Author: Kim

Den 15. juli 1799 oppdaget den franske offiseren Pierre-François Bouchard en sten med inskripsjoner, da han var stasjonert i Egypt. Rosetta-stenen, som den senere ble kalt, viste seg å inneholde en melding skrevet på tre ulike språk, og ble nøkkelen til å forstå egyptiske hieroglyfer. Det skulle ta 20 år med studier før den franske filologen og egyptologen Jean-François Champollion kunne annonsere en oversettelse av de greske hieroglyfene på stenen, og enda lenger før man kunne lese og forstå hieroglyfer generelt.

I løpet av de drøye to tusen årene som gikk fra meldingen ble hugget inn i stenen, til vi klarte å dekode meldingen, hadde altså det egyptiske språket, både det skriftlige og det muntlige, endret seg i så stor grad at det krevde store ressurser over en årrekke for å forstå det igen.

Nå var ikke Rosettastenens melding rettet mot framtidige generasjoner, men den illustrerer likevel de store utfordringene kommunikasjon over store tidsspenn utgjør.

I 1981 samlet det amerikanske energidepartementet og Bechtelgruppen en håndfull vitenskapsmenn innen ulike felt til en prosjektgruppe som fikk i oppgave å kommunisere med framtidige generasjoner. Bakgrunnen var behovet for å identifisere, og advare mot, områder hvor radioaktivt avfall er lagret. Kjernefysisk kraft- og våpenproduksjon genererer store mengder radioaktivt avfall, og mye av dette kan være farlig for mennesker tusenvis, i noen tilfeller millioner, av år fram i tid.

Human Interference Task Force, som prosjektgruppen ble kalt, begrenset sitt kommunikasjonsansvar til 300 generasjoner, ca 10.000 år fram i tid, og gav oppgaven, og fagfeltet, navnet “Nuclear Semiotics”.

Radioaktivt avfall skulle lagres i Deep Geological Depositories, altså dypt ned i jorden. Dette skulle sikre avfallet for all framtid, i alle fall i teorien, men allerde i 2014 ble det oppdaget en lekasje ved Waste Isolation Pilot Plant (WIPP) i New Mexico, en påminnelse om behovet for å kommunisere farene i området for framtidige generasjoner.

Hvem er mottaker? Vi kan se på menneskers utvikling gjennom historien, og gjøre noen antagelser om hvordan utviklingen fortsetter. Utfordringen med dette er den akselererende teknologiske utviklingen vi har sett de siste hundre årene, en utvikling vi har store vansker med å se fortsettelsen på. Vil den medisinske utviklingen eliminere farene ved radioaktiv stråling? Med et tidsspenn på 300 generasjoner, vil også mennesker evolusjon, og kanskje geologisk utvikling være en del av regnestykket. Kan vi rett og slett anta at det ikke lenger finnes mennesker på jorden om ti tusen år?

For en så fjern fortid kan vi ikke gjøre noen pålitelige prognoser, vi kan kun gjette. Løsningen på dette problemet blir å ta utgangspunkt i at det er mennesker i framtiden, og at de kan dra nytte av informasjonen i en eller annen grad.

Vi kan anta at mottaker ikke er i stand til å forstå vårt skriftspråk, men vil de forstå symboler? Den ellers så oppegående astronomen Carl Sagan foreslo å benytte en hodeskalle over to ben i kryss. Dette symbole mente han var et universelt symbol for fare. Det samme symbolet har hatt en rekke betydninger bare i løpet av de siste hundre årene i ulike kulturer. Fra å være et symbol på gjenfødelse, et varsel om pirater, en merking av gift, til dagens populærkulturelle anvendelse der symbolet ikke lenger har en klar semiotisk mening. Det var klart at dette ikke ville kommunisere godt over store tidsrom. Andre symboler ville selvsagt også endre mening utfra kultur og kontekst, og de eneste tegnene som kunne tenkes å fungere, var ikoniske tegn, altså tegn som representerer noe gjennom figurlikhet. Å avbilde radioaktivitet gjennom figurlikhet er selvsagt ikke mulig, så derfor har vi konstruert et representativt symbol. Dette symbolet kjenner vi igjen som radioaktivitet, fordi vi har lært at det er det det betyr. Denne kunnskapen kommer sansynligvis ikke til å overleve i 10.000 år.

Om man skulle finne en måte å kommunisere til våre fjerne etterkommere, er det også et spørsmål om hvilket medium man skal benytte. Ingen metaller vil beholde formen etter så lang tid. Selv store skip med stålskrog begynner å falle fra hverandre etter et par tiår uten vedlikehold. Vi kunne ha konstruert store monumenter i sten, og bevart budskapet inne i monumentet, en løsning som har potensiale til å bestå i flere tusen år. En annen løsning, kunne være å etablere et system som sørget for å vedlikeholde og oppdatere informasjonen jevnlig. På denne måten ville informasjonen hele tiden være lesbar for samtidens mennesker, uavhengig av språk og kulturell kontekst. Svakheten med et slikt system vil være faren for at meldingen tolkes om igjen og om igjen, en støykilde som bare vil øke for hver iterasjon. Til slutt kan den opprinnelige meldingen ha mistet all mening, og “vokterne” kan avvikle systemet.

Om vi nå løste problemet med både semiotikk og forvitring av mediet, hvordan kan vi vite at framtidens mennesker vil følge våre advarsler? Kan vi ufortødent ha skapt en framtidig turistattraksjon på lik linje med pyramidene i Giza?

Til tross for at arbeidet med å kommunisere radioaktive områder for framtidige generasjoner startet for 35 år siden, finnes det ikke idag en etablert kommunikasjonsform. Dette til tross, ingen kan beskylde medlemmene i Human Interference Task Force for ikke å tenke utenfor boksen. Noen av forslagene deres involverer selvlysende katter, atomblomster med spesialkodet DNA, og egne religiøse ritualer for å holde meldingen levende over tid.