En sann entusiast og ildsjel lot seg intervjue om sine erfaringer med kommunikasjonsarbeid i et teater.
Pål Louis Kaupang Rasmussen (24) har fra barnsben av brent for teater, og trives godt på en scene og i møte med andre mennesker. Siden oktober 2011 har han drevet «Teater AIYOH!», da med særlig vekt på «Teaterskolen AIYOH!» for barn og ungdom i Åsane.
Oisann?
«Teater AIYOH!» har sitt utspring i en liten gruppe norske skuespilleres studiebakgrunn ifra «Lasalle College of the Arts» i Singapore.
Teateret har vært mest aktivt i Bergen under regi av Rasmussen, som helt alene drifter «Teaterskolen AIYOH!» med pengestøtte ifra Kulturkontoret i Åsane.
Valget av navn på teateret har vist seg å være litt problematisk, fordi få i Norge vet hva det betyr og hvordan det uttales.
– Rasmussen.
Aiyoh er et uttrykk i dialekten Singlish, som kan karakteriseres som en blanding av engelsk og en rekke asiatiske språk.
Rasmussen forklarer at uttrykket ikke har en klar betydning, men at det ofte blir brukt i sammenhenger hvor folk er overrasket. Kanskje kan en si at det er litt tilsvarende det norske uttrykket «oisann» ?
Rasmussen mener at navnet på teateret kan fremstå som eksotisk og gjøre folk nysgjerrige, samt tydeliggjøre den singaporske opprinnelsen ifra høyskolen Lasalle, som ligger til grunn for selve opprettelsen av «Teater AIYOH!». Han forteller at de med navnet ønsker å kommunisere at teateret er nyskapende og internasjonalt, og ikke kun rotfestet i norsk teatertradisjon.
Globalt drama
«Teaterskolen AIYOH!» sin gruppe for ungdommer mellom 16-22 år, er en del av det globale samarbeidsprosjektet Theatre:Connect.
Ungdomsgruppen til AIYOH! har utvekslet videoopptak ifra forestillinger, med teatergrupper i Singapore og London.
– Rasmussen.
Han mener at dette kan virke svært inspirerende og spennende for de ulike teatergruppene.
Teaternettverket har en facebookside hvor teatergrupper i Hanoi, Hong Kong, London, Norge, Sidney, Singapore, Thailand og USA, deler informasjon og kommuniserer med hverandre om teateroppsetninger og lignende.
Foran masken, bak sceneteppet
Hos Teaterskolen AIYOH! skal barn og ungdom få oppleve mestringsfølelse, gjennom å stå på en scene foran et stort publikum, ha individuelle ansvarsoppgaver i forbindelse med forestillinger, og ved å våge å feile.
Det viktigste Rasmussen ønsker å kommunisere gjennom sin teaterundervisning er at å feile er noe av det mest lærerike en kan gjøre. Han sier at «En må tørre å gi alt, å være seg selv», og begrunner dette med at det ligger en stor mulighet til å lære mer om seg selv gjennom det å feile. Å feile handler også om å mestre, mener Rasmussen.
Foto: René Bjorheim photography.
Hans budskap dreier seg ikke om at elevene skal feile mest mulig i teateret, men om at elevene får oppleve at de mestrer det å feile, så vel som det å lykkes.
Selv i en rolle, gjerne skjult bak en maske, er elevene seg selv. De er seg selv i den forstand at de kan oppleve å mestre teaterspillet tiltross for om de skulle miste masken underveis.
Det er ikke så farlig om elevene spiller dårlig eller glemmer replikker, sier Rasmussen. Det viktigste er at de viser innsats gjennom å forsøke, at de er tilstede i det som utspiller seg foran og bak scenen.
Noe annet Rasmussen ønsker å kommunisere gjennom sin teaterundervisning, er at barn og ungdom vokser gjennom å få selvstendig ansvar for noe. For å illustrere dette forteller han om engang han gav en tredjeklassing ansvaret for å styre sceneteppet under en forestilling.
Tredjeklassingen fikk klar beskjed om at det var hans oppgave å sørge for at sceneteppet fungerte slik det skulle, for alle andre hadde sitt eget ansvar under forestillingen. Rasmussen sier at gutten opplevde å mestre ved å lykkes i den oppgaven det var å ha et eget ansvar for noe i teateret, og den oppgaven det var å få det til å fungere.
Til sine elever kommuniserer Rasmussen verdien ved å våge å feile og ta ansvar, i det at han er tydelig på hva han forventer av dem og motiverer dem til å tørre. Rasmussen opplever det som lett å kommunisere med barna, fordi de som regel er engasjerte og lærelystne i teaterundervisningen.
I sin rolle som teaterinstruktør må jeg ofte ta på seg masken som lederskikkelse, forteller Rasmussen. «Jeg føler meg igrunnen mer som en observatør enn en leder» sier Rasmussen, men viser at han forstår og påtar seg det ansvaret oppgaven å veilede og undervise elever er. Som leder må man iblant ta upopulære beslutninger for å bryte igjennom de innvendinger elever måtte ha i forhold til teater, og Rasmussen gjør det klart at han er bevisst på dette i sitt arbeid.
Teaterskolen AIYOH! utad og innad
Det har til tider vært utfordrende å kommunisere med foreldre og Kulturkontoret i Åsane, meddeler Rasmussen. Han forklarer at dette skyldes et stort arbeidspress på ham med alt det eneansvar han har for Teaterskolen AIYOH!, i møte med deres forventninger til ham.
Rasmussen styrer alt fra å søke om midler til teateret, undervise 150 barn fordelt på ulike grupper i uken, og mesteparten av den interne og eksterne informasjonen fra AIYOH!.
Både foreldre og kulturkontoret krever mye informasjon ifra meg.
– Rasmussen.
Han forteller litt om hva deres forventninger til ham har hatt å si for hans kommunikasjon med dem.
Lenge ville Kulturkontoret i Åsane ha skriftlige rapporter ifra Rasmussen om Teaterskolen hans. For Rasmussen var dette så tidkrevende og uhensiktsmessig, at han tilslutt trosset sin konfliktskyhet og tok kontakt med dem. Dette førte til at han fikk deres forståelse for situasjonen, samt det faktum at han ivrer mer etter å bruke tiden sin til teaterundervisning enn rapportering.
«Jeg liker best den direkte samtalen, ikke masse telefonsamtaler, e-poster og slikt» uttaler Rasmussen. Han forklarer at han foretrekker å møte folk ansikt til ansikt, og tropper gjerne opp på Kulturkontoret i Åsane dersom han ønsker å snakke med dem.
Om det å fysisk møte folk sier Rasmussen at han «liker dramatikken i at da står man der og får noe tilbake der og da». Han vedgår at hans sans for direkte kommunikasjon kanskje har sammenheng med hans personlighet og interesse for teater.
«Hadde muligheten vært der, så skulle jeg gjerne holdt flere møter med foreldrene til elevene ved Teaterskolen» bedyrer Rasmussen. Han mener at det er lettere å diskutere med foreldrene når de er fysisk tilstede. Ettersom det av ulike årsaker sjelden lar seg gjennomføre, bruker Rasmussen kontaktkanaler som e-post, SMS og de sosiale nettverkene Twitter og Facebook.
Han forteller at det var lettere å svare raskt på forespørsler ifra foreldre en kort periode etter at Teaterskolen AIYOH! så dagens lys. Dette begrunner Rasmussen med at det var færre teatergrupper han hadde ansvar for på den tiden, og at han derfor var mer tilgjengelig på mobil og e-post.
Facebook é kjempegreit! Eg é så glad i facebook.
– Rasmussen.
Han forklarer sin entusiasme for facebook med at der kan han effektivt informere og kommunisere konsist med foreldre, så vel som andre, i den åpne facebooksiden han har opprettet. I tillegg fremhever Rasmussen den viktige rollen Facebook har spilt for å gjøre AIYOH! kjent som teaterskoleaktør.
Den eneste ulempen Rasmussen ser ved å ta i bruk Facebook som kanal, er at ikke alle foreldre bruker nettverket. Han bruker derfor også aktivt SMS som en kanal mellom seg og foreldrene, for å være sikker på at informasjon ifra teaterskolen når ut til alle.
Rasmussen har også opprettet lukkede grupper på facebook, hvor de elevene som bruker nettverket kan kommunisere med han og sin teatergruppe. Han har valgt å holde gruppene lukket fordi informasjonen i dem gjerne er av mer intern art.
Teater AIYOH! sin twitterkonto brukes i hovedsak for å informere om forestillinger og undervisning, mens hjemmesiden til Teater AIYOH! er lagt på hyllen for en stund. Rasmussen forteller at han ikke ønsker å drive kommersielt, og ei heller er like opptatt av å markedsføre Teaterskolen AIYOH! som han var i oppstartfasen. Slik han ser det er teaterskolen på nåværende tidspunkt akkurat passe stor og suksessfull nok til at han klarer å drifte den alene. Rasmussen har dessuten begrenset med tid til å administrere AIYOH!s nettsider på egenhånd.
«Jungelkanalen» har et stort ansvar for markedsføringen av teateret og dets oppsetninger. Å skaffe publikum til barnegruppene sine teaterstykker er sjelden en utfordring, da holder det at barn og familier sprer ordet.
Rasmussen forteller at han likevel må ty til flere kanaler når det gjelder å markedsføre forestillingene til AIYOHs ungdomsgruppe. Han har en god dialog med lokalavisen Åsane Tidende, som ofte sier seg villig til å gi teaterskolens oppsetninger pressedekning. Plakater i nærområdet og reklamering til kjente over Facebook og Twitter, er ellers de andre måtene Rasmussen har valgt å markedsføre teaterets forestillinger på.
Ene og alene på egen scene
Rasmussen trives i jobben som teaterinstruktør, og han legger ikke skjul på hvor fantastisk mye inspirasjon, talent og ideer som florerer blant barna og ungdommene i teatergruppene hans. Han roser også den innsatsen og det engasjementet foreldrene viser, eksempelvis ved å bidra som frivillige i arbeidet med forestillinger.
Både med tanke på mange positive tilbakemeldinger ifra foreldre, og teaterskolens popularitet som fritidstilbud for barn og unge i Åsane, kan Rasmussen være kry og stolt over sitt arbeid for Teater AIYOH!. Det er lett å la seg imponere over at han har klart å starte en teaterskole i såpass ung alder, og av den framgangen teaterskolen har hatt siden oppstart for under to år siden.
I alt kommunikasjonsarbeidet han gjør for teateret er han sosialt aktiv med barn og voksne, men Rasmussen er åpen om at det også er et ensomt arbeid å drive en teaterskole alene. Han savner i blant kolleger å kommunisere med om Teaterskolen AIYOH!.