Å kommunisere med en pinne

For en tid tilbake havnet jeg i en diskusjon med en venninne. Vi satt i Grieghallen og ventet på at en av pianokonsertene til Rachmaninov skulle begynne. Hun kommenterte at hun mente dirigenten i grunnen spiller en overflødig rolle, orkesteret hadde da klart seg helt fint alene slik andre musikere gjør. Kanskje hadde hun rett i det hun sa, at det faktisk hadde vært mulig for orkesteret, til tross for sitt omfang på 101 kvinner og menn, å prestere vel så bra uten en som står og vifter med en pinne.

Likevel gikk jeg umiddelbart i forsvarsposisjon. Jeg har utallige ganger sittet på den andre siden av dirigentens podie, konsert etter konsert har jeg fulgt hver minste bevegelse dirigenten gjør. Alt fra veiving med armer til en imponerende variasjon av ansiktsutrykk. Ja, mimikken i seg selv kan være en Oscar verdig. Kall meg gjerne bastant, men dette er min påstand: Dirigenten er jo den viktigste av dem alle! Dirigenten er konsertens superlim.

De som holder på med improvisasjon har et annet syn på det, men når over hundre musikere skal samkjøres, bør noen ta ansvar for å holde takten. En felles takt, vel å merke. Jeg er absolutt ikke for et anarki på scenen. Men heller ikke et enevelde. Min påstand er jo at det som foregår på scenen er en kommunikasjonssituasjon. Men denne kommuniseringen; går den egentlig begge veier? Eller er det dirigentens viftende monolog og hule hånd som råder?

Et universelt språk

I mine øyne er noe av det mest fascinerende med musikk, det at du kan gi en musiker et ark med smale, horisontale streker og dekorert med noen prikker her og der, og det vil bli tolket og omgjort til musikk uansett hvor i verden du befinner deg. Notesystemet er et universelt språk som gjør det mulig å kommunisere musikk på tvers av landegrenser, språkbarrierer og århundrer. Tenk at vi den dag i dag kan ta frem en note skrevet av Mozart på 1700-tallet, og høre det samme som han hørte i sitt eget hode da han satt og komponerte for seg selv i datidens Wien. Eller for eksempel hans første symfoni, som han komponerte som åtteåring hjemme i fødebyen Salzburg.

For meg virker det nesten utrolig at så mye informasjon, så mange lyder og klanger, kan komprimeres til små prikker på et ark. Nå vil kanskje noen argumentere med det faktum at dette kun er en brøkdel av all den informasjon som kan lagres elektronisk på for eksempel et minnekort. Eller at det vel er nøyaktig det samme som skjer nå mens jeg skriver dette ved å taste inn ulike bokstavkombinasjoner. Men til gjengjeld er prikkene, eller notene, nok til å sette et helt orkester i sving og skape alle tenkelige, og utenkelige, harmonier. Det er et universelt språk som kan forstås av alle – men allikevel tolkes forskjellig. Og igjen kommer dirigenten på scenen.

Harmoni og dissonans

Det har vært stor medieoppmerksomhet rundt Harmonien det siste året. Vårt Lands anmeldelse av jubileumsgallaen 8. oktober, trekker frem nettopp dirigentens avgjørende rolle under fremførelsen: ”Andrew Littons «saftige» form for musisering gikk til full uttelling i Maurice Ravels Daphnis og Chloë, det skal mage til for å få dette svære, duvende verket (med svært kor, ypperlig gjort denne kvelden) på styr. Bare beundring å melde for hans evne til å lokke fram det lengselsfullt nostalgiske i musikken, minner om svunne tider og tapte horisonter.” (Vårt Land, 2015)

Litton ilegges stor ære for konsertsuksessen og hylles for sin evne til å “lokke fram” følelser i musikken. Så var heller ikke dette en vanlig konsert, men en storslått fest som markerte finalen for en sjefsdirigent og preludiet til en annen: Ed Gardner. Selve dirigentbyttet ble markert ved overrekkelsen av Edvard Griegs gamle taktstokk.

Da jeg som liten spilte tverrfløyte i det lokale skolekorpset, anså jeg vel egentlig aldri dirigenten som noe mer enn en voksen som skulle holde ro og orden blant rekkene av småtroll som hadde fått hånden i sitt første instrument. Slik blir det nemlig bråk av. Og det kan bli bråk av mindre: Edvard Grieg holdt ut i kun to år som sjefsdirigent for Harmonien (mot Littons hele 12 år). Det gikk raskt fra harmoni til dissonans, og herr Grieg gikk i protest. I sitt oppsigelsesbrev akket og bar han seg: Tenk at de kvinnelige musikerne kunne utebli fra generalprøven på grunn av et simpelt BALL! Uhørt!

Orkesterets puls

Som sanger er jeg smertelig klar over den viktige rollen en dirigent spiller under konsertene – men også øvelsene våre. Fra vi kaster vårt første blikk på partituret, er det dirigenten som leder an. Det sies at koristers hjerter synkroniseres når de synger sammen. Dirigenten er orkesterets pulserende hjerte. Det skjer noe magisk i samspillet mellom orkester, kor og dirigent. I ukesvis, minst, har de slitt sammen, terpet og finpusset, helt til siste øyeblikk: Premieren, nå får det briste eller bære. Jeg unner alle å oppleve en klassisk konsert fra orkesterets perspektiv. Å følge dirigenten idet han gir liv til hver eneste lille note med hele sin kropp og sjel. Selv hver lille muskel i ansiktet formidler en følelse, en stemning, og litt etter litt vekkes komponistenes toner til live igjen og igjen.

 

N.N. (2015) Bergensfest til siste tone. Vårt Land [Internett], 9. oktober. Tilgjengelig fra: <http://www.vl.no/kultur/bergensfest-til-siste-tone-1.419017> [Lest 11. oktober 2015].