«Fortell meg hva du spiser og jeg skal fortelle deg hvem du er», skrev den franske gastronomen Jean Anthelme Brillat-Savarin på 1700-tallet. Det har gått noen århundrer siden denne ytringen, men på Internasjonal Matfest i regi av Bergen Internasjonale Kultursenter, fikk vi oppleve dens aktualitet.
Bergen Internasjonale Kultursenter, kanskje bedre kjent som BIKS, arrangerte lørdag 24.september internasjonal matfest, hvor medlemsorganisasjoner av BIKS stilte opp med småretter og smaksprøver. Kulturredaksjonen var til stede.
Idet vi entret Fensalen, der det hele foregikk, ble neseborene truffet av deilige dufter. Luften dunstet av ymse kryddere, musikk med eksotiske rytmer spiltes av i bakgrunnen, og mennesker summet i vei på forskjellige språk. Hadde vi ikke visst bedre, kunne det virke som vi ikke lenger befant oss på norsk jord. Stemningen var satt for å gjøre det vi kom hit for: smake på en rekke matretter fra forskjellige kulturer.
Mat og kultur
Vi kunne kjøpe en matrett for mellom fem og 40 kroner, noe som passet ypperlig for pengepungene og de sultne magene våre. Rundt om i lokalet var nærmest alle verdensdeler representert, og vi kunne få tilfredstilt behovet for både søtt og salt.
Vi startet med å smake på empanadas fra Bolivia, hvor vi kunne velge mellom kyllingfyll eller kjøttfyll. Disse hadde Julia Steigum laget. Julia startet å lage mat for noen venner og kirken hun er aktiv i. I 2015 ble hun invitert til å lage mat på festivaler og nå selger hun blant annet mat på 17.mai. Hun startet sitt eget firma, TucanMat, hvor man kan bestille mat til bursdager, fester eller til andre anledninger.
Vi beveget oss videre i lokalet og fikk i oss både sopaipilla fra Chile, samosa og puff puff fra Nigeria og andre godbiter fra alle verdens kanter. I tillegg til de overnevnte landene, hadde vi mulighet til å smake på matretter fra England, Afghanistan, Sierra Leone, Litauen, Palestina, Iran og Algerie, for å nevne noen. Vi kunne kjøpe alt fra mer kjente retter som cous cous og falafel, til retter som gjerne er mer ukjente for norske tunger, som botombelle og kibinai.
Maten som vi kunne smake på her, er ikke rask og tilberede. Dette bekrefter Julia. Hun forteller at maten fra Bolivia ikke er lett å lage. Hun lager alt fra bunnen av og bruker mye av tiden sin på kjøkkenet. Likevel syns hun det er verdt det, for kjærligheten og pasjonen hun har for boliviansk gastronomi gjør at hun lager maten med den største glede.
Fellesskap
Enkelte av deltakerne hadde kledd seg opp i fargerike klesdrakter fra deres kulturer, og rundt oss i den oppfylte salen kunne vi høre samtaler foregå på flere språk. I gangene lekte barn i alle aldre, og man skulle være raskt ute om man ville ha sitteplass i det lille rommet med bord og stoler, for her var det trangt om plassen. På scenen var det med jevne mellomrom kulturelle innslag i form av danseopptredener.
Internasjonal matfest het arrangementet, men mat handler også om det sosiale og det kulturelle. Et måltid er ofte en sosial hendelse, og maten vi spiser binder oss gjerne sammen i en kultur. Maten vi spiser forteller noe om hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvem vi er med. For å gå tilbake til Brillat-Savarin, så kan vi kanskje ikke ta ytringen hans helt bokstavelig, ettersom flere kulturer fristet med samme type rett. Men en sannhet er det likevel i det, noe vi fikk oppleve på matfesten der deltakerne fikk vise frem noe av sin kultur og sin identitet gjennom maten de lagde og solgte.
Mediehverdagen forandrer seg i takt med økende digitalisering både for voksne og for barn. I mai i år kom Medietilsynets Barn og medier-undersøkelse for 2016. Undersøkelsen består av to rapporter, hvorav den ene omhandler hvordan barn og unge mellom 9 og 16 år selv rapporterer sin mediebruk og den andre reflekterer foreldrenes tanker rundt barnas mediehverdag. Ikke uventet dokumenterer den at svært mange av dem eksponeres for digitale medier i hverdagen.
Mobiltelefon
Undersøkelsen viser at hele 97% av barn og unge mellom 9 og 16 år disponerer en eller annen form for mobiltelefon. Prosentandelen økte med alder, men selv i gruppen barn mellom 9 og 11 år opplyste hele 81% å ha en egen smarttelefon, mot 49% i 2012. Blant de eldste oppga 97% av de spurte unge mellom 15 og 16 år at de har en smarttelefon.
Selv om de fleste også svarte at de hadde tilgang til TV var tidsbruken på mobiltelefon vesentlig høyere, hvilket viser oss at tilgang og bruk ikke nødvendigvis korresponderer.
Sosiale medier
Samtidig som telefonbruken har gått opp og smarttelefonene har utviklet seg har også bruken av sosiale medier økt markant. Mens de yngste barna i undersøkelsen lå rundt 12% på daglig bruk av sosiale medier lå de eldste på hele 86%. Undersøkelsen viser at når døren til sosiale medier først er åpnet brukes de daglig.
Snapchat, Instagram og Facebook blir mest brukt. Snapchat ble oppgitt brukt av hele 96% av jentene mellom 25 og 16 år, mens guttene på samme alder lå litt bak med 82%
Dataspill
Jentene bruker jevnt over mer tid enn guttene på sosiale medier og mobil. Guttene bruker på sin side mer tid på dataspill. I hele gruppen, mellom 9 og 16 år, spiller 96% av guttene, og de spiller mer jo eldre de blir. Mens Minecraft lå på topp hos jentene og gutter mellom 9 og 14 år spilte de eldste guttene, 15-16-åringene, aller mest FIFA.
Kommunikasjonstjenester og nettsider
I første rekke benytter barn og unge seg av søkemotorer som Google og Bing på nett. Dernest følger videochat, som Skype eller Facetime, oppslagsverk som Wikipedia og SNL, e-post og nettsamtaler. Kommentarfelt oppgis å være lite brukt av denne aldersgruppen på tross for at 37% av dem leser nyheter på nett hver dag.
Uønsket seksuell oppmerksomhet
Blant de eldste jentene hadde hele 40% blitt eksponert for uønskede seksuelle kommentarer på nett, mens guttene på samme alder oppga 13%. En økende andel unge blokkerer plagsomme brukere, melder fra til andre eller rapporterer at de ikke bryr seg om slike kommentarer. Dette kan tolkes som tegn på at økt bevisstgjøring rundt temaet fører til at flere unge beskytter seg selv mot uønsket eksponering på nett.
Kilde:
Medietilsynet (2016) Barn og medier 2016. Medietilsynet [Internett], 26. Mai 2016. Tilgjengelig fra: <http://www.barnogmedier2016.no/> [Lest 19. oktober 2016].
Det finnes mange måter å bygge et hjem på, og for de fleste av oss består hjemmet av mer enn fire pragmatiske vegger og et tak. Det dreier seg om tilhørighet. Og det dreier seg om trygghet og forutsigbarhet. Da blir historiefortelling et viktig verktøy.
-Det finnes en rot under havet, like borte ved revet her, og hvis du drar i den så blir det alltid storm. Været blir for dårlig til at du kan reise. Kanskje jeg må svømme dit sånn at du må bli her litt lenger? Det er en 30 år gammel mann som forteller meg om rota, like før min hjemreise etter 7 måneder i utlandet. Første etappe skal etter planen gå via noe som ligner på en robåt med alt for stor påhengsmotor. Informanten har med andre ord gjort det helt klart at han ikke vil jeg skal dra. Vi er gode venner. Så jeg ler.
Slike magiske fenomen finner en overalt i Marshalløyene. Kreftene er bundet opp i spesifikke geografiske steder, gjerne ting som skiller seg litt ut. Stedene var tilknyttet spesifikke historier, Marshallesiske eventyr, som forteller om hvordan de ble til. Geografiske formasjoner kunne godt være resultatet av mytiske karakterers reise gjennom landskapet, ikke så ulikt de australske aboriginernes drømming.
Historier som setter spor i landskapet
Like før han forsvant så fløy Inidel en drage, laget av høvdingen selv, og der dragen falt ned oppsto det en øy.
I en av disse historiene møter vi den ulykkelige høvdingsønnen Inidel, hvis elskede mor, Lakuta, har dødd. Det hjelper ikke at Inidels nye stemor behandler han dårlig. Så, en dag når Inidel er ute for å fiske, gjenforenes han med sin kjære mor; i form av en fugl (beskrevet som en demon)! Inidel lokkes bort av sin avdøde mor, først i fugleform, men senere ned i bakken. Høvdingen hører Inidel og morens stemmer fra under bakken, og begynner å grave. Slik oppsto hullene i revet man ser i dag. Like før han forsvant så fløy Inidel en drage, laget av høvdingen selv, og der dragen falt ned oppsto det en øy. Disse fortellingene knytter bånd mellom geografien og spesifikke historier. Marshallesernes tilhørighet til landskapet kan med andre ord «ses» i landskapet den dag i dag.
Ofte så tar disse historiene for seg kulturelt viktige objekter; det vil si ting som har hatt stor betydning for det hverdagslige, og befolkningens historiske (tid) tilpassing til ellers hardføre omgivelser. Dette framtoner seg som et slags «kulturelt minne». Et godt eksempel på dette finner man i historien om Tõbõlar, den første kokosnøtten.
Å dele opphav med en kokosnøtt
Etter et drapsforsøk, etterfulgt av en lang diskusjon, bestemte Tõbõlar seg for å la seg begrave på familiens land.
Tõbõlar var en av to sønner, født av en gammel Marshallesisk kvinne. Den ene sønnen var en frisk gutt bestående to armer, to bein, en kropp, og et hode, mens Tõbõlar var helt rund, hadde to store runde øyne og en munn; han var rett og slett ubrukelig rundt hjemmet. Moren elsket Tõbõlar like fullt og helt, men den andre sønnen brygget på sinne, og sjalusi; hvordan kunne Tõbõlar bli så høyt elsket når han (Tõbõlar) ikke en gang kunne hjelpe familien med å overleve? Etter et drapsforsøk, etterfulgt av en lang diskusjon, bestemte Tõbõlar seg for å la seg begrave på familiens land. Tõbõlars mor var imot ideen, men Tõbõlar insisterte: «Min bror har jo rett. Jeg er ikke bra for noe. La meg heller spire opp og bli til nytte for dere». Og slik ble det.
Tõbõlar vokste fram som et tre opp av bakken, og under treets grener hang det utallige kokosnøtter; alle lignet Tõbõlar. Dette sies å være opphavet for de kokosnøttene man finner den dag i dag. Nøttene inneholdt vann som kunne drikkes i tider av tørke, og kjøttet kunne man spise ved behov for mat. Skallene og grenene brant man for varme, og denne varmen brukte man igjen til å steke fisk. Grenene, som ser mer ut som blader, brukte familien til å lage vegger og tak til beskyttelse mot elementene. Fortellingen signaliserer med andre ord en relasjon, bror kokosnøtt, noe som igjen taler om palmetreets betydning for den Marshallesiske kulturen. Palmetreet er ikke bare nyttig i seg selv, men er også en primus motor som tillater andre viktige planteslag å vokse opp og berike den ellers så knappe atolltilværelsen; palmene beskytter nemlig andre mindre hardføre planter mot saltspray.
Disse historiene er både meningsskapende og meningsbærende, samtidig som de knytter folk sammen med omgivelsene sine. De skaper trygghet gjennom et utrykk av tilhørighet som tillater Marshalleserne å føle seg hjemme. For å låne på et flåsete engelsk ordtak; «home is where the heart is».
Kilder:
Artikkelen er delvis skrevet på bakgrunn av eget feltarbeid i Marshalløyene (mellom 8 feb – 18 jul 2014), men baserer seg også på kilder. Illustrasjonsbildet er mitt eget.
Se Episos (2004: 36 – 39) for en engelsk utgave av fortellingen om den ulykkelige høvdingsønnen Inidel. Den norske oversettelsen er min egen, og baserer seg også på muntlige gjenfortellinger av historien: Episos, A. (2004) “Bwebwenato – Legends of the Marshall Islands.” I Life in the Republic of the Marshall Islands, (red.) Anono Lieom Loeak, Veronica C. Kiluwe & Linda Crowl, 31 – 40. Majuro: University of the South Pacific Centre; Suva: Institute of Pacific Studies, University of the South Pacific.
Se Laninbit-Lodge (2004: 151 – 152) for en forenklet utgave av fortellingen om Tõbõlar. Den norske oversettelsen er min egen, og baserer seg også på muntlige gjenfortellinger av historien: Laninbit-Lodge, Y. (2004) “Island Girl.” I Life in the Republic of the Marshall Islands, (red.) Anono Lieom Loeak, Veronica C. Kiluwe & Linda Crowl, 149 – 179. Majuro: University of the South Pacific Centre; Suva: Institute of Pacific Studies, University of the South Pacific.
Se Taafaki, Fowler & Thaman (2006) for Marshalløyene spesifikt. For mer infromasjon om koblingen mellom agroskog og befolkningsgrunnlag i stillehavets atoller (og stillehavet for øvrig) se Thaman (1987, 1990, 1992, 2002, 2006), Thaman , Elevitch & Wilkinson (2000): Taafaki, I. J., Fowler, M. K. & Thaman, R. R. (2006) Traditional Medicine of the Marshall Islands: The Women, The Plants, The Treatments. Suva (Fiji): IPS Publications University of the South Pacific.
Thaman, R. R. (1987) “Plants of Kiribati: A Listing and Analysis of Vernacular Names.” Atoll Research Bulletin, no. 296 (August 1987): 1-42.; (1990) “Kiribati Agroforestry: Trees, People, and the Atoll Environment.” Atoll Research Bulletin, no. 333 (January 1990): 1-29.; (1992) “Batiri Kei Baravi: The Ethnobotany of Pacific Island Coastal Plants.” Atoll Research Bulletin, no. 361 (May 1992): 1-62.; (2002) “Threats to Pacific Island Biodiversity and Biodiversity Conservation in the Pacific Islands.” Development Bulletin, no. 58 (July 2002): 23-27. https://crawford.anu.edu.au/rmap/devnet/devnet/db-58.pdf.; Thaman, R. R., Elevitch, C. R. & Wilkinson, K. M. (2000) Agroforestry guides for Pacific Islands. Vol. 2, Multipurpose Trees for Agroforestry in the Pacific Islands. Holuahua, Permanent Agricultural Resources.
Vi som driver med informasjonsarbeid er alltid på jakt etter noe som kan gjøre innholdet vårt enda litt bedre. Har du tenkt på at historiefortelling kan være et av verktøyene dine?
Tre år etter at Tinder ble lansert, befinner datingappen seg fremdeles på alles lepper, nå som en bitter bismak av et konsept ingen egentlig helt trodde på. Forrige måned ulte nemlig alarmene fra de norske avistoppene, forsterket av uttalelser fra politi og voldsoffermottak: å møte fremmede kan være farlig!
Foruten å være alle relasjonssøkendes wingman, er Tinder et sted der du kamuflert bak språk og bilder kan spille rollespill med omverdenen. Har du alltid ønsket deg silikonpupper eller angrer du på at du ikke ble brannmann? Det spiller ingen rolle, for på Tinder vet ingen at du har sokker i Bhen eller at uniformen er kjøpt på Brio.
Tinder er rett og slett moderne dating, spesialtilpasset et samfunn der verken tiden eller menneskene strekker til. Tinders målsetting er at brukerne skal møte nye mennesker som de aldri ville møtt uten appen og fremstår med dette som teknologiens barmhjertige samaritan: en veldedighetsapp som deler ut relasjoner.
Lokkeren
Men gode intensjoner kan være brosteinene i veien til helvete. Alle historier har en antagonist og forrige måned fikk norske medier ferten av ham; lokkeren versjon 2.0, en oppgradering av barndommens ”fremmed mann med varebil og søte kattunger”. Med identitetskonstruksjonens makt lokker han til seg ensomme kvinner som tror de skal få hvile hodet på et veltrent bryst, dra fingrene over definerte magemuskler, få bukt med mindreverdighetskomplekser og loves evig troskap og ubegrenset kjærlighet. Med manipulerte bilder og manipulerende språk er han hvem han vil, når han vil, han er mannen vi ikke vil ha i gata, eller så er han nettopp mannen i gata; en helt vanlig kåt fyr med manglende impulskontroll, som i beruselsesspontanitet tenker at et ligg er verdt ALT. Uansett så er han Tinder-voldtektsmannen, og som andre voldtektsmenn så er det lurt å holde ham på avstand.
Femme fatalen
Men for kjønnsbalansens skyld; lokkeren er ikke den eneste som kan utnytte appens muligheter for å begå lovbrudd. Med samfunnets skepsis rundt utradisjonell dating og den innprenta normen om at alle fremmede er mordere og psykopater til det motsatte er bevist, så er alt tilrettelagt for en annen karakter i Tinder-dramaet: femme fatalen. Tilsynelatende uskylden selv, men kommer man nærmere ser man et umoralsk helvete av et kvinnfolk som ved hjelp av sin seksualitet lurer sitt offer til samleie så hun på falske premisser kan gråte til seg voldsoffererstatning.
I 2014 skrev Nettavisen om en mislykket versjon av denne stereotypen; en målrettet kvinne som via datingsiden sukker.no trodde hun hadde funnet sitt perfekte offer. Uheldigvis messet hun med feil fyr og drømmen om erstatningspenger ble pulverisert av tiltaltes knusende bevis i form av lydopptak fra den såkalte voldtektsnatten. Psykopatiske kvinners falske beskyldninger og forsøk på å grafse til seg summer fra velferdsstatens lommebok er ikke noe nytt, men femme fatalens inntreden på nettdating-markedet viser at hun med markedsekspansjon for øyet er farligere enn noen gang, og Tinder kan være hennes neste arena.
Et kollektivt naivitetsprosjekt
I kommentarfeltene til artiklene om Tinderrelaterte lovbrudd koker det, noe som er uunngåelig når sjåvinister av alle slag får si akkurat hva de vil om et emne alle mener et eller annet om. Men selv om debattdeltakerne er alt fra middelaldrende menn som mener voldtekt er helt greit, til feministiske jomfruer som mener ingen menn fortjener livets rett, så har de én ting til felles (foruten den hårreisende dårlige argumentasjonen): de fordømmer en naivitet som de mener overhodet ikke angår dem selv. Men har den dømmende kommentarfeltmobben noen gang sittet med smarttelefonen mellom fingrene og matchet med en gresk gud, kjent på sin egen ensomhet og tenkt at lykken kan være kun ett vågalt møte unna? Mest sannsynlig ikke, for hvem har vel råd til å takke nei til den store kjærligheten?
Men selv om kjærligheten kan være et tastetrykk unna betyr ikke det at Tinder skal være et kollektivt naivitetsprosjekt. Vi kan brøle så det fråtser ut av munnene våre ”DET ER ALDRI OFFERETS SKYLD”, men uansett hvor høyt det ropes så reflekteres budskapet i møte med realiteten og slår oss i bakken. Det er meningsløst å snakke om skyld, vi må snakke om forholdsregler. Selvfølgelig kan kontakt med fremmede være farlig. På samme måte du ikke møter en fyr du kun har sett ett bilde av i et smug, så møter du ikke en fyr du kun har sett ett bilde av i et smug. Verken lokkeren versjon 2.0 eller femme fatalen er uovervinnelige, hele deres eksistensgrunnlag forsvinner i det naiviteten erstattes med litt sunn fornuft.
For å promotere musikken sin må man eksponere seg, men hvordan føles det egentlig å bli brettet ut i lokalavisen?
En stemme fra undergrunnen: slik har media likt å fremstille artisten gjennom de snart ti årene hun har vært på den kulturelle radaren som singer-songwriter. Hun har både gode og dårlige erfaringer med det å være intervjuobjekt, og har utviklet en rekke strategier for å lykkes med å fremstå slik hun selv ønsker i media. Fra sin leilighet i København svarer Vilde Tuv på spørsmål om hvordan det føles å være den som er i intervjuerens søkelys.
Vildes første album har tatt mange år og ferdigstille, men 18. mars i år er ventetiden endelig over. Da slippes etterlengtede «D’meg» både digitalt og på vinyl.
Hei Vilde Tuv: nyslått københavner og elektronisk enmannsorkester. Gratulerer med kommende skive på Opplett.
Har du i løpet av din karriere som pop-musikant opplevd å bli feilsitert av journalister? I tilfelle på hva?
Hei Karina!
Ja, det har skjedd mange ganger. Både fra intervjuer hvor vi har møttes face to face, telefonintervjuer og mailintervjuer. Jeg snakker ofte i ufullstendige setninger, så jeg forstår godt at journalister får lyst til å redigere sitatene mine, og dette er i utgangspunktet helt greit. Men det har vært noen frustrerende situasjoner hvor journalister har skrevet ting jeg absolutt ikke har sagt. Dette gjelder i hovedsak journalister fra lokale bergensaviser, selv om jeg har hatt gode erfaringer herfra også.
Synes du journalister i hovedsak forbedrer eller forkludrer svarene dine?
Hm kanskje 50/50 Det er jo interessant å bli redigert, da kan man se hvilken mening som blir oppfattet av den andre parten, og eventuelle dissonanser. Dette skjer jo hele tiden i samtaler, men vanligvis får man ikke vite hvordan den andre personen oppfatter det du sier.
Vi snakker sammen over facebook-chat i dag. Har du utviklet noen preferanse på hvilket medium du foretrekker å bli intervjuet gjennom?
Det kommer veldig an på hvem som intervjuer meg. Hvis det er en person jeg har god kjemi med kan det være kjekt å møtes og snakke, da jeg kan bli inspirert til å tenke ting jeg ikke hadde tenkt i vakuum. Men hvis det er kortere intervjuer synes jeg det er kjekt å bli intervjuet på mail, for da kan jeg komponere morsomme svar og leke litt tøffere enn jeg er i møte med folk.
Så du ser deg selv bedre gjennom andres tolkninger av dine utsagn?
Ikke nødvendigvis meg selv, men jeg kan se litt av meg og litt av de. Er ikke så vant til å bli intervjuet på chat egentlig, men det er artig. Jeg pleier jo alltid å be om sitatsjekk, men ikke alltid journalisten hører på hva jeg sier.
Du har åpenbart et reflektert syn på deg selv som intervjuobjekt. Hadde du det også i de første intervjuene du ga, eller har det kommet med erfaringene?
Hm, kanskje? Man får jo nye perspektiver. Har blitt mer nøye med å si: ja ok dere kan få et intervju hvis jeg får lov til å lese hele intervjuet og godkjenne bilde, og tekst og av og til si nei. Før var jeg mer desperat etter oppmerksomhet.
Hva er det som avgjør om en journalist eventuelt får nei?
Hvis det er BA og BT er jeg litt skeptisk for de har skrevet så mye rart om meg før. Ellers er det en vurdering av hvor mye oppmerksomhet jeg har behov for/ønsker. Hvis jeg for eksempel jeg skal spille en konsert kan det være lurt å gjøre et intervju så jeg får promo. Men kanskje jeg noen ganger vil bestemme selv akkurat hvilken promo det skal være.
Hvordan var det å bli intervjuet i et stort oppslag for første gang?
Ubehagelig for jeg hadde uttalt meg om kompliserte ting som jeg ikke helt hadde fått til å formulere. Men ble jo litt glad og tenkte, nå får jeg og litt oppmerksomhet.
Hva tenker du på som det første større intervjuet med deg?
Det første intervjuet noen gang var i en ungdomsavis laget av ungdommer. Jeg ble smigret, men litt det er flaut å innrømme. Man får jo ikke gjort noe om man ikke får oppmerksomhet. Fins jo forskjellige måter å få det på da, men det er trist å være mediehore
Trist men nødvendig? Eller kan man få oppmerksomhet uten å «selge seg»?
Ja, man kan jo det men vet ikke om jeg hadde klart å skaffe meg tilstrekkelig oppmerksomhet. Jeg tror jeg hadde behov for litt offentlig anerkjennelse siden jeg hadde dette prosjektet helt alene for å ta det mer seriøst.
Nå kommer debutalbumet ditt endelig etter mange år. Har medieoppmerksomheten påvirket det endelige produktet?
Hm, nei det kan jeg ikke se sånn direkte. Eller kanskje jeg hadde gitt ut noe før om jeg hadde tatt det mindre seriøst? Ikke godt å si. Hva tror du? Jeg liker godt intervjuer hvor jeg kan spørre intervjueren om ting
Ja, jeg tror det har påvirket albumet ditt. Journalister prøver å sette deg i boks, og det er det verste du vet, så hver gang de gjør det tar du avstand fra deres definisjon av deg… men jeg vet ikke altså.
Haha, ja det er sant! I det tilfelle en bra påvirkning kanskje men man tenker jo med båser det er jo det som er tanker men jeg er opptatt av innovasjon og nye tanker «nye».
Er det noe du synes journalister pleier å gjøre «feil» når de intervjuer deg?
Føler meg ofte utsatt for et overgrep hvis en journalist objektiverer meg veldig i intervjuet «hun smiler rart», sier hun mens hun rister på kaffekoppen. Da føler jeg meg overvåket. Det er og fordel med mail-intervjuer, mindre skildring.
Da håper jeg ikke du føler at jeg krysser noen grenser i dette intervjuet i alle fall. Tusen takk Vilde Tuv for dine fine innsikter om hvordan det er å være intervjuobjekt.
Selfies er en kommunikasjonsform hvor den som er avbildet selv tar bildet. Handler det om å få kontroll over hvordan man selv og andre ser seg selv? Eller er det noe som viser hvor selvopptatte folk med muligheten til å selvpublisere er?
Forfattere: Medina & Christi Elin.
Sosiale medier har ikke bare revolusjonert hvordan folk kommuniserer med hverandre på, men også hvordan man kommuniserer hvem man selv er. Bildepublisering og bildekommunikasjon er hovedfokuset til medium som Instagram og Snapchat. På Facebook kommuniserer også folk mye gjennom bilder man publiserer. Selfier gir folk en mulighet til å iaktta seg selv mens de kommuniserer. Ta for eksempel Skype. Fører man en videochat i Skype vil man få en liten rute opp der man kan se på seg selv mens man kommuniserer med den man har ‘ringt’. En slags live-selfie om man vil.
Vi kan definere selfie som et selvportrett, gjerne tatt med en smarttelefon, et webkamera og lignende, som deretter blir lastet opp på et sosialt medium. Det engelske ordet er allerede etablert godt i hverdagsspråket vårt, særlig blant de unge (Matre & Estensen, 2013). Ordet selfie ble til og med kåret til årets ord av Oxford Dictionaries i 2013 (Johnsen, 2015). Bruken av visuell kommunikasjon på sosiale medier har hatt en stor utvikling i Norge. Fra 2012 til 2013 økte bruken av bildedelingsportalen Instagram med hele 45% (Berentsen, 2008). Hege Berntsen, som har skrevet master om selvrepresentasjon og inntrykkshåndtering gjennom bilder, forteller at Instagram bærer preg av å være en prestasjons- og utstillingsarena og at det som formidles er en idealisert og iscenesatt representasjon av virkeligheten (ibid).
Professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen, Jill Walker Rettberg, forteller i boken Seeing Ourselves Through Technology: How we Use Selfies, Blogs And Waarable Devices to See and Shape Ourselves (2014) om tre typer selvrepresentasjon på internett: den skriftlige, den visuelle og den kvantitative representasjonen (Johnsen, 2015). Rettberg mener at selfies ikke bare blir tatt for å dokumentere, men også for å se hvordan man selv ser ut. Selfies blir gjerne sett på som narsissistisk, men også en måte å utforske seg selv på. Den økende bruken av selfies kan skyldes at folk ikke lenger har behov for massemediene for å fremstille seg selv. Folk kan gjøre det på egen hånd og opprettholde en kontroll over hvordan de velger å fremstå (ibid).
Hva gjør en selfie?
En selfie fungerer både som identitetskonstruksjon, selvrefleksjon og selvpromosjon. En selfie gir avsenderen mulighet til å kontrollere hvordan de selv ønsker å fremstilles i sosiale medier. Man tar gjerne flere bilder til man finner ett man er fornøyd med – og det er dette ene gode bildet som deles i sosiale medier. Man får mulighet til å selektivt kontrollere hvordan man ser ut i sosiale medier. Man har mulighet til å redigere og korrigere bildene.
Bruken av selfies går også utover sin enkle egenskap: ‘å vise bilder av seg selv. Det finnes og ulike tilfeller hvor selfien er tatt i bruk i ulike politiske kampanjer. My Stealthy Freedom er en kampanje som jobber for iranske kvinners rettigheter til å selv velge om de vil bruke hijab eller ikke (My Stealthy Freedom). Under hasjtaggen #mystealthyfreedom oppfordres iranske kvinner til å ta bilder av seg selv uten hijab. På Instagram finner man mange selfies under denne hasjtaggen som viser bilder av samme kvinne både med og uten hijab ved siden av hverandre. Det finnes mange lignende kampanjer som også oppfordrer folk å publisere selfier i ulike settinger for å fremme og støtte ulike saker.
Nye bruksområder for selfien har også kommet på banen, som for eksempel muligheten for å verifisere kjøp gjort med mastarcard som er noe av det nyeste vi kan gjøre med bildet vi tar (Wig, 2016). Selfien beholder fremdeles egenskapen til å vise hvem noen er, men i dette tilfellet også til å verifisere hvem man er. Ansiktsgjenkjenning blir gjerne brukt som sikkerhet i ulike filmer etc, og nå kan det rett og slett bli en reell måte å ta det i bruk på. Hva en selfie er utvikles og er stadig i utvikling.
Rettberg har skrevet litt om hvorfor folk tar selfies på bloggen sin. Det kan leses her.
Hvem tar selfies?
Kun 3-5% av bildene som publiseres på nett er selfies og flertallet av de som tar selfies er kvinner (Selfiecity, 2014). En av de første tingene man får spørsmål om å gjøre når man lager seg en profil på sosiale medier er å laste opp et profilbilde (Rettberg, 2014). Hvilke bilder folk velger å publisere varierer veldig; alt fra bilder tatt av profesjonelle til selfies. Katie Warfield snakker om selfies i en forelesning (Finnes på Youtube, 2014). Hun forteller at mange opplever selfies som noe narsissistisk og selvsentrert. Det er et bilde man tar av seg selv, enten ved å rette kameraet mot seg selv, eller ved å ta et bilde inn i for eksempel et speil. I dag er kanskje selfies noe som forbindes mye med sosiale medier og yngre kvinner. Det oppleves gjerne at slike bilder blir tatt i forfengelighet, men Warfield har en annen tolkning på selfies. Hun mener at å ta bilder av seg selv kan være en måte for folk å se seg selv på ulike måter. Brukeren har selv kontroll over bildet og hvordan h/n ser ut. Med dette menes det at selfies kan være en måte å vise verden hvordan man selv ser seg selv. Brukeren har derimot ikke kontroll over hvordan en selfie blir mottatt.
Kilder:
Berentsen, Hege. (2008). Ung på Instagram: Selvrepresentasjon og inntrykkshåndtering gjennom bilder [masteroppgave] Høyskolen Stord/Haugesund. [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/197247>
Johnsen, Marius. (2015). Selvrepresentasjon i sosiale medier. Språk og tekst i sosiale medium #UiTSoMe [Internett]. Publisert 16.mars 2015. Tilgjengelig fra: <http://site.uit.no/some/2015/03/16/selvrepresentasjon-i-sosiale-medier/> [23.02.2016].
My Stealthy Freedom. (u.å) My Stealthy Freedom. [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://mystealthyfreedom.net/en/> [Lest 23.02.2016].
Rettberg, Jill Walker. (2014). Seeing Ourselves Through Technology: How We Use Selfies, Blogs and Wearable Devices to See and Shape Ourselves. Hampshire & New York: Palgrave Macmillian.
Warfield, Katie. (2014). Why I Love Selfies and You Should Too (Damn It). Offentlig forelesning på Kwantlen Polytechnic University fra 26. mars 2014, publisert på YouTube, 2. april 2014. [Sett 23.02.2016]. Tilgjengelig fra: https://www.youtube.com/watch?v=aOVIJwy3nVo [Video].
Sosiale medier har gjort det mulig for oss å kommunisere raskt og personlig med mange på samme tid, ofte gjennom korte budskap som blir publisert fortløpende. Men det er ikke bare i rent praktiske sammenhenger sosiale medier er nyttige; også litteraturen har latt seg påvirke av denne måten å kommunisere på, og nye genrer som “Twiterature” og “nanofiction” har oppstått.
Korte tekster er ikke noe banebrytende eller nytt i den litterære sfæren; Aesops fabler ble til for mange tusen år siden, og er fortsatt gode eksempler på svært korte tekster. Kjente forfatterer som Franz Kafka, og Ernest Hemingway har også bidratt innenfor denne genren. Denne typen litteratur, som kan samles under betegnelsen lynfiksjon kan nesten sies å være skreddersydd for vårt moderne kommunikasjonssamfunn. Web 2.0, med sin deltageraktive, interaktive nettjenester har nok mye å si for veksten i lynfiksjonen sin popularitet.
Korte prosatekster er ikke noe radikalt nytt, men de spesielle restriksjonene rundt litteratur i sosiale medier, er det. Flere av de sosiale mediene er lagt opp slik at det faktisk er umulig å skrive langt. På Twitter må en begrense seg til 140 tegn, på Instagram må en forholde seg til et bilde eller en kort video, og på Snapchat vises ikke bilde med eventuell tekst i mer enn 10 sekunder før det forsvinner. På Facebook kan en riktignok skrive lengre tekster, men deler av teksten gjemmes bak en “se mer”-knapp dersom en overskrider 477 tegn.
Hva er lynfiksjon?
Lynfiksjon er en kort fortellende tekst på 1000 ord eller mindre, og skal kunne leses i løpet av den tiden det tar å røyke en sigarett, eller i løpet av en kaffepause. Det finnest flere undersjangrer som for eksempel “the drabble” som teller 100 ord, “nanofiction” på 55 ord og “twitterature”, som er på 140 ord. Forfattarar som Anton Chekhov, Franz Kafka, H.P. Lovecraft, Kurt Vonnegut og Ernest Hemingway har alle skrevet innenfor sjangeren.)
Instagram-poesi
En annen sjanger som har vist seg passende for sosiale medier, er poesi. Dikt finnes i alle lengder, men er ofte kortere enn prosatekster. Brukeren @Gardspoesi publiserer dikt på Instagram, og får rundt 200-300 likerklikk per diktbilde.
Men også allerede eksisterende poesi får ny oppsving i nytt format. Brukeren @renpoesi publiserer dikt fra både samtidige og tidligere diktere, og kontoen er svært populær med mer enn 42 000 følgere. Diktene som publiseres kan få alt fra noen hundre likerklikk, til flere tusen. Dersom en gir ut en diktsamling i bokform, er en ofte heldig om en får solgt 200 eksemplarer totalt. Kontrasten mellom dette, og hvor mange diktsamlinger som blir kjøpt, blir dermed ganske stor.
Sosiale medier blir mye brukt til selvpublisering av korte tekster. En kan nesten snakke om en ny sjanger med egne sjangertrekk: lengde blir regulert av et allerede definert medium med strenge restriksjoner. I tillegg blir ting publisert fortløpende, enten som enkeltstående deler, eller som større deler av en helhet. Sistnevnte minner om føljetongformatet der litt og litt av verket blir utgitt etter hvert som det skrives. Personen bak @gardsposi gjør dette; diktene blir lagt ut som snapstory, slik at det er snakk om en diktsamling som bygges i løpet av den tiden det tar å sette den sammen. Et annet eksempel på dette finner vi hos Frode Grytten, med hans såkalte “twitter-noveller”.
Frode Grytten og twitter-novellen
14. desember 2011 publiserte Frode Grytten en novelle på det sosiale mediet Twitter hvor han har omtrent 33 000 følgere. Han fortsatte publiseringen av en ny novelle hver dag helt frem til 2. juni 2013. Meldingene Grytten publiserte ble senere omtalt som «twitternoveller», eller “twiterature”. Med dette prosjektet skapte Frode Grytten en ny sjanger med ett strengt sjangerkrav; novellen må være på 140 tegn eller mindre, ettersom Twitter ikke tillater publisering av lengre meldinger. Slike strenge sjangerkrav har vært vanlig og pålagt for flere litterære sjangre, men i nyere tid har det vært en utstrakt praksis å utforske og dermed bryte med sjangerkonvensjonene. Kanskje fører de sosiale medienes begrensninger til at vi igjen vil se en ny verdsetting av formelle sjangerkrav.
Gryttens twitternoveller beskriver de store tingene i livet gjennom små betraktninger og detaljer. Begrensningen på tegn fører til korte meningstette noveller. Fortettet tekst med hint og lesning mellom linjene er også et av sjangertrekkene til den lengre, mer tradisjonelle novelleformen. Gryttens twitternoveller spiller ofte på aktuelle hendelser i verden. Denne tweeten er publisert dagen før 17.mai og fungerer som et innlegg i debatten om bruk av andre nasjoners flagg i 17.mai-toget.
Vift med alle flagg. Norge er i raudt, kvitt og blått. Verda er i fargar. Bare rasistane er i svart og kvitt. Vift med absolutt alle flagg.
Gryttens Twitter-prosjekt viser at korte tekster fungerer bra i sosiale medier; flere av Gryttens twitternoveller har blitt retweetet og favorisert rundt 100 ganger. Novellene ble så populære at forlaget Kagge bestemte seg for å gi ut et utvalg av dem i bokform. Boken fikk tittelen «Vente på fuglen» og spiller kanskje på den lille blå fuglen som er Twitters logo.
Tippeliga-spiss (28) har preparert ei t-skjorte under drakta: SKAL VI GIFTE OSS, SIRI? Total måltørke har dessverre sett giftarmålet i fare.
Korttekstene i sosiale medier har en grad av interaktivitet i seg, det er snakk om en tosidig kommuniksasjonsituasjon. Tekster blir publisert fortløpende, og leseren har mulighet til å respondere på teksten som ble publisert. En har i tillegg en slags direkte forbrukermakt; en velger hvilke tekster en ønsker å like, dette blir en form for digital valuta. Kanskje er det snakk om en liten demokratisering av litteraturpubliseringen. Hvem som helst kan publisere noe på Twitter, og anerkjennelse vil basere seg på om følgerene dine liker det du skriver eller ikke. Slik kan en Twitterprofil bli kjent eller glemt avhengig av om andre brukere synes det som skrives er verdt å dele.
En ny form for litteratur?
At tekstene publiseres på et sosialt media har mye å si for leseropplevelsen. På Snapchat kan vi se et bilde, eller en video, i maks 10 sekunder. Dette gjør at vi kun har et begrenset tidsrom på å få med oss innholdet. På denne måten kan dikteren styre hvordan teksten blir lest på og i hvilken rekkefølge.
De sosiale medienes inntog påvirker dermed skrivesituasjonen for litteratur, men også måten vi får tak i den og leser den på. Web 2.0 introduserer en helt ny tilnærmelse til tekst, der forfattere og utgivere bruker teknologi for å formidle litteratur på nye og innovative måter. Vi forholder oss ikke lenger bare til papirsider, men brukergrensesnittet som former måten innholdet blir formidlet til oss. Vi kan i tillegg i mye større grad ta del i den kreative prosessen underveis; vi kan si vår mening om teksten sekunder etter at den er publisert på et sosialt medium.
Begrepet “litteratur” er på denne måten ikke lenger statisk. Vi tvinges fortløpende, i takt med nyvinningene, til å redefinere og ta stilling til hva vi faktisk regner for litteratur.
Skrevet av Guro Sivertsen Prestegard og Therese Pedersen
Willis, P. (2008) Six of the best: CNN readers tell us their stories, CNN [Internett], 18. August. Tilgjengelig fra: http://edition.cnn.com/2008/WORLD/europe/08/15/short.stories/index.html [Lest 16. Februar 2016]
I 2015 prøvde mer en en million mennesker å komme seg til Europa via middelhavet, andre prøvde seg på landeveien. Flyktningskrisen ble utløst av borgerkrigen i Syria, men halvparten av flyktningene kommer fra Afghanistan, Irak og andre kriseland. Selv om de fleste av oss aldri har vært i nær kontakt med selve krisen eller flyktningene er det noe vi alle har en mening om for tiden. Synet vårt på temaet er da avhengig av informasjoner vi får fra medier. Hvordan flyktningskrisen blir kommunisert i mediene har blitt utslagsgivende for hvordan vi opplever den.
Mer enn 12 millioner syrere er drevet på flukt på grunn av borgerkrigen, og over 4 millioner av disse er drevet ut av landet. De fleste flyktningene holder seg til nabolandene, men Europa har sett en drastisk økning av flyktninger de siste årene, og det ser ikke ut som at det slutter. De første 16 dagene i 2016 kom det over 29 000 flyktninger over middelhavet, i følge FN, dette er 17 ganger så mye som i januar fjor. I tillegg til syrerne er det også mennesker på flukt fra forfølgelse og ustabile regimer. Flere land har gått sammen for å ta imot flyktningene, men mange blir møtt av piggtrådgjerder eller tåregass.
Vår påvirkning av flyktningskrisen gjør at den dominerer våre medier. Forskjellige teorier og analyser om hvordan og hvorfor vi plutselig befinner oss midt i en slik krise slår fort rot. Samtidig blir politiske og ideologiske meninger fordreid, og det blir utelatt informasjon, for å skape et bilde som passer til deres ideologier. Sannheten er nesten umulig å finne blant de forskjellige konspirasjonsteoriene og politiske intrigene. Journalistens og medienes objektivitet er ikke alltid til å stole på, men er fremdeles vår eneste tilgang til informasjon.
Flyktningskrisen i media
Media fyller oss opp med tall, sammenligninger og statistikker. Hva har andre land gjort? Hvor mange har vi tatt imot i forhold til andre? “Antall flyktninger har økt.”, eller vi er “oversvømt av flyktninger”. Det blir snakket om hvor mange som kommer, og hvor mange som blir vist bort. Midt oppi alt dette kaoset glemmer vi at det faktisk er snakk om mennesker. Mennesker som flykter, hvert individ med et eget behov og en egen historie. De blir glemt. Samlet sammen i en gruppe og generalisert. Vi snakker ikke om enkeltpersoner lenger, vi snakker om en flyktning. I en masse av flyktninger, og her vil media skape distanse mellom leseren og situasjonen.
På den andre siden ser vi artikler som omhandler hjerteskjærende historier om asylsøkere som må vente ute i 26 minusgrader i Nord-Norge, eller om 11 åringen som er bekymret for at broren hans skal bli sendt tilbake til hjemlandet. De beskriver den grusomme opplevelsen med menneskesmuglere, og alt de måtte gjennom for å komme seg til Norge. Her skapes det personlige relasjoner til de enkelte flyktningene og man sitter gjerne igjen med et spørsmål: Hvordan kan vi behandle mennesker på denne måten?
Hvordan skal vi finne frem til sannheten når mediene enten over- eller underdriver det som skjer, ikke bare i Syria, men i Europa og i vårt eget land? Problemet ligger i at alle har en agenda med det de publiserer, og dette må vi som lesere være oppmerksom på.
Enkelte partier bruker den slags negative propaganda for å støtte sin egen politikk, for å overbevise folket at flyktninger er en trussel, at islamisering av landet vårt er det de er ut etter, at de er en belastning for vår kultur, vårt samfunn og våre verdier. Vi ser bilder og leser artikler om flyktninger som voldtar kvinner og barn, eller som lager opptøyer. Den slags media generaliserer alle flyktninger utifra noen tilfeller, og putter de i en boks merket med “Muslim = Terrorist og kvinneundertrykker”. De appellerer til vår frykt av det fremmede for å få gjennomslag for deres synspunkter.
På den andre siden finner vi den type media som viser flyktninger som ofre vi må redde, som en mulighet for samfunnet vårt å bli rikere, som vårt ansvar overfor menneskeligheten. Negative detaljer blir gjerne utelatt og historier der flyktninger er ofrene eller heltene blir fokusert på. Denne ensidige fremstilling av flyktningskrisen har som mål å få oss til å hjelpe. Den spiller på samvittigheten og gir ikke rom for kritiske meninger. Vi skal helst gi penger, jobbe som frivillig og demonstrerer mot rasismen. Gjør vi ikke det så er vi på samme nivå som for eksempel medlemmene av Sverigedemokraterna eller Pegida.
Ikke bare svart og hvitt
Mediene er enten veldig positiv eller negativ innstilt til flyktningskrisen. Flyktninger er enten kriminelle og terrorister eller blomsterbarn som bare trenger hjelp. Men det er alltid flere sider til en sak og gråsonen blir gjerne utelatt i denne sammenhengen siden den ikke støtter opp under noen av meningene på ytterpunktene i saken.
Historiene som selger i media er de som fanger vårt oppmerksomhet, og vi er mer interessert i å høre og lese om radikale meninger fra begge sider enn vi ville vært i en kritisk vurdering av situasjonen. Sjokkfaktoren av sterke bilder som viser små døde barn på stranden eller islamske martyrer er mer interessant og tiltrekkende for oss som tilskuere. Etterspørsel definerer tilbudet og media er i bunn og grunn drevet av kapitalisme og politiske syn. Objektiv media er et nesten uoppnåelig mål. Man burde ikke glemme at den som skriver en artikkel er alltid biased og aviser eller nyheter blir kanskje støttet av et politisk parti. I tillegg vil leserne få servert det vi vil høre. Hvor er altså den liberale midjen og kan vi være liberale mens vi kritiserer? Vi former media og media former våre syn, tillater samfunnet en gråsone i det hele tatt eller krever vi radikalisering av temaet?