Tidligere Praktinf-elev John Aksel Haukanes finner bare en innvending mot det aktuelle faget: – For liten praksisperiode.
Haukanes, som i disse dager ferdigstiller mastergrad i medievitenskap på UiB parallelt med kommunikasjonsarbeid for TV2, levner Praktinf-faget betydelig ære for egen suksesshistorie. – Praksisplassen som tilbys gjennom Praktinf er en uhyre nyttig og en helt avgjørende avveksling for ihjelteoretiserte studenter.
Vi må tilbake til våren 2010 for å finne Haukanes i praktikantrollen, den gang hos Røde Kors. – Jeg husker at jeg jobbet mye med internkommunikasjon gjennom redaksjonelt arbeid for internavisen. Vi reiste mye rundt og skrev om Røde Kors sine aktiviteter og diverse arrangementer. Jeg husker ennå hvor øyneåpnende det var å se Røde Kors sin tilstedeværelse i lokalsamfunnet, gjennom aktiviteter jeg ellers aldri ville komme til å tenke på, som alle de forskjellige besøkstjenestene de har og kanskje spesielt vitnestøtten. For det kan jo være vanskelig nok å være vitne? Jeg tror iallfall at jeg hadde hatt mange spørsmål hvis jeg var vitne i en sak.
Luftetur
Haukanes har mye å fortelle fra tiden som praktikant i Røde Kors og sliter med å trekke frem et høydepunkt. – Fredagens vinlotteri var på mange måter et høydepunkt, men det blir litt useriøst og ikke minst alkis å trekke frem det. Jeg tror det beste med praktikantoppholdet i Røde Kors var å få lære om organisasjonen, om driften, deres arbeid og kultur, å se og erfare hvordan de driver i det daglige. Det var en etterlengtet luftetur å få kjenne på livet utenfor teorihegemoniet på universitetet, å få faktisk få bruke haugen av innhøstet teorifrukt.
Og det er denne lufteturen Haukanes løfter frem som Praktinf-fagets kvalitet. – Det er et helt annet liv utenfor universitetsboblen, og denne boblen sprekker ikke etter første møtet med arbeidslivet. Det tar tid. Jeg mener bestemt at studentene trenger langt flere tilbud som bygger bro mellom studieliv og arbeidsliv.
Haukanes innvender da også at lufteturen Praktinf tilbyr er i korteste laget. – Selv om jeg fikk gjort mye spennende de ukene det varte så satt jeg igjen med et anløp til arbeidsuke-følelse. Det ble litt overflateskraping over det hele, begge parter holdt nemlig litt tilbake på grunn av den noe uoffisielle karakteren arbeidsforholdet hadde. Med et lengre fulltidsopphold ville praktikanten i mye større grad kunne brukes i det helhetlige arbeidet til avdelingen. På tiden jeg var praktikant skulle for eksempel Røde Kors arrangere et stort seminar i egget på Studentsenteret, men pga ubeleilig tidspunkt var det ikke forsvarlig å inkludere meg i dette arbeidet. Problemet var at de andre ved avdelingen brukte mesteparten av tiden sin på dette arbeidet, noe som gjorde at jeg følte mitt arbeid forble litt på siden, litt påtatt.
Oppfordring
Haukanes sin oppfordring til Praktinf-fagets utvikling er å pushe de aktuelle bedrifter og organisasjoner til å legge enda bedre til rette for praktikantene, planlegge dem bedre inn i en kvalitetssikret og helhetlig plan. Dette roper nødvendigvis på utvidelse av praksistiden, – men mye kan bedres ved å pålegge bedriftene til å ha et enda mer aktivt forhold til praktikantens rolle, understreker Haukanes.
Solskinnshistorie
Det kan imidlertid se ut som at Haukanes sine innvendinger er pirk når man ser på solskinnshistorien hans egen post-Praktinf karriere har blitt. I dag jobber Haukanes som kommunikasjonsarbeider i TV2, en jobb han ble tipset om gjennom faget, en jobb han mener attesten fra praktikantoppholdet i Røde Kors i stor grad bidro til å gi ham.
– Attesten en praksisplass i Praktinf genererer har for min del vist seg uhyre nyttig i jobbsammenheng. Det samme må sies om nettverket jeg fikk etter Praktinf-faget. Både attest og nettverk forutsetter imidlertid at man griper muligheten og jobber iherdig og godt når man først har den. I kommunikasjonsarbeid er relevant praksis og nettverk helt avgjørende for å komme noen vei, så jeg oppfordrer alle som studerer Praktinf til å utnytte muligheten og virkelig slå fra seg. Lufteturen er kort, men den åpner potensielt mange dører.
Skrevet av: Kristoffer Sandvik Monsen