Klokken er 05:48. Du er akkurat ferdig med din veldig viktige 50-siders semesteroppgave om noe totalt unyttig – la oss si spanske verbtider – som skal inn klokken 13:00 samme dag. Du har sittet foran dataskjermen i godt over 20 timer, er kvalm, svimmel, har hodepine og føler deg som en forvokst amøbe når du prøver å reise deg fra stolen. Heldigvis betyr dette ingenting nå, for du er ekstatisk over at du endelig er ferdig. Ja, du ville hoppet opp og ned som en mangafigur i en japansk musikkvideo, om da bare ikke hodet ditt føltes som en sekk med resirkulerbart glass. Du kobler USB-kabelen til laptopen, trykker skriv ut, og lener deg tilbake i sofaen med gode tanker og en generell oppfatning av at livet, det er bra. Men livet er ikke bra. Livet er raseri, hat, mord og hemoroider i hodet. Dette kan nemlig printeren din fortelle deg. I hvert fall min.
Canon Pixma MP550 er navnet på doningen som står på et LACK-bord i annen etasje. Opprinnelig var denne oljeriggen av en fotoprinter en gave fra min kjære samboer til min 20-årsdag. Hun har forøvrig hatt større glede og nytte av apparatet enn jeg selv har hatt og trolig noen gang vil få. Den er svart, matt sølv, og spiser semesteroppgaver til frokost. Sistnevnte kvalitet blir jeg fort klar over da jeg denne mandagsmorgenen hører lyder fra den som minner om et dial-up-modem fra 90-tallet – omtrent slik: [ɯui:::::a::::::ɯ k’f k’f k’f k’f a:::::: fh:]. Som du kanskje har gjettet sitter papiret fast. Likevel tror printeren at den er alene på motorveien, og vil teste hvor fort denne kjerra går. Dermed blir ark på ark most sammen til noe som ligner på en komprimert versjon av innholdet i papirkurven din pluss innholdet i alle pennene du eier og noen gang har eid. Om ikke samboeren min våknet av det infernalske jalla-bråket fra papirfesten tidligere, våkner hun i hvert fall av reaksjonen min på at jeg nettopp har oppdaget at det nå er tomt for ark.
Mitt liv med fotoprinteren kan ikke summeres bedre opp enn det Sir Oatmeal selv forteller i sin stripe Why I Believe Printers Were Sent From Hell To Make Us Miserable, som forøvrig er den store inspirasjonen til denne teksten. Jeg også oppdaget til min forbauselse at det ikke fulgte med en USB-kabel fra printer til PC i den gigantiske esken som tok tre mann å manøvrere inn i leiligheten. I esken var printeren pakket inn i:
- Ett lag plastrammer som ikke får plass i bosset
- Ett lag isopor som smuldrer opp og flytter inn i ører, neser og under sokker i tre uker
- Ett lag bobleplast som ikke smeller (hva er vitsen?)
- Og ett lag sammenstemplet papp som ikke kan brettes sammen eller kuttes opp for hendig transport ned til pappbosset.
Ingen USB-kabel. Under printeren lå fem bøker på alle språk, selv om det fulgte med tre disker med samme innhold pluss en DVD med drivere til alle Canon-printere noensinne for alle operativsystemer noensinne. Ingen USB-kabel. Jeg forsøkte å installere printeren på en PC med Linux, som per definisjon nettopp er et operativsystem. Dette var ikke Canon enige i. Og ingen USB-kabel. Installasjonsprogrammet, som forøvrig inneholdt mellom fem og ti obligatoriske, separate, og totalt ubrukelige programmer, likte Windows 7 bedre enn Linux, men løy tydeligvis litt på CVen når det hevdet det inneholdt alle drivere til alle Canon-printere. Alle. Unntatt min. Og ingen USB-kabel. Canon tok seg til og med tid til å legge ved «halvfulle» blekkpatroner som ble tomme etter en uke, Canon-klistremerker, bøyd og derfor ubrukelig prøvefotopapir, og reklamebrosjyrer for andre Canon-produkter. Men ingen forbanna USB-kabel-dritt.
Etter en heller omtåket tur til min lokale matvarebutikk får jeg skaffet omlag 3000 ark, skriver ut semesteroppgaven min etter fire nye forsøk, og får til slutt levert oppgaven på Høyden bare fem minutter før tidsfristen. Kommentaren lyder som følgende fra informasjonsskrankedamen på HF: «Er det ikke greit å slippe alt det teknologimaset når man leverer på papir?»
