Kategorier
Aktuelt: Allment

Kort og godt

Sosiale medier har gjort det mulig for oss å kommunisere raskt og personlig med mange på samme tid, ofte gjennom korte budskap som blir publisert fortløpende. Men det er ikke bare i rent praktiske sammenhenger sosiale medier er nyttige; også litteraturen har latt seg påvirke av denne måten å kommunisere på, og nye genrer som “Twiterature” og “nanofiction” har oppstått.

Korte tekster er ikke noe banebrytende eller nytt i den litterære sfæren; Aesops fabler ble til for mange tusen år siden, og er fortsatt gode eksempler på svært korte tekster. Kjente forfatterer som Franz Kafka, og Ernest Hemingway har også bidratt innenfor denne genren. Denne typen litteratur, som kan samles under betegnelsen lynfiksjon kan nesten sies å være skreddersydd for vårt moderne kommunikasjonssamfunn. Web 2.0, med sin deltageraktive, interaktive nettjenester har nok mye å si for veksten i lynfiksjonen sin popularitet.

Korte prosatekster er ikke noe radikalt nytt, men de spesielle restriksjonene rundt litteratur i sosiale medier, er det. Flere av de sosiale mediene er lagt opp slik at det faktisk er umulig å skrive langt. På Twitter må en begrense seg til 140 tegn, på Instagram må en forholde seg til et bilde eller en kort video, og på Snapchat vises ikke bilde med eventuell tekst i mer enn 10 sekunder før det forsvinner. På Facebook kan en riktignok skrive lengre tekster, men deler av teksten gjemmes bak en “se mer”-knapp dersom en overskrider 477 tegn.

Hva er lynfiksjon?

Lynfiksjon er en kort fortellende tekst på 1000 ord eller mindre, og skal kunne leses i løpet av den tiden det tar å røyke en sigarett, eller i løpet av en kaffepause. Det finnest flere undersjangrer som for eksempel “the drabble” som teller 100 ord, “nanofiction” på 55 ord og “twitterature”, som er på 140 ord. Forfattarar som Anton Chekhov, Franz Kafka, H.P. Lovecraft, Kurt Vonnegut og Ernest Hemingway har alle skrevet innenfor sjangeren.)

Instagram-poesi

En annen sjanger som har vist seg passende for sosiale medier, er poesi. Dikt finnes i alle lengder, men er ofte kortere enn prosatekster. Brukeren @Gardspoesi publiserer dikt på Instagram, og får rundt 200-300 likerklikk per diktbilde.

Men også allerede eksisterende poesi får ny oppsving i nytt format. Brukeren @renpoesi publiserer dikt fra både samtidige og tidligere diktere, og kontoen er svært populær med mer enn 42 000 følgere. Diktene som publiseres kan få alt fra noen hundre likerklikk, til flere tusen. Dersom en gir ut en diktsamling i bokform, er en ofte heldig om en får solgt 200 eksemplarer totalt. Kontrasten mellom dette, og hvor mange diktsamlinger som blir kjøpt, blir dermed ganske stor.

https://www.instagram.com/p/BBw79kov78k/?taken-by=renpoesi

 

Snapchat: Den nye diktsamlingen?

Sosiale medier blir mye brukt til selvpublisering av korte tekster. En kan nesten snakke om en ny sjanger med egne sjangertrekk: lengde blir regulert av et allerede definert medium med strenge restriksjoner. I tillegg blir ting publisert fortløpende, enten som enkeltstående deler, eller som større deler av en helhet. Sistnevnte minner om føljetongformatet der litt og litt av verket blir utgitt etter hvert som det skrives. Personen bak @gardsposi gjør dette; diktene blir lagt ut som snapstory, slik at det er snakk om en diktsamling som bygges i løpet av den tiden det tar å sette den sammen. Et annet eksempel på dette finner vi hos Frode Grytten, med hans såkalte “twitter-noveller”.

Frode Grytten og twitter-novellen

14. desember 2011 publiserte Frode Grytten en novelle på det sosiale mediet Twitter hvor han har omtrent 33 000 følgere. Han fortsatte publiseringen av en ny novelle hver dag helt frem til 2. juni 2013. Meldingene Grytten publiserte ble senere omtalt som «twitternoveller», eller “twiterature”. Med dette prosjektet skapte Frode Grytten en ny sjanger med ett strengt sjangerkrav; novellen må være på 140 tegn eller mindre, ettersom Twitter ikke tillater publisering av lengre meldinger. Slike strenge sjangerkrav har vært vanlig og pålagt for flere litterære sjangre, men i nyere tid har det vært en utstrakt praksis å utforske og dermed bryte med sjangerkonvensjonene. Kanskje fører de sosiale medienes begrensninger til at vi igjen vil se en ny verdsetting av formelle sjangerkrav.

Gryttens twitternoveller beskriver de store tingene i livet gjennom små betraktninger og detaljer. Begrensningen på tegn fører til korte meningstette noveller. Fortettet tekst med hint og lesning mellom linjene er også et av sjangertrekkene til den lengre, mer tradisjonelle novelleformen. Gryttens twitternoveller spiller ofte på aktuelle hendelser i verden. Denne tweeten er publisert dagen før 17.mai og fungerer som et innlegg i debatten om bruk av andre nasjoners flagg i 17.mai-toget.

 

Gryttens Twitter-prosjekt viser at korte tekster fungerer bra i sosiale medier; flere av Gryttens twitternoveller har blitt retweetet og favorisert rundt 100 ganger. Novellene ble så populære at forlaget Kagge bestemte seg for å gi ut et utvalg av dem i bokform. Boken fikk tittelen «Vente på fuglen» og spiller kanskje på den lille blå fuglen som er Twitters logo.

En demokratisering av litteraturpubliseringen?

Korttekstene i sosiale medier har en grad av interaktivitet i seg, det er snakk om en tosidig kommuniksasjonsituasjon. Tekster blir publisert fortløpende, og leseren har mulighet til å respondere på teksten som ble publisert. En har i tillegg en slags direkte forbrukermakt; en velger hvilke tekster en ønsker å like, dette blir en form for digital valuta. Kanskje er det snakk om en liten demokratisering av litteraturpubliseringen. Hvem som helst kan publisere noe på Twitter, og anerkjennelse vil basere seg på om følgerene dine liker det du skriver eller ikke. Slik kan en Twitterprofil bli kjent eller glemt avhengig av om andre brukere synes det som skrives er verdt å dele.

En ny form for litteratur?

At tekstene publiseres på et sosialt media har mye å si for leseropplevelsen. På Snapchat kan vi se et bilde, eller en video, i maks 10 sekunder. Dette gjør at vi kun har et begrenset tidsrom på å få med oss innholdet. På denne måten kan dikteren styre hvordan teksten blir lest på og i hvilken rekkefølge.

De sosiale medienes inntog påvirker dermed skrivesituasjonen for litteratur, men også måten vi får tak i den og leser den på. Web 2.0 introduserer en helt ny tilnærmelse til tekst, der forfattere og utgivere bruker teknologi for å formidle litteratur på nye og innovative måter. Vi forholder oss ikke lenger bare til papirsider, men brukergrensesnittet som former måten innholdet blir formidlet til oss. Vi kan i tillegg i mye større grad ta del i den kreative prosessen underveis; vi kan si vår mening om teksten sekunder etter at den er publisert på et sosialt medium.

Begrepet “litteratur” er på denne måten ikke lenger statisk. Vi tvinges fortløpende, i takt med nyvinningene, til å redefinere og ta stilling til hva vi faktisk regner for litteratur.

Skrevet av Guro Sivertsen Prestegard og Therese Pedersen

 

https://www.instagram.com/p/BB7C-3QgKyN/?taken-by=gardspoesi

Kildeliste

Nave, I. (2014) Grytten gir ut Twitter-bok, NrK [Internett], 21. Juli. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/hordaland/lagar-bok-av-twittermeldingar-1.11841537 [Lest 16. Februar 2016]

Willis, P. (2008) Six of the best: CNN readers tell us their stories, CNN [Internett], 18. August. Tilgjengelig fra: http://edition.cnn.com/2008/WORLD/europe/08/15/short.stories/index.html [Lest 16. Februar 2016]

Bruke, D. (2011) Flash fiction: ‘Intense, urgent and a little explosive’, The Irish Times [Internett], 26.oktober. Tilgjengelig fra: http://www.irishtimes.com/culture/books/flash-fiction-intense-urgent-and-a-little-explosive-1.631904 [Lest 16. Februar 2016]

Pratt, M. (publiseringsår ukjent) How technology is changing what we read”, PCWorld [Internett], Tilgjengelig fra: http://www.pcworld.com/article/164355/e_books.html [Lest 16. Februar 2016]

Flash fiction (11. Februar 2016), i: Wikipedia [Internett]. Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Flash_fiction [Lest 16. Februar 2016]

 

Kategorier
Aktuelt: Fagleg Ymse informasjon

Ingen svar fra Apple

Ironien med Apples informasjonsstrategi legges mer merke til en før, gjennom mindre informasjon. De nye produktene er kanskje ikke så nye lengre. De ansatte holdes i munnkurv og motivasjonen går nedover i tråd med dårlige arbeidsforhold.

Foto: Kristoffer Skagseth
Foto: Kristoffer Skagseth

Teknologigiganten Apple har gjennom sin oppstart i 1976 vært etablert som et allmennkjent, gradvis stigende teknologiselskap og har brukt mye av sin tid på å fornye brukergrensesnittet for datamaskiner og telefoner. En ny brukeropplevelse har vært mye av det eksklusive med Apples fine produkter. Er folk blitt lei?

Gjennom nyskapende teknologi og nye lanseringer skal det ikke mye til før Apple omtales i mediene. Hvor nye versjoner av iPhone er en del av det moderne medietekke, får man ikke mye tilbake fra teknologigiganten. Spesielt i form av svar fra journaliser og kunder. En mer kritisk holdning etablerer seg hos apple-brukere.

Med beskrivelsen rockestjerne siktes det til den dårlige responskulturen Apple har gjort seg kjent gjennom. De har ikke gitt mye til journalister og kunder når det gjelder kritikk og spørsmål. Apple nekter å ta skylden og når de ikke svarer mediene konstruerer de sin egen ordsky.

It´s classified

Skaperne av iPhone, iPad og deres nyeste produkt, Apple Watch, som ifølge ulike kilder betegnes som en flopp, får kundestrømmen mot seg. Apple som ofte har definert retningen i IT-industrien med sine nye, kvalitetssikrede produkter får kjenne konsekvensene av en særegen kommunikasjonsstrategi. I årrekker har de vært stemplet som hemmelighetsfulle på produkt- og lanseringsfronten. På samme måte har de vært lite mottagelige til å bli sitert i media og å svare på kritikk. I mange tilfeller vil den suksessen selskapet har hatt være tilgitt for eventuelle feil som begås, men nå har tålmodigheten til både kunder og forhandlere tatt slutt.

Det er mange hemmeligheter hos IT-giganten
Det er mange hemmeligheter hos IT-giganten (Foto

Kunder og brukere har alltid forventet det store av Apple på grunn av de revolusjonerende teknologiske framskrittene de har hatt siden sin start. Forventningene de siste årene har blitt mindre. Dette kan ses parallelt med at andre teknologiselskap også har tatt store skritt. Apple har heller ikke vært nyskapende de siste årene. Konsekvensene er dermed en mindre oppslutning. Nå når kundene ikke får vite hva de kan forvente seg er det også vanskelig for bedrifter å ta i bruk produktene.

Ingen trivsel

Dette hemmeligholdet ble ifølge ukjente kilder innført av Steve Jobs etter at han returnerte til Apple. Hans lederstil, visjon og viljestyrke var nok til å tro på ny utvikling i selskapet. Hans etterkommere skal føre arven vider, men på mange områder har it-giganten stagnert. Hemmeligholdet opprettholdes, både på det eksterne og interne nivå. De som jobber med Apples framtidige produkter får ikke lov å snakke om det. Alt skal holdes innenfor strenge rammer og dette medfører mistrivsel hos de som jobber der. Ifølge nettstedet Apple Insider oppfattes arbeidsforholdene som kontrollerende og fiendtlige. James Knight, tidligere utvikler hos Google forklarer i en artikkel fra The Guardian.

– På Apple kan du jobbe 60-80 mer i uken og en VP kan komme å kjefte deg full på hvilket som helst tidspunkt.

Ansatte hos Apple mistrives under strenge forhold
Ansatte hos Apple mistrives under strenge forhold

Dette er et arbeidsmiljøet gjør en jobb hos Apple mye mindre tiltrekkende enn hos andre teknologiselskaper, og de ansatte mistrives i forholdene de jobber under. De får ikke gratis mat eller telefon fra et selskap som åpenbart kan betale for det.

De forholdene som presenteres fra ulike hold gjør renommeet til Apple dårligere. Unge talenter er ikke like tiltrukket av selskapet som tidligere.

Når hemmeligheter har tidsfrister er kan det ofte oppfattes som at it-selskapet skaper dårlige relasjoner til sine interessenter. Både eksternt og internt. En synkende arbeidmoral er en liten snøball som kan rulle seg større og et dårlig forhold til kundene og forhandlerne vil kreve mye mer av deres produkter. Tiden hvor Apple er nytt er forbi og da er det på tide å tenke større.

Apple er ikke feilfrie

Som med de fleste teknologiske produkter kan det oppstå problemer. Det mest naturlige er da å innrømme de feilene som er gjort og forsøke å rette opp i dette. Konsekvensen av dårlig kommunikasjon med forhandlere og respons til kunder gjør det vanskelig for de som konsumerer produktene å få svar på feil som måtte oppstå.

Selskapet har oppnådd sin suksess gjennom god markedsføring. De har levd på økende forespørsel etter deres eksklusive produkter. Man kan bare spekulere, siden man ikke får noen gode svar fra Apple, om nedgangen medføre at kvaliteten på Apple sine produkter blir dårligere? Vil også innovasjonstakten bli dårligere? I dag er det mange som opplever at Apple sine produkter som mindre spennende. Mangler store nyheter og blir mer som iterasjoner på et alt eksisterende produkt.

Dårlig behandling av forhandlere, kontrollerende, fiendtlig, hemmelig er ord som har blitt brukt for å beskrive det storslåtte selskapet. I en artikkel fra NRK Beta fra 2010, beskrives tre grunner til at Apple har oppnådd den store oppmerksomheten

– Apple selger ikke teknologi. Men brukeropplevelser, identitet og følelse.

Om det ikke blir gjort forandringer internt i selskapet vil deres strategi til slutt slå tilbake. Da vil de heller tvinges til å gjøre forandringer.

Kategorier
Aktuelt: Allment

Jeg har ikke noe imot flyktninger, men…

Bilde: flickr, Freedom House
Bilde: flickr, Freedom House

I 2015 prøvde mer en en million mennesker å komme seg til Europa via middelhavet, andre prøvde seg på landeveien. Flyktningskrisen ble utløst av borgerkrigen i Syria, men halvparten av flyktningene kommer fra Afghanistan, Irak og andre kriseland. Selv om de fleste av oss aldri har vært i nær kontakt med selve krisen eller flyktningene er det noe vi alle har en mening om for tiden. Synet vårt på temaet er da avhengig av informasjoner vi får fra medier. Hvordan flyktningskrisen blir kommunisert i mediene har blitt utslagsgivende for hvordan vi opplever den.

 

Mer enn 12 millioner syrere er drevet på flukt på grunn av borgerkrigen, og over 4 millioner av disse er drevet ut av landet. De fleste flyktningene holder seg til nabolandene, men Europa har sett en drastisk økning av flyktninger de siste årene, og det ser ikke ut som at det slutter. De første 16 dagene i 2016 kom det over 29 000 flyktninger over middelhavet, i følge FN, dette er 17 ganger så mye som i januar fjor. I tillegg til syrerne er det også mennesker på flukt fra forfølgelse og ustabile regimer. Flere land har gått sammen for å ta imot flyktningene, men mange blir møtt av piggtrådgjerder eller tåregass.

Vår påvirkning av flyktningskrisen gjør at den dominerer våre medier. Forskjellige teorier og analyser om hvordan og hvorfor vi plutselig befinner oss midt i en slik krise slår fort rot. Samtidig blir politiske og ideologiske meninger fordreid, og det blir utelatt informasjon, for å skape et bilde som passer til deres ideologier. Sannheten er nesten umulig å finne blant de forskjellige konspirasjonsteoriene og politiske intrigene. Journalistens og medienes objektivitet er ikke alltid til å stole på, men er fremdeles vår eneste tilgang til informasjon.  

 

Flyktningskrisen i media

Media fyller oss opp med tall, sammenligninger og statistikker. Hva har andre land gjort? Hvor mange har vi tatt imot i forhold til andre? “Antall flyktninger har økt.”, eller vi er “oversvømt av flyktninger”. Det blir snakket om hvor mange som kommer, og hvor mange som blir vist bort. Midt oppi alt dette kaoset glemmer vi at det faktisk er snakk om mennesker. Mennesker som flykter, hvert individ med et eget behov og en egen historie. De blir glemt. Samlet sammen i en gruppe og generalisert. Vi snakker ikke om enkeltpersoner lenger, vi snakker om en flyktning. I en masse av flyktninger, og her vil media skape distanse mellom leseren og situasjonen.

På den andre siden ser vi artikler som omhandler hjerteskjærende historier om asylsøkere som må vente ute i 26 minusgrader i Nord-Norge, eller om 11 åringen som er bekymret for at broren hans skal bli sendt tilbake til hjemlandet. De beskriver den grusomme opplevelsen med menneskesmuglere, og alt de måtte gjennom for å komme seg til Norge. Her skapes det personlige relasjoner til de enkelte flyktningene og man sitter gjerne igjen med et spørsmål: Hvordan kan vi behandle mennesker på denne måten? 

Bilde: blogspot

Hvordan skal vi finne frem til sannheten når mediene enten over- eller underdriver det som skjer, ikke bare i Syria, men i Europa og i vårt eget land? Problemet ligger i at alle har en agenda med det de publiserer, og dette må vi som lesere være oppmerksom på.

Enkelte partier bruker den slags negative propaganda for å støtte sin egen politikk, for å overbevise folket at flyktninger er en trussel, at islamisering av landet vårt er det de er ut etter, at de er en belastning for vår kultur, vårt samfunn og våre verdier. Vi ser bilder og leser artikler om flyktninger som voldtar kvinner og barn, eller som lager opptøyer. Den slags media generaliserer alle flyktninger utifra noen tilfeller, og putter de i en boks merket med “Muslim = Terrorist og kvinneundertrykker”. De appellerer til vår frykt av det fremmede for å få gjennomslag for deres synspunkter.

Bilde: flickr, Ilias Bartolini
Bilde: flickr, Ilias Bartolini

På den andre siden finner vi den type media som viser flyktninger som ofre vi må redde, som en mulighet for samfunnet vårt å bli rikere, som vårt ansvar overfor menneskeligheten. Negative detaljer blir gjerne utelatt og historier der flyktninger er ofrene eller heltene blir fokusert på. Denne ensidige fremstilling av flyktningskrisen har som mål å få oss til å hjelpe. Den spiller på samvittigheten og gir ikke rom for kritiske meninger. Vi skal helst gi penger, jobbe som frivillig og demonstrerer mot rasismen. Gjør vi ikke det så er vi på samme nivå som for eksempel medlemmene av Sverigedemokraterna eller Pegida.

 

Ikke bare svart og hvitt

Mediene er enten veldig positiv eller negativ innstilt til flyktningskrisen. Flyktninger er enten kriminelle og terrorister eller blomsterbarn som bare trenger hjelp. Men det er alltid flere sider til en sak og gråsonen blir gjerne utelatt i denne sammenhengen siden den ikke støtter opp under noen av meningene på ytterpunktene i saken.

Historiene som selger i media er de som fanger vårt oppmerksomhet, og vi er mer interessert i å høre og lese om radikale meninger fra begge sider enn vi ville vært i en kritisk vurdering av situasjonen. Sjokkfaktoren av sterke bilder som viser små døde barn på stranden eller islamske martyrer er mer interessant og tiltrekkende for oss som tilskuere. Etterspørsel definerer tilbudet og media er i bunn og grunn drevet av kapitalisme og politiske syn. Objektiv media er et nesten uoppnåelig mål. Man burde ikke glemme at den som skriver en artikkel er alltid biased og aviser eller nyheter blir kanskje støttet av et politisk parti. I tillegg vil leserne få servert det vi vil høre.
Hvor er altså den liberale midjen og kan vi være liberale mens vi kritiserer? Vi former media og media former våre syn, tillater samfunnet en gråsone i det hele tatt eller krever vi radikalisering av temaet?

 

Skrevet av Silja Schrader og Marie Ones

 

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

BERGENSAVISER I OMVELTING

FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE
FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE

10.02.2016

Av Anders Løkeland Slåke og Sirianne Vikestad

Ei hurtig utvikling har skjedd på mediefronten dei siste ti åra med enorme endringar. Mediegigantar som Facebook og Google blir stadig større på marknadsfronten, og hevdar seg i kampen om folks lesevanar. Dette får følger for dagens papiraviser og folks nettvanar ber om ei endring i norsk mediesatsing.

Facebook inviterte 27. januar sentrale aktørar frå norske mediehus til London for ein lynintroduksjon til nyhendesatsinga Facebook Instant Articles. Omtrent samstundes med dette

annonserte tre sentrale bergensaviser kutt i papiropplag. I årets første avis annonserte Studvest at dei nytt for året går over til å lansere aviser annakvar veke, og dermed halverer frekvensen.

— Med studentar som målgruppe er det klart me må satse meir og større på nettbasert journalistikk, men med dei rammevilkåra me har var me nøydde til å kutte i papirutgjevingar for å kunne gjere denne satsinga, påpeikar Ansvarleg Redaktør i Studvest, Mats Arnesen.

I fylgje Statistisk Sentralbyrå las 49 prosent av befolkninga ein eller fleire trykte aviser ein gjennomsnittsdag i 2014, mot 51 prosent eitt år tidligare. Nedgangen er ikkje statistisk signifikant, men den viser til ei utvikling som har føregått lenge. Til samanlikning var andelen papiravislesarar på 84 prosent i 1997.

Unge i alderen 16-24 år er ivrige internettbrukere og brukte i gjennomsnitt 3 timar og 24 minuttar på internett kvar dag.

Medievanane endrar seg kvikt, og det er ikkje berre enkelt for mediehusa å henge med på nye arenaar samtidig som dei leverer kvalitetsjournalistikk. Ved inngangen til februar annonserte Bergens Tidende og Bergensavisen at dei legg ned søndagsavisene i papirformat.




FAKTA:

– 2013 var første året då ein større andel av befolking las nettavis (52%) enn papiravis (51%) i løpet av ein gjennomsnittsdag


Kjelde: medienorge


FACEBOOK INSTANT ARTICLES:

– Standard nyhetsmal for bruk i Facebook-appen på smarttelefonar

– Mediehusa må inngå ein avtale med Facebook

– Mediehusa publiserer sakane sine direkte til Facebook

– Artikkelen opnast direkte i Facebook-appen

– Facebook og mediehusa deler artikkelen sine annonseinntektar


Kjelde: NRKbeta



Medier i omstilling


— At søndagsavisa vert lagd ned har først og fremst med opplag og økonomisk størrelse å gjere, seier sjefsredaktør i Bergens Tidene, Øyulf Hjertenes.


Han er peika ut som ein moderne medieleiar av styret til mediehuset, og slo fast då han vart tilsett som sjefsredaktør i haust, at hans ambisjon er at BT óg i ei digital framtid skal spela ei vesentleg rolle på vestlandet.


For Bergens Tidende står kvalitetsjournalistikken i ledtog for drifta.


— Med lågare inntekter og færre såkalla komplettabonnentar er det ikkje rekningssvarande å oppretthalde søndag. Skulle me gjort det, ville det gått ut over kvaliteten i journalistikken fordi me då i staden måtte redusert kostnadar i redaksjonen, fortel Hjertenes.


 


Lesevanar endrar skriveformat


Han vil likevel ikkje leggje lokket på at godt journalistisk arbeid blir å finne i papiraviser også i framtida. Sjefsredaktøren viser til BT ein dag langt framme vil bli eit reint digitalt mediehus, men han meiner at det er all grunn til å tru at papiravisa vil ha eit godt grunnlag i mange år framover før det skjer.


— Eit interessant utviklingstrekk nå er at lange formater har fått ein slags renessanse. Me ser at gode, grundige og viktige artiklar i langt format, som historia om «Glassjenta», får lesarar til å abonnere på BT digitalt, seier Hjertenes og fremmar at kvalitetskrava har steget etter at informasjon er blitt meir tilgjengelig på nettet for etterprøving.


Han ser ikkje bort i frå at  det blir to ytterpunkter å finne både i papiravisene og på nettet, då trenden er at det korte blir kortare og dei lange artiklane blir lengre og meir djuptgåande.


 


Nedlegging skapar reaksjonar


Til trass for argumentet om heva journalistisk kvalitet, er det likevel ikkje alle som er nøgde med kutta i papiraviser. Mikael Andreas Sandøy er ein av papirentusiastane som blir direkte råka av søndagsavisa sitt fråfall.


Mikael Andreas Sandøy kjem til å sakne skjermfrie sundagar. FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE
Mikael Andreas Sandøy kjem til å sakne skjermfrie sundagar.
FOTO: ANDERS LØKELAND SLÅKE


Sandøy byrja å lese Bergens Tidende då han flytta til Bergen i 2012. Han ser seg sjølv som ein samfunnsengasjert student og likar å halde seg oppdatert på nasjonal så vel som lokal agenda, og har sett BT som ei nyttig kjelde til dette i studietida.


— Det er trist at nedskjæringane i mediebransjen skal få konsekvensar for dei av oss som likar å ta ein pause frå skjermen, seier han, då han blir fortalt om den planlagde nedskjæringa.


Sandøy har likevel stor forståelse for beslutninga.


— Det er vel den vegen det går med det meste i våre dagar. Publikum er på nett og då er det vel også der avisene må vere. Digitaliseringa har vel komen for å bli.


 


 


Kjelder:



		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Aktuelt: Allment				

			


			
Advarsel til framtiden

		


			

		


		
	





	


		


			
Den 15. juli 1799 oppdaget den franske offiseren Pierre-François Bouchard en sten med inskripsjoner, da han var stasjonert i Egypt. Rosetta-stenen, som den senere ble kalt, viste seg å inneholde en melding skrevet på tre ulike språk, og ble nøkkelen til å forstå egyptiske hieroglyfer. Det skulle ta 20 år med studier før den franske filologen og egyptologen Jean-François Champollion kunne annonsere en oversettelse av de greske hieroglyfene på stenen, og enda lenger før man kunne lese og forstå hieroglyfer generelt.


 


Rosettastenen
Rosettastenen
Foto: Hans Hillewaert


I løpet av de drøye to tusen årene som gikk fra meldingen ble hugget inn i stenen, til vi klarte å dekode meldingen, hadde altså det egyptiske språket, både det skriftlige og det muntlige, endret seg i så stor grad at det krevde store ressurser over en årrekke for å forstå det igen.


Nå var ikke Rosettastenens melding rettet mot framtidige generasjoner, men den illustrerer likevel de store utfordringene kommunikasjon over store tidsspenn utgjør. 


I 1981 samlet det amerikanske energidepartementet og Bechtelgruppen en håndfull vitenskapsmenn innen ulike felt til en prosjektgruppe som fikk i oppgave å kommunisere med framtidige generasjoner. Bakgrunnen var behovet for å identifisere, og advare mot, områder hvor radioaktivt avfall er lagret. Kjernefysisk kraft- og våpenproduksjon genererer store mengder radioaktivt avfall, og mye av dette kan være farlig for mennesker tusenvis, i noen tilfeller millioner, av år fram i tid.


Human Interference Task Force, som prosjektgruppen ble kalt, begrenset sitt kommunikasjonsansvar til 300 generasjoner, ca 10.000 år fram i tid, og gav oppgaven, og fagfeltet, navnet “Nuclear Semiotics”.


Radioaktivt avfall skulle lagres i Deep Geological Depositories, altså dypt ned i jorden. Dette skulle sikre avfallet for all framtid, i alle fall i teorien, men allerde i 2014 ble det oppdaget en lekasje ved Waste Isolation Pilot Plant (WIPP) i New Mexico, en påminnelse om behovet for å kommunisere farene i området for framtidige generasjoner. 


Hvem er mottaker? Vi kan se på menneskers utvikling gjennom historien, og gjøre noen antagelser om hvordan utviklingen fortsetter. Utfordringen med dette er den akselererende teknologiske utviklingen vi har sett de siste hundre årene, en utvikling vi har store vansker med å se fortsettelsen på. Vil den medisinske utviklingen eliminere farene ved radioaktiv stråling? Med et tidsspenn på 300 generasjoner, vil også mennesker evolusjon, og kanskje geologisk utvikling være en del av regnestykket. Kan vi rett og slett anta at det ikke lenger finnes mennesker på jorden om ti tusen år?


For en så fjern fortid kan vi ikke gjøre noen pålitelige prognoser, vi kan kun gjette. Løsningen på dette problemet blir å ta utgangspunkt i at det er mennesker i framtiden, og at de kan dra nytte av informasjonen i en eller annen grad.


Vi kan anta at mottaker ikke er i stand til å forstå vårt skriftspråk, men vil de forstå symboler? Den ellers så oppegående astronomen Carl Sagan foreslo å benytte en hodeskalle over to ben i kryss. Dette symbole mente han var et universelt symbol for fare. Det samme symbolet har hatt en rekke betydninger bare i løpet av de siste hundre årene i ulike kulturer. Fra å være et symbol på gjenfødelse, et varsel om pirater, en merking av gift, til dagens populærkulturelle anvendelse der symbolet ikke lenger har en klar semiotisk mening. Det var klart at dette ikke ville kommunisere godt over store tidsrom. Andre symboler ville selvsagt også endre mening utfra kultur og kontekst, og de eneste tegnene som kunne tenkes å fungere, var ikoniske tegn, altså tegn som representerer noe gjennom figurlikhet. Å avbilde radioaktivitet gjennom figurlikhet er selvsagt ikke mulig, så derfor har vi konstruert et representativt symbol. Dette symbolet kjenner vi igjen som radioaktivitet, fordi vi har lært at det er det det betyr. Denne kunnskapen kommer sansynligvis ikke til å overleve i 10.000 år.


Radiaktivitet
Fare for radioaktivitet
Illustrasjon: Kim Skjold


Om man skulle finne en måte å kommunisere til våre fjerne etterkommere, er det også et spørsmål om hvilket medium man skal benytte. Ingen metaller vil beholde formen etter så lang tid. Selv store skip med stålskrog begynner å falle fra hverandre etter et par tiår uten vedlikehold. Vi kunne ha konstruert store monumenter i sten, og bevart budskapet inne i monumentet, en løsning som har potensiale til å bestå i flere tusen år. En annen løsning, kunne være å etablere et system som sørget for å vedlikeholde og oppdatere informasjonen jevnlig. På denne måten ville informasjonen hele tiden være lesbar for samtidens mennesker, uavhengig av språk og kulturell kontekst. Svakheten med et slikt system vil være faren for at meldingen tolkes om igjen og om igjen, en støykilde som bare vil øke for hver iterasjon. Til slutt kan den opprinnelige meldingen ha mistet all mening, og “vokterne” kan avvikle systemet.


Om vi nå løste problemet med både semiotikk og forvitring av mediet, hvordan kan vi vite at framtidens mennesker vil følge våre advarsler? Kan vi ufortødent ha skapt en framtidig turistattraksjon på lik linje med pyramidene i Giza?


Til tross for at arbeidet med å kommunisere radioaktive områder for framtidige generasjoner startet for 35 år siden, finnes det ikke idag en etablert kommunikasjonsform. Dette til tross, ingen kan beskylde medlemmene i Human Interference Task Force for ikke å tenke utenfor boksen. Noen av forslagene deres involverer selvlysende katter, atomblomster med spesialkodet DNA, og egne religiøse ritualer for å holde meldingen levende over tid.


		


	


	

		
		


			

		


		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Aktuelt: Fagleg				

			


			
Psykisk krig i media

		


			

		


		
	





	


		


			
Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet
Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet Some rights reserved


Av: Nadia Jdaini & Karina Aase


Medieomtalene av flyktningkrisen skaper debatt, men hvordan kan vi være sikre på at det narrative i media gir oss et riktig bilde av situasjonen? Under idemyldringen innad i redaksjonen ble feilinformasjon og motstridene kilder tidlig et tema. Flere hadde anekdotiske beviser for at medias vinkling av saker om flyktninger i Norge ikke stemte overens med virkeligheten. I intervjuet med asylsøkerne kommer det fram at tabloide vinklinger kan være desorienterende og feilinformerende.


Ved et asylmottak på Vestlandet tok syriske asylsøkere seg tid til å besvare spørsmål om media og flyktningkrisen. Svarene viser at de er kildekritiske og reflekterte personer, som bærer på en sorg og en frustrasjon over ikke å vite hva som er sant av tabloide vinklinger. Samtidig som det uttrykkes en oppgitthet over at det er mer fokus på de store politiske linjene i krisen og for lite oppmerksomhet på de menneskene som lider.


En stillhet av sorg fyller samtalen, når det første spørsmålet stilles. Det vises en genuin medfølelse til dem som ikke har overlevd flukten.


Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet Some rights reserved
Foto: Frode Pedersen/Redningsselskapet Some rights reserved


Hvordan opplever dere dagens medieomtale om flyktninger?

Vi opplever en dyp følelse av sorg og tristhet ved å lese om hendelser som vi har overlevd og klart å flykte fra. Det kan være å lese om de som drukner i havet, til de som blir bombet.


Det kommer frem i intervjuet at Facebook er en sentral kilde for å innhente informasjon.

Da er en oppdatert på linkende nyheter og hva venner og familie interesserer seg for.

Når spørsmålene om hvordan de leser kildenes troverdighet kommer opp, endres samtalen til engasjement til å få muligheten til å utrykke sin fortvilelse.


Leser dere norske medier eller arabiske medier mest?

På grunn av begrensede norskkunnskaper, er det mest arabiske medier. De medieplattformene som brukes mest er sosiale medier, spesielt Facebook. TV er også en viktig kilde.


Hvordan opplever dere troverdigheten til Facebook kildene?

Vi opplever at 65% av det vi leser er tilnærmet sant. Vi bruker å sammenligne flere arabiske mediekilder for å finne ut i hvor stor grad en nyhet kan stemme overens med virkeligheten. I de aller fleste tilfeller er nyhetene motstridende.


Hvordan opplever dere andre mediekilder?

Nyheter på tv er ikke troverdige, fordi de melder motstridende informasjon. Dette er en av årsakene til at vi flyktet, fordi vi får motstridende informasjon og aldri vet hva som er sant. Det skaper en ekstra utrygghet og frykt ved å leve i krig. Vi vet aldri hvem som egentlig bomber oss, hva som skjer og hvorfor det skjer. Hvis det ikke hadde vært for alt det usikre i media, ville sikkert ikke så mange flyktet.


På hvilken måte er tabloide vinklinger en viktig årsak til at folk flykter?

Innholdet i nyhetene er preget av ideologien og synet til dem som forteller, dermed er det ingen garanti for at det som egentlig har skjedd blir fremstilt med den ærlighet som folket ønsker å høre. Når en ser på ulike arabiske nyheter, merker vi at en historie har mange ulike stemmer. Det betyr at de tabloide vinklingene på samme sak, vil være preget av hver sin selvstendige og motstridende historie. Dette skaper en psykisk krig i media som sliter på folket, og det er det vi blant annet flykter fra. Den konstante frykten for å ikke vite.


Oppgitt og med en stor fortvilelse over situasjonen i hjemlandet, uttrykkes det tydelig at hvis det ikke hadde vært for krig og spesielt media sin psykiske krigføring hadde vi ikke følt oss tvunget til å flykte. Vi er tvunget til å reise fra vårt land, mot vår vilje.


Sosiale medier som nyhetskilde

Nina Furu hevder i sin bok Sjangerskriving i digitale kanaler at nyhetsteksten er blitt den vanligste tekstsjangeren på nett. (2013,16) Facebook har blitt en selvsagt informasjonskilde i hverdagen til en betydelig andel av verdens befolkning. Mer enn halvparten av spurte amerikanere i en undersøkelse gjennomført av Pew Research Center oppga at Facebook og Twitter var viktige kilder til nyheter også utover den sosiale sfære.


Nettopp disse to ledende sosiale mediene har de siste årene dessuten gjort flere endringer i layout og funksjoner som bidrar til utviklingen av sosiale medier som nyhetskanal. (Barthel, Gottfried, Mitchell, Shearer 2015)


Vi mangler ennå forskning på hvilken innvirkning sosiale medier har i en krigssituasjon. Svarene flyktningene gav oss om deres egne informasjonskanaler vitner likevel om en utviklingen lik den vi ser i Pew Research Center-undersøkelse.


new-facebook-layout


Sosiale tabloider

Store norske leksikon definerer en tabloid som «en avis med stoff i konsentrert, lettfattelig form, ofte med store bilder og sensasjonsoverskrifter.» («Tabloid», 1.2.2016) Dette er trekk som også kjennetegner de kanalene på nett som går under samlebetegnelsen sosiale medier.


At sannheten er krigens første offer et velkjent ordtak. Likevel blir gamle utfordringer nye når krigshandlinger møter sosiale medier. Hovedutfordringen blir å hindre at feilinformasjons spres med en helt annen rekkevidde og fart enn de tradisjonelle media har hatt. Ikke bare det, også riktig informasjon kan være problematisk, dersom den formidler i en forenklet og ureflektert form. Her er generell kildekritikk det eneste botemiddelet.

Dalende kildekritikk i akademia

Ole Bjørn Rekdal skriver i sin artikkel «Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften» om en flokkmentalitet som kan oppstå blant akademikere og studenter.


Det gjelder blant annet hvordan vi som individer, men også som flokker, håndterer kildene våre. Dette handler ikke bare om hvor klønete, slurvete eller snuskete vi kan være når vi skriver, men også om hvor naivt vi kan opptre når vi leser noe som har en liten og tilsynelatende pen henvisning etter seg, enten i form av en parentes eller en slutt- eller fotnote. (2009,373)


Ved å benytte oss av primærkilder heller enn andres arbeid unngår vi imidlertid de fenomenene Rekdal gir hovedskylden for feilinformasjon i akademiske tekster. Rekdal bruker fortsatt en flokkdyr-metafor når han skriver: «Forklaringen bak fenomenet ligger altså ikke i at flokkdyr går i katastrofen fordi de følger lederen, men fordi de følger etter den eller de som løper rett foran dem. De går eller løper rett og slett i tog, og tog som ikke går på skinner kan av og til komme skikkelig på vidvanke.» (2009, 374)


Om en slik fomlete omgang med kilder kan hevdes å være normalen innenfor akademia, der kildebruk og kildekritikk stadig er på dagsorden, hvordan kan man da anta at tilstanden er for dem som formidler informasjon uten forskningens krav til etterprøvbarhet? Det er kanskje bare her, i et nettsted for studenter ved et fag, man vil se denne typen tekst med kildehenvisninger.


Flokkmentalitet blant journalister

Eirik Vatnøy, stipendiat ved institutt for informasjons- og medievitenskap, mener at man både i norske og internasjonale medier har sett videreformidlet – hårreisende – og svært urealistiske – flyktninghistorier. Flere har vist seg å ha svært lite rot i virkeligheten.


På spørsmål om det eksisterer en flokkmentalitet blant journalister der feilinformasjon sprer seg som følge av dårlig kildekritikk, svarer han følgende.

At slike saker passerer, er nok et eksempel på at mediene blir mindre kritisk til egen story når saken oppleves som viktig nok og, ikke minst, når andre medier dekker den samme saken (de kan da skrive «ifølge The Independent»). Dette er med på å skape en flokkmentalitet.


– Organisasjoner som European Journalism Observatory har også vist at europeiske medier gjorde kollektiv snuoperasjon både rett etter at det kjente Aylan-bildet kom ut og deretter etter at trykket på grensene i Nord-Europa opplevdes som for stort. Dette er ikke nødvendigvis eksempler på feilinformasjon, men resultatet kan bli et unyansert bilde av situasjonen. Det skal også sies at både opinionen og det politiske klimaet ha endret seg i takt med utviklingen, og en presse som dekker ikke bare hendelsene i seg selv, men også hvordan de mottas i befolkningen og hvordan de håndteres politisk, vil nødvendigvis skifte fokus ettersom saken utvikler seg.


Mens flyktningene selv er mest opptatt av rapportering av de faktiske hendelsene har vestlig media også fokus på hvordan nyhetene motas. Ikke bare krigen og flukten, men også mottagelsen av flyktning, er en sentral del av mediedekningen i de landene flytningene har sin destinasjon.


Foto: Peter Henry von Koss/Redningsselskap Some rights reserved


Foto: Peter Henry von Koss/Redningsselskap


 På liv og død

Redaksjonen var på forhånd klar over at feilinformasjon spilte en stor rolle i mediedekningen av mennesker på flukt. Det er imidlertid først i møte med flyktninger at man kan nærme seg en forståelse av hvor viktig det er for mennesker å ha tilgang på nøyaktig og pålitelig informasjon. For dem vi har snakket om har det vært et spørsmål om liv og død.


Det mest overraskende var kanskje at noen oppgav mangelen på korrekt informasjon som en årsak til flukten i seg selv. Det er også et paradoks at for flyktningen vi har snakket med fremstår sosiale medier som en mer troverdig nyhetskilde enn de etablerte etermedier.




Tekstkilder:

Barthel, Michael og Jeffrey Gottfried, Amy Mitchell, Elisa Shearer. «The Evolving Role of News on Twitter and Facebook» Pew Research Center, 14.7.2015. (Lest 1.2.2016)

http://www.journalism.org/2015/07/14/the-evolving-role-of-news-on-twitter-and-facebook/

Furu, Nina. 2013. Sjangerskriving i digitale kanaler. Oslo: Cappelen Dam

Rekdal, Ole Bjørn «Fakta på ville veier og henvisninger hinsides

fornuften.» Tidsskrift for samfunnsforskning 2009 (3): 367-382. (Lest 28.1.2016) http://www.idunn.no/ts/tfs/2009/03/art05

Store Norske Leksikon, s.v. «Tabloid», 1.2.2016, https://snl.no/tabloid




		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Ymse informasjon				

			


			
Håpløst ordløs

		


			

		


		
	





	


		


			
«Skriv og publiser en valgfri tekst», lød orderen fra makthaveren i enden av klasserommet. Tankene, ideene og kreativiteten benyttet da selvsagt anledningen til å krølle seg sammen i uløselige  knuter, uten det minste ønske om å vise seg som forståelige tegn på skjermen. Jeg kunne like gjerne ha fått beskjed om å kutte av meg begge armene og skrive med tunga.


Klønete, desperate formuleringer, presset ut i takt med lyden fra alle de derre andres skaperkraft.  Alle de andre som alltid gjør alt bedre enn deg, kan mer enn deg, og målrettet med hevet hode baner seg selvsikkert vei fremover, mens du vaklende og kaldsvettende forsøker å gjøre det samme på en line av usammenhengende opplevelser og erfaringer, som på en fremtidig CV skal bli tilsølt av arbeidsgivers våte snøft, før han krøller drømmene dine sammen og erstatter dem med ambisjonene til alle de knutefrie andre, de derre andre som klarer å skrive og publisere en valgfri tekst.


 


		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Aktuelt: Allment Ymse informasjon				

			


			
Apper for Alle

		


			

		


		
	





	


		


			
Har du hørt om millionæren Håkon Bertheussen? Et enklere spørsmål å stille vil være om du har hørt om spillapplikasjonen Wordfeud. Ordpuslespillet har siden det ble lansert i 2010 oppnådd stor suksess og det er noe utvikler Håkon Bertheussen fortsatt tjener store summer på. Applikasjonen utviklet av tromsøværingen har blitt lastet ned omtrent 25 millioner ganger. Men hvordan oppnår man en slik oppslutning? 


index
(Foto: Flicr)


Utvikling og distrubisjona av applikasjoner er altså et potensielt marked for store summer. Men hva skal til for at applikasjoner oppnår internasjonal oppmerksomhet? Ifølge Statista var det i juli 2015 tilgjengelig ca 1.500.000 applikasjoner på Apple App store. Det sier seg selv at alle disse ikke sørger for den suksessen Håkon Bertheussen har oppnådd fra året 2010 og til i dag. Andre populære applikasjoner i dag er for eksempel Snapchat, Instagram og Vipps. Det som gjør de populære er ikke alltid like enkelt å svare på. Veien fra idé til millioninntekt i appmarkedet er ikke alltid så enkel som man ønsker å tro. Med en stadig økning i bruk av teknologi øker forespørselen og forventningene for hvilke funksjoner applikasjonen tilbyr. Det å være kreativ, nytenkende og ikke minst heldig er krav som stadig blir større og sjansene for at applikasjonen flopper er der. Mange applikasjoner i dag er ment som sosiale verktøy eller for å gjøre hverdagen litt enkelere og det finnes ikke bare én applikasjon som tillater deg å dele bilder, chatte, eller forklarer hvordan du smører skiene dine. Innovasjon Norge tipser deg om hva du bør tenke på når du selv skal komme med en idé for en applikasjon. Det er blant annet et marked for problemløsning, det skal være innovativt og det må se bra ut:


 


    

  1. Tenk ut en idé som løser et problem for folk, som helst ingen andre løser i dag.
    2. 

  2. Finn ut hvordan du skal tjene penger på tjenesten/produktet.
    3. 

  3. Legg en plan for hvordan tjenesten/produktet skal vokse seg stor.
    4. 

  4. Tjenesten/produktet må være visuelt lekkert.
    5. 

  5. Test ideen på venner og familie – «input» fra andre er særdeles viktig.
    6. 

  6. Få om bord noen «smarte hoder» – erfarne rådgivere.
    7. 

  7. Ikke selg noe som helst før du virkelig trenger pengene.
    8. 



 


Markedet er stadig i økning og konkurransen øker. Så før du tror du har kommet med en genial idé som vil revolusjonære applikasjonsbruken, ta en titt på punktene ovenfor og tenk to ganger. Du kan like gjerne ha en god tanke, men tilfeldighetene spiller også inn.


		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Ymse informasjon				

			


			
Lykkejeger

		


			

		


		
	





	


		


			
Jeg er en av de som blar gjennom sider på sider med kommentarer i kommentarfeltet på VG, ikke nok med det, jeg må bla gjennom de fleste på facebook, på forumer, og på twitter – der det finnes sosiale medier finnes også jeg. Bak en skjerm. Jeg skriver sjeldent selv kommentarer. Jeg finner heller ikke en stor glede i å lese kommentarer. Det er mer en frustrasjon, jeg blir sint. Ytringsfrihet er en menneskerettighet. Men iblant tenker jeg at enkelte folk heller ville ha godt av å ikke utrykke seg i ulike debatter. Det må selvsagt eksistere ulike parter for å i det hele tatt kunne drøfte noe, men sjeldent blir det gjort på en ‘sivilisert’ måte i dag. Jeg leser og blar nedover. Et flertall begrunner sinn kunnskap og meninger med «jeg har gått på livets harde skole», som om det gjør deres rasistiske, diskriminerende, og egoistiske ytringer noe mer holdbare. Jeg håper jeg finner kommentarer som motsier personen, med fakta og kunnskap. Noen som kanskje ikke har gått på livet skole?


Politikk er politikk. Jeg legger meg sjeldent opp i hva folk mener om ulike partier. Det vil alltid være en uenighet her. Hvor mange skal vi slippe inn,- hvor mange skal vi kaste ut? Jeg tenker på disse menneskene bak sine skjermer, som taster i vei «få de ut alle sammen», «vi har ikke plass til flere!». Svake argument. Jeg tenker på hvor stort dette landet er. Plass er vel den minste utfordringen vi kan stå overfor. Jeg prøver å løsrive meg fra kommentarene. ‘Lykkejegere’ har blitt et ord jeg stadig støtter på. Ja vel. Om du hørte granater og kuler suse forbi deg hver dag, om du så ditt kjære hjemland i flammer, om du hadde mistet alt du eier, om du hadde mistet dine søsken, dine foreldre, dine venner, – ja, da er du vel en lykkejeger. Du som har mistet alt, – ting som ikke kan erstattes, du må da være på vei hit til lands for å stjele landets goder. Utnytte velferdsstaten, bruke såkalte «skattepenger»  som menneskene fra livets harde skole mener de betaler, enda jeg mistenker halvparten av dem går på NAV.


Hvor ble det av medmenneskeligheten? Hvorfor er det så vanskelig å bare godta at noen mennesker trenger vår hjelp. En dag kan det kanskje være vi som trenger hjelp. Skal vi bare huskes som et land der folk fikk si sitt? Jeg slår av mobilen. Jeg kommenterer ikke i dag. Kanskje i morgen? Kanskje aldri. Jeg vil ikke ødelegge hele dagen til de stakkars menneskene på andre siden av skjermen, som ikke kan la være å komme med usmakelige kommentarer. De kan sitte der ved sine skjermer og taste i vei, med feilskrevne setninger, mangler på dobbeltkonsonanter, og ingen punktum. Jeg lar være å kommentere, for dumheten sin klarer de enkelt å få frem. Om det er en ting jeg skulle ha sagt til de er det bare, om det ikke er på tide å vurderer en annen utdanning enn livets harde skole.


 


		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Aktuelt: Allment				

			


			
Visuell selvpresentasjon

		


			

		


		
	





	


		


			
Mennesker presenterer seg selv – hele tiden. Hvilken situasjon man befinner seg i, hvem man er med og hvor man er er faktorer som påvirker folks selvpresentasjon. Folk tilpasser hva de sier og hvordan de oppfører seg i henhold til hvem tilskueren er. Tilpasningene trenger ikke nødvendigvis være store, men ideen er at folk ikke oppfører seg likt mot alle. En persons bestemor og bestevenn får ulik grad av fortrolighet og man møter dem gjerne i ulike settinger. Når det gjelder visuell selvpresentasjon så går det altså på hvordan folk ser ut. Hvilke klær går man i? Følger man en kleskode? Hvilke ansiktsuttrykk har man og lignende.


Ute i den fysiske verden kan det være til tider vanskelig å ha full kontroll på egen selvpresentasjon. Det er ikke alltid man har kontroll på hvem man møter og i hvilken setting. Har man på seg en karakteristisk jobbuniform på butikken vil folk gjerne oppleve at vedkommende ikke helt er i ‘sivil’. Vedkommende som har på seg uniformen vil kanskje også være mer selvbevisst og ikke ønske å sette bedriften i dårlig lys.


Selfie


Bilde fra Flickr: Paško Tomić


Selvpresentasjon på sosiale medier

På internett har man en helt annen kontroll over egen selvpresentasjon enn ute i den fysiske verden. På kanaler som Facebook, Instagram og blogger har man mulighet til å velge et nøye utvalgt selv å presentere for sitt publikum, venner og følgere. Ofte hører man at folk opplever at folk bare presenterer glansbilder av seg selv. At man får servert urealistiske og perfekte bilder og beskrivelser fra menneskers liv. Det er derimot viktig å huske at mennesker generelt ønsker at folk skal få et godt inntrykk av dem. Mennesker liker å bli likt. Det å fokusere på positive hendelser og publisere fine bilder av seg selv på nett bygger på samme tankegang. Folk ønsker å vise frem sine beste sider og kontrollen sosiale medier gir brukeren til å selv velge bilder som presenterer livet deres på nett, gjør at folk gjerne går for det de selv opplever som bra.


 


[…]