Immaturus – Umodent teater

Foto: Immaturus
Foto: Immaturus

Maja Bergebakken Sundt er teatersjef for studentteateret Immaturus. Jeg møtte henne på studenthuset Kvarteret, stedet for mange av aktivitetene til Immaturus, for å ta en prat om hvordan det er å lede en teatergruppe.

Som fersk teatersjef for Immaturus, er dette et av de første intervjuene hun gjør. Hun regner med at dette er noe hun må gjøre mer av, etter hvert som semesteret går sin gang og oppsetningen kommer ut i lyset.

Teatersjefens rolle

Hvordan endte du opp som teatersjef?

Jeg har alltid vært involvert og interessert i teater. Jeg flyttet til Bergen for ett år siden og involverte meg i Immaturus, først som kostymeansvarlig, og siden ble jeg produksjonsansvarlig for oppsettningen i fjor. I mai ble jeg teatersjef for Immaturus. Det ble ikke så mye produksjon på meg, men å være teatersjef innebærer å ta del i både det kunstneriske og det administrative arbeidet.

Maja, som holder på å ta en bachelorgrad i teatervitenskap, syns det er både givende og artig å være teatersjef. Hun ønsker å jobbe med teater, også etter studiene, og i Immaturus får hun møte mange med den samme interessen scenekunst.

Men hva er egentlig rollen til en teatersjef?

–  Teatersjefen er organisasjonens øverste leder. Teatersjefen er en del av styret, som er det øverste administrative organet. Teatersjefen sitter også i kunstnerisk råd, som er det øverste kunsterniske organet. Oppgavene er å sørge for driften av teateret, og være teaterets ansikt både innad og utad.

Med både studier og en teatergruppe å holde styr på kan det fort bli mye å gjøre for Maja, men hun er en av dem som trives med å ha mange oppgaver for hånden. Det til tross for at det kan være en del uttfordringer knyttet til en teatersjefs hverdag.

– Immatuiurus er jo en organisasjon basert på frivillighet og det mest populære er å ville prøve seg på scenen, mens å ta på seg administrative roller er mindre populært. Det kan være utfordrende å finne ut hvem som skal få lov til å være skuespiller og hvem som skal få lov til å gjøre andre ting. Det kan være vanskelig å finne rett person til rett rolle.

Etter en liten tenkepause legger hun til:

– Også er det vanskelig å svare på slike spørsmål. Men alle oppgavene har sine utfordringer med ulike måter å løse dem på.

Ukjent grunnlegger

I fjor hadde studentteateret jubileumsår og kunne feire 25 år som studentteater i Bergen. Maja kom til Bergen litt for sent til å få med seg feiringen. Men hun har hørt fra andre i gruppen at det ble en vellykket jubileumsfest.

– Det som er litt spesielt er at vi har en grunnlegger vi ikke greier å spore opp. Immaturus ble grunnlagt i 1989/1990. Det var en tysk utvekslingsstudent, Ulrikke Klages, som satte opp et stykke. Noen av de som deltok var interessert i å fortsette og slik ble Immaturus til. Så vi har en opphavsperson vi ikke vet hvem er!

Når vi først er inne på det, hvorfor heter studentteateret Immaturus?

– Immaturus er latinsk og betyr umoden. Så det betegner at vi er umodne, det vil si at vi er amatører i teaterbransjen.

Et springbrett

Selv om de kaller seg for amatører, gjør teatergruppen seg bemerket i Bergens kulturliv. Maja kan fortelle at på DNS og Teatergarasjen kan man finne ansatte som i sin studenttid var aktive i Immaturus.

– Det hender at DNS kontakter Immaturus fordi de trenger statister. I vinter hadde vi fire stykker fra Immaturus som deltok som statister i oppsetningen Samtaler før døden. I høst skal vi faktisk ha en egenprodusert oppsetning i Teaterkjelleren relatert til Halloween. Så da vil det foregå noe skumle greier nede i Teaterkjelleren.

Maja mener studentgruppen er et godt tilbud i kulturbyen Bergen

– Vi er et lavterskelteater der alle er velkomne til å prøve et eller annet. Vi gjør tilbudet innenfor kultur bredere og Immaturus kan være et springbrett inn i teaterbransjen.

Mystikk og workshops

Immaturus pleier å ha en til to hovedproduksjoner i semesteret. I høst har de et hovedstykke som har fått tittelen Til ord skal du bli. Stykket hadde premiere 15.oktober og kunne sees frem til 22. oktober. Teaterstykket er skrevet og regissert av Anders Løkeland Slåke.

– Det er et litt mystisk stykke. Det handler om en mann som kommer tilbake til forstaden han vokste opp i, etter å ha gjort karriere. Han forventer at alt skal være som før han dro, at vennegjengen ikke har forandret seg, men sånn er det jo ikke. Det er et stykke som handler om forventninger som ikke innfris og hvordan man takler dette.

Foruten om hovedproduksjonen har Immaturus flere aktiviteter på gang. Ukentlige aktiviteter er workshopper på Kvarteret seks ganger i uken. Skuespillerteknikk, skrivegrupper, fysisk teater, lys- og lydteknikk, er noe av det man kan prøve seg på. Immaturus har også et radioteater i samarbeid med studentradioen. Men teatersjefen har mer på lur.

– I tillegg til det nevnte Halloween- prosjektet på DNS, skal vi også ha noe vi har kalt for Gruppefusjonsdag. Dette skjer 2. november. Her kan alle komme og få testet alt vi har å by på i løpet av en ettermiddag. Deltagerne får tretti minutter på hver gruppe og avslutter med å lese inn det de har skrevet i radioteateret, forteller Maja ivrig.

– Vi har også en del andre spennende prosjekter på gang, men de er i en så tidlig fase at det er vanskelig å si noe om dem. Stay tuned!

Oppfordringen fra Maja avslutter samtalen, og nå er det bare til å sette av 2.november til Gruppefusjonsdagen. Forhåpentligvis fikk du også med deg Til ord skal du bli, hvis ikke gjelder det å holde kalenderen åpen for Immaturus kommende posjekter og nye oppsetninger neste år.

Lyden av Americana

Americana er musikk for musikkens skyld.
Americana er musikk for musikkens skyld. Foto: Gabriel Gurrola/Creative Commons

I USA topper The Chainsmokers diverse billboards med låta Closer feat. Halsey, og ikke alle er like fornøyde med det. I Nashvilles Americana-scene er det andre ting som gjelder. Musikkmiljøet synes lite om ”maskinprodusert” og ”uekte” musikk, men driver heller med håndverk for håndverkets skyld. Sounden skal være mer ektefølt, ifølge sosialantropolog Johan H. Knutsen.

Miljøet rundt americana-musikk er et eksempel på en hipsterkultur som søker tilbake til noe håndlaget, autentisk og tradisjonelt. Da bærer også musikksjangeren preg av at den er mindre pop-fokusert enn sine motstykker.

-Dette er jo en slags identitetsmarkering, et forsøk på å finne noe som er mer jordnært. Samtidig oppfattes det som er lagd av en såkalt ”craftsman” som mer ekte og bedre enn de masseproduserte alternativene. Dette er også en av utfordringene med Americana, det er så vanskelig å sette merkelapper på sjangeren. Musikerne vil ikke sette musikken sin i bås, og lager heller en sound de selv synes er bra. De hevder at det å organisere musikken i klare sjangre er noe anmelderne og innehaverne av platesjapper driver med, sier Johan.

Som musikktradisjon har Americana allikevel visse kjennetegn. Tekstene oppfattes ofte som mer voksne enn rocken og popens lyrikk samtidig som de tar for seg kompliserte kjærlighetsforhold, familieproblemer, og arbeidsledighet eller harde kår. Sangene speiler ofte artistenes egen hverdag. Johan forklarer:

– Robert Ellis Tour Song, som forteller historien om å være langt borte fra familien mens man er på turne for å tjene til livets opphold, er både skrevet og fremført av en musikker som er mye på turne. Da oppleves det hele som mer ektefølt. Samtidig er ikke dette nødvendigvis en hverdag folk flest kjenner seg igjen i, og det er et gjennomgående tema for mange sanger i sjangeren. Jeg ble fortalt at der popverdenen handler om enkle sanger folk flest kan kjenne seg igjen i så dreier Americana seg om variasjon og dybde.

Låta skal helst være mer personlig enn en popsang, og musikeren skal være en ekspert på temaet samtidig som vedkommende står bak både lydbilde og tekst. Americana er dermed et håndverk som står i opposisjon til ”maskinprodusert” musikk.

– Vi befinner oss i grenselandet mellom produksjon og kunst. En hverdagslig brukskunst. Men det dreier seg om mer enn musikken, og miljøet preges av et overliggende narrativ om hva som er bra. Både når det kommer til kaffe, mikrobrygg og vinylplater så er det håndlagede viktig. Folk snakker om autentisitet og sannferdighet på tvers av temaer, men samtidig er det ingen som kobler dette opp mot egen identitet. Det var uansett ingen som sa dette i direkte forstand. Når artistene distanserer seg fra det kommersielle så gjøres det på forsiktig vis gjennom å si at ”de andre” driver med markedsrettet musikk. Dette følges av kommentarer på at dersom ”de” liker det så er det kjempebra, men vi er ikke interessert, fortsetter han.

Poplåter som The Chainsmokers Closer feat. Halsey blir dermed uekte i den forstand at de hovedsakelig er skrevet og komponert for å treffe en pengesterk målgruppe. Dette betyr selvsagt ikke at Americana ikke drives kommersielt, men heller at sjangeren er en type musikk for musikkens skyld der man tjener penger i andre rekke.

– Essensen i Americana er tilsynelatende å lage god musikk. Musikerne føler de har et såpass godt miljø og såpass god musikk seg imellom at de er fornøyde. Da blir det heller ikke nødvendig å gå så hardt ut mot resten av musikkbransjen. På den annen side så er Nashville en såpass liten by at musikerne risikerer å miste nødvendige kontakter dersom de stiller seg tydelig i opposisjon. En annen del er at veldig mange av Americana musikerne er ”nerdete” i sin musikksmak, som betyr at de har en sterk bevissthet rundt hvor subjektiv musikksmak kan vøre og hvor viktig musikk kan være for folk. Dette dreier seg egentlig om idealene som ligger bak. De vil bare være i fred med musikken sin, avslutter Johan.

 

På bakgrunn av feltarbeid i Nashville skrev Johan en oppgave med tittelen «Americana. Nostalgia through Tradition and Self-Expression in Music». Oppgaven er tilgjengelig her.

Kategorier
Aktuelt: Allment

Noe for en hver smak

«Fortell meg hva du spiser og jeg skal fortelle deg hvem du er», skrev den franske gastronomen Jean Anthelme Brillat-Savarin på 1700-tallet. Det har gått noen århundrer siden denne ytringen, men på Internasjonal Matfest i regi av Bergen Internasjonale Kultursenter, fikk vi oppleve dens aktualitet.

Bergen Internasjonale Kultursenter, kanskje bedre kjent som BIKS, arrangerte lørdag 24.september internasjonal matfest, hvor medlemsorganisasjoner av BIKS stilte opp med småretter og smaksprøver. Kulturredaksjonen var til stede.

20160924_153231
Nigerianske matretter, bla. puff puff (til høyre), en bolleaktig søtsak.

Idet vi entret Fensalen, der det hele foregikk, ble neseborene truffet av deilige dufter. Luften dunstet av ymse kryddere, musikk med eksotiske rytmer spiltes av i bakgrunnen, og mennesker summet i vei på forskjellige språk. Hadde vi ikke visst bedre, kunne det virke som vi ikke lenger befant oss på norsk jord. Stemningen var satt for å gjøre det vi kom hit for: smake på en rekke matretter fra forskjellige kulturer.

Mat og kultur

Vi kunne kjøpe en matrett for mellom fem og 40 kroner, noe som passet ypperlig for pengepungene og de sultne magene våre. Rundt om i lokalet var nærmest alle verdensdeler representert, og vi kunne få tilfredstilt behovet for både søtt og salt.

Vi startet med å smake på empanadas fra Bolivia, hvor vi kunne velge mellom kyllingfyll eller kjøttfyll. Disse hadde Julia Steigum laget. Julia startet å lage mat for noen venner og kirken hun er aktiv i. I 2015 ble hun invitert til å lage mat på festivaler og nå selger hun blant annet mat på 17.mai. Hun startet sitt eget firma, TucanMat, hvor man kan bestille mat til bursdager, fester eller til andre anledninger.

20160924_1540092
Chilensk sopaipilla, et brødlignende bakverk.

Vi beveget oss videre i lokalet og fikk i oss både sopaipilla fra Chile, samosa og puff puff fra Nigeria og andre godbiter fra alle verdens kanter. I tillegg til de overnevnte landene, hadde vi mulighet til å smake på matretter fra England, Afghanistan, Sierra Leone, Litauen, Palestina, Iran og Algerie, for å nevne noen. Vi kunne kjøpe alt fra mer kjente retter som cous cous og falafel, til retter som gjerne er mer ukjente for norske tunger, som botombelle og kibinai.

Maten som vi kunne smake på her, er ikke rask og tilberede. Dette bekrefter Julia. Hun forteller at maten fra Bolivia ikke er lett å lage. Hun lager alt fra bunnen av og bruker mye av tiden sin på kjøkkenet. Likevel syns hun det er verdt det, for kjærligheten og pasjonen hun har for boliviansk gastronomi gjør at hun lager maten med den største glede.

Fellesskap

Enkelte av deltakerne hadde kledd seg opp i fargerike klesdrakter fra deres kulturer, og rundt oss i den oppfylte salen kunne vi høre samtaler foregå på flere språk. I gangene lekte barn i alle aldre, og man skulle være raskt ute om man ville ha sitteplass i det lille rommet med bord og stoler, for her var det trangt om plassen. På scenen var det med jevne mellomrom kulturelle innslag i form av danseopptredener.

Internasjonal matfest het arrangementet, men mat handler også om det sosiale og det kulturelle. Et måltid er ofte en sosial hendelse, og maten vi spiser binder oss gjerne sammen i en kultur. Maten vi spiser forteller noe om hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvem vi er med. For å gå tilbake til Brillat-Savarin, så kan vi kanskje ikke ta ytringen hans helt bokstavelig, ettersom flere kulturer fristet med samme type rett. Men en sannhet er det likevel i det, noe vi fikk oppleve på matfesten der deltakerne fikk vise frem noe av sin kultur og sin identitet gjennom maten de lagde og solgte.

Av Silje Olsen og Lena-Cecilie Linge

Kategorier
Aktuelt: Allment

Fire vegger, et tak, og en historie: Kunsten å skape tilhørighet.

Det finnes mange måter å bygge et hjem på, og for de fleste av oss består hjemmet av mer enn fire pragmatiske vegger og et tak. Det dreier seg om tilhørighet. Og det dreier seg om trygghet og forutsigbarhet. Da blir historiefortelling et viktig verktøy.

Marshalleserne har skapt seg et hjem midt i havet.
Marshalleserne har skapt seg et hjem midt i havet. Slik er utsikten på en rolig dag.

-Det finnes en rot under havet, like borte ved revet her, og hvis du drar i den så blir det alltid storm. Været blir for dårlig til at du kan reise. Kanskje jeg må svømme dit sånn at du må bli her litt lenger? Det er en 30 år gammel mann som forteller meg om rota, like før min hjemreise etter 7 måneder i utlandet. Første etappe skal etter planen gå via noe som ligner på en robåt med alt for stor påhengsmotor. Informanten har med andre ord gjort det helt klart at han ikke vil jeg skal dra. Vi er gode venner. Så jeg ler.

Slike magiske fenomen finner en overalt i Marshalløyene. Kreftene er bundet opp i spesifikke geografiske steder, gjerne ting som skiller seg litt ut. Stedene var tilknyttet spesifikke historier, Marshallesiske eventyr, som forteller om hvordan de ble til. Geografiske formasjoner kunne godt være resultatet av mytiske karakterers reise gjennom landskapet, ikke så ulikt de australske aboriginernes drømming.

Historier som setter spor i landskapet

Like før han forsvant så fløy Inidel en drage, laget av høvdingen selv, og der dragen falt ned oppsto det en øy.

I en av disse historiene møter vi den ulykkelige høvdingsønnen Inidel, hvis elskede mor, Lakuta, har dødd. Det hjelper ikke at Inidels nye stemor behandler han dårlig. Så, en dag når Inidel er ute for å fiske, gjenforenes han med sin kjære mor; i form av en fugl (beskrevet som en demon)! Inidel lokkes bort av sin avdøde mor, først i fugleform, men senere ned i bakken. Høvdingen hører Inidel og morens stemmer fra under bakken, og begynner å grave. Slik oppsto hullene i revet man ser i dag. Like før han forsvant så fløy Inidel en drage, laget av høvdingen selv, og der dragen falt ned oppsto det en øy. Disse fortellingene knytter bånd mellom geografien og spesifikke historier. Marshallesernes tilhørighet til landskapet kan med andre ord «ses» i landskapet den dag i dag.

Ofte så tar disse historiene for seg kulturelt viktige objekter; det vil si ting som har hatt stor betydning for det hverdagslige, og befolkningens historiske (tid) tilpassing til ellers hardføre omgivelser. Dette framtoner seg som et slags «kulturelt minne». Et godt eksempel på dette finner man i historien om Tõbõlar, den første kokosnøtten.

Å dele opphav med en kokosnøtt

Etter et drapsforsøk, etterfulgt av en lang diskusjon, bestemte Tõbõlar seg for å la seg begrave på familiens land.

Tõbõlar var en av to sønner, født av en gammel Marshallesisk kvinne. Den ene sønnen var en frisk gutt bestående to armer, to bein, en kropp, og et hode, mens Tõbõlar var helt rund, hadde to store runde øyne og en munn; han var rett og slett ubrukelig rundt hjemmet. Moren elsket Tõbõlar like fullt og helt, men den andre sønnen brygget på sinne, og sjalusi; hvordan kunne Tõbõlar bli så høyt elsket når han (Tõbõlar) ikke en gang kunne hjelpe familien med å overleve? Etter et drapsforsøk, etterfulgt av en lang diskusjon, bestemte Tõbõlar seg for å la seg begrave på familiens land. Tõbõlars mor var imot ideen, men Tõbõlar insisterte: «Min bror har jo rett. Jeg er ikke bra for noe. La meg heller spire opp og bli til nytte for dere». Og slik ble det.

Bilde ikke tilgjengelig
Tõbõlars etterkommere får hard medfart, over en røykovn. Legg merke til de to øynene og munnen.

Tõbõlar vokste fram som et tre opp av bakken, og under treets grener hang det utallige kokosnøtter; alle lignet Tõbõlar. Dette sies å være opphavet for de kokosnøttene man finner den dag i dag. Nøttene inneholdt vann som kunne drikkes i tider av tørke, og kjøttet kunne man spise ved behov for mat. Skallene og grenene brant man for varme, og denne varmen brukte man igjen til å steke fisk. Grenene, som ser mer ut som blader, brukte familien til å lage vegger og tak til beskyttelse mot elementene. Fortellingen signaliserer med andre ord en relasjon, bror kokosnøtt, noe som igjen taler om palmetreets betydning for den Marshallesiske kulturen. Palmetreet er ikke bare nyttig i seg selv, men er også en primus motor som tillater andre viktige planteslag å vokse opp og berike den ellers så knappe atolltilværelsen; palmene beskytter nemlig andre mindre hardføre planter mot saltspray.

Disse historiene er både meningsskapende og meningsbærende, samtidig som de knytter folk sammen med omgivelsene sine. De skaper trygghet gjennom et utrykk av tilhørighet som tillater Marshalleserne å føle seg hjemme. For å låne på et flåsete engelsk ordtak; «home is where the heart is».

 

 

Kilder:

Artikkelen er delvis skrevet på bakgrunn av eget feltarbeid i Marshalløyene (mellom 8 feb – 18 jul 2014), men baserer seg også på kilder. Illustrasjonsbildet er mitt eget.

Se Episos (2004: 36 – 39) for en engelsk utgave av fortellingen om den ulykkelige høvdingsønnen Inidel. Den norske oversettelsen er min egen, og baserer seg også på muntlige gjenfortellinger av historien: Episos, A. (2004) “Bwebwenato – Legends of the Marshall Islands.” I Life in the Republic of the Marshall Islands, (red.) Anono Lieom Loeak, Veronica C. Kiluwe & Linda Crowl, 31 – 40. Majuro: University of the South Pacific Centre; Suva: Institute of Pacific Studies, University of the South Pacific.

Se Laninbit-Lodge (2004: 151 – 152) for en forenklet utgave av fortellingen om Tõbõlar. Den norske oversettelsen er min egen, og baserer seg også på muntlige gjenfortellinger av historien: Laninbit-Lodge, Y. (2004) “Island Girl.” I Life in the Republic of the Marshall Islands, (red.) Anono Lieom Loeak, Veronica C. Kiluwe & Linda Crowl, 149 – 179. Majuro: University of the South Pacific Centre; Suva: Institute of Pacific Studies, University of the South Pacific.

Se Taafaki, Fowler & Thaman (2006) for Marshalløyene spesifikt. For mer infromasjon om koblingen mellom agroskog og befolkningsgrunnlag i stillehavets atoller (og stillehavet for øvrig) se Thaman (1987, 1990, 1992, 2002, 2006), Thaman , Elevitch & Wilkinson (2000): Taafaki, I. J., Fowler, M. K. & Thaman, R. R. (2006) Traditional Medicine of the Marshall Islands: The Women, The Plants, The Treatments. Suva (Fiji): IPS Publications University of the South Pacific.

Thaman, R. R. (1987) “Plants of Kiribati: A Listing and Analysis of Vernacular Names.” Atoll Research Bulletin, no. 296 (August 1987): 1-42.; (1990) “Kiribati Agroforestry: Trees, People, and the Atoll Environment.” Atoll Research Bulletin, no. 333 (January 1990): 1-29.; (1992) “Batiri Kei Baravi: The Ethnobotany of Pacific Island Coastal Plants.” Atoll Research Bulletin, no. 361 (May 1992): 1-62.; (2002) “Threats to Pacific Island Biodiversity and Biodiversity Conservation in the Pacific Islands.” Development Bulletin, no. 58 (July 2002): 23-27.    https://crawford.anu.edu.au/rmap/devnet/devnet/db-58.pdf.; Thaman, R. R., Elevitch, C. R. & Wilkinson, K. M. (2000) Agroforestry guides for Pacific Islands. Vol. 2, Multipurpose Trees for Agroforestry in the Pacific Islands. Holuahua, Permanent Agricultural Resources.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

25 år med studentteater

Etter 25 år med uttalige forestillingar, er Immaturus no fast bestemt på å finne grunnleggjaren av Norges største studentteater.

Logo uten skrift

Heile Immaturus-eventyret byrja i 1990 då studenten Ulrikke Klages samla ei gruppe studentar for å starte ei teatergruppe. Året etter hadde Studentteateret si første forestilling. I dag er dei størst i Noreg med over 100 medlemmar.

Finn Ulrikke

Grunnleggjaren Ulrikke Klages vart ikkje verande i Noreg, og no er det ingen som kjenner ho. På Immaturus sitt 10-års jubileum var temaet «Finn Ulrikke Klages». Femten år seinare leitar me framleis, fortel Hedda Paulsen, PR- og informasjonsansvarleg i Immaturus, til Studvest.

Sjølv om ingen klarte å finne ho for 15 år sidan, er teatersjef Rania Broud optimisktisk i år.

– Me trur ho lev i Tyskland, uvitande om at Immaturus har blitt det det er i dag, seier Broud til Studvest.

Stor jubileumsfeiring

I jubileumsåret vil Immaturus slå til med både jubileumsforestilling og bankett. Immaturus skal blant anna vise fram storsatsinga «Alice In Wonderland» med Mira Nadina Mertens som regissør.

– Eg håpar me med dette stykke viser kor langt me har kome i vår kunstneriske utvikling, skriv teatersjef Broud i programbladet for året 2015.

Umoden og lat

Immaturus har ei lang historie bak seg med mange vellykka framføringar og store namn. Men Immaturus namnet sjølv tydar ikkje på storheit. Namnet Immaturus vart eigentleg først brukt som ein intervits blant medlemmane som dreiv med teater. Oversatt tydde det umoden og lat og vart tidlegare brukt om ein karakter ved Universitetet som stod for ikkje bestått. Studentane på den tida brukte så mykje tid på studentteateret at dei fleste strauk på eksamen, og slik fekk teateret til slutt namnet Immaturus.

– Dette vitnar om det me er aller mest stolt av: 25 år med fantastiske medlemmer som har vore dyktige, sterke og kreative ildsjeler, skriv Immaturus i programbladet for 2015.

Den totale filmopplevelsen

Tekst: Johanne Magnus

Alisa Larsen (21) er festivalsjef. Hun er også student, blogger og musikkskribent i Bergens Tidende. Høsten 2013 går festivalen UNGFILM av stabelen på USF Verftet i Bergen, for 5. året på rad. Jeg tok en prat med festivalsjefen for å bli litt bedre kjent med festivalen og sjefen selv.

Ungfilm startet i 2009 og er for ungdom mellom 13-25 år. Bergen Kommune bidrar økonomisk, og ungdommene jobber frivillig. Festivalen går over flere dager med filmvisninger, konkurranser, workshops og nettverksbygging. Målet er å heve kompetansen hos unge filmfolk. Ungfilm jobber mot å bli anerkjent både som en nasjonal og internasjonal festival. Dette er Alisa Larsen’s andre år som sjef.

Alisa kommer rett fra forelesning på NHH hvor hun studerer økonomi og administrasjon. For å berike den kulturelle kapitalen, forklarer hun med overbevisning. Hun har også rukket å besøke studentradioen i Bergen for å fortelle om det kommende rekrutteringsmøtet til Ungfilm.

Fortell litt om Ungfilm, Alisa!

-Sammen med styret jobber vi for å lage den beste festivalen for film interessert ungdom. I år samarbeider vi med videregående skoler for å få økt publikumsoppslutning. Elever på media og kommunikasjonslinjen er en stor målgruppe. Det er viktig at de får vite om tilbudet til Ungfilm. Vår egen presseansvarlig (Maria Sol Urban Rabbe) sørger for god kontakt med pressen og informasjon gjennom sosiale medier. I tillegg kommuniserer vi mye med kulturkontorene i de ulike bydelene.

Støtten fra den lokale mediebransjen, særlig Vestnorsk Filmsenter og Flimmer Film har vært til stor hjelp for oss.  De har gitt oss tilbakemeldinger og veiledning på vårt arbeid som er uvurderlige.

-Alle i Ungfilm er selvlærte og vi er blitt gode til å lære av hverandre. Men når vi ønsker kursing stiller kommunen opp.

Hva gjør en festivalsjef?

-Først og fremst kontrollerer jeg at alt er under kontroll. Jeg passer på at alle i staben jobber med sitt og at vi beveger oss mot en festival.  Ikke minst jobber jeg mye med å opprettholde kontakten med nettverkene våre. Som samarbeidspartnere, støtteordninger. Mye administrativt arbeid.

Vi sitter i en mørk krok på Kvarteret i Bergen. Bordene rundt er fullt opp av høylytte studenter med kaffe og pensumbøker. Alisa kjenner minst halvparten av dem, men hun klarer mirakuløst å gi meg all sin oppmerksomhet. Hun vil gjerne snakke om film.

Hvordan startet du med film?

Etter å ha sett en del film begynte min filminteresse å skyte fart da jeg var 14. HUFF (Hordaland Ung Filmforening) er en filmklubb som viser et variert utvalg filmer i alle sjangre og fra inn- og utland på Cinemateket i Bergen.  Det var da jeg fikk lyst til å være med på å arrangere selv.  Jeg meldte meg inn i HUFF og så bare ballet det på seg…

Hva er det som er så spesielt med film?

-En god filmopplevelse kan få meg til å føle noe jeg aldri har følt før. Jeg liker å bli overrasket og rørt. Film gjør at jeg ser verden på en ny måte. Min store lidenskap for film er noe jeg ønsker å dele med andre. Ved å formidle som festivalsjef håper jeg at flere vil få øynene opp for film og oppleve det samme som meg.

Alisa sitter ytterst i sofaen med et energisk uttrykk. Hun forteller så entusiastisk om sin filminteresse at jeg nesten blir helt utmattet. At hun brenner for film er tydelig.

Hvordan kommuniserer du og resten av staben med publikum?

-Vi kommuniserer mye gjennom sosiale medier, men også gjennom kulturkontorene. Ungfilm har en god presseansvarlig som sørger for å ha en løpende dialog med media og presse.

Hva er egentlig kjernen i filmfestivalen?

-Vi søker etter filmer fra hele Europa, og flere land sender bidrag. Det kommer faktisk flere og flere filmer for hvert år. Programkomiteen velger ut de beste filmene som blir vist for publikum under festivalen. Både publikum og filminteresserte har mye å hente. De får jo faktisk se de første spennende resultater fra framtidens filmregissører. De beste filmene får positiv omtale, priser og premier.

Det er fortsatt mulig å sende inn filmer til oss og alle sjangre er velkomne! De eneste kravene vi stiller er at filmen (helst) ikke er lengre enn 15 minutter og at filmskaperne er mellom 13-25 år. Festivalen går av stabelen høsten 2013 medio sept/okt på Kulturhuset USF Verftet i Bergen.

Når jeg spør Alisa om hun har kunstneriske ambisjoner innen film, avviser hun meg kontant.

-Nei, jeg har ingen planer eller lyst til å lage film, jeg vil kun formidle og se.

Alisa Larsen Foto: Johanne Magnus
Alisa Larsen
Foto: Johanne Magnus

Dum action

-En favorittfilm jeg husker godt er «Terminator» fra 1984 haha…Dum action…er det ikke det vi kan kalle den? Men jeg likte den godt! Jeg liker ikke å liste opp topp tre, det er så mye bra. Løse tråder gir en dårlig film. Jeg liker når skjebner veves inn i hverandre. En god film for meg har et godt visuelt uttrykk, en spennende historie og solid manus. Godt fotoarbeid er viktig. Jeg jakter på de små øyeblikkene.

-Men det handler mye om den totale filmopplevelsen. Når jeg ser en film på MAC forsvinner mye av magien. Å se en film på et stort lerret i en mørk sal sammen med andre, er det ultimate. Da får jeg full konsentrasjon om det jeg ser og opplever. Og som alltid blir det en god opplevelse.

Alisa kunne helt sikkert ha pratet om film i flere timer, men tiden vår er ute og vi sier farvel på et gatehjørne i Bergen.

Kategorier
Aktuelt: Allment

Det fragmenterte verdensbildet

Museum for betingelsesløs overgivelse.
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2003


Museum for betingelsesløs overgivelse

Roman.
Forfatter: Dubravka Ugrešić.
Oversatt til norsk av: Bodil Engen.
Gyldendal Norsk Forlag AS 2003.
294 sider.

Hva medfører et liv i eksil?

Det er tilsynelatende dette spørsmålet forfatter Dubravka Ugrešić forsøker å besvare i romanen, når hun på ulike og sammensatte vis skildrer vekten eller fraværet av minner, og gjennom dette demonstrerer hvordan minner kan farge og forme personers verdensbilde.
Minner som flettes sammen eller rives bort, kan danne eller omskape sammenhenger i livet.

«Rilke sa en gang at en historie om de vanskeligste tingene i livet bare kan fortelles stykkevis og i fragmenter»

Dubravka Ugrešić, Museum for betingelsesløs overgivelse.

Museets gjenstander

Det kommer aldri helt direkte frem av boken hva tittelen «Museum for betingelsesløs overgivelse» henviser til. En mulighet er at museet som tittelen refererer til ikke er et museum, en bygning for diverse samlinger, slik folk vanligvis kjenner det. Museet er kanskje selve erindringen, da gjerne forstått som personers evne til å betingelsesløst overgi seg til minner.

Dubravka Ugrešićs roman illustrerer og diskuterer hvordan vi mennesker ofte knytter oss til verdslige ting som kan hjelpe erindringen å bringe minner frem, andres så vel som egne minner. Album og fotografier kan brukes på flere måter, de lar seg omorganisere og retusjere slik også verdensbildet og hukommelsen hos den enkelte endres med tiden.
Romanen viser at minner er av foranderlig størrelse og mening, slik gjenstandene som kan representere dem.

«Ting varer lenger enn mennesker. Albumene ovelever sine eiere. Livene deres fortsetter, skjult i en gammel regnfrakk eller i en meningsløs ting som en gang har betydd noe for noen og som igjen skal komme til å bety noe for noen«

Dubravka Ugrešić, Museum for betingelsesløs overgivelse.

«Museum for betingelsesløs overgivelse» består av dagboksider, samtaler, brev, små historier og sitater, som tilsammen danner et større bilde av livet til bokens hovedperson.
Hovedpersonen er en kvinne, drevet på flukt fra borgerkrigen i Bosnia, og romanen gir inntrykk av at hun etter mye reising har slått seg ned i Berlin, hvor tilværelsen fortsatt oppleves som omflakkende.
Romanen tar oss med inn i flere personers liv, mennesker som har berørt hovedpersonens liv på ulike måter, det være seg slektninger, fremmede, venninner, sigøynere, elskere, andre landflyktige, forfattere, vaktmestre eller frimerkesamlende postmenn.

Poetiske tråder 

«det var som om jeg – som et par briller på en kald vinterdag – var belagt med den flortynne tåken av mitt eget åndedrett«

Dubravka Ugrešić, Museum for betingelsesløs overgivelse.

Flere av setningene i romanen er av poetisk art og dette bidrar til å forsterke stemninger i bokens sammenvevde beretninger.

Alvor og humor

I «Museum for betingelsesløs overgivelse» skildres alvoret i det å oppleve sitt hjemland bli revet i stykker og det såre savnet etter det kjente, eller noe kjent, i en tilværelse som fordrevet. Romanen har også innslag av humor, det gjenspeiles eksempelvis idet hovedpersonen i en samtale forteller at:

» «Landflyktighet er en form for paranoia,» sa jeg til henne. «Derfor må vi alle ha med oss en adapter. Slik at vi ikke tar fyr»«

Dubravka Ugrešić, Museum for betingelsesløs overgivelse.