Et av studentradioens nye programmer heter «Ubehagelig Godt», og handler om seksualitet – det kjente og det ukjente. Dina Kleivdal Ommundsen begynte programmet for å ytre til sine medstudenter at seksualitet ikke er noe som må snakkes om bak lukkede dører, og for å ryste samfunnets snerpete syn på sex.

Etter å ha vært aktiv i studentradioen i snart to år, ville hun i begynnelsen av året starte sitt eget program som handler om sex. En av grunnene til at Dina ville starte et slikt program var som hun selv sier:

– Selv om vi lever i et liberalt samfunn, er seksualitet fremdeles ikke noe man diskuterer i all offentlighet. Jeg synes at sexprat i Norge generelt er veldig overfladisk, og jeg vil gjerne se litt mer frigjørelse i form av å kunne snakke om følelser rundt sex og i form av at man få lov til å fortelle om de tingene man gjør, som kanskje ikke alle gjør. Vi prater kun om våre egne opplevelser i programmet. Vi bare setter oss ned i sofaen og prater. Alt er totalt improvisert og så kommer det gode samtaler ut av det.

– Jeg har alltid hatt lyst til å ha mitt eget radioprogram og seksualitet er noe jeg brenner for. Folk skal få lov til å vise det, hvis de har det og hvis de vil. En dag så satt jeg med noen venner og vi snakket om hvor gøy det hadde vært å ha et sexprogram, også tenkte jeg mer og mer over det, og voilà. Jeg tror også radio er en fin start. Den er et fint virkemiddel, og folk fokuserer faktisk på det du sier. Det som er så bra med podcast er at man kan høre på det mens man tar seg en tur, lager middag eller er med venner. Jeg vil at folk skal høre på det, og at de skal bli inspirert.

Hva ønsker du å kommunisere? Hva er målet med dette programmet?

– Jeg vil formidle at uansett hva du føler så er det greit. Og det er lov å være redd, det er lov å føle skam, og det er hvertfall lov til å føle glede og nytelse over ting. Det er jo lettere å snakke om enkelte ting, men kommunikasjon mellom partnere er alltid viktig, og det er det vi prøver å si. Det er også for å løfte skamgrensen litt opp, for å gjøre det enklere å snakke om sex og følelsene rundt det.

– Det som ligger ute nå er fortsatt sånn lettbent prat. Det er kanskje fortsatt litt overfladisk men jeg har jo lyst å pushe det litt mer over på den provoserende delen. Men akkurat nå er vi humorredaksjon så det er litt vanskelig å trosse alle produsentene og redaktørene, men det er så mye som man kan snakke om når det kommer til sex så vi kommer nok til de «mørkere» tingene etterhvert. Det er folk som blir voldtatt og snakker om det, folk som gjerne vil ha sex men som ikke har det, og folk som er kresne. Så når jeg snakker om mine opplevelser, så vil jeg at folk som lytter skal tenke på at det de gjør faktisk ikke er unormalt, men at det er helt greit. Jeg vil at folk skal føle seg mer komfortabele i sin seksualitet etter at de ha hørt på meg snakke om mine opplevelser.

Ingen revolusjon uten konfrontasjon –                                                                         Tror du at du er ekstrem, og at det du gjør sjokkerer folk?

– Nja, jeg vet ikke. Jeg hører jo på det jeg sier om og om igjen når jeg redigerer, og jeg snakker jo om sex på en daglig basis, så for meg blir det litt kjedelig å høre på. Men jeg vet også fra andre at jeg er en veldig åpen person som ikke har så mange hemninger eller grenser om hva jeg kan snakke om. For meg blir da alt jeg snakker om kanskje litt banalt. Men i forhold til noen ting er jeg kanskje litt ekstrem, hvertfall hvor åpen jeg er.

– Det morsomste er jo at det er mest venner som sier at jeg kanskje ikke burde gjøre det, at jeg kanskje ikke burde snakke om alt. Men jeg står på mitt, jeg er meg, men det er helt greit at andre ikke deler mine synspunkter. Noen av de blir flau over meg, det er kan være sårende, men det nytter ingen. Jeg tar det ikke veldig inn på meg. Med programmet prøver jeg å få folk til å høre og tenke på seg selv. Hvis noen får glede av noe så syns jeg de burde gjøre det uten å tenke for mye på hva andre syns om det. Det er det jeg gjør. Men jeg er jo bare 21, og som alle andre prøver jeg og bare å finne ut hva jeg liker.

Revolusjon i sitt første stadium

Studentradioen i Bergen er en fantastisk plattform for folk som Dina til å prøve seg fram og utvikle ideer. Og selv om «Ubehagelig godt» kanskje ikke kommer til å utløse den seksuelle revolusjonen Dina håper på, så gir programmet i hvert fall noe å tenke på. Vår seksualitet burde ikke være noe å skamme seg over eller skule – det er en naturlig del av oss som samfunnet har gjort til et tabu-tema.

«Ubehagelig Godt» er en begynnelse, og et bevis på at folk er interessert og ønsker å kunne snakke om sin egen seksualitet uten skam. Man trenger ikke en ny Woodstock for å kunne leve ut sine seksuelle drømmer, bare en bredere aksept for mangfoldet. Kanskje det er nettopp en provokasjon vi trenger for å kunne åpne oss til seksualitetens mange fasetter.

Varg Lukas Folkman kom til Bergen hausten 2014, og noko som starta som ein nysgjerrighet for det skrivne ord førte han raskt opp og fram i studentmiljøet. Til trass for at han studerer filosofi og hevder å vere utstyrt med særdeles dårleg grammatikk, har han funne seg til rette i mediebransjen og sit no som kulturredaktør i STOFF.

Eg møter Varg til ein kaffi på Blom og er nysgjerrig på korleis ein filosofistudent forviller seg inn i rolla som kulturredaktør, og kva tankar han har rundt kommunikasjon og språk.

– At eg snubla inn i rolla som kulturredaktør er eigentleg ganske tilfeldig. Eg hadde ikkje så mykje forhold til Stoff før eg melde meg inn. Dei hadde berre gitt ut eit par utgåver, så såg eg ei venninne som lyste ut behovet for medarbeidarar. Eg søkte, tenkte det kunne vere gøy å prøve seg på, så vart eg kalla inn til intervju hos sjefsredaktør. Interessen gjekk begge vegar, og vipps var eg inne i mediebransjen.

Det er ikkje berre berre å vere kulturredaktør i ei forholdsvis lita avis. Ein må belage seg på å vere tilgjengeleg store deler av døgnet. Berre i løpet av intervjut plingar det opptil fleire gongar i Varg sin telefon med jobbrelaterte meldingar. Ein må også bu seg på å gå ut i felten sjølv, og han er ikkje redd for å ta på seg journalist- eller anmelderskoa og ta seg ein tur på konsert eller teater.

– STOFF er ikkje sånn ein setjer seg ned med tre timar om dagen. Arbeidet med Stoff tar mykje plass som facebookmeldingar samt delegering av anmeldelsar og sakar som må skrivast. Eg er nett no den einaste teateranmeldaren i avisa, og skriv elles ei spalte om film. I tillegg skriv eg ein del saker dersom me har dårleg tilgang på journalistar. I forrige utgåve skreiv eg til dømes tre saker.

«Bergen» med liten «B»
Til trass for ansvaret og rolla han speler i avisa merker Varg at det somme gonger kan vere utfordrande å lese korrektur.

– Eg står ansvarleg for kvaliteten på tekstane når dei kjem ut. Og eg er jo fryktelig dårlig på grammatikk, så skrivefeil legg eg ikkje alltid like godt merke til, noko som eigentleg er litt sjølvmotseiande når eg skriver i avis. Eg klarte til dømes å skrive «bergen» med liten «b» i forrige utgave. Det er litt uheldig, og eg fikk høyre det.

Han er likevel rask med å spesifisere at grammatikken kanskje ikkje er det største hinderet han har møtt.

– Eg var jo sjefsredaktør i skuleaviskonkurranse på ungdomsskulen, der kvar klasse skulle lage si eiga avis. Og me kom på ein dundrande sisteplass med det som blei beskreve som ein av skulehistoria sine dårlegaste aviser, ler han. Eg har ikkje nevnt det så ofte. Trur heller det blir sånn som, hvis eg blir stor mediemann i fremtida, kan vere litt gøy å dra opp.

Litterær-journalistisk skriving
Framtida for unge studentar i dag er ofte flytande, og her er Varg inkje unntak. Sjølv om han nett no studerer filosofi, har han òg interesse for samanliknande politikk og økonomi, og ser ikkje bort frå at han kan ende opp på SV-fakultetet etter kvart. Ei anna framtid inneberer eit ynskje om å kunne komme inn på Skrivekunstakademiet for å videreutvikle skriveevna og interessa for fiksjon og prosa. Kva utfordringar kan interessa for litterær verdi, lyrikk og prosa ha i møtet med journalistisk skriving?

– Du har jo eksempel på journalistar som er glad i å finne på ting. Du kan gjere eit intervjuobjekt mykje meir spennande enn det det er. Som journalist har du både makt og ansvar. Dersom du sender sitatsjekk til eit intervjuobjekt og du har gjort sitata hans mykje bedre enn kanskje han sa det sjølv, så skal det kanskje litt til før han seier nei til å få det på trykk. Eg syns likevel i utgangspunktet at journalistikk og litteratur heng saman. Mykje journalistikk er kjedelig, og eg syns det er spennande med journalistikk som tør å vere litt fri i formen og kanskje litt meir skjønnlitterær. Ikkje nødvendigvis skjønnlitterær som i det å finne opp historien, men at du er kreativ i måten du formulerer deg på.

Vidare fortel han at han godt kunne tenkje seg å skrive for magasiner med friare form.
– Du har ein del magasiner i utlandet slik som The Atlantic og New York Review of Books der du får inn folk som skriv lange saker basert på enten bøker eller hendingar, til dømes der dei skriv personlige tekstar korleis dei opplevde Occupy Wall St., som eg synes er veldig spennande. Du får rom til å skrive og formulere deg på nye måtar. Kreativ prosa om alvorlige temaer.

– Det er ikkje så mykje rom for det i Noreg, det er ikkje så mange magasiner der du kan skrive på den måten. Kanskje landet er for litt for lite? Avsluttar Varg.

I tråd med utviklinga i resten av samfunnet, har òg Universitetet i Bergen byrja å ta skritt i retninga av meir digitalisert undervisning. Ein del av denne satsinga, er å finne ved Dragefjellet lærings- og formidlingssenter. Sjølv om avdelinga per dags dato ikkje er veldig stor, famnar den om forskjellige oppgåver som på ulike måtar går ut på å formidle innhald frå forelesarar og professorar til ulike mottakarar.

Avdelinga vert leia av visedekan for digitalisering Knut Martin Tande. Ved avdelinga jobbar det to produsentar av digitalt innhald. Eg har tatt ein prat med Tim Christian Wassmo, ein av dei som jobbar der, for å ta eit nærare blikk på kva som skjer bak kulissane i denne prosessen.
– Akkurat kva me arbeidar med ved Dragefjellet lærings- og formidlingssenter kan vera vanskeleg å definera skikkelig, seier Tim Christian. Me har mange forskjellige arbeidsoppgåver, og me gjer sjeldan det same to dagar på rad. Ein dag kan me jobbe med å lage rekrutteringsvideoar for eit fagområde, ein annan dag kan me jobbe med å produsere grafikk, og ein tredje kan me arbeide med innhald retta mot Internett. Men på eit generelt plan kan ein seie at me jobbar med å digitalisering av undervisning og formidling.

Jobbar for heile universitetet
Avdelinga er lokalisert på det juridiske fakultet, er det ikkje berre dei juridiske faga som tar steget inn i den digitale verda.

– Me har oppdrag frå heile universitetet, fortel Wassmo. Akkurat no jobbar me med rekrutteringsfilmar for humanistisk fakultet, som fungerar som reklame for dei ulike studia. Me jobbar i tillegg med noko som vert kalla ”flipped classroom” for engelsk sitt introduksjonsfag. Her får studentane moglegheita til å stille meir forberedt til undervisninga ved at me filmar forelesarane på førehand og lagar videoar som kan sjåast på Internett i forkant av forelesinga.

Formatering av format
Ein av utfordringane med digitaliseringa er at ein må tenke nytt om korleis ein best kan formidle eit bestemt innhald; for det er forskjell på korleis stoffet må presenterast for å fungera på film kontra forelesning.

– Det som fungerar i ein forelesningssal, fungerar gjerne ikkje på same måte på film. Når ein jobbar med eit digitalt medium må ein gjerne vera meir konkret og spissa. Dette er viktig for å halde på merksemda til sjåaeren, som gjerne har fleire distraksjonar rundt seg heime enn den har i ein forelesningssal. Det er i det heile andre krav til båe det narrative og pedagogiske aspektet i eit filmatisk innhald enn det ein kan stille i ein læringssituasjon med moglegheit for direkte interaksjon.
–  Ein av fordelane med å presentere innhald på film er at ein digitalt kan ta med studentane med i felten, om det så skulle vera i ein rettssal eller ved ein arkeologisk utgravingsstad. Grafikk og forelesningsmateriale kan klippast saman og balanserast slik at det vert skreddarsydd til det faglege formålet.

Kjem bodskapen fram?
Men det er og utfordringar knytt til det å formidle andre sitt innhald. Ein må ta hensyn til den opphavelege bodskapen, samstundes som det ikkje kan leggast skjul på at enkelte aspekt må endrast for å gi innhaldet ein form som passar for det mediet den skal presenterast i.

– Når det kjem til formidling av innhald, let me det faglege vere opp til dei som har kunnskapen om det. Men me må sjølvsagt sette oss inn i temaet det er snakk om. Dersom me ikkje hadde gjort det, kunne me vanskeleg ha presentert innhaldet i eit digitalt format samstundes som me kunne sei oss sikre på at bodskapen var ivaretatt. Korleis me stiller oss til det faglege innhaldet varierer sjølvsagt frå prosjekt til prosjekt.

Tek vare på dialogen
Dei fleste vil nok seie at aukt digitalisering av undervisninga er positivt. Ein vil over tid få letta arbeidstrykket på forelesarane, samstundes som at materialet vert lettare tilgjengeleg for studentane. Men det finst dei som meiner at ein ved digitalisering mister ein viktig del av læringa, nemlig det aspektet der studentane møter kvarandre og diskuterer seg imellom og med forelesar.

– Sjølv om undervisninga vert digitalisert, mistar ein ikkje relasjonen mellom studentane og forelesaren. Studentane kan til dømes, ved å ta i bruk den nye læringsplattformen Mitt UiB, stille spørsmål direkte til forelesar i eit forum der andre studentar òg kan sjå svaret. Dette gjer terskelen for å stille spørsmål lågare samstundes som forelesar vert meir tilgjengeleg utanom forelesing. Forelesingsvideoane er uansett ikkje tiltenkt som ein erstatning for møtet mellom studentar og formidlar. Det er heller meint som eit verktøy for repetisjon. I tillegg lagar me materiale som skal brukast som supplement, der studentane til dømes kan sjå det digitale innhaldet på førehand slik at det i forelesinga vert meir tid til diskusjon og refleksjon. På denne måten legg den digitale framstillinga av undervisningsmaterialet til rette for for tovegskommunikasjon.<

 

Tekst: Guro Sivertsen Prestegard

GameIT bruker spill som ‘The Sims’, ‘Minecraft’ og ‘The Secret of Monkey Island’ som verktøy for å undervise studenter som skolen har sviktet.

Av Christi Elin

Stig Andreassen fullførte en master i digital kultur ved universitetet i Bergen våren 2015. I dag jobber han som prosjektleder på ikt-huset i Oslo, hvor han jobber med et prosjekt kalt ‘GameIT’. GameIT er et spillbasert undervisningsprogram for unge voksne mellom 18 og 30 år, i fagene arbeidslivkunnskap, norsk, matematikk, samfunnsfag og engelsk (Ikt-huset). Studentene skal ikke bare tilegne seg kunnskap, men også lære hvordan å fungere på en arbeidsplass. De lærer å samarbeide og kommunisere med hverandre gjennom spill som ‘The Sims’ og ‘Keep Talking and Nobody Explodes’. ‘The Secret of Monkey Island’ blir brukt som et verktøy i engelskundervisning, og ‘Minecraft’ brukes i matematikkundervisning. I dag har de et undervisningsopplegg for 10 uker, men ønsker etter hvert å utvide kurset til 20 uker.

– Vi jobber med å bruke dataspill som læringsverktøy for voksne som falt ut av skolen under videregående, forteller Andreassen.
Videre forteller han at kurset fremdeles er under utvikling, men at de har fått i gang en pilotversjon. Planen er å utvide til et fullstendig kurs som skal brukes til voksenopplæring blant unge voksne hos NAV. Ikt-huset er hovedleverandør av datakurs til NAV Oslo og er spesialister på ikt opplæring (Ikt-huset). Andreassen forteller at spillbasert læring er veldig tidsriktig og ønsket undervisningsform.

Spill og fordommer
Til tross for dette møter spillbasert læring en del fordommer. Det kan forklares med at spill i seg selv har møtt mange fordommer. Dataspill er noe de fleste først og fremst forbinder med lek og en måte å bli underholdt på. Dataspill får også gjerne skylden for at ungdom havner utenfor skolen i utgangspunktet.

– Det er lett å overbevise folk når man først får snakket med dem. Vi har mye forskning og dokumentasjon på at dataspill som læreverktøy fungerer, men vi møter ofte stengte dører, sier Andreassen.
GameIT kan vise til flere vellykkete prosjekter internasjonalt, samt at de har gode erfaringer selv fra området (Ikt-huset). GameIT er derimot de første som prøver å få igjennom et slikt prosjekt i Norge, og Andreassen forteller at det dermed tar mye tid å overbevise de ‘rette’ personene om potensialet.

– Dataspill har positive sider som kan utnyttes når det er snakk om læring. Spillet ‘Torch Light 2’ er blant annet allerede brukt en del i Danmark. ‘Torch Light 2’ er et actionspill som appellerer til mange, og er et eksempel på et spill som har fungert i undervisningssammenheng, forteller Stig.
GameIT bruker ‘Torch Light 2’ for å undervise elever i matematikk, sammen med spill som ‘Minecraft’, og har hatt gode erfaringer med det.

Hvorfor er spill et godt læreverktøy?
– Dataspill er en multimodal kommunikasjonsform, og det er denne multimodaliteten som GameIT utnytter. Spill gir direkte feedback når man samhandler med det. Det er interaktivt og inneholder mange ulike elementer, som lyd og levende bilde. Og sist men ikke minst så er det i mange tilfeller sosialt, forteller Andreassen.
Videre forteller han at spill er et medium mange unge har et forhold til. For mange er spill et kommunikasjonsverktøy. Det er mange lojale samfunn bygget rundt forskjellige spill. De utvikler gjerne egne (stamme)språk og måter å kommunisere på.

– Det at man både kan interagere med et spill og kommunisere med andre deltakere gir gjerne spillerne større motivasjon til å fortsette å spille. Motivasjon er viktig når man skal lære noe. Når man hele tiden får se utbytte av handlingene man gjør fører det gjerne til at motivasjonen øker og læringen oppleves som gøyere. Alle liker å mestre noe, og spesielt hos elever som allerede har falt utenfor vanlig opplæring i skolen er det nøkkelen for å få dem til å fortsette, uttrykker Andreassen.
Videre forteller han at et spill behandler alle spillere likt. Det gjør at eleven blir akseptert slik som den er og får akkurat de samme forutsetningene for å forstå og mestre spillet som alle andre. Spilleren får ta del i en verden som kommuniserer historier og informasjon. Noe Andreassen forteller kan oppleves som nært, da man tar en aktiv del i noe.
– Når man for eksempel bruker spill som ‘Minecraft’ til å undervise i matematikk, så får studentene en visuell kobling mellom tallene og får mulighet til å se sammenhengen til det de jobber med, forteller han videre.

Egen historie fra spillverden
– Spill er noe som har gitt meg mye. Det har først og fremst vært underholdning, men spill har også lært meg mye uten at jeg har vært klar over det. Et spill jeg ønsker å trekke frem er ‘Civilisation’ og måten det spillet forteller historie. ‘Civilisation’ viser også hvordan historie kan utvikle seg og vekket min interesse ulike historiske personer og historiske underverker, forteller Andreassen.
Denne nysgjerrigheten gjorde at Andreassen leste seg opp på historiske figurer og underverker. Spill har en påvirkningskraft på den som spiller, og mater spillerne med informasjon. Når man setter spørsmål til denne informasjonen og reflekterer rundt den har man mulighet til å lære, og ikke minst å forstå hva man allerede har lært.

Kilder

• Ikt-huset. «GameIT». Ikt-huset. Lest 29.02.2016. http://ikt-huset.no/apne-kurs/gameit
• Ikt-huset. «NAV kurs». Ikt-huset. Lest 29.02.2016. http://ikt-huset.no/nav-kurs

Foto: Illustrasjon av ClkerFreeVectorImages

Av: Nadia Jdaini

                      Barnehagen med en sans for humor

Informanten i dette intervjuet er anonym, med hensyn til personvern av kolleger og barna i barnehagen. Informanten blir i intervjuet nevnt med fiktivt navn og alder.

Det gøyeste er å få være tilstede i øyeblikkene, sier Line (35). Line er utdannet førskolelærer, eller som nå heter barnehagelærer, med fordypning i administrasjon og organisasjon. Hun jobber som pedagogisk leder i en barnehage i Bergen og syns det gøyeste er å få være en del av både de store og små øyeblikkene i barnas hverdag.

-Jeg blir aldri ferdig med å lære, sier Line

Hun holder på med en videreutdanning innen pedagogisk veiledning.
Engasjert og med godt humør forteller hun at videreutdanningen i pedagogisk veiledning handler om å hjelpe voksne se sin egen kunnskap. Hvor viktig det er å forstå seg selv.

– Vi lærer ulike refleksjons-metoder og metoder for å lære om hvordan bruke vår egen kunnskap.

Line forteller ivrig. Hun har alltid drømt om å jobbe i barnehage.
Drømmen gikk  i oppfyllelse da hun begynte å jobbe som støttepedagog i barnehage.

-Jeg fikk jobbe med barn som hadde spesielle behov. Da fikk jeg muligheten til å bruke mye av den pedagogiske lærdommen, både teorien og praksis. Dette har gitt meg en enorm lærekurve, som blant annet har oppmuntret meg til å begynt med en videreutdanning.

Hva er det beste ved å jobbe i barnehage?

-Det beste med denne jobben er responsen du får fra barna. Det å se at barna mestrer, vokser og kommuniserer med oss og hverandre.

Hva går din jobb ut på?

-Det å være en pedagogisk leder handler om
ha ansvar for de arbeidsoppgavene min avdeling skal gjennom hver dag.
Det er jeg som planlegger den pedagogiske delen, som meg og mine kolleger skal videreformidle til barna.

Ansvaret stopper ikke der. Line har mange ulike kommunikasjonssituasjoner å ta stilling til,
men det er noe hun trives med. Da Line som leder liker å inkludere og lytte til sine kolleger.

Hvordan videreformidler dere informasjon/kunnskap til barna?     

-Det er mange måter å formidle, sier Line.
Engasjert visualiserer hun med hendene hvordan en kommunikasjonssituasjon foregår.

-Vi har ofte en til en samtaler med barna eller barna har det mellom seg.

Gruppesamlinger med sang, eventyr og musikk er også veldig stas.

Ivrig tegner hun en tavle med hendene i luften.                                                                  Foto: Eommina                                                                                                                                                                                                       -Vi bruker dag-tavle. Det er en oversikt over hvordan dagen til barna ser ut.
Der finner barna bilde av seg selv, hvor de kan se hvem som skal være ut og inne.
Det er en god støtte, de husker dagen sin.  Alt blir veldig forutsigbart for dem.
Line mener det er flere måter å formidle kunnskap til barn på,
men noe av det hun ser på som det mest spennende, skjer gjennom lek.

-Sang, tull og tøys er med på å skape trygghet til å lære og utforske verden.

 

 Prøver barna å videreformidle de voksens ord og handlinger mellom seg?

Line ler godt. Dette er noe som gjør jobben med barn til det gøyeste, å se alle de øyeblikkene barna gjenskaper og har forstått på sin måte.

– Barna prøver i aller høyest grad å formilde budskapet til hverandre.

Line visualiserer med hele seg, hvordan et rollespill fra barna kan se ut.

-Barna liker ofte å kopiere oss voksne fra samlingsstunden. Da setter de seg ofte i en ring, hvor den ene går inn i rollen som voksen. Det morsomme er at barna har sett særtrekk ved oss voksne som de gjenskaper i rollespillet, som å vifte engasjert med hendene, slik jeg ofte gjør.

Line komme på et nytt eksempel, som hun selv syns er veldig artig og sjarmerende.

-Ofte har vi voksne ett barn eller to på fanget, dette vil også barna prøve. Da er det ofte at en liten tass sitter med en på hvert lår. Det morsomme med det er at denne lille tassen forsvinner nesten men to like stor på fanget. Også snufser de litt, for de var ikke så lett som når vi voksne gjør det.

                                                                      Foto: Illustrasjon av ClkerFreeVectorImages

Hvordan opplever du formidlingen av informasjon til kolleger?

– Jeg har ikke alle svarene. For meg er det viktig å lytte til mine kolleger.

Line sine egenskaper til å inkludere sine kolleger i avgjørelsesprosesser,
og lytte til hvilket budskap de har å meddele, skaper et godt miljø på avdelingen.

Hva er det mest utfordrende med å kommunisere til kolleger?

– Det å være tydelig nok kan være utfordrende.
Kommunikasjonen kan være preget av den individuelle forståelsen av budskapet.

Med et stort smil og den forståelsesfulle leder som Line er, finnes det alltid løsninger.

– Humoren er viktig. Det er viktig å møte misforståelser med godt humør.
Det går aldri utover barna uansett hva det skulle gjelde, vi er dyktige til å samarbeide.

Line humrer litt og legger til en kommentar.

– Det ender ofte med morsomheter. På mange måter kan en si at litt morsomme misforståelser bidrar positivt til arbeidsmiljøet.
Vi får en intern humor mellom hverandre.

 

Føler du er du har blitt flinkere til å lese mennesker? 

-En blir dyktig til å ha en forståelse for andre mennesker kroppsspråk, sett i forhold til hvordan de uttrykke seg verbalt.
Line har et lurt smil om munnen.

-Jeg har kanskje blitt litt modigere til å poengtere, og stille spørsmål, hvis jeg ser noe ved en person som jeg lurer på.
Hvis enser ut fra kroppsspråket at noen virker nedfor, spør jeg direkte om de føler seg triste.

Hvilke egenskaper anser du som nødvendige i ditt yrke?

-Egenskapen til å tørre å snakke om følelser, og uttrykke kunnskap er viktig i dette yrket.