Category: Aktuelt: Fagleg

Innen sosiale medier er nettstedet Twitter en av gigantene, med over 500 millioner registrerte brukere og 340 millioner nye tweets hver dag. Hva er det som gjør dette mediet så unikt, og hvorfor er måten det kommuniseres på interessant?

På nettsamfunnet Twitter foregår all kommunikasjon mellom brukerne åpent, og kan sammenlignes med en miniatyrblogg. Ved å skrive maksimalt 140 tegn kan man legge ut en såkalt «tweet» eller en melding, som går ut til alle ens følgere. Nettstedet gjør det enkelt å søke opp kjente personer, bedrifter, artister, venner eller andre en ønsker å få oppdateringer fra. Har man mange følgere kan man enkelt nå ut til en stor gruppe mennesker på kort tid. Siden inneholder både enkeltutsagn, hverdagslige betraktninger, lenker, debatter, samtaler, krangler osv. Siden gir en unik mulighet til å kommunisere med mennekser man ellers ikke ville hatt mulighet til å kommunisere med. Her et eksempel på en av Erna Solberg sine tweets, hvor hun tar til motmæle mot noe to andre brukere uttalte:

Muntlig preg
Twitter er grunnleggende et skriftlig medium i og med at det brukes symboler og bokstaver for å danne tweets, men har allikevel flere fellestrekk med den muntlige samtalen. Kommunikasjonen på Twitter er uformell og er gjerne ofte spontan. En tweet kan inneholde observasjoner fra for eksempel et arrangement, noe man ser på TV eller hører på radio, og man twitrer det gjerne der og da. Det er for eksempel ikke et sjeldent syn å se mennesker som twitrer under en debatt eller en konsert. Det stilles heller ikke særlig strenge språklige krav, slik det for eksempel gjøres for en akademisk tekst. Det er ingen som krever at man må starte en setning med stor bokstav, man trenger ikke skrive fullstendige setninger (noe som ofte blir vanskelig på kun 140 tegn) og rettskrivning er heller ikke alltid i fokus. På lik linje med muntlig kommunikasjon foregår det hurtig, og ved relativt korte beskjeder som det kan responderes på raskt. Det er sjelden interessant å føre samtaler med folk som snakker like mye som flere sider tekst inneholder. Den tyrkiske medieforskeren Zeynep Tufecki, mener at muntlig språk er relatert men også skiller seg fra skriftlig språk, ikke bare i måten man uttrykker seg på og grammatik, men også når det gjelder effekt, rytme og stemning (Tufecki, 2011).

Fortellinger fra hverdagen
Det er ikke uvanlig at det twitres om ulike observasjoner en gjør i hverdagen, og fortellinger relatert til helt hverdagslige ting. Zeynep Tufecki påpeker at Twiter kan sees på som en del av en bevaring av muntlige historier. Hun mener også at Twitter ikke er et kringkastingsmedium, men et medium bestående av samtaler. Det språklige mangfoldet på Twitter bidrar til at det eksiterer fortellinger fra hverdagen på alle mulige språk og fra alle verdenshjørner. Twitter kan sees på som et skritt mot mer tradisjonell muntlig kultur, og en kan kanskje trekkes paralleller til de gamle eventyrinnsamlerne som Asbjørnsen & Moe. Vittige historier, morsomme utsagn, sensasjoner, rare fortellinger og mye annet ligger lett tilgjengelig på siden. Det muntlige preget fører også med seg et naturlig språk, og det kan forekomme både skrevet latter («haha»), smilefjes og bruk av store bokstaver for å understreke noe (som om man prater høyt).

Et mangfoldig medium
Blant de mange millionene brukerne, finner man alt fra USAs president Barack Obama og den vanlige mann i gata. Det er også flere bedrifter som bruker Twitter som kommunikasjonskanal. Organisasjoner, bedrifter og personer som Obama bruker gjerne Twitter for å informere og reklamere, og fremstår gjerne mer saklig. Dermed kan en følge både humoristiske og useriøse tweets, og mer seriøse tweets samtidig. Det kan være en stor utfordring å nå frem i dette mylderet av kommunikasjon på kryss og tvers -en kan få inntrykk av det står tusenvis av mennesker på en plass og alle skriker ut ulike budskap. Twitter har derfor designet slik at man skaper sine egne nettverk av de man ønsker å følge og kommunisere med – man lager et system i kaoset.

Både muntlig og skriftlig? 
Ja takk, begge deler. Twitter er et skriftlig medium, men allikevel har innholdet flere likhetstrekk med funksjoner og ordbruk man finner i muntlig tale. Det at Twitter er en form for sammensmeltning av både muntlig og skriftlig, gjør det til den unike kommunikasjonsplattformen det er.

 

Tufekci, Z. (2011) Why Twitter´s Oral Culture Irritates Bill Keller (and why this is an important issue). Technosociology [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://technosociology.org/?p=431> [Lest 25.september 2013]

Twitter (2013) Wikipedia [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://en.wikipedia.org/wiki/Twitter>
[Lest 23.september 2013]

Mediegiganten VG og lokalavisa i Ørsta, Møre-Nytt, er mellom dei som har lansert betaling for tilgang til nyhende og saker på nettet. Kva gjer betalingsaspektet eigentleg med kommunikasjonen mellom avis og lesar?

Etter at nettavisene gjorde sitt inntog seint på 1990-talet har dei vorte ein integrert del av den digitale kvardagen til svært mange. Enkel og rask tilgang til nyhende har gjort nettavisene til eit godt alternativ til dei tidlegare så dominerande papiravisene, og i motsetning til desse har nettavisene vore gratis. Fleire ser no ut til å lansere betalingsløysingar også på nettet, men aktørane vel ulike måtar å gjere dette på.

Delvis betaling

VG har valt å lansere sitt nettavisabonnement VG+ som noko ekstra til dei som er villige til å betale litt meir for nyhende på nettet. Her får ein tilgang til større artiklar, intervju og ulike forbrukartestar, men hovudsakene og dei store hendingane får ein framleis i gratisversjonen på vg.no. VG+ framstår dermed som ein ekstra dimensjon for dei som ynskjer det, med det resultat at VG i større grad når ut til lesaren same kva preferansar denne har; papir- eller nettavis, lette saker eller i djupna, gratis eller ikkje. Slik brukar VG det nye nettavisabonnementet som eit ledd i styrkinga av kommunikasjonen med lesaren; dei når ut til nye lesargrupper og viser at VG har noko for alle.

Fullstendig betaling

Lokalavisa Møre-Nytt har valt ei heilt annan retning enn VG. På morenytt.no finn ein ei fullstendig avis med alle nyhende og aktuelle artiklar, men ein har berre tilgang til fem saker i månaden før ein må bestille abonnement for vidare bruk. Lesaren må i mykje større grad enn hjå VG velje mellom papir- eller nettavisabonnement då begge desse er betalingsbelasta. I motsetning til VG+ vert dermed ikkje nettavisabonnementet til Møre-Nytt eit supplement for dei interesserte, men nærast ei tvang om ein vil ha oppdaterte nyhende frå Ørsta kvar dag. På denne måten verkar dei økonomiske faktorane å setjast før kommunikasjonen og forholdet til lesaren, og abonnent Therese Aakre er mellom dei som reagerer på dette:

– Eg tykkjer det er håplaust å måtte betale for å lese lokalavisa mi på nettet når eg allereie abonnerer på papirutgåva. Møre-Nytt er på mange måtar den einaste seriøse kanalen for nyhende heime og det verkar urettferdig å måtte betale dobbelt. Eg set verkeleg pris på å få papirutgåva i posten så avvikling av denne er ikkje aktuelt. Då får ein heller finne andre måtar for å halde seg oppdatert også på nettet.

Sniker seg unna

Kravet om betaling for tilgang til Møre-Nytt på nettet har gjort at fleire lesarar har oppdaga utradisjonelle måtar å unngå dette på. Fjerning av informasjonskapslar (cookies) og privat nettsurfing er mellom metodane som vert nytta for å sleppe å betale, men samtidig halde seg oppdatert på nyhende frå Ørsta.

I tillegg til Praktisk informasjonsarbeid tar jeg faget Medieretorikk. Dette syns jeg er et veldig spennende fag, og for noen uker siden hadde vi om reklame. Jeg har tenkt å vise dere noen av reklameannonsene vi snakket om der, og reflektere litt rundt de. Jeg synes reklame er veldig spennende, og håper jeg kan få dere til å reflektere litt rundt reklamene dere ser hver dag og hvordan de kommuniserer.

Ta en titt på denne reklamen fra starten av 1916, og så ta en titt på denne reklamen fra 2010. De representerer prototypene for reklame fra sin tidsalder. De skal begge selge et produkt, men måten de bruker tekst og bilde på er totalt forskjellig. La oss ta en titt på hvordan disse to reklameannonsene fungerer.

Reklameannonser består stort sett av både tekst og bilde, og sammen kommuniserer de et budskap til oss. De vil alltid selge oss noe, eller påvirke oss på en eller annen måte. Budskapet blir kodet av avsender og må avkodes av mottaker. Ulike mottakere avkoder på ulike måter, og bakgrunn, personlighet og holdninger er elementer som er med på å påvirke hvordan man avkoder et budskap (Schwebs og Østbye, 2011). Ulike mennesker fra forskjellige kulturer vil kanskje tolke et budskap på veldig forskjellige måter.

 

KLART BUDSKAP

La oss ta reklamen fra 1916. Denne gir muligens ikke så mye rom for tolkning, her får vi se et bilde av produktet, ved siden av en hel del informasjon. Reklamen roper ikke ”kjøp meg!”, slik som vi er vant med i dagens reklamer, men det var slik reklamene så ut på starten av 1900-tallet. Fokuset på informasjon om produktet preget reklamene i veldig stor grad. Dette kan vi kalle den produkt-orienterte fasen, der tekst var viktig (Kjeldsen, 2013). Det kan tenkes at det ikke var så stor konkurranse mellom ulike produkter, og derfor var ikke reklamene opptatt av å påvirke mottakeren i like stor grad som i dag.

 

SKJULT BUDSKAP

Reklamen fra 2010 består av et bilde og kun litt tekst nederst i høyre hjørne, der vi får vite hva reklamen er for, og slagordet ”Get her back”. Dette har blitt mer og mer vanlig de siste årene. Bildene skal ofte snakke for seg selv, og vi får kun vite hva slags produkt det blir reklamert for, og ikke noe mer. I dette tilfellet må man kanskje sitte og tenke litt før man tar poenget. Dette er en liten utfordring, da budskapene ofte er mer skjulte enn de var før. ”Hva i all verden?” er det kanskje noen som tenker. Personlig tok det en liten stund før jeg trakk på smilebåndet av denne reklamen, rett og slett fordi jeg ikke syns den var så enkel å forstå. Noen tar den med en gang, mens andre må kanskje få den forklart. Dette har blitt vanlig i vår tid. Noen reklamer har et budskap som er mer skjult enn for eksempel reklamen fra 1916, der det ikke er noen tvil om hva som selges. Personlig syns jeg det er artig med reklamer man må titte litt ekstra på for å forstå. Det fører til en slags tilfredsstillelse når man endelig klarer å tolke den.

For ordens skyld kan jeg kort nevne fra reklamen for 2010 er for. Kitadol er et legemiddel som selges i Chile, og er for kvinner som sliter med plager ved menstruasjon. Kvinnen i denne annonsen har blitt byttet ut med en bokser, som en metafor for hennes dårlige lynne. For å ”get her back” må mannen skaffe henne Kitadol. Reklamen henvender seg i dette tilfellet til alle menn der ute som bør ty til dette legemiddelet når deres kvinner plutselig våkner opp med boksehanskene på.

 

Litteratur:

Schwebs og Østbye, 2011. Media i Samfunnet, Det Norske Samlaget, Oslo.

Forelesning av Jens E. Kjeldsen, 29. september 2013. Trykksaker i politisk reklame.

I retorikken er overtalelseskunst et viktig element. Man argumenterer og forsøker å overbevise et publikum ved hjelp av forskjellige virkemidler, hovedsaklig tre: etos, pathos, og logos. Pathos og logos er to metoder som forekommer ofte i daglig kommunikasjon, medier, og viktigst av alt, taler. Der pathos fokuserer på talerens evne til å appellere til publikumets følelser og danne sympati, er logos evnen til å kunne overtale ved bruk av saklige argumenter og fakta. Hva fungerer best?

 

Pathos er en veldig effektiv virkemiddel. Talere bruker gjerne personlige historie i taler om f.eks deres tøffe barndom eller kreftsyke mor og folket har en tendens til å lytte ekstra godt på noen de kan sympatisere med. I media og TV blir saker og generell underholdning vinklet på en slik måte at publikumet kan «føle» med det som skjer, og motta en følelsesladet reaksjon. Idol er et godt eksempel på hvordan produsentene kommuniserer og overtaler seerne med triste bakgrunnshistorier og en slags «hero» vinkling på noen av deltagerne sine. Chris Medina var deltager på American Idol og man kan diskutere hvorvidt suksessen har fikk var pga av musikken han lagde eller det faktumet at til tross for at kona hans var mentalt handikappet så ville han ikke forlate henne. Det som rører, er ofte det som gir den beste formen for overtalelseskommunikasjonen.

 

Personlig mener jeg at pathos blir altfor mye brukt og gir et feil bilde av hvordan ting egentlig er. Ekstremt bruk av pathos kan sees på som en undervurdering av folkets intellekt og en «billig» måte å kommunisere tankene sine på. Jeg synes at logos og saklige argumenter bør bli en større del av kommunikasjon i de forskjellige mediene. Politikere f.eks bør fremme sin sak hovedsaklig basert på fakta, realistiske mål, og reelle vurderinger. Å informere istedenfor å røre bør bli et større element i kommunikasjonen. Av og til får jeg følelsen av at aviser og TV-programmer nærmest fornærmer seerne sine ved å mate dem med alle mulige former for følelsesbasert kommunikasjon og behandler publikumet som mindre intelligente individer.

 

Det er selvsagt delvis den generelle befolkningen  sin feil også siden de velger å se på Idol og de velger å stemme på en viss politiker siden han mistet hunden sin da han var 6 år gammel. Avsenderen vet hva som «selger» og utnytter folkets svake evne til å kunne motstå slik kommunikasjon. Men hva sier det om oss? Har vi så trang for underholdning og drama i livene våres at det bare er slik kommunikasjon som kan påvirke oss? De siste årene har sosiale medier fått en større plass i livene våres og her har også den pathos baserte kommunikasjonen blitt innført. Man prøver ikke ofte å overtale på Facebook, men flere og flere statusoppdateringer og bilder blir lagt ut med hensikten av å kunne bli sympatisert med og dra inn større antall «likes». Hva er egentlig poenget med å skrive at hunden din har blitt syk på statusen din?

 

En mulighet for oss som mottakere er å være mer kritiske til kommunikasjonen vi mottar. Ikke all kommunikasjon har gode hensikter og rene motiver. Mye av kommunisering har i dag som mål å manipulere og utnytte mottakerne sine og det er opptil individet å kreve mer fornuftige former for argumentasjon og kommunikasjon generelt. Man bør sette mer spørsmålstegn til tydelige bruk av pathos og tenke på grunnene bak budskapet samt formidlingen av det.

Den britiske politikeren Theresa May fikk en del oppmerksomhet da hun i fjor foreslo at man skulle overvåke all internett aktivitet i Storbritannia; med argumentet att det skulle redde liv. I motsetning til alle sammen som var i mot lovforslaget, som ”satte politikk foran menneskelige liv”. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Lovforslaget, som blitt en populær tilnærmelse i mange av Europas demokratier, debatteres også her til lands.

”Til sammen ble 2.200 mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg avlyttet i løpet av 2010 og 2011” skriver digi.no og poengterer at flere personer involvert i avlyttingen ikke er sikkerhetserklært slik politiets ansatte, som for eksempel Telenorpersonellet PST samarbeider med. Og i 2012 skapet Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene (EOS) rubrikker da de avdekket en sak hvor 120 personer overvåkedes ulovlig i Norge.

Jeg er selvfølgelig klar over at det eksisterer en god del kriminelt på internett. Men så lenge myndigheter mangler resurser og kompetanse for å utgå fra den kriminelle handlingen så skal ikke et fremskyndet lovforslag gå ut over personvernet eller ytringsfriheten, vel?

Samtidig begynner mange online-forum, å kreve innlogging og bruk av eget navn i kommentarfelt. Noe som går helt i linje med et mer overvåket og kontrollert bruk av internett.

Men negative konsekvenser, gjennom krav på bruk av eget navn, kan være virkeligheten for enkelte; misshandlade, syke, mobbete, og utsatte personer kan ikke publisere sitt navn hvor som helst. Betyr dette at de savner retten å mene noe på internett?
Dog vil jeg poengtere at man ikke kan anse internett som et isolert element, hvor alt er tillatt. Det finnes fremdeles en nasjons lover og regler at forholde seg til.

The Jerusalem Post publiserte i mars i år, en artikkel om en palestinsk man som fått 6 års fengsel for en Facebook-like. Helt klart i strid mot våres demokratiske holdning til ytringsfrihet, men et standpunkt allikevel.
De amerikanske myndighetene har, også de, satt en standpunkt i saken om nedlastning av musikk, da de ga en britiske kvinne 1,2 millioner i bot for akkurat dette. Hva gjelder Norge så ønsker jeg at de norske myndighetene kunne gjort det samme, i saken om voldstrusler på nett.
For de er mange – usaklige og meget usjarmerende innspill i diverse kommentarfelt. Men politiet har rett og slett ikke resurser nok for å følge opp disse utredninger, dessuten skjønner folk flest, at dette kun er ord. Men allikevel burde de ikke stå der. Det er mot nasjonens lover.

Men så lenge innlegg ikke strider mot disse lover, skal de være på sin plass å registrere disse, og hvem skal overvåke dem? Og hvem overvåker de som overvåker? Er det for eksempel sånn at en arbeidsgiver kan overvåke sine ansatte og bruke informasjonen hvor og når som helst?

Datatilsynet ger klare retningslinjer at følge; ”Virksomheten må som hovedregel ha et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra de ansatte dersom loggene skal brukes til andre formål enn administrasjon og informasjonssikkerhet.” De skriver videre at loggene ikke kan benyttes til overvåking av de ansatte til bruk ved oppsigelser uten særskilt behandlingsgrunnlag. De understeker at ”overvåking innebærer en større trussel mot de ansattes personvern, enn sikring av systemet og datadrift”.

Kommunikasjon i diverse internett-baserte forum, er en helt ny form for kommunikasjon, og er ofte en spontan, og sikkert ikke sjelden fra personer som ikke deltar i ansikt-til-ansikt diskusjoner. Og nei, det er ikke noen som tvinger noen til å kommentere, men hold i minnet at det heller ikke er noen som tvinger folk til å lese dem.
Mange kommentarer viker ikke sjelden av fra temaet og skaper snart en debatt mellom anonyme personer om rettstaving, politikk, religion og fotball. Men til tross for dette, responderer personer på anonyma innlegg. Dette er en ny og uvant form av kommunikasjon. Men kommunikasjon allikevel.

Så hvor mye vi enn ønsker oss gjennomtenkte innlegg til artikler, eller gjennomtenkte budskap, er det rett og slett ikke sånn virkeligheten ser ut.
Sant nok, mye er ikke bra; men det eksisterer også navngitte personer bak innlegg som ikke setter særlig høy standard de heller.

Anonym versus å redde liv? Jeg vil gjerne tru at kombinasjonen ikke dreper noen.

Text av Linette Laggren 6. April 2013

Les mer om anonymitet og overvåking her.
Kilder:
digi.no
piratpartiet.no
datatilsynet.no
http://www.telegraph.co.uk

 

Tekst: Cecilie Langeland Nakken

De fleste tror at kommunikasjonsfag er en nymotens greie som kom med massemediene. Saken er mer komplisert enn som så. Allerede i antikken lærte de unge om kommunikasjonsarbeid i form av taler som ble holdt i forskjellige situasjoner. Evnen til å holde en god tale framfor et levende publikum var like viktig som evnen til å framstå på en god måte i mediene er i dag. På samme måte som at en kan studere kommunikasjon i 2013, studerte unge gutter kommunikasjon i antikken.

Min kjærlighet for kommunikasjon begynte merkelig nok for alvor i et travelt kundesenter. Arbeidsoppgaven høres enkel ut. En skal løse kundens problemer på kortest mulig tid, på best mulig måte og helst unngå at innringeren må ringe tilbake for å få mer informasjon. I en slik situasjon teller uttrykksmåten en har ovenfor kundene mer enn man gjerne tenker over. Dersom en kunde ringer inn og er misfornøyd kan et lite feilskjær våkne forbannelsen i en ellers så glad person. Dette gjorde at jeg ble veldig oppmerksom på hva jeg sa og hvordan jeg uttrykte meg. Etter hvert som jeg lærte yrke å kjenne kunne jeg korte ned samtaler med mange minutter i forskjell fra mine mer ferske kollegaer. Jeg vil påstå at kunnskapen jeg ervervet om uttrykksmåten var viktigere enn alt jeg kunne om det tekniske ved kundens problem. Etter hvert forsto jeg at dette var noe som jeg så vidt hadde vært innom før, nemlig retorikk.

Min nysgjerrighet gjorde at jeg begynte å kjøpe de populærvitenskapelige bøkene om herseteknikker, pr og andre kommunikasjonsrelaterte tema. Til slutt gjorde interessen det slik at det ikke var noen annen utvei enn å bli student igjen og lære mer. Tilbake på skolebenken ble jeg kjent med en rekke teorier og modeller hvor jeg på nytt kjente meg igjen.

Aptum er et begrep i retorikken som en bruker om en situasjon hvor alle elementene i talesituasjonen passer sammen. Det skilles mellom indre aptum hvor en passer på at det er en sammenheng mellom de ulike delene i ytringen man gjør, og ytre aptum hvor en passer på at ytringen er passende i forhold til taleren, saken, talestilen eller språket, tilhørerne og de konkrete omstendighetene. Når alt er passende legger vi ikke merke til det. Det er dårlig aptum du merker. Når noen sier eller gjør noe som ikke passer seg. Det er for eksempel en fascinerende tanke at jeg måtte forholde meg høflig, hjelpende og trøstende ovenfor en innringer som var usaklig, frekk og ufin mot meg uten at det var noen grunn til det. På en eller annen måte var det mer passende enn dersom jeg skulle begynt å oppføre meg på samme måten tilbake. Grunnen til dette er nok at det er en moralsk dimensjon i aptum. For at det du sier skal være passende må det også være sømmelig og ikke minst formålstjenelig.

Studenttilværelsen min har lært meg mye om ordenes makt og gleden er gjerne størst når jeg plutselig finner igjen det jeg har lært i hverdagslivet. Det viser seg gang på gang at det å kommunisere er mer enn bare å åpne munnen og begynne å snakke. Uansett om jeg snakker i telefonen eller holder et foredrag.

 

 

 

Les mer om retorikk og aptum:

Kjeldsen, Jens. 2009. Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo, Spartacus Forlag AS.

Jeg skriver dette innlegget dels fordi jeg er frustrert, og dels fordi det er et levende eksempel på hvordan man ikke skal drive kommunikasjon. Storspillet SimCity ble lansert med brask og bram 5. januar i Europa, men flere hundre tusen spilleklare folk ble dessverre møtt med en noe uforventet feil og en manglende forståelse for kommunikasjon.

For de uinvidde – Electronic Arts (EA) er en av verdens største og mest kjente spillselskap. Den 5. mars ble storspillet Sim City lansert i USA, et spill som hadde høstet strålende kritikk og som spillere hadde ekstremt store forventninger til. Spillet krever – som et tiltak for å forhindre ulovlig nedlasting og øke det sosiale aspektet ved spillingen – internetttilkopling til enhver tid. Dette lille kravet sendte spillverden i harnisk ved midnatt til 5. mars.

Det viste seg nemlig at – til tross for løfter i forkant av lansering om at alt skulle gå knirkende fritt og alle eventuelle problemer skulle bli løst på flekken – serverne til EA hadde null sjangs mot de tusenvis av spillere som hadde kjøpt seg SimCity. Noe som førte til at ingen fikk spille, som igjen førte til en klagestorm av en annen verden. Rasende spillere samlet seg i sosiale medier, noe som videre førte til medieoppslag i de fleste store aviser (synergieffekt, sa du?). Det var med andre ord en jobb for markedsavdelingen til spillgiganten. Og det var her det virkelig gikk galt. Saken utviklet seg nemlig til et rent PR-helvete for EA, og begreper som krisehåndtering, selvinnsikt eller empati virket som fremmedord for folka bak spillet.

For det første var det svært lite informasjon fra offisielt hold om hva som egentlig skjedde. Spillets servere gav beskjed om at det var fullt, opptatt og ledig om en annen, men noe spilling var ikke mulig. På SimCity sin offisielle hjemmeside var ingen informasjon mulig å hente før tre dager etter selve slippet (og starten på problemene). Litt aktivitet var det på Twitter og Facebook, men å få tak i offisiell informasjon om når dette ville bli fikset og konkret hva de gjorde var det ikke mulig å få. Videre var det mange flere som reagerte på den høye terskelen EA tydeligvis hadde for å komme med en unnskyldning. I stedet for å legge seg flate var svarene som kom stort sett preget av selvskryt og en kort «vi jobber med saken». Ingen tidsperspektiver eller svar på spørsmål fra brukere.

Kommunikasjonen fra EA feilet altså her. Brukere fikk ingen informasjon å forholde seg til, ingen (skikkelige) svar på spørsmål som ble stilt og ingen unnskyldning for det som hadde skjedd. Meldinger om at man nå kunne komme inn viste seg å være feil, og det hele utartet seg til et stort PR-rot for EA. Til neste gang; fiks servere og spill, men ikke minst – ikke glem kundene.

Konklusjonen her er at all kommunikasjon ikke nødvendigvis er god kommunikasjon. Det er bedre å si litt som er riktig, enn å spytte ut masse drit som er uviktig. Det er viktig å være oppdatert – alltid ha siste nytt. Det er viktig å være relevant – folk bryr seg ikke om selvskryt å uklare meldinger. Og det er ikke minst viktig å være ydmyk.

Oppdatering 11. mars:
EA har nå kommet med en beklagelse og gir alle et nytt valgfritt spill fra samlingen sin. Et fint plaster på såret, men poenget til dette innlegget står.

På Arbeiderpartiets landsstyremøte den 13. februar uttalte Stoltenberg at ”vi i Norge har stor kake og liten forskjell på kakestykkene”. I talen sa han også at han ville ”bygge broer” for de arbeidsledige. Metaforer dukker stadig opp i ulike sammenhenger. At de har funnet veien inn i politikken er ikke nytt. Men vil det alltid være fordelaktig å benytte seg av dem?

På møtet snakket Jens om perspektivmeldingen 2013. Han beskrev Norges brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger som en kake. Hvordan verdiene er fordelt sammenlignet han med hvordan man kan dele opp en kake i ulike kakestykker. Han konkluderte med at kaken var stor, og at stykkene var ganske like i størrelse, i forhold til andre lands kaker.

Men hva er det som gjør kaken til en metafor? Både ordet ”kake” og ”BNP” er begge representanter for et objekt de refererer til. Ordet ”kake” er dessverre ikke den runde søtbaksten, som er myk, varm, dufter himmelsk, og som du nå kan ta deg en bit av. Dessverre er ordet ”kake” noe som består av fire bokstaver og befinner seg på en skjerm foran deg. Men forskjellen er at ”kake” vanligvis referer til noe ganske annet enn det ”BNP” gjør.

 

 ”Metaforer er ord som referer til noe annet enn det de i utgangspunktet var tilsiktet å gjøre, eller hva de ”bokstavelig talt” betyr, for å skape en likhet eller forbindelse mellom to ting.”

Murray Knwoles og Rosmund Moon: Introducing Metaphor.

 

I statsministerens eksempel er ”kaken” dratt ut fra sitt naturlige hjem, fra bursdagsselskapet eller cafébesøket og plassert inn i en økonomisk kontekst. Kanskje har den tatt et mellomstopp i diagramverdenen, for deretter å vandre videre inn i landsstyremøtet. ”Kake” referer i hvert fall ikke i dette tilfellet til en bakst, slik det pleier å gjøre, men til et ”brutto nasjonalprodukt”.

Så hvorfor ikke bare si ”BNP” når det er det Jens mener? Hvorfor i all verden skal statsministeren dra inn noe så useriøst som en kake når det er snakk om perspektivmeldingen 2013?

 

 

Fordeler

Fordelene med metaforer kan være flere. Noen av funksjonene er at de bidrar til å klargjøre og forklare. De kan gjøre kommunikasjon mer effektivt, fordi man ikke behøver å si alt eksplisitt. Av og til er de faktisk nødvendige, fordi man mangler andre ord.

”En henter det en ikke har, annetsteds fra. Men vi har jo også den dristigere type, som ikke er uttrykk for en mangel, men som tjener til å tilføre talen mer glans.”

Cicero: De Oratore.

Et annet aspekt er at metaforer kan virke tilfredsstillende på publikum, fordi publikum må ”løse en gåte”. De kan påvirke sansene våre, gjøre inntrykk eller vise at taleren er en oppfinnsom person.

I vårt kaketilfelle finnes det andre ord Jens kunne benyttet seg av. Hensikten var gjerne å gjøre kommunikasjonen mer effektiv, ved å slippe å greie ut om BNP og verdier eksplisitt. Eller kanskje det var for å forklare. Det er også mulig at han gjorde det for ”å kaste glans” både over talen, taleren og publikum.

Videre i talen snakket Jens om problematikken rundt arbeidsledighet. Han sa at vi måtte ”bygge broer tilbake for de arbeidsledige”.  Arbeidsmarkedet er på den ene siden av fjorden og de arbeidsledige er på den andre. For å hjelpe disse stakkarene på feil side av fjorden, over til den andre, er Arbeiderpartiet både flinke og snille som hjelper dem med å bygge en bro. Vi får bare håpe at det er de arbeidsledige som går over til den andre siden og ikke omvendt.

 

Risiko

Dessverre er det ikke bare er fryd og gammen med metaforen. Man må faktisk passe seg litt, for faren er at publikum kan bygge videre på den. Tilhørerne er gjerne blitt med på brobyggingen til Jens. Men broen slutter ikke nødvendigvis på andre siden av fjorden. Ute av Jens’ kontroll kan publikum fortsette byggingen på egenhånd. Kanskje den nå går tvers over fjorden, men plutselig fortsetter den på langs, deretter sikk sakk, sikk sakk! Videre kan den forsette inn i fastlandet, over hardangervidden, på vei mot Oslo i hurtig tempo. Før du vet over det har den nådd hovedstaden og slutter ikke før den har strukket seg over Oslofjorden. Dessuten er den ikke lenger stålfarget, den er blitt neonrosa. Med gule prikker.

Poenget er at når man ”låner” ord fra et felt til et annet, hvor det egentlig ikke hører hjemme, lager man en parallell mellom to ord og to kontekster. Publikum vil dra inn elementer fra det feltet man har ”lånt” ordet fra. Da risikerer man at de drar inn noe annet enn det en tenkte seg. I tillegg vil leseren se etter likheter mellom ordene. For uten likhet ville ikke metaforen gitt mening. Hvis jeg sier at ”Jens er en rose” vil du se etter likheten mellom Jens og rosen. Da tenker du kanskje at rosen er vakker og at Jens er vakker. Kanskje det var dette som var meningen? Men det kan også tenkes at jeg mente at roser dufter godt, Jens dufter godt, altså er Jens en rose. Når man bruker metaforer har man ikke kontroll over hvilke egenskaper leserne henter fra ”låneordet”.

Man løper altså en viss risiko ved å bruke metaforer. Om det er en god metafor er det publikum som avgjør.

Det er altså du og jeg som sitter på fasiten om Jens’ ”kakestykker” og ”brobygging” er gode metaforer. Drar du inn ordenes ”riktige” egenskapene og tolker metaforen på en positiv måte er det flott for Jens. Men plutselig er du en av dem som har hatt en traumatisk kakeopplevelse i tidlig alder. Eller kanskje du liker best at kakestykkene er delt opp i ulik størrelse og at du får det største.

– Det er ikke bare lett å forklare hvordan en metafor fungerer. Jammen bra jeg kan bruke metaforer.

Tekst: Johanne Magnus

Jeg lever livet på såkalt «sosiale» medier som blogg, Facebook og Twitter. Men nylig fikk jeg Twitter i halsen; «Twitter får meg til å like folk jeg aldri har møtt. Facebook får meg til å mislike folk jeg kjenner» tvitret jeg, og ble retweetet (delt) over 300 ganger. Gøy det, helt til; «Denne tweeten er skrevet en million ganger før, du har stjålet den og nyter ufortjent mye kred!». OOPS! Vedkommende hadde faktisk rett. Jeg hadde oversatt og siterte fra «Pintertest.com», uten å oppgi kilde. Tenkte bare ikke på det.

Det kom mange flere tweets om dette fra Twitter-politiet. Jeg glefset tilbake at Twitter er full av repriser, kopier og ting man har lest. Men nett-politiet ga seg ikke med det. De lot meg få smake min egen medisin. De sendte meg en link til bloggen deres, der jeg til min store forskrekkelse fant et av mine personlige blogginnlegg. De straffet min plagiering med å plagiere meg. Intelligent.

Nett-politiet håpet vel nå at jeg hadde «skjønt tegningen». Men nei, jeg ble rasende. Først og fremst fordi deres straff var grovere enn mitt opprinnelige plagiat. Men hva skulle jeg gjøre nå?  Hvordan få sagt dette nett- politiet ett sannhetsord med bare 140 tegn til rådighet. Jeg ante ikke, og muligheten til å finne ut av det så liten ut. Jeg så for meg diskusjon, kjefting og eskalerende krangel. Sjansen for misforståelser øker dramatisk når vi ikke får feedback underveis, slik vi får i en fysisk samtale. På nettet er det lett å la seg fyre opp av småsaker, blir haters og fremtre som et nett-politi.

Der og da fikk jeg kalde føtter. Jeg ville slette nettprofilen min, slå av PC-en og rive ut kontakten. Etter å ha kjølt meg ned valgte jeg å skrive en beklagelse; «Tweet skrevet 26.11.12, har jeg oversatt. Sitatet er hentet på pintertest.com . Beklager plagiat.» I tillegg skrev jeg til nett-politiet som hadde plagiert bloggen min: «Sjekk forrige tweet. Håper dere også vil beklage deres plagiat».

Jeg opplevde ett sannhetens øyeblikk; at kontakt gjennom sosiale medier er grunn og statisk. Noen ganger får du rett og slett lyst til å snakke med folk. Ansikt til ansikt. Elektronisk kan vi bekrefte, informere og diskutere (fakta). Men kan vi egentlig samtale – påvirke og endre hverandre – skjønne noe mer, sammen? I denne saken kjentes det ikke slik.  Som Ida Aalen skriver i «En kort bok om sosiale medier» 2012); «En setning som blir sagt ansikt til ansikt, inneholder mer informasjon enn den samme setningen som blir skrevet ned» (Aalen s.78).

Kristine M. Madsen, partner i Bull & Co Advokatfirma AS, med opphavsrett som spesialfelt, sier følgende på nettsiden kommunikasjon.no

– Privatpersoner nå har fått en kraftig kommunikasjonskanal (Twitter), og at folk flest ikke har tatt helt innover seg hvilken stor omstilling dette krever av den enkelte bruker. Det største problemet er ikke rettsreglene, men at folk glemmer at dette er en ny måte å dele informasjon på (Kristine M. Madsen).

Jeg skrev også en mail til sosiale medier ekspert Thomas Moen og fikk følgende svar:

 -Det finnes ingen twitter regler – men det finnes norsk lov. Åndverksloven beskytter de som lager innhold av enhver slag, slik at ingen kan kopiere eller gjenfortelle uten tillatelse. Dessverre er det slik at de fleste er lovbrytere for tiden og bruker bilder fra google søk i både blogger, twitter, instagram og powerpoints ( Thomas Moen).

For meg ble dette en vinn-vinn situasjon. Trafikken på bloggen min føk i været og jeg fikk mange flere følgere på Twitter. I etterkant synes jeg hele sekvensen er morsom og ganske interessant. Men selvsagt har jeg også lært noe. Sosiale medier svekker vår evne til å tenke før man ytrer seg For det første; plagiat er ikke greit. For det andre; det er farlig lett å etterlate seg digitale spor uten å ha tenkt seg om. For det tredje; man vet aldri hvem som leser, eller hvordan ting oppfattes online. Nå venter jeg bare på at nett-politiet skal beklage sitt plagiat.