Praktisk informasjonsarbeid

Kva ville vel ei første skriveoppgåve vore utan det obligatoriske «eg skriv om det å skrive fordi eg ikkje kjem på noko å skrive om»-innlegget? Dette er eit ufråvikeleg faktum som stammar heilt frå antikken (dette er forrestein ein kommentar, og slett ikkje eit faktum). I alle høve er det i høgste grad gjeldande for onsdagane sine firetimars skriveseminar for PRAKTINF, der i skrivande stund fjorten menneske sit og trykkar som gale (dette er óg ein kommentar, sidan det heilt sikkert fins tilfelle der redaksjonar har blitt klaga inn til PFU for å ha referert til mental sjukdom i samanhengar der det ikkje høyrer heime i det heile teke).

Nummer femten står det heller dårleg med. Men ho vil ikkje stå fram med namn, så då er det greitt.

Nå som semesteret er i gang for fullt, med studielån og dårlig økonomi er gjerne ikke flyreiser høyaktuelt. Men forhåpentligvis blir det ferie igjen engang, og derfor tenkte jeg at jeg kunne komme med noen enkle tips til hvordan man kan takle flyturen best mulig. Jeg har endel turer til USA bak meg, og selv uten hverken flyskrekk eller klaustrofobi,  har jeg mange ganger vært på randen til sammenbrudd både fysisk og psykisk idet dørene lukkes og setebeltene festes. Her kommer noen små tips som hvertfall har hjulpet meg.

1) Sistemann på, førstemann av. Jeg bryr meg aldri når de roper opp hvilke seterader som skal boardes når. Jeg bryr meg først når de roper opp navnet mitt over høytalerene. Selv om man får slemme blikk av både de ansatte og medpassasjerer, er det likevel verdt det når jeg stiger ombord 15- 20 minutter etter de første. Nå som vi faktisk kan være med på å bestemme våre egne plasset når vi sjekker inn online, er det greit å plassere seg så langt fremme i flyet som mulig. Der slipper du så mye støy, og du kan danse av flyet lenge før de urutinerte som sitter bakerst.

2) Matpakke. Jeg spiser aldri flymaten, med mindre jeg er desperat. Som vegetarianer har jeg gått på noen ordentlige flymatsmeller, og da jeg engang fikk en liten plastboks med 2 druer, et kvart eple og noen melonbiter i til frokost, bestemte jeg meg for at det var aller siste gang. Jeg mistenker fortsatt flyvertinnen for å tulle med meg, selv om hun sa at det var fordi de tilpasset vegetarmaten slik at også veganere kunne spise det. Jeg er ingen veganer, men sist jeg sjekket kunne de spise mer enn epler, druer og melon altså. Uansett, matpakke er lykke.

3) Ta med deg pc, og legg inn favorittfilmene dine på forhånd. Det skjer nemlig noe med meg oss når vi flyr. Trykkforskjellen gjør at selv den smarteste av oss blir litt tilbakestående. Som en følge av dette, kan det være lurt å se litt lettere filmer, eller lese lettere bøker. Jeg tok med meg pensum en gang jeg bestemte meg for å reise til USA farlig tett til oppunder eksamen. Jeg åpnet bøkene, og så på de lange ordene noen minutter før jeg heller leste Cosmopolitan resten av turen, og selv det føltes som en doktorgradavhandling i ett veldig fremmed fag.

4) Drikk mye vann. Man blir nemlig dehydrert i den tørre luften, og det er ikke så bra.

5) Drikk mye vin. Da bryr man seg ikke så mye om plasseringer, tørr luft, medpassasjerer, mat og bøker uansett.

Ett av temaene for undervisningen på dagens skriveseminar var redaksjonelt arbeid og herunder anonymitet i media og nettdebatter.  Et vanskelig spørsmål som bør debatteres; skal en tillate anonyme innlegg eller ikke. Ulempen med at innsenderen er ukjent er at vedkommende ikke trenger å stå ansvarlig for sine meninger.  Hvis en ikke trenger å utdype,  forsvare, m.a.o. argumentere for synspunktene sine kan meningen bak være mindre gjennomtenkt og  selvsensuren mindre.  Det kan også skapes inntrykk av at det er langt flere som deler en bestemt mening enn det i realiteten er. Fordeler med anonymitet er at enkelte kan ha viktige budskap som de ellers ikke hadde kommet frem med av hensyn til arbeidsplass eller personlige forhold.  Å sette absolutte krav om det ene eller andre vil neppe la seg gjøre.

Noko av det ein kan glede seg over i desse dagar er fallet til Libyas statsleiar, den råtne diktatoren Muammar Gaddafi. Denne “kongenes konge” har etter over førti år endeleg tatt sin kjortel og gått (eller sprunget) ut frå sin residensar i Tripoli, og jagast no av sine tidlegare undersåttar. Ein kan berre håpe at det ikkje blir gjort “kort prosess” med mannen, men at han må stå til rette for sine kriminelle handlingar og ta straffa si.

Elles kan ein glede seg (eventuelt bli forarga) over at den berykta tidlegare visepresidenten i USA, Richard Cheney (betre kjend under det sømmelege kjælenamnet “Dick”), har fått utgitt sine memoarar In My Time i desse dagar. Det er med andre ord fleire enn ein tidlegare statsleiar (noko Dick de facto var til tider) som fyller spaltene i verdas tidsskrift.

Denne mannen, som om mogleg er skuld i meir enn “Den galne hunden” ved Middelhavets kyst, står ikkje i fare for å bli stilt for retten, verken i nær eller fjern framtid. I ei ideell verd burde Cheney stå til rette for, som journalisten Glenn Greenwalds seier: “hundreds of thousands of innocent people dead from a war of aggression”. Vidare burde han svare for å ha: “constructed a worldwide torture regime, and spied on thousands of Americans without the warrants required by law”.

Takket være det beskyttande skjoldet av immunitet denne mannen kan skjule seg bak i sitt vidare liv som pensjonist, eit liv som inntektene frå boka sannsynligvis vil berike, vil han nok leve utan nevneverdige bekymringar. Eg kan berre krysse fringrane og håpe at eg får sjå ein meir skrukkete Dick bli konfrontert med desse anklagene før han trer i grava, noko som forhåpentlegvis ikkje blir for lenge til.

Bilete er frå flickr, lagt ut av brukaren TrevMeister

Det finnes mange steder på nett hvor man kan få kjøpt brukte pensumbøker. Ved et lite søk på temaet kommer det opp rundt 14000 sider. Hvor skal man strarte?

Noen sider jeg har kikket litt rundt på er disse: www.pugg.no , www.ibok.no  og denne på finn.no

 Pugg.no har et litt dårlig førsteintrykk, siden er rotete og det er en del reklame på sidene. Ved hjelp av noen røde siffer på siden kan man få et intrykk av i hvilken stand boka er. Ved noen få enkle trykk kan man få sendt en mail til selgeren av boka, og forhåpentligvis avtale et kjøp.  Det er vanskelig å sortere bøkene etter sted og pris, man er avhengig av et godt søkeord eller ISBN/ISSN nummer.

iBok.no sine sider gir et mye bedre første intrykk. Siden Kjøp deler inn pensumbøkene i ulike kategorier. Det gir et oversiktlig helhetsintrykk. På hver annonse er det tatt med en veiledenede ny-pris på nett. Noe som gjør at man kan se hvor mye man faktisk sparer! På denne siden er det også mulig å gi et intrykk av i hva slags stand boka er. Det er sortert i ulike kategorier, ikke i siffer.

Finn.no sine sider med brukte pensumbøker er en del av finn sine sider, og første intrykket er derfor kjent for de fleste. Det er ikke så mye nytt å sette seg inn i her. Bøkene kan lett sorteres etter geografisk sted eller pris. Det er ikke noe system som beskriver i hva slags stand boka er, man er avhengig av at selger opplyser om det i teksten.

Hva syntes dere om sidene? Og skal dere kjøpe brukte bøker på nett? Noen som har noen erfaringer å dele?  Finnes det andre sider som er gode?

Onsdag 31. august klokken 20:00 ruller Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin over lerretet på Tvoli i det Akademiske kvarter. Daniel Thornhill har for anledningen komponert et arrangement for gitar, bass, to fioliner, cello og trommer til denne storslåtte stumfilmaftenen, med levende musikk som strekker seg fra det klassiske og over i de morderne toner.

For de av dere som enda ikke er gjort seg kjent med selve høydepunktet innenfor russisk montasjefilm, venter mye spenning. Panserkrysseren Potemkin er basert på en til dels autentisk hendelse fra tsar-regimet på begynnelsen av 1900-tallet. Filmen skildrer matrosenes mytteri ombord på skipet Potemkin som følger av de overordnendes kritikkverdige behandling av mannskapet. Opprøret spres seg videre til byen Odessa, hvor den sovjetiske hæren står parat for å dempe opptøyene. Panserkrysseren Potemkin er fortellingen om en av mange opptøyer som ledet an til den russiske revolusjonen i 1917.

Siden vi i dag har drøftet temaer som bruken av sosiale medier i forbindelse med arbeidslivet, vil jeg vise til en interessant artikkel i det antropologiske studenttidsskriftet Kula Kula som tar opp disse temaene fra et antropologisk perspektiv (siden jeg selv har studert antropologi, og har vært redaktør for dette eminente tidsskriftet…)

Kula Kula publiserte våren 2011 en artikkel om hvordan antropologistudenter kan forholde seg til sosiale medier. Artikkelen diskuterer den utstrakte bruken av sosiale medier som Facebook og Twitter generelt, og mer spesifikt relatert til antropologistudenters bruk av disse mediene. I tillegg drøftes problemstillinger relatert til hvordan studentene skal forholde seg til informanter når de er på feltarbeid;

«Kan du bruke informasjon informantene dine legger ut på Facebook i masteroppgaven? Bør du innhente samtykke fra folk som poster interessante meninger på en Facebook-side, dersom du ønsker å benytte dem i avhandlingen? Og er det lurt å ha den lokale imamen som Facebook-venn, når profilbildet ditt er tatt på nachspiel etter den siste fagfesten?»

For å lese artikkelen i sin helhet, gå til http://kulakula.org/?p=922#more-922