Allerede på mandag begynner jeg å grue meg til onsdagen. Skjønt, ikke hele onsdagen, bare de tre kvarterene mellom 07.30 og 08.15. På disse tre kvarterene skal jeg altså gjøre en halv dags arbeid, i alle fall føles det slik.
Jeg har to barn, Storm (6) og Baste (3). Storm skal på SFO før skolen begynner. SFO åpner dørene 07.30. På dette klokkeslettet må vi stå klare utenfor døren, Storm, Baste og jeg, gjerne i pøsregn, og gjerne med litt småkrangling om hvem sin tur det er til å bruke min ekstremt kraftige hodelykt. Om vi er heldig, slippes vi inn tidsnok. Storm kler av seg yttertøyet, tar på tøfler, finner fram meldemappen og går mot klasserommet. De som har barn i denne alderen vet at denne prosessen tar fryktelig lang tid, da 6-åringer flest kun kan holde en tanke i hodet i underkant av et halvt sekund, med mindre det dreier seg om Ninjago eller Disney Infinity.
Når Storm er trygt levert, begynner jakten på Baste, som har gjemt seg på et av tre vanlige gjemmesteder. Problemet er at en rett linje mellom alle disse punktene utgjør minst 200 meter, og den rette linjen eksisterer kun i teorien. Er han bak døren, kommer vi oss fort videre, men om han gjemmer seg under trappen, kan vi legge på 5 minutter. Heldigvis kan vi en snarvei til barnehagen, så når Baste endelig er lokalisert, sparer vi minst ett og et halvt minutt på å snike oss ut på baksiden av skolen. På baksiden av skolen finnes det dessverre pinner. Store pinner, små pinner, tykke pinner og, Bastes favoritt, lange, tykke og tunge pinner. Det å velge seg en pinne han kan bære med seg det siste stykket bort i barnehagen krever selvsagt nøye vurdering, og tar sin tid. Ingen av mine hastige anbefalinger blir godkjent av den lille pinne-connoiseuren.
Når pinnen er bragt fram og godt skjult for små potensielle pinnetyver, går det heldigvis litt raskere. Baste kjenner rutinen, og gjør det som forventes. Dette er viktig for Baste, for han er jo stor gutt, så alt må gjøres riktig. Ja gjerne så riktig at det må gjøres om igjen om det ikke føltes riktig første gangen, til tross for mine protester: «Du trenger ikke ta på deg skoen igjen for å ta den av deg på riktig måte».
Klokken 07.59 løper jeg til bybanen, som på denne tiden fylles opp av småstressa småbarnsforeldre. Det er lett å kjenne dem igjen på det slitne blikket og de blå fotposene utenpå skoene.
Kl. 08.15 Er jeg utslitt, men på plass på datalab 106. Jeg er student og pappa, og onsdager mellom 07.30 og 08.15 er mitt lille helvete.