgjengeleg store deler av døgnet. Berre i løpet av intervjut plingar det opptil fleire gongar i Varg sin telefon med jobbrelaterte meldingar. Ein må også bu seg på å gå ut i felten sjølv, og han er ikkje redd for å ta på seg journalist- eller anmelderskoa og ta seg ein tur på konsert eller teater.

– STOFF er ikkje sånn ein setjer seg ned med tre timar om dagen. Arbeidet med Stoff tar mykje plass som facebookmeldingar samt delegering av anmeldelsar og sakar som må skrivast. Eg er nett no den einaste teateranmeldaren i avisa, og skriv elles ei spalte om film. I tillegg skriv eg ein del saker dersom me har dårleg tilgang på journalistar. I forrige utgåve skreiv eg til dømes tre saker.

«Bergen» med liten «B»
Til trass for ansvaret og rolla han speler i avisa merker Varg at det somme gonger kan vere utfordrande å lese korrektur.

– Eg står ansvarleg for kvaliteten på tekstane når dei kjem ut. Og eg er jo fryktelig dårlig på grammatikk, så skrivefeil legg eg ikkje alltid like godt merke til, noko som eigentleg er litt sjølvmotseiande når eg skriver i avis. Eg klarte til dømes å skrive «bergen» med liten «b» i forrige utgave. Det er litt uheldig, og eg fikk høyre det.

Han er likevel rask med å spesifisere at grammatikken kanskje ikkje er det største hinderet han har møtt.

– Eg var jo sjefsredaktør i skuleaviskonkurranse på ungdomsskulen, der kvar klasse skulle lage si eiga avis. Og me kom på ein dundrande sisteplass med det som blei beskreve som ein av skulehistoria sine dårlegaste aviser, ler han. Eg har ikkje nevnt det så ofte. Trur heller det blir sånn som, hvis eg blir stor mediemann i fremtida, kan vere litt gøy å dra opp.

Litterær-journalistisk skriving
Framtida for unge studentar i dag er ofte flytande, og her er Varg inkje unntak. Sjølv om han nett no studerer filosofi, har han òg interesse for samanliknande politikk og økonomi, og ser ikkje bort frå at han kan ende opp på SV-fakultetet etter kvart. Ei anna framtid inneberer eit ynskje om å kunne komme inn på Skrivekunstakademiet for å videreutvikle skriveevna og interessa for fiksjon og prosa. Kva utfordringar kan interessa for litterær verdi, lyrikk og prosa ha i møtet med journalistisk skriving?

– Du har jo eksempel på journalistar som er glad i å finne på ting. Du kan gjere eit intervjuobjekt mykje meir spennande enn det det er. Som journalist har du både makt og ansvar. Dersom du sender sitatsjekk til eit intervjuobjekt og du har gjort sitata hans mykje bedre enn kanskje han sa det sjølv, så skal det kanskje litt til før han seier nei til å få det på trykk. Eg syns likevel i utgangspunktet at journalistikk og litteratur heng saman. Mykje journalistikk er kjedelig, og eg syns det er spennande med journalistikk som tør å vere litt fri i formen og kanskje litt meir skjønnlitterær. Ikkje nødvendigvis skjønnlitterær som i det å finne opp historien, men at du er kreativ i måten du formulerer deg på.

Vidare fortel han at han godt kunne tenkje seg å skrive for magasiner med friare form.
– Du har ein del magasiner i utlandet slik som The Atlantic og New York Review of Books der du får inn folk som skriv lange saker basert på enten bøker eller hendingar, til dømes der dei skriv personlige tekstar korleis dei opplevde Occupy Wall St., som eg synes er veldig spennande. Du får rom til å skrive og formulere deg på nye måtar. Kreativ prosa om alvorlige temaer.

– Det er ikkje så mykje rom for det i Noreg, det er ikkje så mange magasiner der du kan skrive på den måten. Kanskje landet er for litt for lite? Avsluttar Varg.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

BERGENSAVISER I OMVELTING

FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE
FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE

10.02.2016

Av Anders Løkeland Slåke og Sirianne Vikestad

Ei hurtig utvikling har skjedd på mediefronten dei siste ti åra med enorme endringar. Mediegigantar som Facebook og Google blir stadig større på marknadsfronten, og hevdar seg i kampen om folks lesevanar. Dette får følger for dagens papiraviser og folks nettvanar ber om ei endring i norsk mediesatsing.

Facebook inviterte 27. januar sentrale aktørar frå norske mediehus til London for ein lynintroduksjon til nyhendesatsinga Facebook Instant Articles. Omtrent samstundes med dette

annonserte tre sentrale bergensaviser kutt i papiropplag. I årets første avis annonserte Studvest at dei nytt for året går over til å lansere aviser annakvar veke, og dermed halverer frekvensen.

— Med studentar som målgruppe er det klart me må satse meir og større på nettbasert journalistikk, men med dei rammevilkåra me har var me nøydde til å kutte i papirutgjevingar for å kunne gjere denne satsinga, påpeikar Ansvarleg Redaktør i Studvest, Mats Arnesen.

I fylgje Statistisk Sentralbyrå las 49 prosent av befolkninga ein eller fleire trykte aviser ein gjennomsnittsdag i 2014, mot 51 prosent eitt år tidligare. Nedgangen er ikkje statistisk signifikant, men den viser til ei utvikling som har føregått lenge. Til samanlikning var andelen papiravislesarar på 84 prosent i 1997.

Unge i alderen 16-24 år er ivrige internettbrukere og brukte i gjennomsnitt 3 timar og 24 minuttar på internett kvar dag.

Medievanane endrar seg kvikt, og det er ikkje berre enkelt for mediehusa å henge med på nye arenaar samtidig som dei leverer kvalitetsjournalistikk. Ved inngangen til februar annonserte Bergens Tidende og Bergensavisen at dei legg ned søndagsavisene i papirformat.


FAKTA:
– 2013 var første året då ein større andel av befolking las nettavis (52%) enn papiravis (51%) i løpet av ein gjennomsnittsdag

Kjelde: medienorge

FACEBOOK INSTANT ARTICLES:
– Standard nyhetsmal for bruk i Facebook-appen på smarttelefonar
– Mediehusa må inngå ein avtale med Facebook
– Mediehusa publiserer sakane sine direkte til Facebook
– Artikkelen opnast direkte i Facebook-appen
– Facebook og mediehusa deler artikkelen sine annonseinntektar

Kjelde: NRKbeta

Medier i omstilling

— At søndagsavisa vert lagd ned har først og fremst med opplag og økonomisk størrelse å gjere, seier sjefsredaktør i Bergens Tidene, Øyulf Hjertenes.

Han er peika ut som ein moderne medieleiar av styret til mediehuset, og slo fast då han vart tilsett som sjefsredaktør i haust, at hans ambisjon er at BT óg i ei digital framtid skal spela ei vesentleg rolle på vestlandet.

For Bergens Tidende står kvalitetsjournalistikken i ledtog for drifta.

— Med lågare inntekter og færre såkalla komplettabonnentar er det ikkje rekningssvarande å oppretthalde søndag. Skulle me gjort det, ville det gått ut over kvaliteten i journalistikken fordi me då i staden måtte redusert kostnadar i redaksjonen, fortel Hjertenes.

 

Lesevanar endrar skriveformat

Han vil likevel ikkje leggje lokket på at godt journalistisk arbeid blir å finne i papiraviser også i framtida. Sjefsredaktøren viser til BT ein dag langt framme vil bli eit reint digitalt mediehus, men han meiner at det er all grunn til å tru at papiravisa vil ha eit godt grunnlag i mange år framover før det skjer.

— Eit interessant utviklingstrekk nå er at lange formater har fått ein slags renessanse. Me ser at gode, grundige og viktige artiklar i langt format, som historia om «Glassjenta», får lesarar til å abonnere på BT digitalt, seier Hjertenes og fremmar at kvalitetskrava har steget etter at informasjon er blitt meir tilgjengelig på nettet for etterprøving.

Han ser ikkje bort i frå at  det blir to ytterpunkter å finne både i papiravisene og på nettet, då trenden er at det korte blir kortare og dei lange artiklane blir lengre og meir djuptgåande.

 

Nedlegging skapar reaksjonar

Til trass for argumentet om heva journalistisk kvalitet, er det likevel ikkje alle som er nøgde med kutta i papiraviser. Mikael Andreas Sandøy er ein av papirentusiastane som blir direkte råka av søndagsavisa sitt fråfall.

Mikael Andreas Sandøy kjem til å sakne skjermfrie sundagar. FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE
Mikael Andreas Sandøy kjem til å sakne skjermfrie sundagar.
FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE

Sandøy byrja å lese Bergens Tidende då han flytta til Bergen i 2012. Han ser seg sjølv som ein samfunnsengasjert student og likar å halde seg oppdatert på nasjonal så vel som lokal agenda, og har sett BT som ei nyttig kjelde til dette i studietida.

— Det er trist at nedskjæringane i mediebransjen skal få konsekvensar for dei av oss som likar å ta ein pause frå skjermen, seier han, då han blir fortalt om den planlagde nedskjæringa.

Sandøy har likevel stor forståelse for beslutninga.

— Det er vel den vegen det går med det meste i våre dagar. Publikum er på nett og då er det vel også der avisene må vere. Digitaliseringa har vel komen for å bli.

 

 

Kjelder:

Kategorier
Aktuelt: Allment

Aleine i ein by med 250 000

800px-Black_and_white_branch
Foto: Wikimedia Commons https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Black_and_white_branch.jpg

Å første gong ta steget ut døra, hugse å dra ut kaffitraktaren før du går. Mor har alltid hatt den rolla. Ho har gjort det for deg. Og du drakk jo ikkje kaffi før inntil eit halvt år sidan uansett, men no er du eit koffeinvrak. Eit skjelvande koffeinvrak.

Ei einaste natt er alt du har hatt her, og no er det rett på. I går sov du til halv eitt, i dag skal du opp halv sju. Du dusjar, kjemmer håret. Første skuledag, du har gjort det før, men få ganger har det kjentes meir framand enn dette. Ny by. Nye menneske, men du kjenner ingen. Før du flytta til Bergen var du fast bestemt på at du måtte til utlandet for å finne det du vil kalle «storbyar», men den gang ei. Bergen kjennest stor no. 250 000 menneske, men du kjenner ingen.

Du trudde desse tinga berre skjedd på film, men allereie første natta får du oppleve høglydd hyrdestund signert naboen din. Du ynskjer å vere glad på hans vegne. Du vil så veldig gjerne, men du klarar det ikkje heilt. Han kjenner andre. Det gjer ikkje du. Han burde for faen invitere deg med. Eller inn. Kanskje ikkje med. Det skal han sleppe, men berre ein kopp kaffi? Det burde ikkje vere så vanskeleg. Dei største ideane blir til i nye møter med god tid, kaffi og store øyrer. Du håpar å bli kjend med storøyra mennesker og helst berre sitte i hjørnet på Cafe Opera og løyse verdsproblem, men ein må jo finansiere kaffiforbruket. Ein må jo ha inntekt. Takk gud for Statens lånekasse for utdanning.

Du opnar baggen du ikkje orka å pakke ut kvelden før. Nye Converse, Fjällräven-sekk. Så mange merkelappar. Så mykje plast. Det er det ein har i byen, er det ikkje? Det er august og du skal forhåpentlegvis bli kjend med nokon som held ut i studiene like lenge som deg. Dei ørkeslause timane ein nyttar denne føremiddagen. Opprop på Forum Kino, du har aldri vert der før eller sidan. I byrjinga skular alle på kvarandre. «Jaså. Så det er desse eg skal bli kjend med. Dette er altså neste generasjons medievitarar.». Berre tanken på å vere omringa av alle desse forventningane ville vanlegvis vere nok til å etterlate deg sengeliggande i fleire dagar, men du har lova deg sjølv å skjerpe deg. Du skal skjerpe deg. Det er trass alt venta av deg.

Etter ørkeslause timar utan eit ord kjem endeleg det første. Ein av desse karane som fekk bakoversveis i konfirmasjonsgave ropar nervøst «Så ja, det blir fest hos meg i kveld. Håpar de kjem!», i det de skiljer lag. Det er som om han forventar at de kjem. At de veit kvar han bur. Alle sammen. Du veit det ikkje, men det er sikkert ikkje så nøye. Det kan jo ikkje skade å sitte aleine berre ein kveld til.

Det kan vere godt å vere aleine. Du trur og det kan vere godt å vere saman med andre, men det beste er nok å kunne velje mellom dei to. Velje fritt. Ikkje la seg temme av den svarte hunden som heng med hovudet i spegelen kvar einaste morgon.