Praktisk informasjonsarbeid

Klokken er 05:48. Du er akkurat ferdig med din veldig viktige 50-siders semesteroppgave om noe totalt unyttig – la oss si spanske verbtider – som skal inn klokken 13:00 samme dag. Du har sittet foran dataskjermen i godt over 20 timer, er kvalm, svimmel, har hodepine og føler deg som en forvokst amøbe når du prøver å reise deg fra stolen. Heldigvis betyr dette ingenting nå, for du er ekstatisk over at du endelig er ferdig. Ja, du ville hoppet opp og ned som en mangafigur i en japansk musikkvideo, om da bare ikke hodet ditt føltes som en sekk med resirkulerbart glass. Du kobler USB-kabelen til laptopen, trykker skriv ut, og lener deg tilbake i sofaen med gode tanker og en generell oppfatning av at livet, det er bra. Men livet er ikke bra. Livet er raseri, hat, mord og hemoroider i hodet. Dette kan nemlig printeren din fortelle deg. I hvert fall min.

Canon Pixma MP550 er navnet på doningen som står på et LACK-bord i annen etasje. Opprinnelig var denne oljeriggen av en fotoprinter en gave fra min kjære samboer til min 20-årsdag. Hun har forøvrig hatt større glede og nytte av apparatet enn jeg selv har hatt og trolig noen gang vil få. Den er svart, matt sølv, og spiser semesteroppgaver til frokost. Sistnevnte kvalitet blir jeg fort klar over da jeg denne mandagsmorgenen hører lyder fra den som minner om et dial-up-modem fra 90-tallet – omtrent slik: [ɯui:::::a::::::ɯ k’f k’f k’f k’f a:::::: f^h:]. Som du kanskje har gjettet sitter papiret fast. Likevel tror printeren at den er alene på motorveien, og vil teste hvor fort denne kjerra går. Dermed blir ark på ark most sammen til noe som ligner på en komprimert versjon av innholdet i papirkurven din pluss innholdet i alle pennene du eier og noen gang har eid. Om ikke samboeren min våknet av det infernalske jalla-bråket fra papirfesten tidligere, våkner hun i hvert fall av reaksjonen min på at jeg nettopp har oppdaget at det nå er tomt for ark.

Mitt liv med fotoprinteren kan ikke summeres bedre opp enn det Sir Oatmeal selv forteller i sin stripe Why I Believe Printers Were Sent From Hell To Make Us Miserable, som forøvrig er den store inspirasjonen til denne teksten. Jeg også oppdaget til min forbauselse at det ikke fulgte med en USB-kabel fra printer til PC i den gigantiske esken som tok tre mann å manøvrere inn i leiligheten. I esken var printeren pakket inn i:

• Ett lag plastrammer som ikke får plass i bosset
• Ett lag isopor som smuldrer opp og flytter inn i ører, neser og under sokker i tre uker
• Ett lag bobleplast som ikke smeller (hva er vitsen?)
• Og ett lag sammenstemplet papp som ikke kan brettes sammen eller kuttes opp for hendig transport ned til pappbosset.

Ingen USB-kabel. Under printeren lå fem bøker på alle språk, selv om det fulgte med tre disker med samme innhold pluss en DVD med drivere til alle Canon-printere noensinne for alle operativsystemer noensinne. Ingen USB-kabel. Jeg forsøkte å installere printeren på en PC med Linux, som per definisjon nettopp er et operativsystem. Dette var ikke Canon enige i. Og ingen USB-kabel. Installasjonsprogrammet, som forøvrig inneholdt mellom fem og ti obligatoriske, separate, og totalt ubrukelige programmer, likte Windows 7 bedre enn Linux, men løy tydeligvis litt på CVen når det hevdet det inneholdt alle drivere til alle Canon-printere. Alle. Unntatt min. Og ingen USB-kabel. Canon tok seg til og med tid til å legge ved «halvfulle» blekkpatroner som ble tomme etter en uke, Canon-klistremerker, bøyd og derfor ubrukelig prøvefotopapir, og reklamebrosjyrer for andre Canon-produkter. Men ingen forbanna USB-kabel-dritt.

Etter en heller omtåket tur til min lokale matvarebutikk får jeg skaffet omlag 3000 ark, skriver ut semesteroppgaven min etter fire nye forsøk, og får til slutt levert oppgaven på Høyden bare fem minutter før tidsfristen. Kommentaren lyder som følgende fra informasjonsskrankedamen på HF: «Er det ikke greit å slippe alt det teknologimaset når man leverer på papir?»

– Bli med da, det er gratis mat! sa venninna mi over kaffekoppen.

Slik ble jeg overbevist om å bli med på NHH’s valgvake mandag 12. september. Ingen plakater, ingen observerte invitasjoner via sosiale medier. Men med ble jeg.

Etter å ha busset opp til NHH ble vi møtt av blide arrangører i døra og vist ned til «Klubben»- en av NHH’s internbarer. Her fant vi valgvaken, i et lunt lokale med lav takhøyde og høy forekomst av sofagrupper. Etter å ha ankommet «moteriktig sent» forventet vi noe i retning av stinn brakke og høylydt diskusjon, men ble i stedet møtt med et tjuetalls rolige studenter fint spredt ut i lokalet. En storskjerm og to mindre skjermer formidlet det som var verdt å vite om valget, mens baren kunne by på billig snacks og gratis brus.

Utover kvelden kom det flere studenter innom, og stemninga tok seg opp. Da gratis (og særdeles god) thai- tapas fra restauranten Kroathai etterhvert ankom, steg humøret ytterligere. Fortsatt var det godt med armplass, og enkelte fremmøtte dro fram kalkulatoren og satt seg til med hjemmeleksene. Andre viste heldigvis mer engasjement, og det oppsto etterhvert flere debatter der fordommer om politisk ståsted i sentrum vs. på NHH ble konfrontert.

Etter noen timer med valgprognoser og dessert i form av en enorm mengde eksotisk frukt og mer brus, begynte folk å forlate lokalet. Vi ble sittende, kun med pensumgutta som selskap, og besluttet derfor at det var på tide å returnere til sentrum for å spore opp Studentsenterets deltakere.

Valgvaken på NHH var et fint arrangement, med de fleste elementene for å dekke studenters behov tilstede. På tross av en noe rolig start, ble det etterhvert en veldig god stemning blant de fremmøtte. Når det kom til spredning av informasjon og markedsføring falt de litt igjennom, men med det store arrangementet på Studentsenteret kan det også skyldes sterk konkurranse fra en mer sentrumsnær aktør.

Mandag 12. september arrangerte Studentersamfunnet i samarbeid med NRK valgvake på Studentsenteret. Store deler av valgvaken ble direktesendt på NRK, og på plakaten kunne arrangørene skilte med berømtheter som Lars Sponheim, Monica Mæland og selvsagt Universitetets egen Frank Aarebrot.

TV-sendt
Kvelden begynte med direktesending fra Studentsenteret til NRKs program Førkveld. Her kunne vi som studenter se Aarebrot og Elisabeth Ivarsflaten uttale seg om noe valgrelatert. Vi kunne imidlertid ikke høre hva de sa. Lyden rakk nemlig ikke ut til oss publikummere, på tross av at vi befant oss bare meterne fra filmteamet.

Kvelden videre ble direktesendt på Vestlandsrevyen i en egen valgsending. Her dukket blant annet partitoppen Monica Mæland opp, som helt sikkert sa noe om de gode prognosene for Høyre. Vi kunne også se Lars Sponheim i ”studiodelen” av Studentsenteret store deler av kvelden. Vi hørte imidlertid lite til han, da det kan tyde på at publikums lydopplevelse ble ofret for TV-seernes skyld.

Musikalsk innslag i reprise
Blant de som stod for kveldens musikalske innslag, var Mannskoret Arme Riddere. De sjarmerte utvilsomt mang en kvinne som så dem fra sofakroken med sangen ”Hjertet slår”. De av oss som var til stede, var imidlertid begynt å bli litt lei da de sang den samme sangen for femte gang. Det er vel og bra at guttene i koret ”vil aldri ha en annen kvinnen, en annen enn deg”, men man bedårer de færreste kvinner ved å synge dem til kjedsomhet, lydprøve eller ei.

En partinøytral valgvake
For å høre og følge med på valgsendingen (vel og merke den som ble sendt over hele landet, og ikke Vestlandsrevyens), måtte vi inn i Egget. Det var først her inne at det føltes som om vi virkelig var på en valgvake, og en partinøytral sådan. Da valgvinner Erna dukket opp på skjermen kunne vi høre noen ivrige Høyre-velgere hoie, og da vi fikk se Jensemann kom en mer behersket klapping fra flere steder i salen.

Det er noe fantastisk demokratisk over en partinøytral valgvake, og at Studentersamfunnet har en tradisjon for å arrangere slike er utvilsomt bra. Men som deltaker og publikummer på denne valgvaken står jeg igjen med et inntrykk av at tidligere valgvaker i regi av Studentersamfunnet har vært bedre. Den store forskjellen fra sist valgvake er at da var underholdningen og debattene beregnet for de studentene som var til stede, og ikke utelukkende for TV-seere.

TV-sending til tross, stemningen var ganske god mandag kveld på Studentsenteret. Men det hadde kanskje mer å gjøre med hva folk hadde i glassene enn med det gode opplegget.

Joakim Triers nyeste film kan nå sees på Bergen Kino.

Anders kommer fra en velstående familie som er glade i han og som har gitt han en god oppvekst. Han er utdannet, intelligent og har gode venner. Han er også en tidligere rusmisbruker, og vi møter han i ferd med å avslutte et avrusningsopphold på en institusjon. Anders som narkoman har såret mennesker som står han nær, han har satt foreldrene i gjeld og latt muligheter for et godt liv passere. Vi får være med han under det første, vanskelige gjenmøtet med hjembyen Oslo og med hans gamle liv og de han har delt det med.

Som seere får vi ta del i hvor vanskelig det er å komme tilbake nykter og alene, med dragning mot gamle uvaner, med dårlig samvittighet og med manglende tro på at livet vil bli bedre. Vi ser Anders i vanskelige konfrontasjoner med fortiden, med venner og med minner, på fortvilet leting etter noe å holde fast ved som er verdt å leve for.

Skuespiller Anders Danielsen Lie spiller hovedpersonen Anders på en smertefullt ærlig og ekte måte. Måten hans innerste følelsesliv kommuniseres uten ord er fremragende, og hans tidvise glede over gode minner gir varme i alt det triste. Historien som utspiller seg er verken teatralsk eller overfladisk, og hovedpersonen fremstår på ingen måte som den typiske heltefiguren man ofte ser i filmer.

Oslo 31. august skildrer et menneskets vanskelige livstilsand på en nær og personlig måte, uten å skifte fokus til omgivelsene. Hvordan hovedpersonens nærmeste takler situasjonen kan vi bare ane, men Trier har greid å formidle også deres vansker og bekymringer på en god måte. At merkelappen som narkoman fremdeles blir hengende over Anders etter behandlingen, og at støtteapparatet ikke ser ut til å fungere som det burde, kan videre tolkes som et spark både til samfunnssystemet og til hver av oss som enkeltpersoner. Dette er en historie som kunne rammet mennesker i ens nærmeste omgangskrets, og som tar opp et vanskelig tema som alltid vil være aktuelt.

Historiens aktualitet, ærlighet og nærhet preger filmens 90 minutter. Den setter spor, og gjør at jeg med enkelhet kan anbefale alle å gå se den.

Terningkast: 6

På det første møtet for redaksjonsgruppen var det mange ulike tanker og ideer om aktuelt skrivestoff som flagret rundt. Etter en heftig hjernestorm steg en visjon sakte frem: Vi ville skrive om aktuelle saker i Bergensområdet, samtidig som vi ønsket å bringe litt humor og hverdagssaker inn i arbeidet.

En person som har mestret å blande humor med hverdagslige situasjoner og aktuelle temaer, er mannen bak bloggen ”the Oatmeal”.
Presentert i en flott webdesign kommer han med kortere og lengre tekster/komistriper om alt fra teknologi til katter. Vi i redaksjonsgruppen ”Aktuelt: allment” ønsker å hedre Mr. Oatmeal ved å tilby uhøytidelige småstykker om smått og stort fra hverdagen, med hovedkategorier inspirert av mesteren selv.

Resultatet blir dermed et todelt nyhetsbilde. På den ene siden skal vi skrive om aktuelle hendelser i Bergen, og på den andre siden hyller vi Mr. Oatmeal. Vi gleder oss!

Studiestart. Slutten på sommeren. På ferien. Starten på noe nytt. I Bergen betyr det gjerne også begynnelsen på den halvt år lange høsten, den grå årstiden som i området omfavner både sensommeren, vinteren og ofte også våren. Grå himmel og heftig nedbør blir årlig diskutert og kommentert til det kjedsommelige, uten at det får folk til å legge temaet på hylla. Stadig dagsaktuelt, dog ofte det samme. Vått. Folk fra andre steder har ofte problemer med å forstå at vi gidder, at det i det hele tatt går an å leve i den mest regntunge byen i landet (verden?). Som innbygger føler man kanskje at man bør kunne argumentere for hvorfor man har blitt her, år etter år, uten planer om snarlig flytting. Som tidligere medlem i en av byens studentdrevne konsertarrangører, ASF, blir svaret enkelt.
Som musikkby er Bergen suveren, med et bredt sortement av artister som med jevne mellomrom kommer med nye energiutbrudd som kan sette en hver værmelding i skyggen. Ukentlige konsertopplevelser på studentsteder som Hulen og Kvarteret gjør også bankkontoen fornøyd, da man med status som «under utdanning», kan ankomme billig og forlate stedet flere opplevelser rikere. Fortsett å være suveren, og jeg blir boende her i mange år til.