Intern og ekstern kommunikasjon i Chains of Friendship

Tekst: Cecilie Langeland Nakken

Sidsel Lundebø brukte erfaringene hun hadde fra næringslivet og sitt brennende engasjement for befolkningen i Kamerun til å stifte sin egen veldedige organisasjon Chains of Friendship. Et stort prosjekt som krever smarte former for kommunikasjon både internt i organisasjonen og utad til giverne.

Over flere år reiste Sidsel Lundebø på besøk til Kamerun for å besøke et fadderbarn hun hadde via en annen organisasjon. Hun valgte å bo i landsbyen på lokalbefolkningens premisser og fikk dermed et unikt innblikk i deres hverdagsliv. Etter gjentatte besøk fant hun ut at hun måtte gjøre mer. I 2008 startet hun sin egen organisasjon Chains of Friendship som baserer seg på å gi mikrolån til i hovedsak kvinner som ofte organiserer seg i grupper. Lånebeløpet brukes som investeringskapital for inntektsutvikling.

Kjeder av vennskap

Hvordan kom du fram til navnet Chains of Friendship?

– Jeg jobbet med forberedelsene i to år før vi lagde stiftelsen. Jeg snakket med de lokale og undersøkte hvordan prosjektet kunne fungere lokalt. Jeg fant ut at det å la brukerne organisere seg i grupper lokalt og jobbet sammen var en suksessfaktor, sier hun engasjert.

– Det var noen av de lokale som kom på navnet. De viste ved å holde hverandre i hendene og si at de var kjeder av vennskap, forklarer Sidsel mens hun viser med sine egne hender og smiler.

At reklamebyrået som hun brukte på nettsiden deres ikke likte navnet, brydde hun seg ikke noe om. Valget ble stående som hun hadde besluttet da hun var i Kamerun. I tillegg valgte hun å bruke begrepet vennskapsavtale i stedet for fadderavtale.

Tillit som forutsetning for god kommunikasjon

Kan du fortelle litt om hvordan du kommuniserer internt i organisasjonen?

–I flere år måtte jeg være veldig forsiktig, fordi jeg ikke ville såre eller ta fullstendig feil i ting på grunn av kulturforskjellene. Jeg er glad jeg hadde noen år på å venne meg til kulturen før jeg skulle begynne å jobbe med dem, sier hun og fortsetter.

– Det at jeg bor på deres primisser (i stedet for på hotell journ.anm.), det gir meg tillit hos dem jeg bor hos og omgivelsene rundt.

I følge Sidsel gir denne framgangsmåten flere fordeler.

-De forteller meg hvordan ting egentlig er i stedet for å snakke på et høffelighetsnivå. I deres kultur er de vant til å ha en viss frykt for autoriteter og dette gjennomsyrer alt. Det å bo på deres nivå, gjør at jeg har en helt annen kommunikasjonsform, sier hun og smiler.

Sidsel bruker også strategier som hun har erfaring med fra sitt arbeidsliv i Norge.

-Når brukerne begynte å erfare at de lyktes, ble de begeistret og kommuniserte videre til nye at prosjektet kunne hjelpe dem videre. Dermed ble kjeden slik at vi først kommuniserte til brukerne for at de deretter ble bærere av informasjonen.

Når Sidsel er hjemme i Norge har hun også god kontakt med lokalbefolkningen i Kamerun.

– Etter hvert har mobildekningen blitt god, slik at det ikke er et problem å ha kontakt. Den utviklingen kom med et bom. Det var et kjempe fremskritt. Nå kan jeg ringe dem og de tar telefonen, sier hun og innrømmer at hun selv mottar mye telefonoppringninger til alle døgnets tider fra nysgjerrige brukere som lurer på hvordan hun har det i Norge.

Kommunikasjon på hjemmebane

Hvordan når du ut med prosjektet ditt her i Norge?

– Jeg bruker internett som kommunikasjonskanal i Norge. Nettsiden har to hensikter. Det første er å påvirke noen til å bli giver eller sponsor og da skal det være nok informasjon til at de skal føle seg betrygget nok til at det er noe de vil satse på, ser hun og fortsetter.

-Den andre hensikten er å holde dem som allerede er givere oppdatert slik at vi bekrefter det vi lovet før de valgte å bli støttespillere, sier hun og understreker igjen hvor viktig tillit er.

Sidsel innrømmer at bruk av internett også har sine utfordringer.

-Det er vanskelig å få folk til å gå inn på nettsiden dersom ingen vet at den er der. Vi prøver derfor å referere til nettsiden i forskjellige sammenhenger.

Ved hjelp av gratisannonser i Bergens Tidende når de har ubrukt plass, får Chains of Friendship også litt eksponering på papir.

– I redaksjonell presse er det vanskelig å komme til, forklarer hun.

Selv uten midler til å bruke på markedsføring mangler det i hvert fall ikke på kreativitet.

-Vi har prøvd å kontakte organisasjoner og bedrifter for å holde presentrasjoner for dem, men det er vanskelig å slippe til.

– For halvannet år siden begynte vi å ta i bruk facebook. Jeg vil bruke mer energi framover på å kommunisere der, sier hun og kan heldigvis melde at de til nå bare har fått positive kommentarer derfra.

Om nett-trollene skulle komme er Sidsel likevel godt forberedt.

-Dersom det skulle komme noe useriøst ville jeg svart. Vi har nøye dokumentasjon på alt vi gjør og vi har derfor ingen problemer med å svare de som spør, sier hun og smiler.

 

Etiske forhold

Er det noen etiske forhold dere må ta spesielt hensyn til når historiene overføres fra Kamerun til Norge?

-Ja, jeg tenker på det etiske. Likevel må en huske på at det er helt andre forhold der. Når jeg reiser rundt og treffer de lokale har de aldri vegret seg for å la meg komme inn i husene. De har det ofte så fælt at du ville aldri fattet det, sier hun og pauser.

Et viktig poeng for Sidsel er å avstå fra å kommunisere på den tradisjonelle måten, hvor en trekker fram bilder av barn med store øyne. Hun vil heller fokusere på det positive ved prosjektet.

-I stedet for triste øyne vil jeg vise voksne som klarer noe. Jeg vil ikke ha den vanlige stakkars. Vi prøver å kommunisere at det nytter og at det er gode resultater, sier hun og vil også presisere at kvinnene som er med i prosjektet er tøffe til tusen.

Er det noen spesielle forhold du tenker over når det gjelder fotografier?

– Jeg tar ikke bilder av de verste boforholdene eller annet hvor de utleverer seg, men vi må huske at dette er normalt for dem. De tenker ikke, nå må hun ikke ta bilde av den stygge stuen min. De har tross alt null formening om hvilke stuer vi har her i Norge. Det er helt normalt for dem og ikke flaut. Jeg ønsker å vise realiteten på bilder som jeg tar, slår hun fast.

 

Se også:

Chains of Friendship sin nettside

Chains of Friendship på facebook