Praktisk informasjonsarbeid

Han fikk drømmejobben før gjennomførte studier. Selv er han sikker på at det er frivillig arbeid i studentorganisasjoner som var det avgjørende kortet.

 – Det gøyeste med PR- og markedsføring er å se resultater av det arbeidet en legger ned i det. God markedsføring og kontroll over hvem som skal gjøre hva gir utsolgte arrangement, høyere engasjement i viktige digitale medier og bedre synlighet i studentmiljøet i byen og ellers i landet, sier Omdal, PR-og grafikksjef i Bergen-Student TV.

Omdal studerer Nye Medier ved Universitetet i Bergen, og er ferdig med bachelorgraden i sommer. Studiet omhandler for det meste hvordan man bruker sosiale medier og andre digitale plattformer i dagliglivet, kombinert med web-design og applikasjonsutvikling.

Frivillig engasjement

Gjennom hele studietiden har han vært opptatt av å engasjere seg i diverse frivillige organisasjoner i studentmiljøet i Bergen.

– Jeg har hatt flere verv. Det startet med PR arbeid i Samfunnslosjen hvor jeg lagde plakater til diverse happenings samtidig som jeg hadde verv i

SV-revyen hvor jeg gjorde mye av det samme. I tillegg gjorde jeg her en del markedsføring I forholdt til billettsalg og lignende, sier den blide rogalendingen.

Året etter ble han valgt som PR-sjef i SV-revyen, samtidig som han engasjerte seg i PR- og grafikkgruppen i Bergen Student-TV. Som sjef fikk han nå mer ansvar, noe som gav mersmak. Han stilte dermed opp som kandidat til stillingen som PR-sjef i student-tv, og fikk jobben. Dette vervet har han fremdeles, samtidig som han sitter i styret i organisasjonen. Omdal peker på at det å være PR-sjef i en frivillig organisasjon er en balansegang.

– Den største utfordringen i Bergen Student-TV er å finne balansen i hva som er god markedsføring og hva som er spamming. Får vi ikke fortalt studentene i byen om sakene våre så er det ingen som ser dem, og spammer vi for mye blir folk til slutt lei oss.

Nå har han fått jobb i TV 2 Sporten, også her med å utnytte sosiale medier til det ytterste. Han er ikke i tvil om at hans engasjement i studentmiljøet i Bergen var medvirkende.

– Jeg var på intervju og måtte vise hva jeg kunne som alle andre. Men er ganske sikker på at jeg ble lagt merke til av de riktige folkene på grunn av mitt PR og markedsføringsarbeid i studentorganisasjonene kombinert med studiet mitt, avslutter Omdal.

Birger Solheim er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier og underviser i førstesemesteremnet akademisk skriving. Han er også en av de ansvarlige for det akademiske skrivesenteret som ble startet i fjor høst.

Hva er et akademisk skrivesenter?

– Det er et tilbud som etter hvert finnes på ganske mange universiteter rundt omkring i Europa, og spesielt i USA, forklarer Birger.

– Kjernevirksomheten vår er én-til-én veiledning for studenter som ønsker hjelp med oppgavene sine. For å snakke med en skriveveileder er det bare å bestille time. En veiledning varer ca. en halv time.

Han forklarer at de også tilbyr mer planlagte løp gjennom hele semesteret. Da får man veiledning i begynnelsen, i midten og på slutten av skriveprosessen. – Det er nok det aller beste, sier Birger, – når vi får et sånt løp hvor vi møter dem flere ganger.

Skrivesenteret jobber også mot faglige ansatte og tilbyr å holde skreddersydde skrivekurs for de ulike studiene. – Det kan for eksempel være et tre timers kurs i starten av semesteret som tar for seg hvordan man kommer i gang med en bacheloroppgave, eller hvordan man skriver en god bachelor- eller masteroppgave i det aktuelle studiet, utdyper han.

– I tillegg har vi kurs med påmelding for studentene. De prøver vi å legge opp sånn at de umiddelbart skal være veldig nyttige, for eksempel «Hva er en god bacheloroppgave». Sånne titler som det. Neste kurs er onsdag 18. mars, og det heter «Kom i gang med oppgaven».

Hvordan er pågangen, er det mange som benytter seg av tilbudene deres?

– Ja, det var dét, da. Vi er helt i starten på dette her. Vi åpnet 2. september, og da vi stengte dørene i slutten av desember hadde vi hatt 110 studenter innom systemet på et eller annet vis. Det var vi relativt fornøyd med, selv om vi ønsker oss mye mer enn det.

– Dette følger jo syklusen i semesteret. Studentene er ikke så ivrige på å besøke oss i begynnelsen av semesteret, men så kommer de desto flere mot slutten av semesteret når de sitter og skriver intensivt. Kursene med påmelding har vi dessverre ikke fått så veldig mange med på ennå.  Jeg har tro på at det skal bli bra, vi må bare jobbe hardt for å bli mer synlige.

Ja, hvordan jobber dere for å gjøre skrivesenteret mer synlig?

– Vi har vi nettopp laget noen flyere. De skal vi dele ut på Sydneshaugen skole og legge i kantina. Vi tenkte å ha en stand der vi stanser studenter og snakker litt med dem og finner ut om de har hørt om oss. I tillegg ligger det litt informasjon ute på nettet og vi har planer om at Studvest ha et intervju med oss. Forhåpentligvis blir vi mer og mer synlige etter hvert.

– Den viktigste markedsføringen er imidlertid den vi får gjennom de integrerte oppleggene i fagmiljøene. Der blir studentene kjent med oss, og så begynner det å rulle og gå på det viset. Det er nok lettere for studentene å oppsøke individuell veiledning etter å ha møtt oss på et kurs i regi av fagmiljøet, for eksempel.

– Ellers forsøker vi å nå studentene på alle introduksjonsforelesningene. Dessverre har det blitt for hektisk til at vi som jobber på senteret har hatt mulighet til å delta på alle introforelesningene ennå, men vi har en slide som ligger inne, slik at den læreren som har emnet sier noen få ord om at skrivesenteret finnes.

– Jeg har en mistanke om at det ikke ligger så mye kraft i det virkemiddelet enda, fordi lærerne ikke er tilstrekkelig bevisste på at vi finnes eller hva de egentlig kan benytte oss til. Så lenge det ikke står en lærer der og snakker med stor entusiasme om hvor viktig skrivesenteret er når denne sliden kommer opp, så er det en fare for at det glemmes.

 Hvilke andre utfordringer har dere?

– Vi har noen utfordringer når det gjelder fremmedspråk. Det er ikke så lett å veilede noen som skriver på fransk, japansk eller kinesisk, så vi prøver å utvikle noen løsninger for disse gruppene. En løsning vi holder på med er å sette studentene i stand til å jobbe med hverandre i skrivegrupper, og lære dem grunnleggende ting om skriveveiledning.

Birger nevner at blant annet japansk-studentene får opplæring i å være hverandres veiledere. – Det har vi erfart er en mer effektiv måte for studentene å jobbe på, enn at de bare litt sånn formålsløst setter seg ned i kollokviegrupper.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått så langt?

– De som benytter oss har vært veldig fornøyde. Spesielt de studentene som har kommet igjen på individuell veiledning gang etter gang, der har vi veldig gode resultater å vise til. Fordi vi har hatt en del ledig kapasitet har vi kunnet tatt oss ekstra godt av dem, så de er kjempefornøyde. Fagene vi har hatt undervisning for har også vært veldig fornøyde, avslutter han.

På UiB sine nettsider finner du mer  informasjon om Akademisk skrivesenter.

Fredrik Nesttun sitt lure ”jeg-kan-ha-stjålet-en-Tesla” smil.  Foto: Oskar Hjartåker

Jeg vet aldri hva jeg kan vente meg. Visste det ikke nå heller. Telefonen ringer. ”Utenfor”. Sekken blir slengt på og dørene til Høyteknologisenteret åpner seg. Mot ansiktet mitt kommer en Tesla rullende. Føreren er Fredrik, og han ler. Jeg kjenner ham. Han kan finne på alt mulig – og dette er i hvert fall ikke hans bil.

Jeg går bort. Åpner døren. Tar du i mot haikere? Han fortsetter å le høyt. –Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg spør om han er klar for dette. –Vet ikke helt om jeg vet hva dette innebærer. Klassisk intervju, forteller jeg. Maskinen går fremover. Nå skal vi på eventyr.

-Skal du skrive om alle de gale tingene jeg har gjort nå? Han rister på hodet.

-Ja. Men først:

Fortell om deg selv

-Er egentlig ikke så mye å si, sa mannen som ble intervjuet. Jeg ble født i Arna, så flyttet familien til Nybøvegen på Nesttun da mamma gikk gravid med lillesøster. Har alltid likt å jobbe, skolen har aldri vært min greie. Er nå handlingsagent på Flesland flyplass; fikser ting, kjører bagasje og tauer fly til flere millioner.

-Skjønner ikke at de tør.

Vi glir inn til siden av veien. Fredrik ser på meg. Selvfølgelig vil jeg prøvekjøre. Fredrik trenger fokus når det er story-time. Vi setter oss på plass. Han forklarer rolig hvordan ting fungerer. Så flyr vi av sted.

Du sa at skolen ikke var din ting, hvorfor?

Aldri likt å sitte stille. Skolen ble mer enn arena for faenskap enn for læring. Husker en gang det var skidag. Meg og en annen gjemte oss for lærerne for moro skyld. Endte med at de dro uten oss.

-Det skulle de aldri gjort.

Det ble totalt anarki. Vi kunne gå hvor som helst – uten tøyler. Ved å reise sa lærerne til oss at de gav opp. Vi var de triumferende.

Vi feiret ved å bryte oss inn i en container som stod på skoleplassen – den var fylt med kristendomsbøker. De lyste opp like greit som de kunne bli skylt ned. Noen ble ødelagt med ild; andre med vann.

Regnet plasker på ruten. Vindusviskerne gjorde jobben sin.

 

Hva prøvde du å formidle gjennom dette?

Annet at vi var barn og at det berodde seg på pur faen, har jeg faktisk tenkt på at det kanskje var en protestaksjon – mot skolen, religion og tvang.

Man må se det fra flere vinkler også; lærerne ville ikke ha med de uregjerlige, de frekke – de ville ikke ha med drittungene. Derfor var det en viss seier i å kunne regjere plassen i noen timer.

Vilt. Har du liknende historier?

Jeg liker jo å lage litt show. En gang etter jeg og noen kompiser hadde gamet natten lang så måtte vi gjøre noe drastisk. Kjæresten min sov og måtte for all del ikke vekkes. Men vi ville ha mer moro – så jeg bestemte meg for å ta bilen min. Siden soveromsvinduet var rett ved siden av bilen, måtte vi sette den i nøytral og dytte den til frihet. En eneste lyd hadde tullet det til.

Da vi var kommet et stykke, prøvde vi å starte den i en nedoverbakke. Veldig ninja. Det smalt som bare pokker. Tror vi startet den feil eller noe.

-Men dere kom dere unna?

Nei. Samboeren min hadde stått og sett på oss fra vinduet hele tiden. Fikk nok høre det.

-Veldig bra. I essensen så stjal du din egen bil?

Ja, det kan du gjerne si.

-Det minner meg på: Har du stjålet Teslaen?

Han smiler lurt. -Det er fetteren min sin. Han er på fjellet.

Hva med jobben? Hvordan er kommunikasjon relevant der?

Vi må snakke med alle; piloten, tårnet og hverandre. Å tale med tungen rett i munnen er viktig. Kommunikasjon er svært viktig. En gang gikk jeg tom for batteri på walkie-talkien mens jeg tauet et fly til mangfoldige millioner. Da stanset jeg alle operasjoner – å være stum var det samme som å være blind i en slik situasjon.

Det er ikke det eneste som har gått galt, sier Fredrik opparget.

Etter min mening har ledelsen dummet seg flere ganger – jeg mistet en jobbsjanse fordi de rotet vekk papirene mine. Fullstendig unødvendig. Fikk ingen unnskyldning engang. Bare en innrømmelse hadde hjulpet veldig, men det slapp de unna med.

-De får håpe at det ikke blir en protestaksjon, smiler Fredrik.

 

Jeg kjører inn til siden. Hjemme så plutselig. Herr Nesttun har latt meg kjøre meg selv til døren. Smertefritt. Takk for turen og ikke minst intervjuet, kommenterer jeg.

-Alltid koselig å bli intervjuet. Det skjer jo så ofte.

Han ler og suser av sted.

 

 

 

 

 

 

 

– Det er ofte jeg sitter og ser rundt meg og tar meg selv i å se på kvinner og hvordan BHene deres sitter selv om jeg ikke er på jobb, sier ”Emma” som arbeider deltid som undertøysekspert.

Mange av studentene i Norge har deltidsjobb ved siden av studiene, Emma er en av dem. Hun har gått fra å arbeide i dagligvarehandelen til å være en undertøysekspert. Der måten man kommuniserer med kunden på er annerledes enn fra det hun var vant til.

– Jeg har hatt butikkjobb før, kommunikasjonen med kundene var jo der, men den var mye mindre personlig og du brukte ikke like lang tid på en og en kunde. Så det er koselig å kunne bli litt bedre kjent med kunden og være der igjennom hele prosessen.

Hvordan havnet du i undertøysbransjen?
– Jeg var på jakt etter en ny deltidsjobb ved siden av studiet og en venninne var snill nok til å anbefale meg til sjefen så jeg stilte til intervju og fikk jobben kort tid etterpå.

Hennes første arbeidsdag i undertøysbutikken var litt skummel synes hun.
– Jeg har jobbet i butikk i mange år, men undertøysbutikk er veldig annerledes enn matbutikk og det er mye sette seg inn i, men jeg fikk god opplæring så det ble mye mer gøy etter hvert.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg i dag?
– Det kan variere mye, det kommer veldig an på hvilken tid på året det er. Hvis det er rundt juletider er det for eksempel mye mer kunder og gavepakking og den slags. Men i det siste har det vært en roligere periode så da har det vært mye mer utpakking av varer, prising, varetelling og slikt. I tillegg til kundebehandling.

Emma sier at å være utadvendt en er viktig personlig egenskap i dette yrket.
– Det er viktig å snakke med kundene for å finne ut hva de vil enten de vet det selv eller ikke. Ellers handler det mye om å bruke den kunnskapen du har til å finne den BHen som passer best til kundens passform. Ingen to pupper er like, så det er ikke noe alle kan gjøre uten riktig opplæring om både hvordan BHer generelt skal sitte og hvordan de forskjellige BHene er laget. Det kan være stor variasjon fra merke til merke i hvordan de sitter på.

Hvordan har denne type jobb påvirket hverdagen din?
– På det store og det hele vet jeg ikke om jobben har påvirket meg så mye på en dag til dag basis, men det er ofte jeg sitter og ser rundt meg og tar meg selv i å se på kvinner og hvordan BHene deres sitter selv om jeg ikke er på jobb. Det blir en vane etter hvert og det er sinnsykt mange kvinner som går i feil BH og du får bare lyst til å gå bort å fortelle dem at de mest sannsynlig går i feil størrelse, men gjør ikke dette i frykt for at noen skal ta det på feil måte så klart. Selv gikk jeg i feil størrelse før jeg startet å jobbe i undertøysbutikk og kan genuint merke en stor forbedring. Har mye mindre vondt i rygg og skuldre og tror til og med holdningen min har blitt litt bedre på grunn av dette.

Emma deler jobbrelaterte ting på sosiale medier. Hun gjør det for å gjøre folk oppmerksom på undertøystilbudet, særlig når det er spesialtilbud.
– Jeg tror ikke det er alle som er klare over hvor godt undertøystilbud som faktisk finnes i Bergen. Det var i hvert fall ikke jeg før jeg selv begynte å jobbe her. Ikke mange som vet at vi har studentrabatt heller, og det er veldig synd.

Selv om Emma har det ganske gøy som undertøysekspert sier hun at hun kommer nok ikke til å bli i butikkbransjen når hun er ferdig med utdannelsen.

 

 

For andre år på rad er Joakim Aadland leder av Regnbuedagene. I år er det derimot ikke et verv, men som en del av hans faste jobb som kommunikasjon­ og informasjonsrådgiver for LLH.

---

 

Hva gjør du som leder av Regnbuedagene?
– Det består av veldig mye, hovedsakelig alt som i praksis har med festivalen å gjøre. Jeg er ansvarlig for hele komiteen som igjen har sine ansvarsområder, som sosiale arrangement, at økonomien er på stell, budsjett blir holdt og lignende. Dessuten tar jeg det meste av kommunikasjon utad, med unntak av politiske saker som blir videresendt til min sjef Daniel Mekki, leder av LLH. Om det er praktiske saker er det kun jeg som uttaler meg. Om noen i komiteen roter det til, må jeg fikse det.

Det har vært vanskeligheter, og Joakim har reflektert over hvilke feil som ble begått ved de forrige Regnbuedagene. Dette tar han med seg erfaringen videre i år.
– Jeg lærte mye av feilene som ble gjort i fjor, som feilvurdering av ansvarsavdeling, jeg fikk mye tilbakemelding på dårlig kommunikasjon innad. Jeg stolte ikke nok på de andre i komiteen til å slippe de løs, og endte opp med å selv bli veldig overrasket da jeg hadde en fulltidsjobb utenom vervet. I år er det derimot en del av jobben min, åtte til fire, som informasjon­ og kommunikasjonsrådgiver. Jeg lærte også fra det jeg gjorde riktig, og gjør det samme enda bedre i år, med større arrangementer. Så langt sliter vi med nettsiden som ikke er oppe, i forbindelse med sykdom hos grafisk designer, men vi satser på at den er oppe i løpet av kort tid.

Hvordan foregår intern kommunikasjon i styret/komiteen?
Vi bruker vår egen Facebook­gruppe, som fungerer veldig greit. Det er ikke all informasjon alle i komiteen skal ha, så noe blir også tatt over e­post. Gjennom gruppen får alle beskjed samtidig, men selv om det står at alle har lest det, kan det godt være at alle har sett det, men at det fortsatt er noen som ikke har lest det. Derfor er det viktig for meg å få bekreftelse fra de andre i komiteen, avhengig av hva det gjelder, at de har lest og forstått innholdet.

– I fjor slet vi med at mye av møtevirksomheten ble veldig spontan, på grunn av at mitt tidsskjema var så uforutsigbart og fullt. Spesielt det å være konkret om når det ble møte, hvor og hva som skulle bli tatt opp, er noe jeg har vært konsekvent på i år. Men stemningen er gjerne litt mer avslappet i Facebook­gruppen enn over e­post med sjefen.

Hva er din taktikk for å nå ut til publikum?
– Det spørs hva jeg skal nå ut med. Informasjons­ og kommunikasjonsarbeid er to forskjellige ting: informasjon er det som skal ut, kommunikasjon er strategien for hvordan. Nå har jeg en greit definert målgruppe som jeg skal nå ut til, lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, og da bruker jeg selvsagt kanalene som er relevant for denne gruppen, som Blikk og Gaysir.

Joakim er aktiv på sosiale medier i forbindelse med LLH/LGBT­formål, og Regnbuedagene er langt fra et unntak. Nøkkelen er å vite hva, når og hvor mye.
– Sosiale medier som Facebook er den viktigste kanalen for å nå ut, som idag nærmest har tatt over for nettsider. Når man deler arrangement på Facebook er det også veldig lett å holde oversikt, både for oss og publikum, da man får alle arrangementene sortert nedover i en liste under «events». Jeg har tidligere måttet skrive en offentlig unnskyldning på min Facebook­side fordi jeg har følt at jeg har ‘spammet’ med invitasjoner, og det er kjipt, men med tanke på tilbakemeldingen jeg har fått virker det som at de fleste vennene mine forstår det. Men jeg vet det er noen som har blokket meg fra å sende dem invitasjoner, og for å unngå at det skjer igjen har vi gått inn for å spre invitasjonene over et halv år, fra januar til juni.

– Vi har nylig også begynt å bruke for eksempel Snapchat. Vi prøver ikke legge ut for mye, det er en del av vår kommunikasjonsstrategi å ikke være masete og ikke legge ut ting som er overflødige. Så vi legger kun ut det som er relevant for våre følgere, som nyheter på programmet, påminnelse om påmeldinger, billettsalg og lignende. Det er også en veldig grei måte å ha direkte dialog med min målgruppe, som er en følge av at vi har en åpen Snapchat og mottar snaps fra våre følgere som respons på hva vi legger ut.

Men selv om Regnbuedagene er en feiring av mangfoldet, betyr ikke det at kun LHBT­medlemmer har lov å komme.
– Regnbuedagenes verdier er som regnbueflagget; sjel, inkludering, mangfold og feiring av mangfoldet. Det er en sosial møteplass, samtidig som vi tar opp debatten om samfunnsaktuelle tema, da både viktige og vanskelige ting. Vi er veldig åpen på at kommunikasjonen skal være åpen for alle, men spesielt rettet mot LHBT. Ut fra hvem som følger Facebook­siden til Regnbuedagene, av de jeg kjenner – uten at jeg har fullstendig kjennskap til alles kjønnsidentitet eller ledning, så har vi også en del hetrofile fans og deltakere.

– Vi er opptatte av å legge trykk på at vår festival er åpen for alle, og alle er velkommen. Det spiller ingen rolle hvilken seksuelle legning, rolle, etnisitet eller kjønn du har. I vår kommunikasjon utad, når vi bruker bilder og sånn, så bruker vi en annen tematikk enn vanlige reklamer, men det er grunnverdier vi skal ha. Det er lov å bruke bilder av med to av samme kjønn.