Jeg er en av de som blar gjennom sider på sider med kommentarer i kommentarfeltet på VG, ikke nok med det, jeg må bla gjennom de fleste på facebook, på forumer, og på twitter – der det finnes sosiale medier finnes også jeg. Bak en skjerm. Jeg skriver sjeldent selv kommentarer. Jeg finner heller ikke en stor glede i å lese kommentarer. Det er mer en frustrasjon, jeg blir sint. Ytringsfrihet er en menneskerettighet. Men iblant tenker jeg at enkelte folk heller ville ha godt av å ikke utrykke seg i ulike debatter. Det må selvsagt eksistere ulike parter for å i det hele tatt kunne drøfte noe, men sjeldent blir det gjort på en ‘sivilisert’ måte i dag. Jeg leser og blar nedover. Et flertall begrunner sinn kunnskap og meninger med «jeg har gått på livets harde skole», som om det gjør deres rasistiske, diskriminerende, og egoistiske ytringer noe mer holdbare. Jeg håper jeg finner kommentarer som motsier personen, med fakta og kunnskap. Noen som kanskje ikke har gått på livet skole?
Politikk er politikk. Jeg legger meg sjeldent opp i hva folk mener om ulike partier. Det vil alltid være en uenighet her. Hvor mange skal vi slippe inn,- hvor mange skal vi kaste ut? Jeg tenker på disse menneskene bak sine skjermer, som taster i vei «få de ut alle sammen», «vi har ikke plass til flere!». Svake argument. Jeg tenker på hvor stort dette landet er. Plass er vel den minste utfordringen vi kan stå overfor. Jeg prøver å løsrive meg fra kommentarene. ‘Lykkejegere’ har blitt et ord jeg stadig støtter på. Ja vel. Om du hørte granater og kuler suse forbi deg hver dag, om du så ditt kjære hjemland i flammer, om du hadde mistet alt du eier, om du hadde mistet dine søsken, dine foreldre, dine venner, – ja, da er du vel en lykkejeger. Du som har mistet alt, – ting som ikke kan erstattes, du må da være på vei hit til lands for å stjele landets goder. Utnytte velferdsstaten, bruke såkalte «skattepenger» som menneskene fra livets harde skole mener de betaler, enda jeg mistenker halvparten av dem går på NAV.
Hvor ble det av medmenneskeligheten? Hvorfor er det så vanskelig å bare godta at noen mennesker trenger vår hjelp. En dag kan det kanskje være vi som trenger hjelp. Skal vi bare huskes som et land der folk fikk si sitt? Jeg slår av mobilen. Jeg kommenterer ikke i dag. Kanskje i morgen? Kanskje aldri. Jeg vil ikke ødelegge hele dagen til de stakkars menneskene på andre siden av skjermen, som ikke kan la være å komme med usmakelige kommentarer. De kan sitte der ved sine skjermer og taste i vei, med feilskrevne setninger, mangler på dobbeltkonsonanter, og ingen punktum. Jeg lar være å kommentere, for dumheten sin klarer de enkelt å få frem. Om det er en ting jeg skulle ha sagt til de er det bare, om det ikke er på tide å vurderer en annen utdanning enn livets harde skole.