I denne gruppen jobber vi med saker innenfor kulturlivet i Bergen. Redaksjonen består av Martine, Lena, Jeanette og Silje. Vi har en sammensatt bakgrunn fra retorikkstudier, språkstudier, antropologi og statsvitenskap. Vi deler en felles interesse for kultur, og den levende kulturbyen Bergen. Vi vil vise mangfoldet i kulturlivet og tema kan variere fra teater, til kunst, litteratur eller samisk joik. I Bergen finner vi alt fra ølfestival, filmklubber, konserter, internasjonale kulturarrangementer, debatter, teaterforestillinger, tegneseriefestivalen og et aktivt graffitimiljø. I tillegg har Bergen mange store studentaktører på feltet, som Kvarteret og Hulen. Vi har viktige kulturarenaer i byen, som Grieghallen, Bergen Internasjonale Musikkfestival, Bergen Internasjonale Kultursenter, Litteraturhuset, Koengen og Bergen Offentlige Bibliotek. Det er altså mye å velge i. Valgene blir basert på våre varierte interesser, men samtidig vil vi vise sider av kulturlivet i Bergen som kanskje er ukjent for mange.
Klimaredaksjonen ved PRAKTINF er en liten gruppe bestående av tre jenter og én gutt fra ulike disipliner ved Universitetet i Bergen. Med bakgrunner fra samfunnsgeografi, journalistikk, sammenlignende politikk samt språk- og kulturhistorie, er vi en redaksjon med bredt spekter av kunnskap og interesser. Vi vil i tiden fremover jobbe med saker som er vinklet mot temaet klima. Siden klima kan være så mangt, vil det være stor variasjon i sakene vi produserer. Vi planlegger blant annet å se nærmere på matsvinn, bærekraft og gjenbruk.
Dagens unge stresser mer enn aldri før (Foto: pixabay.com)
Av: Tonje Larsen og Camilla Eide
Dagens unge har aldri prestert bedre eller vært mer pliktoppfyllende. Samtidig har de aldri slitt mer med stress og psykiske plager. I TV2s dokumentarserie «Sykt Perfekt» som gikk på TV i vinter viser flere ungdommer som har latt press fra skole, venner, foreldre og trening gå på bekostning av egen psykisk og fysisk helse.
Deltakerene fra suksesserien forteller at samtaletema med familie ofte er karakterer, trening og jobb. Isteden for å fokusere på det som egentlig er viktig i ungdomsårene, slik som venner og hobbyer. Jaenett (21) har brukt to ekstra år etter videregående på å fullføre alle fagene, rett og slett fordi hun stresset seg til epilepsi på VGS. Hun ville komme inn på medisinstudiet og måtte dermed jobbe knallhardt for å oppfylle kravene.
Aftenposten skriver også denne uken om elever og studenter som kjemper seg til toppkarakterer uten å komme inn på ønsket studiet og føler dermed at alt er til ingen nytte. Det er da økning i unge som bruker flere år etter videregående skole på å ta opp fag for å få høyt nok karaktersnitt.
Gikk på veggen Camilla (23) fra Sykt Perfekt forteller at hun var en av de som klarte å balansere hard jobbing på skole, fritidsaktiviteter, politisk engasjement, trening og sosial omgang. Trodde hun. Da hun var 19 år smalt det for Camilla, hun fikk angstanfall på ferie i London og det resulterte i at hun fikk diagnosen sosial angst. I etterkant av dette har det vært ekstremt vanskelig for Camilla å fungere optimalt i hverdagen. I serien viser hun dager der hun ikke klarer å gå ut av sengen, andre dager går det som normalt.
Camilla vil at andre ungdommer skal være klar over at egen helse er viktigere enn å være best i alt. «Alt var helt perfekt og jeg var på lykketoppen. Også smalt det» forteller hun, og belyser et svært sentralt tema i dagens samfunn som ofte kan være tabubelagt.
Begynner allerede på ungdomsskolen
Henriette er 15 år og går i 10. klasse. Allerede i dette stadiet har karakterer og prestasjon blitt det viktigste blant Henriettes vennegjeng. I serien forteller hun at hennes gode karakterer kompenserer for hva hun selv syns hun mangler; et bra utseende. Å gjøre det bra, eller best, på skolen er dermed det hun «vinner» på. «Karakterpresset er enormt. Både blant vennene og foreldrene mine. Mamma og pappa forventer at jeg bare får femmere og seksere» sier Henriette og viser et ferdig vitnemål kun bestående av toppkarakterer.
Lone Kjær, som jobber som helsesøster ved Elvebakken Videregående Skole i Oslo sier at hun ofte møter jenter som sliter med søvnløshet, press og en følelse av utilstrekkelighet. «Unge jenter opplever et stort press om å lykkes på skole, med venner, trening, kropp, klær og utseende. De sammenligner seg med bilder i reklame og sosiale medier, og mange føler at de ikke holder mål» sier Kjær til NRK.
Ironien med Apples informasjonsstrategi legges mer merke til en før, gjennom mindre informasjon. De nye produktene er kanskje ikke så nye lengre. De ansatte holdes i munnkurv og motivasjonen går nedover i tråd med dårlige arbeidsforhold.
Foto: Kristoffer Skagseth
Teknologigiganten Apple har gjennom sin oppstart i 1976 vært etablert som et allmennkjent, gradvis stigende teknologiselskap og har brukt mye av sin tid på å fornye brukergrensesnittet for datamaskiner og telefoner. En ny brukeropplevelse har vært mye av det eksklusive med Apples fine produkter. Er folk blitt lei?
Gjennom nyskapende teknologi og nye lanseringer skal det ikke mye til før Apple omtales i mediene. Hvor nye versjoner av iPhone er en del av det moderne medietekke, får man ikke mye tilbake fra teknologigiganten. Spesielt i form av svar fra journaliser og kunder. En mer kritisk holdning etablerer seg hos apple-brukere.
Med beskrivelsen rockestjerne siktes det til den dårlige responskulturen Apple har gjort seg kjent gjennom. De har ikke gitt mye til journalister og kunder når det gjelder kritikk og spørsmål. Apple nekter å ta skylden og når de ikke svarer mediene konstruerer de sin egen ordsky.
It´s classified
Skaperne av iPhone, iPad og deres nyeste produkt, Apple Watch, som ifølge ulike kilder betegnes som en flopp, får kundestrømmen mot seg. Apple som ofte har definert retningen i IT-industrien med sine nye, kvalitetssikrede produkter får kjenne konsekvensene av en særegen kommunikasjonsstrategi. I årrekker har de vært stemplet som hemmelighetsfulle på produkt- og lanseringsfronten. På samme måte har de vært lite mottagelige til å bli sitert i media og å svare på kritikk. I mange tilfeller vil den suksessen selskapet har hatt være tilgitt for eventuelle feil som begås, men nå har tålmodigheten til både kunder og forhandlere tatt slutt.
Det er mange hemmeligheter hos IT-giganten (Foto
Kunder og brukere har alltid forventet det store av Apple på grunn av de revolusjonerende teknologiske framskrittene de har hatt siden sin start. Forventningene de siste årene har blitt mindre. Dette kan ses parallelt med at andre teknologiselskap også har tatt store skritt. Apple har heller ikke vært nyskapende de siste årene. Konsekvensene er dermed en mindre oppslutning. Nå når kundene ikke får vite hva de kan forvente seg er det også vanskelig for bedrifter å ta i bruk produktene.
Ingen trivsel
Dette hemmeligholdet ble ifølge ukjente kilder innført av Steve Jobs etter at han returnerte til Apple. Hans lederstil, visjon og viljestyrke var nok til å tro på ny utvikling i selskapet. Hans etterkommere skal føre arven vider, men på mange områder har it-giganten stagnert. Hemmeligholdet opprettholdes, både på det eksterne og interne nivå. De som jobber med Apples framtidige produkter får ikke lov å snakke om det. Alt skal holdes innenfor strenge rammer og dette medfører mistrivsel hos de som jobber der. Ifølge nettstedet Apple Insider oppfattes arbeidsforholdene som kontrollerende og fiendtlige. James Knight, tidligere utvikler hos Google forklarer i en artikkel fra The Guardian.
– På Apple kan du jobbe 60-80 mer i uken og en VP kan komme å kjefte deg full på hvilket som helst tidspunkt.
Ansatte hos Apple mistrives under strenge forhold
Dette er et arbeidsmiljøet gjør en jobb hos Apple mye mindre tiltrekkende enn hos andre teknologiselskaper, og de ansatte mistrives i forholdene de jobber under. De får ikke gratis mat eller telefon fra et selskap som åpenbart kan betale for det.
De forholdene som presenteres fra ulike hold gjør renommeet til Apple dårligere. Unge talenter er ikke like tiltrukket av selskapet som tidligere.
Når hemmeligheter har tidsfrister er kan det ofte oppfattes som at it-selskapet skaper dårlige relasjoner til sine interessenter. Både eksternt og internt. En synkende arbeidmoral er en liten snøball som kan rulle seg større og et dårlig forhold til kundene og forhandlerne vil kreve mye mer av deres produkter. Tiden hvor Apple er nytt er forbi og da er det på tide å tenke større.
Apple er ikke feilfrie
Som med de fleste teknologiske produkter kan det oppstå problemer. Det mest naturlige er da å innrømme de feilene som er gjort og forsøke å rette opp i dette. Konsekvensen av dårlig kommunikasjon med forhandlere og respons til kunder gjør det vanskelig for de som konsumerer produktene å få svar på feil som måtte oppstå.
Selskapet har oppnådd sin suksess gjennom god markedsføring. De har levd på økende forespørsel etter deres eksklusive produkter. Man kan bare spekulere, siden man ikke får noen gode svar fra Apple, om nedgangen medføre at kvaliteten på Apple sine produkter blir dårligere? Vil også innovasjonstakten bli dårligere? I dag er det mange som opplever at Apple sine produkter som mindre spennende. Mangler store nyheter og blir mer som iterasjoner på et alt eksisterende produkt.
Dårlig behandling av forhandlere, kontrollerende, fiendtlig, hemmelig er ord som har blitt brukt for å beskrive det storslåtte selskapet. I en artikkel fra NRK Beta fra 2010, beskrives tre grunner til at Apple har oppnådd den store oppmerksomheten
– Apple selger ikke teknologi. Men brukeropplevelser, identitet og følelse.
Om det ikke blir gjort forandringer internt i selskapet vil deres strategi til slutt slå tilbake. Da vil de heller tvinges til å gjøre forandringer.
«Skriv og publiser en valgfri tekst», lød orderen fra makthaveren i enden av klasserommet. Tankene, ideene og kreativiteten benyttet da selvsagt anledningen til å krølle seg sammen i uløselige knuter, uten det minste ønske om å vise seg som forståelige tegn på skjermen. Jeg kunne like gjerne ha fått beskjed om å kutte av meg begge armene og skrive med tunga.
Klønete, desperate formuleringer, presset ut i takt med lyden fra alle de derre andres skaperkraft. Alle de andre som alltid gjør alt bedre enn deg, kan mer enn deg, og målrettet med hevet hode baner seg selvsikkert vei fremover, mens du vaklende og kaldsvettende forsøker å gjøre det samme på en line av usammenhengende opplevelser og erfaringer, som på en fremtidig CV skal bli tilsølt av arbeidsgivers våte snøft, før han krøller drømmene dine sammen og erstatter dem med ambisjonene til alle de knutefrie andre, de derre andre som klarer å skrive og publisere en valgfri tekst.
Har du hørt om millionæren Håkon Bertheussen? Et enklere spørsmål å stille vil være om du har hørt om spillapplikasjonen Wordfeud. Ordpuslespillet har siden det ble lansert i 2010 oppnådd stor suksess og det er noe utvikler Håkon Bertheussen fortsatt tjener store summer på. Applikasjonen utviklet av tromsøværingen har blitt lastet ned omtrent 25 millioner ganger. Men hvordan oppnår man en slik oppslutning?
(Foto: Flicr)
Utvikling og distrubisjona av applikasjoner er altså et potensielt marked for store summer. Men hva skal til for at applikasjoner oppnår internasjonal oppmerksomhet? Ifølge Statista var det i juli 2015 tilgjengelig ca 1.500.000 applikasjoner på Apple App store. Det sier seg selv at alle disse ikke sørger for den suksessen Håkon Bertheussen har oppnådd fra året 2010 og til i dag. Andre populære applikasjoner i dag er for eksempel Snapchat, Instagram og Vipps. Det som gjør de populære er ikke alltid like enkelt å svare på. Veien fra idé til millioninntekt i appmarkedet er ikke alltid så enkel som man ønsker å tro. Med en stadig økning i bruk av teknologi øker forespørselen og forventningene for hvilke funksjoner applikasjonen tilbyr. Det å være kreativ, nytenkende og ikke minst heldig er krav som stadig blir større og sjansene for at applikasjonen flopper er der. Mange applikasjoner i dag er ment som sosiale verktøy eller for å gjøre hverdagen litt enkelere og det finnes ikke bare én applikasjon som tillater deg å dele bilder, chatte, eller forklarer hvordan du smører skiene dine. Innovasjon Norge tipser deg om hva du bør tenke på når du selv skal komme med en idé for en applikasjon. Det er blant annet et marked for problemløsning, det skal være innovativt og det må se bra ut:
Tenk ut en idé som løser et problem for folk, som helst ingen andre løser i dag.
Finn ut hvordan du skal tjene penger på tjenesten/produktet.
Legg en plan for hvordan tjenesten/produktet skal vokse seg stor.
Tjenesten/produktet må være visuelt lekkert.
Test ideen på venner og familie – «input» fra andre er særdeles viktig.
Få om bord noen «smarte hoder» – erfarne rådgivere.
Ikke selg noe som helst før du virkelig trenger pengene.
Markedet er stadig i økning og konkurransen øker. Så før du tror du har kommet med en genial idé som vil revolusjonære applikasjonsbruken, ta en titt på punktene ovenfor og tenk to ganger. Du kan like gjerne ha en god tanke, men tilfeldighetene spiller også inn.
Jeg er en av de som blar gjennom sider på sider med kommentarer i kommentarfeltet på VG, ikke nok med det, jeg må bla gjennom de fleste på facebook, på forumer, og på twitter – der det finnes sosiale medier finnes også jeg. Bak en skjerm. Jeg skriver sjeldent selv kommentarer. Jeg finner heller ikke en stor glede i å lese kommentarer. Det er mer en frustrasjon, jeg blir sint. Ytringsfrihet er en menneskerettighet. Men iblant tenker jeg at enkelte folk heller ville ha godt av å ikke utrykke seg i ulike debatter. Det må selvsagt eksistere ulike parter for å i det hele tatt kunne drøfte noe, men sjeldent blir det gjort på en ‘sivilisert’ måte i dag. Jeg leser og blar nedover. Et flertall begrunner sinn kunnskap og meninger med «jeg har gått på livets harde skole», som om det gjør deres rasistiske, diskriminerende, og egoistiske ytringer noe mer holdbare. Jeg håper jeg finner kommentarer som motsier personen, med fakta og kunnskap. Noen som kanskje ikke har gått på livet skole?
Politikk er politikk. Jeg legger meg sjeldent opp i hva folk mener om ulike partier. Det vil alltid være en uenighet her. Hvor mange skal vi slippe inn,- hvor mange skal vi kaste ut? Jeg tenker på disse menneskene bak sine skjermer, som taster i vei «få de ut alle sammen», «vi har ikke plass til flere!». Svake argument. Jeg tenker på hvor stort dette landet er. Plass er vel den minste utfordringen vi kan stå overfor. Jeg prøver å løsrive meg fra kommentarene. ‘Lykkejegere’ har blitt et ord jeg stadig støtter på. Ja vel. Om du hørte granater og kuler suse forbi deg hver dag, om du så ditt kjære hjemland i flammer, om du hadde mistet alt du eier, om du hadde mistet dine søsken, dine foreldre, dine venner, – ja, da er du vel en lykkejeger. Du som har mistet alt, – ting som ikke kan erstattes, du må da være på vei hit til lands for å stjele landets goder. Utnytte velferdsstaten, bruke såkalte «skattepenger» som menneskene fra livets harde skole mener de betaler, enda jeg mistenker halvparten av dem går på NAV.
Hvor ble det av medmenneskeligheten? Hvorfor er det så vanskelig å bare godta at noen mennesker trenger vår hjelp. En dag kan det kanskje være vi som trenger hjelp. Skal vi bare huskes som et land der folk fikk si sitt? Jeg slår av mobilen. Jeg kommenterer ikke i dag. Kanskje i morgen? Kanskje aldri. Jeg vil ikke ødelegge hele dagen til de stakkars menneskene på andre siden av skjermen, som ikke kan la være å komme med usmakelige kommentarer. De kan sitte der ved sine skjermer og taste i vei, med feilskrevne setninger, mangler på dobbeltkonsonanter, og ingen punktum. Jeg lar være å kommentere, for dumheten sin klarer de enkelt å få frem. Om det er en ting jeg skulle ha sagt til de er det bare, om det ikke er på tide å vurderer en annen utdanning enn livets harde skole.
Historien om 22 år gamle Jørgen fra Steinkjer fikk forrige uke stor oppmerksomhet. Etter flere år med jobbsøking uten hell, bestemte han seg for å legge ut en søknad på sin private Facebook-profil, og innlegget ble delt av over 8000 personer i løpet av en dag. I innleget skriver Jørgen at han til tross for sine 140 cm høyde, har bestått yrkessjåførskole og tatt førerkort for lastebil, ved hjelp av tilpasninger for sin høyde. Drømmen om å bli lastebilsjåfør fortsatte med andre ord å spire.
I løpet av de siste par årene og Facebooks veletablerte rolle i samfunnet, har vi sett flere eksempler på innlegg som har fått enorm respons via delinger, kommentarer og «likes». Det har satt konseptet «nettvett» på spissen da en slik delingskultur både kan være på godt og vondt. For Jørgens del, som skrev en post der han fortalte at han søkte jobb, ble det en lykkelig slutt. Historien endte med at et selskap tilbudte han en fulltidsstilling som lastebilsjåfør, fordi de hadde sett søknaden hans via Facebook.
Å markedsføre seg selv via sosiale medier er ingen nyhet lengre, og flere selskap og forretninger bruker både Facebook og Instragram mye. Spesielt rundt høytider som jul og påske, der det settes i gang konkurranser der du deltar med å dele deres poster og dermed er en stor bidragsyter til markedsføring uten at du kanskje er helt bevisst over det.
Retorikk kan noen ganger gjøres så enkelt som Coca Cola på boks. Faksimile: therenegadepharmacist.com
Hvordan påvirker ingrediensene i en boks Coca Cola kroppen vår? Svaret er komplisert, og det krever både fagkunnskap eller kjennskap til forskning. Derimot er det mulig å formidle det på en klar og tydelig måte. Løsningen er å tenke innenfor brusboksen: Man kan pakke inn informasjonen på en kompakt og innbydende måte. Resultatet er en infografikk.
Eksplosiv bruk
En infografikk pesenterer hovedpoengene, som oftest fakta eller data, om en sak eller et emne ved hjelp av bilder. Hensikten er å forenkle budskapet ved å knytte bilder til informasjonen. Det er en måte å formidle på uten å måtte ty til lange utleggelser.
Bruken av infografikk har eksplodert i ulike medier. Bare det siste tiåret har bruken hundredoblet seg på Internett. Den nevrovitenskapelige forklaringen på denne økningen, er at mennesket responderer raskere på bilder enn på ord. Vi samler inn mesteparten av informasjonen vår om verden gjennom øynene, og dette forholdet gjenspeiler seg i hjernearkitekturen. Det vi ser, husker vi rett og slett bedre.
Bilder som retorikk
Den greske filosofen Aristoteles mente at ”uten bilder, kan det ikke finnes ord”. Språket blir til når vi kobler visuelle inntrykk sammen med lyder. Retorikk, kunsten å overtale, kan derfor bli forstått som evnen til å kommunisere og overtale ved hjelp av bilder. Historisk har tross alt bildekunst eksistert mye lenger enn skriftspråket: Vi kan se på hulemaleriet som er form for førhistorisk infografikk.
Bilder klistrer seg lettere i hukommelsen vår enn lange setninger og kompliserte ord og uttrykk. Det er effektiv kommunikasjon. Ordtaket ”Et bilde kan si mer enn tusen ord” illustrerer dette forholdet. En infografikk overtaler oss lettere fordi den synliggjør informasjonen i budskapet.
Form foran innhold
Coca Cola-infografikken demonstrerer også noen av farene ved denne typen formidling.
Kritikken og tilbakevisningen av de ulike overdrevne påstandene om Coca Cola, viser hvor lett man kan spre misinformasjon dersom den har en troverdig visuell form. Internett og sosiale medier forsterker denne effekten. Repetisjon gjennom deling og click-baiting har stor innvirkning på forestillingene våre. Det er et betenkelig at form kan gå foran innhold, og til syvende og sist blir til en ”sannhet” fordi den er så lett delbar.
Et annet problem er at en infografikk kan overskygge et mer sammensatt bilde. Påstandene om Coca Cola er farget av et språk som beskriver drikken som et dop. Et slikt språk fremstiller brusdrikking som både farlig og skadelig for kroppen. Dette er en hyperbole – det å bruke overdrivelser for å drive igjennom et poeng. Informasjonen fokuserer bare på sjokkfaktorene. I et større perspektiv er det nemlig mer enn bare brusdrikking som er avgjørende for helsen. En sak har alltid to sider. Minst. En infografikk som framstår troverdig kan villede leseren dersom den ikke er saklig og redelig.
To sider av samme sak
Infografikken er et verktøy som raskt og effektivt kan spre relevant og nødvendig informasjon. Den utnytter at mennesket i hovedsak orienterer seg ved hjelp av bilder. På mange måter er brus og bilder to sider av samme sak: De er lett fordøyelige, fornøyelige, og de har en tendens til å gjøre oss føyelige. Det er en kommunikasjonsform enhver informasjonsarbeidere bør ha kjennskap til.
Infografikken er retorikkens versjon av brus på boks.
Det finnes i dag omlag 7102 språk i verden.[1] Av disse er kinesisk det desidert største språket, med hele 1,2 milliarder talende. Engelsk er mest utberedt, og anses å være et offisielt språk i 115 av verdens cirka 200 land.[2][3] I følge Store Norske Leksikon, kan et språk defineres som «den egenskap å frembringe hørbare (tale) eller synlige (tegn, skrift) ytringer som inneholder informasjon om sanseinntrykk, tanker, følelser og så videre, fra et individ til et annet individ.»[4]
