Tekst: Cecilie Langeland Nakken
De fleste tror at kommunikasjonsfag er en nymotens greie som kom med massemediene. Saken er mer komplisert enn som så. Allerede i antikken lærte de unge om kommunikasjonsarbeid i form av taler som ble holdt i forskjellige situasjoner. Evnen til å holde en god tale framfor et levende publikum var like viktig som evnen til å framstå på en god måte i mediene er i dag. På samme måte som at en kan studere kommunikasjon i 2013, studerte unge gutter kommunikasjon i antikken.
Min kjærlighet for kommunikasjon begynte merkelig nok for alvor i et travelt kundesenter. Arbeidsoppgaven høres enkel ut. En skal løse kundens problemer på kortest mulig tid, på best mulig måte og helst unngå at innringeren må ringe tilbake for å få mer informasjon. I en slik situasjon teller uttrykksmåten en har ovenfor kundene mer enn man gjerne tenker over. Dersom en kunde ringer inn og er misfornøyd kan et lite feilskjær våkne forbannelsen i en ellers så glad person. Dette gjorde at jeg ble veldig oppmerksom på hva jeg sa og hvordan jeg uttrykte meg. Etter hvert som jeg lærte yrke å kjenne kunne jeg korte ned samtaler med mange minutter i forskjell fra mine mer ferske kollegaer. Jeg vil påstå at kunnskapen jeg ervervet om uttrykksmåten var viktigere enn alt jeg kunne om det tekniske ved kundens problem. Etter hvert forsto jeg at dette var noe som jeg så vidt hadde vært innom før, nemlig retorikk.
Min nysgjerrighet gjorde at jeg begynte å kjøpe de populærvitenskapelige bøkene om herseteknikker, pr og andre kommunikasjonsrelaterte tema. Til slutt gjorde interessen det slik at det ikke var noen annen utvei enn å bli student igjen og lære mer. Tilbake på skolebenken ble jeg kjent med en rekke teorier og modeller hvor jeg på nytt kjente meg igjen.
Aptum er et begrep i retorikken som en bruker om en situasjon hvor alle elementene i talesituasjonen passer sammen. Det skilles mellom indre aptum hvor en passer på at det er en sammenheng mellom de ulike delene i ytringen man gjør, og ytre aptum hvor en passer på at ytringen er passende i forhold til taleren, saken, talestilen eller språket, tilhørerne og de konkrete omstendighetene. Når alt er passende legger vi ikke merke til det. Det er dårlig aptum du merker. Når noen sier eller gjør noe som ikke passer seg. Det er for eksempel en fascinerende tanke at jeg måtte forholde meg høflig, hjelpende og trøstende ovenfor en innringer som var usaklig, frekk og ufin mot meg uten at det var noen grunn til det. På en eller annen måte var det mer passende enn dersom jeg skulle begynt å oppføre meg på samme måten tilbake. Grunnen til dette er nok at det er en moralsk dimensjon i aptum. For at det du sier skal være passende må det også være sømmelig og ikke minst formålstjenelig.
Studenttilværelsen min har lært meg mye om ordenes makt og gleden er gjerne størst når jeg plutselig finner igjen det jeg har lært i hverdagslivet. Det viser seg gang på gang at det å kommunisere er mer enn bare å åpne munnen og begynne å snakke. Uansett om jeg snakker i telefonen eller holder et foredrag.
Les mer om retorikk og aptum:
Kjeldsen, Jens. 2009. Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo, Spartacus Forlag AS.