Praktisk informasjonsarbeid

Tidligere Praktinf-elev John Aksel Haukanes finner bare en innvending mot det aktuelle faget: – For liten praksisperiode.

Haukanes, som i disse dager ferdigstiller mastergrad i medievitenskap på UiB parallelt med kommunikasjonsarbeid for TV2, levner Praktinf-faget betydelig ære for egen suksesshistorie. – Praksisplassen som tilbys gjennom Praktinf er en uhyre nyttig og en helt avgjørende avveksling for ihjelteoretiserte studenter.

Vi må tilbake til våren 2010 for å finne Haukanes i praktikantrollen, den gang hos Røde Kors. – Jeg husker at jeg jobbet mye med internkommunikasjon gjennom redaksjonelt arbeid for internavisen. Vi reiste mye rundt og skrev om Røde Kors sine aktiviteter og diverse arrangementer. Jeg husker ennå hvor øyneåpnende det var å se Røde Kors sin tilstedeværelse i lokalsamfunnet, gjennom aktiviteter jeg ellers aldri ville komme til å tenke på, som alle de forskjellige besøkstjenestene de har og kanskje spesielt vitnestøtten. For det kan jo være vanskelig nok å være vitne? Jeg tror iallfall at jeg hadde hatt mange spørsmål hvis jeg var vitne i en sak.

Luftetur

Haukanes har mye å fortelle fra tiden som praktikant i Røde Kors og sliter med å trekke frem et høydepunkt. – Fredagens vinlotteri var på mange måter et høydepunkt, men det blir litt useriøst og ikke minst alkis å trekke frem det. Jeg tror det beste med praktikantoppholdet i Røde Kors var å få lære om organisasjonen, om driften, deres arbeid og kultur, å se og erfare hvordan de driver i det daglige. Det var en etterlengtet luftetur å få kjenne på livet utenfor teorihegemoniet på universitetet, å få faktisk få bruke haugen av innhøstet teorifrukt.

Og det er denne lufteturen Haukanes løfter frem som Praktinf-fagets kvalitet. – Det er et helt annet liv utenfor universitetsboblen, og denne boblen sprekker ikke etter første møtet med arbeidslivet. Det tar tid. Jeg mener bestemt at studentene trenger langt flere tilbud som bygger bro mellom studieliv og arbeidsliv.

Haukanes innvender da også at lufteturen Praktinf tilbyr er i korteste laget. – Selv om jeg fikk gjort mye spennende de ukene det varte så satt jeg igjen med et anløp til arbeidsuke-følelse. Det ble litt overflateskraping over det hele, begge parter holdt nemlig litt tilbake på grunn av den noe uoffisielle karakteren arbeidsforholdet hadde. Med et lengre fulltidsopphold ville praktikanten i mye større grad kunne brukes i det helhetlige arbeidet til avdelingen. På tiden jeg var praktikant skulle for eksempel Røde Kors arrangere et stort seminar i egget på Studentsenteret, men pga ubeleilig tidspunkt var det ikke forsvarlig å inkludere meg i dette arbeidet. Problemet var at de andre ved avdelingen brukte mesteparten av tiden sin på dette arbeidet, noe som gjorde at jeg følte mitt arbeid forble litt på siden, litt påtatt.

Oppfordring

Haukanes sin oppfordring til Praktinf-fagets utvikling er å pushe de aktuelle bedrifter og organisasjoner til å legge enda bedre til rette for praktikantene, planlegge dem bedre inn i en kvalitetssikret og helhetlig plan. Dette roper nødvendigvis på utvidelse av praksistiden, – men mye kan bedres ved å pålegge bedriftene til å ha et enda mer aktivt forhold til praktikantens rolle, understreker Haukanes.

Solskinnshistorie

Det kan imidlertid se ut som at Haukanes sine innvendinger er pirk når man ser på solskinnshistorien hans egen post-Praktinf karriere har blitt. I dag jobber Haukanes som kommunikasjonsarbeider i TV2, en jobb han ble tipset om gjennom faget, en jobb han mener attesten fra praktikantoppholdet i Røde Kors i stor grad bidro til å gi ham.

– Attesten en praksisplass i Praktinf genererer har for min del vist seg uhyre nyttig i jobbsammenheng. Det samme må sies om nettverket jeg fikk etter Praktinf-faget. Både attest og nettverk forutsetter imidlertid at man griper muligheten og jobber iherdig og godt når man først har den. I kommunikasjonsarbeid er relevant praksis og nettverk helt avgjørende for å komme noen vei, så jeg oppfordrer alle som studerer Praktinf til å utnytte muligheten og virkelig slå fra seg. Lufteturen er kort, men den åpner potensielt mange dører.

Skrevet av: Kristoffer Sandvik Monsen

Ann Karene Rasmussen (26) er nyutdannet medieviter fra Universitetet i Bergen og jobber nå som informasjonsmedarbeider ved Høyskolen i Volda. I hennes jobb er informasjon og kommunikasjon til ulike målgrupper på vegne av HVO de sentrale arbeidsområdene. Jeg har pratet med henne om hvordan jobb-hverdagen hennes ser ut og hvordan hun mener man kan kommunisere og informere på gode og effektive måter.    

 

Aller først, hva var det som fikk deg til å interessere deg for å jobbe med  kommunikasjons- og informasjonsarbeid?

 Interessen kom vel først med at jeg er veldig interessert i reklame, som jeg også skrev masteroppgave om. Jeg oppdaget også hvor viktig kommunikasjon er på forskjellige måter gjennom ulike verv i studietiden. I studentorganisasjonen Fagutvalget var jeg leder og fikk erfaring med å kommunisere både med studenter og ledelsen på instituttet jeg studerte på ved UiB. Her oppdaget jeg betydningen og viktigheten av å kommunisere hensiktsmessig. Jeg var også med i Samviten, som er en studentavis, der jeg jobbet som fotograf og journalist. Her var også kommunikasjon en viktig del av arbeidet og jeg syntes det var et veldig spennende arbeidsområde.

 

Kan du fortelle litt om informasjonsarbeidet dere gjør ved Høyskolen i Volda?

 Ja, vi er fem personer som er ansatt i informasjonsavdelingen. Alle har forskjellige arbeidsområder, vi har for eksempel en som er web-ansvarlig, en grafisk designer som tar seg av alt som gjelder annonser og kataloger og mitt hovedansvarsområde er rekruttering. Så har vi også en informasjonssjef som har det overordnete ansvaret for det som skjer på avdelingen.

 

Hva er dine viktigste arbeidsoppgaver?

Mye av det jeg gjør på avdelingen som informasjonsarbeider er knyttet til rekruttering og informasjon om det som skjer på HVO. Når det gjelder rekruttering gjør vi dette gjennom studentambassadører som reiser rundt og informerer, utformer brosjyrer og annonser, og gjennom sosiale medier. Jeg jobber også mye med å publisere artikler på nett, ulike saker som retter seg mot forskjellige målgrupper. Det kan være rettet mot kommunen/fylkeskommunen, studenter og potensielt nye studenter. Kommunikasjon vi gjør både på nettsiden vår og gjennom sosiale medier er viktig for å vise aktivitetene som skjer ved HVO.

 

Hvor viktig er bruken av sosiale medier for kommunikasjonen ved HVO?

Sosiale medier er viktige for oss å bruke, det er et middel for å møte ungdommen der de er. Alle er som oftest på en eller annen form for sosiale medier. Facebook er viktig, men jeg synes effekten vi har sett her har begynt å avta litt. Det er ikke like mye aktivitet der lengre, så da må man finne ut hvorfor dette skjer og finne nye kanaler for å kommunisere. Vi har nettopp opprettet en Instagram-konto som vi lanserte med en konkurranse som vi har kalt #Typisk Volda. Dette går ut på at studenter skal sende inn bilder man mener er typisk Volda og førstepremien er at de får flydd inn to venner hit og så skal vi lage et gøy opplegg for dem her en helg. Konkurransen har vi laget for å vise Volda fra sin beste side, dette har fungert veldig bra og vi har fått inn over 600 bilder til nå. Vi vil appellere til potensielle nye studenter og effekten av dette kan være at noen som ikke vet noe særlig om Volda plutselig får øynene opp for at dette er en fin plass å studere. På informasjonsavdelingen er dette et tiltak vi gjør for å skape blest om Høyskolen, vi tenker å få til en god mediedekning rundt dette den helgen vi lager et opplegg for de som vinner, promotere det bra.

 

Hva synes du fungerer best av kommunikasjonen dere gjør?

Det er litt vanskelig å si siden ikke alt man måles, man kan måle trafikk og klikk på en nettside, mens effekten av annonser der vanskeligere å måle. Jeg tror at tiltakene sett i et samlet perspektiv fungerer bra. For eksempel hvis har en sak vi ønsker å få frem kan vi annonsere i avis, lage en artikkel/annonse på nettsiden vår samtidig som det står noe om det på Facebook-siden- Da får vi en effekt gjennom flere kanaler, så jeg tror det er viktig å være aktiv og bruke de mulighetene vi har for å kommunisere og informere samtidig.

 

Hvordan jobber dere sammen i informasjonsavdelingen?

Vi jobber mye i team, hver uke så har vi et kontormøte der alle deltar. Vi diskuterer mye om ulike strategier og saker som skal gjøres. Fra dette møtet så går vi ofte videre i mindre grupper og vi har daglig kommunikasjon mellom de ansatte på avdelingen.

 

Hva er den største utfordringen du har hatt i jobben din så langt?

Det var et litt vanskelig spørsmål å svare på. Men jeg tror jeg faktisk må være overgangen fra det være student til det å begynne i jobb. Det er en annen måte å tenke på. I studietiden skal man tilegne seg ny kunnskap, mens når kommer i jobb skal kan bruke kunnskapen man har på en ny måte.

 

Helt til slutt, hva liker du aller best med å jobbe med kommunikasjon og informasjon?

Det jeg liker aller best må være at det er stor variasjon i arbeidsoppgaver, nye utfordringer og så er det et veldig kreativt yrke. Man får brukt mange sider av seg selv i denne jobben.

 

Med det sier jeg takk for intervjuet!

 

Ved Høyskolen i Volda jobber altså  informasjonsmedarbeiderne med å nå ut til ulike målgrupper på best mulig måte. De benytter seg av ulike kanaler for å gjøre dette, og som Ann Karene sier er sosiale medier er viktig redskap for å kommunisere med dagens unge der de er.

– Kommunikasjon er nøkkelen til fredfull samhandling. Mange konfliktar startar med språkleg miskommunikasjon, seier Line Weggeberg (24), flyktningguide ved Bergen Røde Kors.

Line Weggeberg har ein bachelor i språk- og interkulturell kommunikasjon, dette vårsemesteret fullfører ho sin andre bachelor i samanliknande politikk. Ho fortel om sine erfaringar med kommunikasjon gjennom jobben som flyktningguide.

Hjelp til integrering

Som flyktningguide vert ein sett saman i ei kopling med ein flyktning, anten einsleg, eller ein familie. Dette tilbodet gjev Bergen Røde Kors til dei som er ferdige med eit eittårig introduksjonskurs.

–  Det går ut på å hjelpe dei med det dei treng. Alt frå sosiale til praktiske ting, som til dømes å finne ein plass å bu, eller få råd til kvar ein kan handle mat til ein rimelig pris, fortel Line.

– Kommunikasjon betyr alt

I jobben som flyktningguide er kommunikasjon viktig.

– Ofte er det å prate med nokon det einaste flyktningane ønskjer. Mange kjenner seg åleine, andre vil få øve seg på norsken, seier Weggeberg.

For tida er det mange flyktningar frå Eritrea, desse dannar eit eige nettverk i Noreg, ulempa kan då vere at ein ikkje omgås nordmenn. Mange søkjer flyktningguide slik at dei kan lære om norsk språk og kultur. Men Line fortel at det likevel fort kan oppstå misforståingar.

– Miskommunikasjon i jobben som flyktningguide blir det verbalt sett. Då er det minst like viktig å nytte seg av non-verbal kommunikasjon. Ver hyggelig, open, aksepterande og respekterande, oppmodar ho.

«Same, same – but different»

– Når ein skal kommunisere på tvers av kulturar er det viktig å tenkje over at det eksisterer sosiale konvensjonar på det reint språklege. Til dømes er det i enkelte kulturar vanleg å sei ja når dei eigentleg meiner nei, fordi dei ønskjer å vere høflege. Sjølv om ein brukar dei same orda, kan desse ha heilt forskjellige tydingar, fortel Weggeberg.

Ho har tidlegare jobba på ein barneheim i Kenya. Då fekk ho sjølv erfare korleis det var å  bu i eit land der kulturen var svært forskjellig frå den norske.

– Sjølv om dei snakka godt engelsk, og eg lærde meg swahili, skjedde det stadig misforståingar. Vi brukar dei same orda, men meiningane som ligg bak er forskjellige. Til dømes fekk vi beskjed om å møte klokka ti, men måtte ofte vente til klokka var tolv før resten møtte opp. Det var ei konstant misforståing fordi det var eit heilt flytande omgrep, fortel ho.

Å møtast på midten

Line prøvde å løyse det heile med å forklare at dei nok ikkje hadde same oppfatning av tid.

– Dei ler av det, fordi dei veit at dei er håplause når det kjem til tid. Men då brukar dei unnskyldningar som: Jammen vi måtte jo mjølke kyrne først!

Ho forklarar at ein kjem ganske langt med å vise interesse for korleis andre brukar språket. Ein kan unngå mange feiltakingar om ein setter seg inn i andre sine situasjonar og kulturar.

– Ver nysgjerrig! Ikkje ver redd for å spørje og grave for å finne ut av språklege skilnadar.  Finn ut korleis dei uttrykker seg, og kva dei eigentleg meiner, seier ho ivrig.

Høglydt snakking ikkje noko for nordmenn?

Line skildrar kulturforskjellar med å fortelje om ein flyktning frå Somalia som har busett seg i Noreg. Han merka sjølv at måten ein snakka på her var særs annleis enn i heimlandet sitt.

– Han fortalte at han måtte jobbe med å dempe seg når han prata. Muslimar er gjerne meir høglydte, og dei kan av nordmenn bli oppfatta som sure når dei snakkar. Etter å ha budd her nokre år, høyrde andre muslimar prate høgt seg imellom. Då tenkte han: Åneei, du kan ikkje prate på denne måten i Noreg, du må roe deg!, flirer Line.

– Men dei har jo vakse opp med å snakke på denne måten. Derfor er det viktig å ha respekt og aksept for at ting er forskjellige. Har ein ikkje det, kan det føre til framandfrykt og generaliseringar, føyer ho til.

Interkulturell kommunikasjon er viktig uansett jobb

Kunnskap om kommunikasjon på tvers av kulturar er ikkje berre viktig i jobben som flyktningguide.

– Eg trur det er viktig i dei fleste samanhengar. Det skjer stadig at folk viser mangel for forståing, og meiner andre bør tilpasse seg slik vi er i Noreg. Dette ser ein igjen i dei fleste instansar i samfunnet. Om alle går rundt og dømmer kvarandre vert det eit fiendtleg samfunn. Kommunikasjon er nøkkelen til fredfull samhandling, seier Line.

– Ver tydeleg

– Det beste er å seie frå når ein misforstår kvarandre. Ein må prøve å finne ut av kvar det gjekk feil, og vidare møte kvarandre på midten.

Til slutt gjev den engasjerte flyktningguiden gode råd når det gjeld interkulturell kommunikasjon:

– Ikkje anta. Bruk heller litt energi på å tenkje over at denne personen kjem frå ei heilt anna verd der ting er annleis. Finn ut kvar kommunikasjonen gjekk gale, lær deg å le av det, og tenk at vår måte å gjer ting på ikkje alltid er den beste. Det kan vere at du lærer noko av dei også, fortel Line.

 

 

 

Haakon Stiff  er 23 år og går på sitt siste år på sammenliknende politikk ved Universitet i Bergen. Han har tidligere vært kulturredaktør i Studentradioen og er nå bookingsjef for Phonofestivalen 2013. Jeg satt ned med han for å stille noen spørsmål angående hva typiske arbeidsoppgaver kan være for en redaktør og bookingsjef, og hvordan kommunikasjon er en stor del av dette.

 

 

 

Studentradioen var en stor del av hverdagen din i to år Haakon. Hvordan vil du beskrive de erfaringene du hadde som kulturredaktør?

 

-Største erfaringen var vel at administrativt arbeid tok ekstremt mye tid enn det jeg hadde trodd på forhånd. Siden Studentradioen er en frivillig organisasjon var det ofte problematisk å få andre til å gjennomføre arbeidet sitt siden er ulønnende og hadde allerede mye å gjøre ellers.

 

Hvordan følte du at du kunne forbedre kommunikasjonen med dine kollegaer?

 

-Internett har jo blitt en viktig kanal for kommunikasjon innenfor organisasjonsarbeid. Facebook spesielt har blitt et viktig sted for bl.a idemyldring og å dele ut informasjon. Samtidig ble det lett for folk å gjemme seg bak teknologien ved at man kunne «glemme» beskjeder eller ikke få tilbakemeldinger på visse hendelser. Likevel følte jeg at Facebook fungerte veldig bra hvis man var i mindre grupper og påminnelser for møter f.eks gjorde kommunikasjonen mye lettere.

 

Var det ofte man hørte din stemme på radiokanalen?

 

-I min periode som redaktør var jeg kun på radioen ved spesielle anledninger, men både før og etter denne perioden har jeg hatt egne programmer.

 

Kan du fortelle litt om hvordan det var å kommunisere gjennom et medium som radio?

 

-Det er enveiskommunikasjon. Man gjør et opptak og det blir sendt ut til et stort området. I starten føltes denne prosessen veldig uvant ut, men gradvis ble jeg tryggere på det. Igjen må jeg nevne at internett, og Facebook spesielt, har bidratt til at radio som et medium har blitt mer toveiskommunisering ved at lytteren kan lettere gi tilbakemelding.

 

Hvilke egenskaper vil du si var viktige å ha i denne perioden som redaktør?

 

-Det viktigste var definitivt var å kunne gi presise beskjeder til andre. Unngå kontrabeskjeder og holde meldinger kort og konkrete. Jeg hadde også rundt 30 medarbeidersamtaler, en og en, for å spørre om hvordan de trivdes og deres oppfatninger av jobben. Det lærte meg at det og ha samtaler på tomannshånd er ekstremt viktig i en organisasjon for hvis det eneste stedet redaktøren møter sine medarbeidere er på redaksjonsmøter o.l så er det vanskelig å få personlig kontakt med de man jobber med.

 

Kan du fortelle litt om noen av arbeidsoppgavene dine i Phonofestivalen?

 

-Booke inn artister utifra et budsjett, avholde bookingmøter, delta på styremøter, og lage en best mulig festival.

 

Hvordan vil du si at kommunikasjon er et viktig element for arbeidsdagen din?

 

-God kommunikasjon er det viktigste av alt.

 

På hvilken måte?

 

-Det som er intressant med å booke artister til en festival er at omtrent alt går på e-mail. Jeg føler at det egentlig ikke er noe problem, men ofte kan det forekomme budkrig rundt en artist og da kan det oppstå vanskeligheter når ikke alt kan bli oversatt gjennom skriftlige medium. Noen ganger kan det ta lang tid før man får svar på mailen sin, og sjeldne ganger kommer det ikke svar i det hele tatt. Ofte så savner jeg «face-to-face» samtaler, rett og slett fordi det er lettere å overbevise. Det er lettere for en agent å avvise deg på mail enn på et personlig møte.

 

  Er det noen likheter eller ulikheter fra de årene du var i radioen og din nåværende jobb i Phonofestivalen?

 

-Begge stillingene er administrative og veldig like, men ansvaret som redaktør var større og tok mer tid. Som redaktør så hadde jeg en administrativt rolle hvor min viktigste oppgave var at det ikke skulle skje noe «fuck-ups». Jobben dreide seg mye om vedlikehold og at folk gjorde som de skulle samtidig som man jobbet for å utvikle programmene og øke kvalitet. Min jobb i Phonofestivalen er også administrativt, men i motsetning til redaktørjobben der jeg hadde ansvar for nesten 40 mennesker, jobber jeg som bookingsjef bare med 6 andre. Som bookingsjef så kommuniserer vi mye med e-mail der f.eks en person sender forslag med artister som kan bookes og begrunnelser for det, noe som var litt annerledes fra studentradioen der sosiale medium ble ofte brukt. I Phonofestivalen er de forskjellige gruppene (booking, PR, sponsing, osv) mer selvstendig der i studentradioen var det ofte mye som gikk på tvers. Det var også viktigere å opprettholde de sosiale forholdene i min periode som redaktør.

 

 

Det er tydelig at kommunikasjon er en veldig viktig faktor i administrative roller. Sosiale medium blir i større og større grad brukt samtidig som det er et savn for «face-to-face» kommunikasjon. Til tross for sosiale medier ser vi at e-mail fortsatt er en kommunikasjonsmiddel som blir brukt og for Haakon er et veldig sentralt verktøy.

Tekst: Cecilie Langeland Nakken

Sidsel Lundebø brukte erfaringene hun hadde fra næringslivet og sitt brennende engasjement for befolkningen i Kamerun til å stifte sin egen veldedige organisasjon Chains of Friendship. Et stort prosjekt som krever smarte former for kommunikasjon både internt i organisasjonen og utad til giverne.

Over flere år reiste Sidsel Lundebø på besøk til Kamerun for å besøke et fadderbarn hun hadde via en annen organisasjon. Hun valgte å bo i landsbyen på lokalbefolkningens premisser og fikk dermed et unikt innblikk i deres hverdagsliv. Etter gjentatte besøk fant hun ut at hun måtte gjøre mer. I 2008 startet hun sin egen organisasjon Chains of Friendship som baserer seg på å gi mikrolån til i hovedsak kvinner som ofte organiserer seg i grupper. Lånebeløpet brukes som investeringskapital for inntektsutvikling.

Kjeder av vennskap

Hvordan kom du fram til navnet Chains of Friendship?

– Jeg jobbet med forberedelsene i to år før vi lagde stiftelsen. Jeg snakket med de lokale og undersøkte hvordan prosjektet kunne fungere lokalt. Jeg fant ut at det å la brukerne organisere seg i grupper lokalt og jobbet sammen var en suksessfaktor, sier hun engasjert.

– Det var noen av de lokale som kom på navnet. De viste ved å holde hverandre i hendene og si at de var kjeder av vennskap, forklarer Sidsel mens hun viser med sine egne hender og smiler.

At reklamebyrået som hun brukte på nettsiden deres ikke likte navnet, brydde hun seg ikke noe om. Valget ble stående som hun hadde besluttet da hun var i Kamerun. I tillegg valgte hun å bruke begrepet vennskapsavtale i stedet for fadderavtale.

Tillit som forutsetning for god kommunikasjon

Kan du fortelle litt om hvordan du kommuniserer internt i organisasjonen?

–I flere år måtte jeg være veldig forsiktig, fordi jeg ikke ville såre eller ta fullstendig feil i ting på grunn av kulturforskjellene. Jeg er glad jeg hadde noen år på å venne meg til kulturen før jeg skulle begynne å jobbe med dem, sier hun og fortsetter.

– Det at jeg bor på deres primisser (i stedet for på hotell journ.anm.), det gir meg tillit hos dem jeg bor hos og omgivelsene rundt.

I følge Sidsel gir denne framgangsmåten flere fordeler.

-De forteller meg hvordan ting egentlig er i stedet for å snakke på et høffelighetsnivå. I deres kultur er de vant til å ha en viss frykt for autoriteter og dette gjennomsyrer alt. Det å bo på deres nivå, gjør at jeg har en helt annen kommunikasjonsform, sier hun og smiler.

Sidsel bruker også strategier som hun har erfaring med fra sitt arbeidsliv i Norge.

-Når brukerne begynte å erfare at de lyktes, ble de begeistret og kommuniserte videre til nye at prosjektet kunne hjelpe dem videre. Dermed ble kjeden slik at vi først kommuniserte til brukerne for at de deretter ble bærere av informasjonen.

Når Sidsel er hjemme i Norge har hun også god kontakt med lokalbefolkningen i Kamerun.

– Etter hvert har mobildekningen blitt god, slik at det ikke er et problem å ha kontakt. Den utviklingen kom med et bom. Det var et kjempe fremskritt. Nå kan jeg ringe dem og de tar telefonen, sier hun og innrømmer at hun selv mottar mye telefonoppringninger til alle døgnets tider fra nysgjerrige brukere som lurer på hvordan hun har det i Norge.

Kommunikasjon på hjemmebane

Hvordan når du ut med prosjektet ditt her i Norge?

– Jeg bruker internett som kommunikasjonskanal i Norge. Nettsiden har to hensikter. Det første er å påvirke noen til å bli giver eller sponsor og da skal det være nok informasjon til at de skal føle seg betrygget nok til at det er noe de vil satse på, ser hun og fortsetter.

-Den andre hensikten er å holde dem som allerede er givere oppdatert slik at vi bekrefter det vi lovet før de valgte å bli støttespillere, sier hun og understreker igjen hvor viktig tillit er.

Sidsel innrømmer at bruk av internett også har sine utfordringer.

-Det er vanskelig å få folk til å gå inn på nettsiden dersom ingen vet at den er der. Vi prøver derfor å referere til nettsiden i forskjellige sammenhenger.

Ved hjelp av gratisannonser i Bergens Tidende når de har ubrukt plass, får Chains of Friendship også litt eksponering på papir.

– I redaksjonell presse er det vanskelig å komme til, forklarer hun.

Selv uten midler til å bruke på markedsføring mangler det i hvert fall ikke på kreativitet.

-Vi har prøvd å kontakte organisasjoner og bedrifter for å holde presentrasjoner for dem, men det er vanskelig å slippe til.

– For halvannet år siden begynte vi å ta i bruk facebook. Jeg vil bruke mer energi framover på å kommunisere der, sier hun og kan heldigvis melde at de til nå bare har fått positive kommentarer derfra.

Om nett-trollene skulle komme er Sidsel likevel godt forberedt.

-Dersom det skulle komme noe useriøst ville jeg svart. Vi har nøye dokumentasjon på alt vi gjør og vi har derfor ingen problemer med å svare de som spør, sier hun og smiler.

 

Etiske forhold

Er det noen etiske forhold dere må ta spesielt hensyn til når historiene overføres fra Kamerun til Norge?

-Ja, jeg tenker på det etiske. Likevel må en huske på at det er helt andre forhold der. Når jeg reiser rundt og treffer de lokale har de aldri vegret seg for å la meg komme inn i husene. De har det ofte så fælt at du ville aldri fattet det, sier hun og pauser.

Et viktig poeng for Sidsel er å avstå fra å kommunisere på den tradisjonelle måten, hvor en trekker fram bilder av barn med store øyne. Hun vil heller fokusere på det positive ved prosjektet.

-I stedet for triste øyne vil jeg vise voksne som klarer noe. Jeg vil ikke ha den vanlige stakkars. Vi prøver å kommunisere at det nytter og at det er gode resultater, sier hun og vil også presisere at kvinnene som er med i prosjektet er tøffe til tusen.

Er det noen spesielle forhold du tenker over når det gjelder fotografier?

– Jeg tar ikke bilder av de verste boforholdene eller annet hvor de utleverer seg, men vi må huske at dette er normalt for dem. De tenker ikke, nå må hun ikke ta bilde av den stygge stuen min. De har tross alt null formening om hvilke stuer vi har her i Norge. Det er helt normalt for dem og ikke flaut. Jeg ønsker å vise realiteten på bilder som jeg tar, slår hun fast.

 

Se også:

Chains of Friendship sin nettside

Chains of Friendship på facebook

 

 

 

 

Kristin Farstad er partner i advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS og forteller om kommunikasjon i advokatyrket. Fra nyutdannet jurist i 1985 og frem til i dag har hun både vært advokat, dommerfullmektig og jobbet i påtalemyndigheten. 

 

 –       En gang jeg var på vei hjem fra retten møtte jeg en som hadde vært tilstede under rettsaken. Saken var ferdig og juryen hadde truffet sin avgjørelse. I heisen kom han med en kommentar jeg fremdeles kan huske, ”Har du vært lærer? Du forklarte det så godt”, forteller Kristin Farstad.

Før Kristin prosederte i retten hadde hun konsentrert seg og tenkt mye på hvordan hun skulle bygge opp prosedyren.

–       Det er viktig å tenke igjennom hvordan man skal presentere argumentene. Man må formidle budskapet på en slik måte at dommeren forstår og ser argumentene. Budskapet skal være lettfattelig og poengtert, sier Kristin.

I forkant av en rettssak planlegger Kristin hvordan hun skal presentere saken og hva skal si. Hun forbereder hvordan hun vil legge frem argumentasjon og bevisførsel. Det er vanlig å skrive ned hva man skal si på forhånd.

–       Det kommer litt an på hva og hvor mye man skal si. Om det er en stor sak hvor jeg må snakke over flere dager er jeg nødt til å skrive ned hva jeg skal si.  Er det bare et lite foredrag på ca 1 time er det ikke sikkert at det er nødvendig med mer enn noen stikkord.

 

Store endringer

Kristin forteller at hun skriver mer nå enn hva hun gjorde for 20 år siden. I løpet av denne tiden er det også mye annet som har endret seg. Verktøyene man benytter for å formidle et budskap har utviklet seg drastisk.

–       Før brukte jeg bare håndskrevne notater når jeg skulle i retten. I dag bruker jeg andre hjelpemidler. Det er vanligere å benytte seg av bilder, illustrasjoner, filmer og power point. Dette gjelder både for advokater, vitner og andre som uttaler seg. Man må beherske de verktøyene man bruker. De kan både forenkle og billedliggjøre budskapet, sier Kristin.

Til klienter som ikke har vært i retten før, gir Kristin råd om å forklare seg så enkelt som mulig. Av og til snakker klienten med et fagspråk som andre ikke forstår.

–       Jeg vil si som Joe Miller sa i filmen Philadelphia, ”Now, explain it to me like I’m a four-year-old”.

 

Å lese dommeren

Dommeren sitter ikke nødvendigvis med de samme kunnskapene som klienten. Dette bør man ta hensyn til og man må ”følge dommerens penn”. Det er ikke enveiskommunikasjon i retten.

–       Signalene dommerne gir er både bevisste og ubevisste, som for eksempel ”dette har vi hørt nok om” eller ”dette forstår vi ikke”. Man må alltid følge med og lese dommeren mest mulig.

 

Har du vært i en situasjon hvor kommunikasjonen har sviktet?

–       Jeg har opplevd for noen år siden at en i en straffesak beskrev en faktisk situasjon. Dommeren skjønte ikke at det vitnet fortalte gjerne kunne ha skjedd. Det var urovekkende. Det var et viktig poeng, men det ikke gikk inn.

 

Hva gjorde du da?

–       Jeg måtte forsøke å reparere det. Jeg stilte flere spørsmål til andre vitner, slik at dette kom frem fra andres forklaringer også.

 

I møte med klienten

En setting Kristin trekker frem som viktig, er når advokatens skal møte klienten. Måten hun forbereder seg til dette på er å sette seg inn i klientens situasjon. Hva det faktisk kan innbærer variere alt etter hva saken gjelder.

–       I det første møte med klienten er det viktig å få tillit, sier Kristin.

Hun påpeker viktigheten av at klienten fremlegger alle opplysninger i saken, slik at hun kan gi best mulig råd. For å gjøre dette er det også vesentlig at man ikke snakker forbi hverandre.

–       Av og til oppstår det skinnenighet. Folk tror at de snakker om det samme, men det gjør de ikke. Man må snakke samme språk.

 

Ulike arenaer

Det er altså ikke bare i retten at advokater har bruk for god kommunikasjon. I advokatyrket har man mulighet til å opptre i ulike roller som formidlere. I noen situasjoner skal man formulere seg skriftlig, noen ganger muntlig. Noen ganger skal man overbevise en motpart eller domstol, andre ganger skal man utarbeide en skriftlig avtale.

 

Hvilken rolle trives du best i?

–       Ingen spesielle. Noe av det som er spennende ved å være advokat er at man kan bruke ulike sider av seg selv i ulike situasjoner.

På samme måte som en hund ikke har en eier eller et barn ikke har foreldre, er en vikarlærer en lærer uten en skole. Hvordan forholder man seg til å ikke ha en fast arbeidsplass? Hvordan fungerer kommunikasjonen til vikarbyrået og hvordan er det å stadig møte nye arbeidskollegaer?

Møt Espen Dybvik Fosse (24) som nylig har fullført en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap med støttefag i nordisk og for tiden tar historie som ved hjelp av poststudieretten. En mulighet som er gitt til studentene for å mykne overgangen til den virkelige verden etter fullført bacherlor- eller mastergrad. Espen har benyttet seg av retten for å fylle på sin kompetanse, for hans drøm er å på sikt bli lærer på videregående. Men uten pedagogisk bakgrunn og fortsatt en underlig lyst til å fortsatt puste inn muggen på Sydneshaugen, så må han nøye seg med å jobbe som ringevikar via byrået Pedagogisk Vikarsentral (PVS).

Gjennom PVS så får han mulighet til å bestemme hvilke dager han kan jobbe fra uke til uke. PVS ringer han så opp om det er ledige jobber og han mottar en veibeskrivelse, til den aktuelle skolen, gjerne samme dag eller dagen før. Espen har valgt å jobbe som lærer for alle trinn i utdanningsstigen. På barne- og ungdomsskole så underviser han i alle fag, men på videregående og voksenopplæring underviser han kun i norsk.

«På barneskolen så går femti prosent av tiden med å holde roen og femti prosent av tiden med til undervisning, på ungdomskolens å går sytti prosent av tiden med til å holde roen og tretti til undervisning. På videregående er det ikke å holde roen som er det største problemet, men heller å få elevene til å konsentrere seg, så her bruker jeg sytti prosent av tiden på undervisning og tretti prosent på å passe på at de får med seg det de skal» Utyper Espen på spørsmål på hvordan han underviser for de ulike aldersgruppene.

Noe av fordelen med å jobbe på denne måten er en ekstrem frihet i når man vil jobbe. Men det forutsetter en god kommunikasjon mellom arbeidstaker og PVS. Espen sier at han er meget fornøyd med hvordan det fungerer hos PVS. Vanligvis får han en telefon dagen før han har sagt han kan jobbe. På grunn av stor aktivitet i markedet har det ikke gått en eneste dag i 2013 hvor han ikke har fått jobb de dagene han har sagt han er ledig.

«Det største problemet med kommunikasjonen med PVS er at de alltid ringer når jeg er på treningssenteret hvor jeg ikke har dekning» Sier Espen lattermild, noe som vitner om at kommunikasjonen som oftest fungerer ganske knirkefritt.

Men hvordan er det egentlig å møte opp på nye arbeidsplasser fra gang til gang? Er undervisningsopplegget forskjellig og hvordan blir man mottatt av de andre ansatte på skolen?

Espen har bare gode ord å si om de andre ansatte på skolen, han blir alltid møtt med en positiv holdning fra de andre lærerne. Og som oftest ligger det et ferdig undervisningsopplegg til han når han kommer frem. Det største problemet er at man ikke alltid får riktig informasjon fra PVS om hva man skal undervise i den dagen. «Undervisningstimer i norsk, matte og gym kan plutselig forandres til en tre timer lang utflukt» Sier Espen og understreker at det er viktig å være fleksibel og ta ting som det kommer.

Ved noen vikariater hender det han må lage undervisningsopplegg selv. Når han hadde et lengre vikariat ved Steinerskolen så måtte han gjennomføre et fullt undervisningsopplegg i norsk som også inkluderte retting av prøver og arbeidsbøker. Dette syntes Espen var utrolig spennende, da det ga en forsmak på hans fremtidige liv som fulltidslærer.

Noen av de vanlige rutinene i en lærerhverdag slipper Espen unna. Dette innebærer kommunikasjonen med de foresatte og utarbeiding av undervisnings- og pensumplaner. Men Espen føler likevel at han får visse bånd til både elevene og de ansatte.

På Søråshøgda skole i Rådalen har han fått god kontakt med elevene og de lærerne. Dette skyldes at han ofte har vikariater her. Men også fordi skolen benytter en såkalt baseløsning, noe som gjør at klassene ikke er delt opp i trinn. Men de har hele trinnet samlet og deler de opp i grupper etter behov. Man blir dermed kjent med et helt kull av gangen og dette krever et tettere samarbeid mellom lærerne for å dele undervisningsopplegget.

For en student som vil testa ut læreryrket er livet som vikarlærer fint og mulighetene er mange om man lærer seg å utnytte de. Men man må trives med en uforutsigbar hverdag og nye fjes fra gang til gang.

BERGEN. Efter ett besök på neolab.no lär jag att ”NeoLab står for tydelig og kreativ kommunikasjon, på print, nett og på tv, och att man i NeoLab fokuserar på att tänka konceptuellt – annonserna ska kommuniceras ut ifrån idé och målgrupp. Detta har, tydligt, visat sig vara en prisvinnande metod för den Bergens-etablerade reklambyrån.

En utav de två Interactive Art Director-anställda vid NeoLab, är Morten Jong Strid(30), sedan 3,5 år tillbaka. Jag möter han på Wayne´s Coffee på Exhibition, en etage under hans arbetsplats. Morten har en öppen personlighet och ler med glimten i ögat när han sätter dig ner med en dubbel Cortado i handen. Intrycket av Morten; trevlig och tillmötesgående skapar en förståelse för varför han lyckas i sitt jobb – ett jobb som ställer höga krav på en god kommunikation i flera led.

Hej Morten! Du jobbar med kreativ kommunikation i NeoLab. Vad gjorde att du började jobba där?
Sedan ett annat jobb känner jag folket jag startade i NeoLab tillsammans med. Tidigare började jag på en Bachelor i Multimedia System i Melbourne, Australien. Under det år jag var där lärde jag en hel del. Kanske inte framförallt det fagliga, men genom de frekventa grupparbetena med folk med liknade intressen, skapades en arena för oss att bolla idéer mellan varandra. Det kallas för synergieffekt – du fick inputs och inspiration. Folk kunde alla olika saker, alla hade sina egna specialfält. De inspirerade mig. Grupparbetena skapade en inre driv att prestera. Min åsikt är att man skapar bättre ting när man är flera. Team-arbete är essentiellt i det jobb jag har i dag.
Vad menar NeoLab med kreativ kommunikation?
Vi önskar visa till att vi på NeoLab utför jobb fokuserat på tydligt. Vi lägger stort fokus på att ha den ”goda idéen”. Men kommunikationen ut till marknaden vi producerar, är i tillägg beroende av våra kunder. En breif med problemställning är viktig. Vi skapar en förståelse för målgrupper, vad vi (både NeoLab och kunden) önskar uppnå och hur annonsen ska portionera sig på marknaden. Jag tror kanske vi är Bergens bästa reklambyrå med kunder som Friele och BKK!
Vilka er ambitionerna till NeoLab?
Ambitionerna till NeoLab, är som de flesta andra företags – att stadig växa, detta inkluderar att i större grad att få nationala kunder. Ambitioner att växa finns också i fundamentet i Bergen by; att just växa. Men på den nationala marknaden är konkuransen hård. I projekt är det vanlig procedur att en projektgrupp innehåller en kreativ ledare som har det överordnade ansvaret för projektet, en rådgivare och en AD (Art Director). Så börjar man med ett koncept, varefter alla i projektgruppen kommer med inspel. Kommunikationen mellan oss på NeoLab är väldigt god, och ger ett utmärkt fundament att prestera sån att vi får nöjda kunder.
Vi har just nu en klient som är egendomsmäklare på Mallorca och Ibiza. Genom mig fick de kontakt med NeoLab och på den vägen är det. Jobbet vi utfört blir publicerat inom en månad, och fokusmålgruppen ligger på Skandinavien, dels för att det är ett kapitalstarkt område. Hittills har vi självklart gjort ett fantastiskt bra jobb med detta! Det är vår första internationella kund (utom de norska, med utländsk målgrupp).
Kundkontakten fortsätter ofta efter ett första publiceringsjobb. Gör vi ett bra jobb, fortsätter samarbetet. Någon gång (gäller ofta offentliga sällskap) skriver man kontraktsperioder istället. Då kan de inte bruka andra reklambyråer enligt avtalet.
Räcker ni till för alla hänvändelser?
Så länge kunden sitter på kapital, så tar vi emot de flesta hänvändelser, men vi jobbar självklart inte samtidigt med företag inom samma fält. Det vill säga inga konkurrerande företag. Detta önskar både kunden och vi själv.
Jag läste på ba.no om ert jobb med Baywatch-legenden David Hasselhoff för Oslo City, hur var det?!
Veldig fett! Men samtidigt en väldigt stor utmaning på samma gång. Vårt jobb gick ut på att skapa en interaktiv video. Detta var en online kampanj. Vi annonserade den med hjälp av stora plakat på stolpar i Oslo för att få folk att besöka hemsidan. Målgruppen, menar jag, är hela Norge. Oslo City är ett stort, om inte det största shoppingcenter i Oslo. I reklamkampanjen ville man förmedla den goda kundservicen man möter där. Vad gäller resultatet av kampanjen är otroligt svårt att mäta dem. Men vi fick många att besöka på siten! Bug, systersällskapet till NeoLab, stod för produktionen medan vi på NeoLab stod för den kreativ och interaktiv delen.
Har det något att säga om du möter kunder i verkligheten, kontra att bara möta de via nätet?
Det är otroligt viktigt, om inte helt avgörande, att möta kunder ansikte till ansikte för att skapa långvarig lojalitet.
Vad sker med första intrycket, är det viktigt för dig eller?
Såklart! Men ett dåligt första intryck kan också visa sig vara fel. Det vet alla tror jag.
Vad gäller utseendet så har det säkert nåt att säga att en person ser bra ut. Men jag menar att det framförallt handlar om personlighet, alltså hur man uppfattar en person, som spelar störst roll när det kommer till första intrycket.
Så dessvärre sker det nog ibland att man dömer folk lite på förhand, men det gör vi väl kanske alla?
Existerar det en jobb-Morten och en privat-Morten?
Nej, det tror jag verkligen inte. Jag är Jobb-Morten och privat-Morten, i samma person.
Men som person har jag till fördel, i ett jobb som detta, att jag är engagerad, inkluderande. Ambitiös är jag också. Men detta jobb har också gett mycket tillbaka till mig som person; jag tror jag förbättrat min sociala kompetens.
Vad tänker du på, i förhållande till kommunikation när du bygger hemsidor?
Det handlar om att segmentera innehåll och göra det brukarvänligt och sätta sig i brukarens situation. Det är viktigt – att alltid sätta sig in i brukarens situation, vem det nu måtte vara.
Man kan ibland se på andras byråers arbeten och bli ”mind blown” av hur otroligt bra en konkurrentens material är, men såklart går det också andra vägen… Så det har väl hänt att vi förlorat pitchar, var vi menar vi kunde gjort ett bättre jobb själv…
Har du hemliga kommunikativa vapen som du vill dela med mig?
Ta bort ting som inte har funktion!! Detta gäller i all typ av kommunikation. Nätsider, annonser, etc, etc.
Vilket är pris är det mest prestigefyllda Neolab vunnit medan du jobbat där?
Det var kanske att NeoLab vann 7 av 14 priser på den Gyllne Hane i fjor (2012)! Sen har jag också vunnit en del personliga priser, det är också kul.
Vad har du verkligen lyckats med på Neolab?
Byggt upp den digitala kompetansen i NeoLab, det var jag som först blev anställt på den biten. Det är självlärt. Det mesta jag utför i jobbet idag, är faktiskt självlärt.
Ni är aktiv i sociala medier också, har jag sett..?
Vi är på facebook, Twitter och är ganska aktiv där. Vi har ganska nyligen anställt en för att styra den biten. På Facebook lägger vi framförallt ut nyheter, och på Twitter deltar vi i fagliga diskussioner. Jag tror vi har runt 800 följare på Facebook, som mest kommenterar på de nyheter vi publicerar. Det är väl mest ”likes” det går i..
Nyligen deltog vi i en diskussion angående Vekstlandet på Twitter, som är en rekryteringskampanj för att få folk att flytta till, och bli, i Bergen.
Har du drömjobbet ditt?
Jag är helt klart inom min drömgenre, och NeoLab är en väldig bra – det finns ingen annan plats i Bergen jag hade kunnat jobba!

Tusen tack Morten Strid och NeoLab, för att delta i denna intervjun, och lycka till med alla de mål ni måtte företa er!

Text: Linette Laggren