I fem måneder jobbet jeg som engelsklærer for rundt 1800 elever i en mindre kinesisk by på østkysten av Kina. Elevene gikk i 1.-3. klasse, og hadde derfor begrenset engelsk vokabular. Likevel overgikk deres engelske vokabular mitt eget kinesiske med god margin. Du begynner kanskje å forstå tegningen.
Tegningen er nemlig av en stor kommunikativ utfordring. I dag reiser stadig flere til Sør-Øst Asia for å jobbe som engelsklærere. Organisasjoner verden over arrangerer TEFL-kurs (Teach English as a Foreign Language), som skal lære en å lære bort. Det er mange koder å knekke for å undervise i et språk uten å ha et fellesspråklig utgangspunkt.
Musesteg med elefantgestikuleringer
Monkey see, monkey do. Visuelle hjelpemidler ble essensielle for at elevene skulle forstå hva ordene som vi uttalte betydde. Uten powerpoint sto jeg for det meste på bar bakke, og frykten for at det tekniske skulle svikte lå alltid og lurte. Da blir kreativiteten definitivt satt på prøve. Hva gjør man når det ikke lenger er mulig å forklare for elevene med ord?
Denne utfordringen kan gjøre det vanskelig å møte progresjonsforventningene til skoleledelsen. Enkle øvelser blir vanskelige å formidle til klassen, og kroppsspråket må være klinkende klart. Bare det å forklare elevene at de skal snu seg til sidemannen for å øve seg på å si en strofe, kan bli komplisert. Eller det å forklare hvor tungen skal ligge.
– Repeat after me: season, sier jeg.
– Fifa, svarer de i kor.
– No, S – ss – season.
– Ss – fifa!
Rollen til en TEFL-lærer kan fort mistolkes som rollen til en logoped. Du peker mot baksiden av tennene hvor s-lyden blir laget, og i frustrasjonens øyeblikk er det ikke en veldig grasiøs undervisning som blir praktisert, når en energisk viser fram tanngarden sin til 55 seksåringer.
Google-bannlysing og blomstrende kreativitet
Behovet for engelsklærere er stort, noe som gjenspeiles i det utbredte fenomenet chinglish. Dette er et slags blandingsspråk mellom kinesisk og engelsk. Selv har jeg en teori om at ting kanskje hadde gått bedre dersom ikke Google, og herunder Google translate, hadde vært forbudt i Kina. Overalt ser en nemlig forsøk på engelsk skilting, med noe variert hell.
Men heldigvis – alt i alt så forstår en stort sett hva det er som blir formidlet. Exit og entrance kan jo strengt tatt være samme fysiske sted, alt etter om du skal inn eller ut, så hvorfor ikke slå det sammen til «exitrance»? Har du et handicap og må bruke toalettet for funksjonshemmede? Ingen bekymringer, bare bruk «no problem toilet».
Meet my fat friend
Språket er en utfordring i seg selv, men det er langt fra den eneste. I løpet av tiden i Kina opplevde jeg store forskjeller på det kulturelle planet, noe jeg også hadde forventet. Men selv om jeg prøvde å være forberedt på at alt kunne skje, så ble jeg overrumplet da jeg fikk observere engelsktimen til en av de kinesiske lærerne. De skulle nemlig lære å beskrive hverandre.
I takt med den direkte væremåten som kinesere har, så har de ikke en mer diskret fremtoning selv om de snakker på engelsk. På mange måter blir vestlige gester implementert i engelskundervisningen, noe som gjør at de lærer vestlige kulturuttrykk i form av høflighetsfraser, håndtrykk og lignende. Men enkelte ting forblir vesentlig kinesisk. Den kinesiske engelsklæreren fikk elevene til å reise seg parvis og introdusere vennen sin for klassen.
– Who’s your friend?
– My friend is tall and fat.
– Hello, nice to meet you.
Umiddelbart mistet jeg respekten for læreren som tillot elevene sine å reise seg opp og si noe slikt om klassekameraten si. Forbauselsen min varte i rundt ti minutter. Da fikk jeg sniktittet i læreboka til en elev, og oppdaget den tydelig forklarte læringsoppgaven, hvor «my friend» var tydelig beskrevet med adjektiveksempelet «fat». Det politisk ukorrekte opptrer i en annen liga i Kina.
Skjulte hverdagstriks
Ordningen med TEFL-undervisning i den kinesiske skolen kommer altså som et ekstratilbud til den vanlige engelskundervisningen med de lokale lærerne. I Kina er strukturen på læringskurven i skolen nøye lagt opp. Ut fra egne erfaringer kan jeg påstå at det ikke alltid blir tatt høyde for at utenlandske lærere har vanskeligere for å oppnå en tilsvarende klassekontroll. Her kan det oppstå mang en frustrert situasjon, både for TEFL-lærer og elevene.
Kinesiske lærere har egne triks for å beholde klasseroen, og det er ikke alltid engelsken deres er stødig nok til å klare å forklare dette videre. Noen gjengangere for å oppnå ro i klasserommet var det, for eksempel når læreren sa «three, two, one», så svarte klassen et synkront «O!». Og det ble dønn stille. En annen variant var å si «A, B, C», med «C, B, A!» som svar fra klassen. Denne teknikken var gull verdt, så snart jeg hadde lært meg den.
Med noen klasser tok det litt lengre tid. Desperasjonen min steg raskt da jeg en gang underviste i en klasse hvor ingen av de ovennevnte strofene fungerte på barna, og levenet i rommet bare fortsatte. Nei, hallo, dette går ikke, tenkte jeg. Til slutt begynte jeg frustrert å klappe i hendene for oppmerksomheten, samtidig som jeg forsøkte å overdøve dem med et «Hey, hey, hey!». Til min store overraskelse fikk jeg et enstemmig «Say OK!» tilbake, etterfulgt av stillhet.
Ved roten av en naturlig impuls ble koden tilfeldigvis knekt, og sjelden har selve mestringsfølelsen blitt opplevd som mer personlig vinnende. Kanskje er vi mer like enn vi skulle tro, likevel.
