Vi kjører lengre og lengre vekk fra sivilisajonen og foran oss, ute i ødemarken, skimter vi lyskastere og byggverk. Endelig har vi kommet fram til Tankwa Town! Dette er Afrika Burn, Sør Afrika sitt svar på USA’s Burning Man. Her gjelder ikke de normer og regler vi er vant med – ALT er lov! Du har ikke bruk for penger, grådighet fordufter, og lykkerusen fyller kroppen din. Her skal alt deles og nytes, og du finner alt du ikke viste du trengte. Det er en lekepark med mutantbiler og musikk, og hver kveld står enorme installasjoner og byggverk i flammer, og de feires. Folkene du møter her har lagt fra seg dress og dokumentmappe hjemme i rekkehuset og tatt på seg sin orangelysende kondomdress og sykler rundt på en sebra som ikke er en sebra. Det er en utopisk
boble som man ønsker aldri skal sprekke.
Tankwa Town er en midlertidig by som hver år formes av kunstnere, artister og deltakere. Hver år har ett eget tema og hvert år rives billettene bort på sekunder. Nettsiden til AfrikaBurn beskriver festivalen som en bevegelse laget av sine deltagere der målet er å skape ett inkluderende samfunn hvor kreativitet, fri utfoldelse og selvforsyning er grunnleggende. De ønsker å skape en ny verden.
Etter fire dager sprekker boblen og vi må tilbake til hverdagen – pengene, konsumet, stresset, utallige dealines og det konstante trafikkkaoset. Men på innsiden har det begynt å spire en liten kreativ hippie som alltid vil ønske å dra tilbake til ødemarken, der barnet i deg får leke, og ikke bare leke, men leke med flammer. Bedre blir det vel ikke?
CC – BY – Jolene Bertoldi: Flame thrower to help the San Clan along
I dag kan en oppleve å gå inn i det ene hjemmet etter det andre, og komme ut derfra igjen med det samme inntrykket; du har vært der før, og selv om du ikke vil trø føttene over akkurat den samme dørtrammen igjen, så vil du havne der igjen. De er alle like. Ikke identiske, selvsagt, de tilhører forskjellige hus med forskjellige romfordelinger, men de er alle like.
Interiørmoten i dag gjør at du i stor grad kan forutse hvordan hjemmet du trer inn i vil se ut. Kahlers «Omaggio», det er et navn som er kjent for mange. Litt for mange, kanskje. I hjemmene er det stort sett lyse møbler med pastellfargeinnspill, lyse trehvite stolbein, geometriske lysestaker og porselenshus for telys i vinduene. Ved siden av «Omaggio», så klart. «Omaggio» må alltid være på plass. Denne it-pyntegjenstanden er revolusjonerende i norsk interiørkunst. Hvorfor denne gjenstanden har blitt så populær, så vesentlig å ha på plass i et hjem i det moderne Norge, det er vanskelig å si. Fordi «Omaggio» er nemlig bare en vase. Den er hvit med fargede, horisontale striper, og det virker som den har evnen til å utgjøre en stor sosial forskjell.
For ikke å nevne «Omaggio» jubileumsvarianten – du vet du har kommet inn i et høykulturelt hjem når denne vasen i limited edition står plassert i vinduet, den med gullstriper. Høy status. Det er opptil flere annonser på finn.no som etterlyser jubileumsvasen. Det er mulig det er det faktum at jubileumsvasen er hakket dyrere enn de andre allerede overprisede vasene, som har ført til en forhøyet økonomisk status. Eller var det det at den spesielle utgaven av den hypertrendy vasen paradoksalt nok var vanskeligere å få tak i, som gjorde den så populær?
Er det en ting denne vase-moten har vist, så er det at vi vil alle ha de samme tingene. I klesbutikker i dag er det ikke unormalt å finne et stativ med opphengte «Best sold»-plagg. Det er veldig greit, fordi da slipper du å bruke energi på å lete etter plaggene som alle andre går med. Individualisme er ut.
Drep ikke en sangfugl er en roman fra 1960 skrevet av Harper Lee. I boken blir vi kjent med søskenparet Scout og Jem, som vokser opp i en liten by i Alabama. Faren deres er advokat, og får en vanskelig sak i hendene. En svart mann er tiltalt for å ha begått overgrep mot en hvit kvinne, og blir forhåndsdømt av lokalbefolkningen. Advokaten er klar over at sannsynligheten for at det ender med at en uskyldig mann dømmes til døden er stor, og der de fleste andre ville gitt opp, forsøker Atticus å bygge opp en sterk sak, basert på logiske indisier, som, dersom mannen var hvit, ville fått ham frikjent.
Vi følger denne familien i møte med lokalbefolkningen i forkant, under og etter rettssaken, hvor tvetydige holdninger kommer til syne: samtidig som det tilsynelatende virker som alle mener mannen bør bli dømt, forstår man at det ikke er tilfeldigheter at akkurat Atticus, som blir sett på som en rettskaffen mann, blir valgt for oppgaven.
I en tid der skjermen har tatt over hegemoniet for papiret, slår jeg et slag for lyden. Selv omgir meg selv med lyd. Særlig snakk. På smarttelefonen min har jeg flere nyttige app’er som gir meg tilgang til både lydbøker og podcaster on demand: Audible, Downcast og Stitcher er blant de jeg bruker flittigst.
Mitt forhold til stemmen går tilbake til barndommen. Iallefall er det slik jeg velger å forklare det freudiansk; min mor har fortalt meg at hun daglig drev høytlesing av bøker mens hun gikk gravid med meg. Når jeg vokste opp hadde vi ofte store sammenkomster der vi barn var en naturlig del av selskapet. Vi fikk selvfølgelig være barn, men min absolutte favorittaktivitet var å lytte til samtalene rundt bordene og i salongen. Ofte ble det sent, og jeg sovnet gjerne over et armlen mens jeg lyttet til den evige susen av anekdoter og diskusjoner. Jeg ble programmert til lytte.
Denne egenskapen stiller meg i en tilsynelatende passiv posisjon i forholdet mitt til informasjon og uttalelser, men for meg er lyttingen selve begynnelsen på mitt aktive forhold til verden: Jeg bruker lyden, mangfoldet av stemmer, som et medium for indre samtaler og engasjement rundt ulike temaer. Norsklæreren min sa til meg en gang at «Man skal ikke lese for å sluke, man skal lese for å bruke». Jeg leser fortsatt, men med smarttelefonen gjenoppdaget jeg lyden som en fast følgesvenn på øret. Et sett med ørepropper reproduserer mer enn en støy som tåkelegger landskapet og får meg til å fokusere på en bestemt oppgave; jeg tapper inn i strømmen av dialoger for selv å bli en del av dem. En verden av muligheter åpner seg opp.
Delar av dei som var medarbeidarar i Studentmorgon forrige semester. (https://www.facebook.com/Studentmorgen/photos/a.401360556595906.89639.401335559931739/885221601543130/?type=1&theater)
Me er no inne i nytt semster, noko som for Studentradioen i Bergen og Studentmorgon betyr rekruttering, og som for studentar betyr moglegheiter. – Ved å vera med i Studentradioen i Bergen får ein både praksis og erfaring som er kjekk å ha med seg vidare, og ein sosial møteplass kor ein kan bli kjent med nye menneske.
Studentradioen, som er hovudkonsesjonær på fire frekvensar, blei starta opp i 1982, og er dermed Bergens eldste lokalradio. Studentradioen blir dreven av rundt 180 frivillige medarbeidarar, fordelt på sju redaksjoner; nyhet, musikk, samfunn, kultur, humor & underholdning, nett og aktualitet. Som medarbeidar i Studentmorgon vil du vera del av det sistnemnte, altså aktualitetsredaksjonen.
Studentmorgon har tre timar lange livesending alle vekedagar, sendingane varer frå klokka sju til ti, og er slik del av morgonrutinane til mange studentar og andre som måtte peile seg inn på ein av radioens fire frekvensar, eller på nettradioen på heimesida, srib.no. I Studentmorgon er ein fire medarbeidarar som byttar på å vere med på sending, og den som ikkje er med på sjølve sendinga lagar gjerne ei nettsak eller eit innslag som blir spelt av i sendinga. Innhaldet i sendinga består av stikk, der ein tar for seg aktuelle saker ein har funne fram til på nettet, eller saker ein sjølv måtte ha på hjartet, av spalter som ein sjølv kan komme med forslag på kva skal gå ut på, fast på planen er også quiz, nyheiter og gjestar eller innslag.
Bergen Internasjonale Film Festival er i emning og sammen med Nobel Bopel Cornerteateret arrangerte de utekino søndag 23.08.20015. Det luefulle Bergensvært gjør at det ikke er uten risiko å arrangere en visning som dette. Det var hele 1600 digitalt påmeldte til visning av den Oscar-vinnende dokumentaren Man on wire fra 2008. Det var nok flere enn arrangøren som satt å trykte oppdater på Yr i forkant av visning som av naturlige årsaker var lagt til solnedgang. To dager før var værmeldingen lovende.
Foto: Værvarsel fra yr.no, levert av Meteorologisk institutt og NRK
Heldigvis vant filmvisningen denne gangen og flere hundre møtte opp til visningen.
Livet som en liten person er ikke alltid like lett når man stadig blir tatt for å være 12 år gammel. Har du noensinne opplevd å bli spurt om du har gått deg vill og hvor foreldrene dine er? Det har jeg. I en cigarbutikk i Chigaco var det en ansatt som ble bekymret på mine vegne, for det var ikke tillatt for folk under 18 å gå i den butikken. La meg bare få si at jeg er 21, og ble veldig fornærmet. Jeg er fortsatt fornærmet når jeg tenker over det. Folk bruker deg til å lene seg på, man blir løftet hele tiden, for å ikke glemme det midterste setet bak i bilen. Men det finnes selvfølgelig positive sider ved å være et lite menneske også.
Jeg kan jo begynne med det mest åpenbare: det kreves ikke så mye plass. Dette er en fantastisk fordel når det kommer til bussturer, flyturer og alt annet som innebærer å sitte i et standard sete. Vil jeg sitte på mine egne bein? Null problem! Fosterstilling på lang flytur? Sett i gang! Mulighetene er uendelige, men de fleste turer ender med at jeg er den eneste som kanskje har hatt det en smule komfortabelt. På bilder får jeg alltid være fremst, folk henter ting for meg, bussjåføren gir meg billigere billett av og til, dobbeltsengen er en himmel og så har jeg selvfølgelig kortere fallhøyde. Egentlig har jeg jo en hel haug med fordeler, og jeg er jo som regel fornøyd med å være den størrelsen jeg er!
Det å være student kan være utfordrende. Ikke bare er det vanskelig nok å finne ut av hva man skal putte i munnen for å livnære seg selv, men det er også utfordrende å dra kortet i kassen og frykte at det blir avvist. Hvor ofte hører man ikke de voksne ytre frasen «det er ikke synd på studentene, de må lære seg å leve litt fatteslig»? Personlig synes jeg synd på meg selv ettersom jeg har en elendig fantasi når det kommer til hvilke matprodukter jeg skal ordne meg. Etter lange skoledager og jobbvakter er fantasien svekket til de grader, og en middagsuke for meg ender opp med å være svært lite variert.
Jeg er stolt av å si at jeg til tider dytter i meg laks for å få de såkalte D-vitaminene i kroppen. Men jeg må dessverre skuffe dere ved å si at til tross for mitt brennende håp om å fortsette styringen i denne sunne retningen, så ender det hele like raskt som det nye sunne kostholdet mitt begynte. Jeg ender uheldigvis opp med taco, lasagne eller pizza litt for mange ganger og jeg skal ikke legge skjul på at boller er noe som virkelig faller i smak hos meg. Kanskje det er på tide å dykke litt ned i noen oppskriftsbøker og lære meg å kokkelere. Da ville mamma blitt stolt, og kanskje kroppen min også.
i 1768, satte James Cook seil på skuta si HMS Endeavour med kurs mot det hypotetiske kontinentet Terra Australis Incognita.Det ukjente hav- og potensielt landområdet byttet form, størrelse og rekkevidde opptil flere ganger før man til slutt fikk nailet det ned til Australia og New Zealand. Aristoteles hadde altså rett i at det ikke sto skjevt til her på jorden, men at den heller forholdt seg meget velbalansert med kontinenter både mot nord og syd. Etter to år på vift innom Kapp Horn, Tahiti, Borabora og New Zealand, ble Herr Cook første brite til å gå i land i Australia. New Zealand var imidlertid allerede blitt oppdaget av flatlandsskuta Heemskerck, eid av nederlenderen Abel Janszoon Tasman.
Endeavour malt av Thomas Luny, ca. 1768. Wikipedia Commons
I etterkant av at Man of Steel ble sluppet i 2013, har fanmiljøene ropt i ett. Filmen i seg selv var vel sikkert grei, men, hallo, Supermann drepte! For Supermann dreper jo ikke! Eller gjør han det?
«Jeg skulle gjort dette for lenge siden!» (Bilde: DC Entertainment/Warner Bros. Pictures)
Det sies ikke noe sted at Supermann ikke kan drepe. Supermann kan gjerne drepe, men han gjør det bare ikke, for han har et ansvar. Batman dreper ikke, han har en kodeks fordi han lider av PTSD. Det er ikke et eneste punkt slik at Supermann etter et traume har innsett at, slik som Marvels Peter Parker, store krefter må føre til stort ansvar. Supermann, eller Clark Kent, er en gutt som gjennom oppveksten har gått rundt og vært livredd for seg selv fordi over alt hvor han har gått, har han revet ned og ødelagt ting uten å ønske det. Gjennom dette har han lært seg at han må kontrollere seg selv og sine overmenneskelige krefter for å ikke skade de som er svakere enn ham, og dette er et ansvar han har tatt videre til det naturlige og logiske neste punkt. Han er en gud som går blant mennesker, og det er hans jobb å beskytte jordens innbyggere om det dukker opp noe som er like truende som han selv potensielt kan være.
Vi ser i Supermann at absolutt kraft ikke er korrumperende, slik mange ofte sier, men rensende. Gjennom hans utrolige styrke ser han ingen annen mulighet enn å være et forbilde. Og det er her Supermanns virkelige superkraft viser seg. Blås i alt det der med at han kan fly og er megasterk og har varmesyn og alt det der. Det er bare deler av den han er. Supermann gjør alltid det beste for menneskeheten, og han gjør alltid sitt ytterste for å garantere dens overlevelse. Han er som en far som beskytter barnet sitt mot skumle menn ved lekeplassen.
Og det er her Man of Steel feiler. Hva så om Supermann dreper General Zod mot slutten, det er jo faktisk det eneste som kan redde verden. Skal et jordisk fengsel liksom stoppe den største trusselen mot kloden noensinne? Nei. Hvor mange år tror du det tar før menneskeheten klarer å ta i bruk Fantomsonen, slik Kryptonerne klarte? Lang tid. Det som er galt i Man of Steel er alt som skjer i forkant. Filmen er ikke «Supermann mot Zod,» den er «Supermann mot bygninger»! I løpet av filmens 143 minutter er vi vitne til to nærmest kataklysmiske hendelser som en effekt av hensynsløse slåsskamper. Supermanns ansvar i løpet av Man of Steel er ikke å bare slåss mot General Zod, men å redde menneskelivene som står i fare rundt dette møtet mellom to guder. I stedet for å rive ned bygninger til høyre og venstre og rett foran og bak, bare for å gi Zod en nesestyver, skal Supermann passe på at ingen blir skadd. Hvor mange mennesker tror du døde i Metropolis dagen Man of Steel nådde sitt klimaks? Og etterpå går alt tilbake til det normale, og filmen avsluttes med snakk om baseballkamper og hoi og hei. Men det er dette som er urealistisk her. Etter en så kolossal hendelse er det umulig at baseball-lagene fortsatt lever.
Supermanns feil i løpet av Man of Steel er ikke at han drepte General Zod. Den store feilen er at han ikke gjorde det med én gang.
