Ah, Bergen, så var jeg tilbake igjen. Byen i skyen, som jeg mer enn gjerne omtaler som en vakker by, gitt at det er oppholdsvær. Man skulle nok anta at en værbitt trønder ikke bet seg særlig merke i det nærmest konstante regnfallet som preger denne byen, men så feil kan man ta. Den første uken jeg bodde i Bergen var det sol og langt over 20 grader hver dag, og jeg tenkte, dette er vel ikke så verst. Så kom den virkelige Bergen til syne, og for en intetanende trønder resulterte det i en to ukers influensa, og konstant årvåkenhet for den minste lille fuktige antydning på himmelen.
Været i seg selv er en triviell ting, men etter to år som immigrant i Norges regnhovedstad begynner jeg å skremme meg selv med min egen interesse for været. Til mine besteforeldres store glede, som mer enn gjerne vil høre rapport om klimatiske tilstander fra eksotiske deler av Norge. Men jeg ser også min yngre brors oppgitte øyerulling når jeg setter i gang med tirader om hvordan pålandsvind kan påvirke temperaturen og hvilken metode som best benyttes for å unngå regn som kommer sidelengs. Observasjonen av min bror reaksjon får meg til å reflektere over det faktum at Bergen har gjort meg til en av dem. En av de som kan sette i gang med lange samtaler om noe så ukult som vær og vind. En «small-talker», som sjelden har vanskeligheter med å snike seg inn i de fleste samtaler bare ved å nevne nedbørsmengde.
Men så tenker jeg, om ikke annet, så har Bergen gitt meg evnen til å kunne mestre sosiale sammenhenger på en helt ny måte. Været er den perfekte åpningsreplikken, og vil gi innpass i de fleste sosiale sirkler. Så er det kanskje ikke så ille å diskutere hvilken paraply som er best egnet for vind, og hvor mye en skal prise seg lykkelig for godværsdagene. Det er i alle fall noe bergenserne kan, og en værbitt trønder har mye å lære.
Norges største studentteater holder audition denne uken på Det Akademiske Kvarter. Studentteateret Immaturus søker både erfarne og uerfarne scenetråkkere. Møt opp med et åpent sinn, det er ikke skummelt. Vi har fokus på at alle skal føle seg trygge og ha det gøy. Selv har jeg vært med på flere auditioner og kan anbefale det på det varmeste. Jeg sitter igjen med en god mestrings – og selvfølelse etter å ha gått på audition. Det er verdt å bli en erfaring rikere.
Du trenger ikke å forberede noe på forhånd, bare møt opp til rett tid.
Onsdag, 28.08, kl. 17-20 i Støy på DAK.
Fredag, 30.08, kl. 17-20 i Speilsalen på DAK. (Info – og produksjonsmøte fra kl. 16)
Har du ønsker om å jobbe bak scenen og er nysgjerrig på de ulike vervene som trenger å fylles i produksjonsapparatet? Da kan du møte opp på et uformelt møte med regissør og produksjonsleder fredag fra kl. 16, før auditionstart.
I retorikken er overtalelseskunst et viktig element. Man argumenterer og forsøker å overbevise et publikum ved hjelp av forskjellige virkemidler, hovedsaklig tre: etos, pathos, og logos. Pathos og logos er to metoder som forekommer ofte i daglig kommunikasjon, medier, og viktigst av alt, taler. Der pathos fokuserer på talerens evne til å appellere til publikumets følelser og danne sympati, er logos evnen til å kunne overtale ved bruk av saklige argumenter og fakta. Hva fungerer best?
Pathos er en veldig effektiv virkemiddel. Talere bruker gjerne personlige historie i taler om f.eks deres tøffe barndom eller kreftsyke mor og folket har en tendens til å lytte ekstra godt på noen de kan sympatisere med. I media og TV blir saker og generell underholdning vinklet på en slik måte at publikumet kan «føle» med det som skjer, og motta en følelsesladet reaksjon. Idol er et godt eksempel på hvordan produsentene kommuniserer og overtaler seerne med triste bakgrunnshistorier og en slags «hero» vinkling på noen av deltagerne sine. Chris Medina var deltager på American Idol og man kan diskutere hvorvidt suksessen har fikk var pga av musikken han lagde eller det faktumet at til tross for at kona hans var mentalt handikappet så ville han ikke forlate henne. Det som rører, er ofte det som gir den beste formen for overtalelseskommunikasjonen.
Personlig mener jeg at pathos blir altfor mye brukt og gir et feil bilde av hvordan ting egentlig er. Ekstremt bruk av pathos kan sees på som en undervurdering av folkets intellekt og en «billig» måte å kommunisere tankene sine på. Jeg synes at logos og saklige argumenter bør bli en større del av kommunikasjon i de forskjellige mediene. Politikere f.eks bør fremme sin sak hovedsaklig basert på fakta, realistiske mål, og reelle vurderinger. Å informere istedenfor å røre bør bli et større element i kommunikasjonen. Av og til får jeg følelsen av at aviser og TV-programmer nærmest fornærmer seerne sine ved å mate dem med alle mulige former for følelsesbasert kommunikasjon og behandler publikumet som mindre intelligente individer.
Det er selvsagt delvis den generelle befolkningen sin feil også siden de velger å se på Idol og de velger å stemme på en viss politiker siden han mistet hunden sin da han var 6 år gammel. Avsenderen vet hva som «selger» og utnytter folkets svake evne til å kunne motstå slik kommunikasjon. Men hva sier det om oss? Har vi så trang for underholdning og drama i livene våres at det bare er slik kommunikasjon som kan påvirke oss? De siste årene har sosiale medier fått en større plass i livene våres og her har også den pathos baserte kommunikasjonen blitt innført. Man prøver ikke ofte å overtale på Facebook, men flere og flere statusoppdateringer og bilder blir lagt ut med hensikten av å kunne bli sympatisert med og dra inn større antall «likes». Hva er egentlig poenget med å skrive at hunden din har blitt syk på statusen din?
En mulighet for oss som mottakere er å være mer kritiske til kommunikasjonen vi mottar. Ikke all kommunikasjon har gode hensikter og rene motiver. Mye av kommunisering har i dag som mål å manipulere og utnytte mottakerne sine og det er opptil individet å kreve mer fornuftige former for argumentasjon og kommunikasjon generelt. Man bør sette mer spørsmålstegn til tydelige bruk av pathos og tenke på grunnene bak budskapet samt formidlingen av det.
Forhåpentlegvis vil dei fleste velje det første alternativet. Særskrivingsfeil er i vinden for tida, og stadig fleire oppretter grupper for å motkjempe denne type skrivefeil på sosiale medier. Samansette substantiv skil seg ut med høgst særskrivingsfrekvens. Det kan ha samanheng med ordlengde, i og med at samansetjingane det dreiar seg om, er relativt lange.
Kvifor skal vi bry oss? Årsaken til at særskrivingsfeil har fått stor merksemd kan vere at tydinga vert ei heilt anna dersom ein deler ordet i to. Flyten i språket stoggar opp. Det kan vere vanskeleg å forstå kva avsendaren meinar.
Påverka av engelsk? Det har vore vanleg å hevde at engelske skrivenormer har vore med på å påverke særskrivingsfeil. Men i det siste åra har forskingsresultat vist at barn byrjar å dele ord før ein har lært å skrive engelsk.
Humor som reiskap. For ei vekes tid sidan valde komikaren André Ulveseter å bruke humor for å motkjempe skrivefeil. Han oppretta Facebook-gruppa «Bilder i kampen mot særskrivingsfeil», der han legg ut bilete som syner konsekvensane av å skrive ord som ”lammelår” og ”hostesaft” i to ord. På over ei veke har han fått 100 000 tomlar opp. Dette ser ut til å vere ein effektiv og morosam måte å motarbeide skrivefeil på.
People in Silhouette av Idea go gjennom Freedigitalphotos.net
Den britiske politikeren Theresa May fikk en del oppmerksomhet da hun i fjor foreslo at man skulle overvåke all internett aktivitet i Storbritannia; med argumentet att det skulle redde liv. I motsetning til alle sammen som var i mot lovforslaget, som ”satte politikk foran menneskelige liv”. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Lovforslaget, som blitt en populær tilnærmelse i mange av Europas demokratier, debatteres også her til lands.
”Til sammen ble 2.200 mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg avlyttet i løpet av 2010 og 2011” skriver digi.no og poengterer at flere personer involvert i avlyttingen ikke er sikkerhetserklært slik politiets ansatte, som for eksempel Telenorpersonellet PST samarbeider med. Og i 2012 skapet Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene (EOS) rubrikker da de avdekket en sak hvor 120 personer overvåkedes ulovlig i Norge.
Jeg er selvfølgelig klar over at det eksisterer en god del kriminelt på internett. Men så lenge myndigheter mangler resurser og kompetanse for å utgå fra den kriminelle handlingen så skal ikke et fremskyndet lovforslag gå ut over personvernet eller ytringsfriheten, vel?
Samtidig begynner mange online-forum, å kreve innlogging og bruk av eget navn i kommentarfelt. Noe som går helt i linje med et mer overvåket og kontrollert bruk av internett.
Men negative konsekvenser, gjennom krav på bruk av eget navn, kan være virkeligheten for enkelte; misshandlade, syke, mobbete, og utsatte personer kan ikke publisere sitt navn hvor som helst. Betyr dette at de savner retten å mene noe på internett?
Dog vil jeg poengtere at man ikke kan anse internett som et isolert element, hvor alt er tillatt. Det finnes fremdeles en nasjons lover og regler at forholde seg til.
The Jerusalem Post publiserte i mars i år, en artikkel om en palestinsk man som fått 6 års fengsel for en Facebook-like. Helt klart i strid mot våres demokratiske holdning til ytringsfrihet, men et standpunkt allikevel.
De amerikanske myndighetene har, også de, satt en standpunkt i saken om nedlastning av musikk, da de ga en britiske kvinne 1,2 millioner i bot for akkurat dette. Hva gjelder Norge så ønsker jeg at de norske myndighetene kunne gjort det samme, i saken om voldstrusler på nett.
For de er mange – usaklige og meget usjarmerende innspill i diverse kommentarfelt. Men politiet har rett og slett ikke resurser nok for å følge opp disse utredninger, dessuten skjønner folk flest, at dette kun er ord. Men allikevel burde de ikke stå der. Det er mot nasjonens lover.
Men så lenge innlegg ikke strider mot disse lover, skal de være på sin plass å registrere disse, og hvem skal overvåke dem? Og hvem overvåker de som overvåker? Er det for eksempel sånn at en arbeidsgiver kan overvåke sine ansatte og bruke informasjonen hvor og når som helst?
Datatilsynet ger klare retningslinjer at følge; ”Virksomheten må som hovedregel ha et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra de ansatte dersom loggene skal brukes til andre formål enn administrasjon og informasjonssikkerhet.” De skriver videre at loggene ikke kan benyttes til overvåking av de ansatte til bruk ved oppsigelser uten særskilt behandlingsgrunnlag. De understeker at ”overvåking innebærer en større trussel mot de ansattes personvern, enn sikring av systemet og datadrift”.
Kommunikasjon i diverse internett-baserte forum, er en helt ny form for kommunikasjon, og er ofte en spontan, og sikkert ikke sjelden fra personer som ikke deltar i ansikt-til-ansikt diskusjoner. Og nei, det er ikke noen som tvinger noen til å kommentere, men hold i minnet at det heller ikke er noen som tvinger folk til å lese dem.
Mange kommentarer viker ikke sjelden av fra temaet og skaper snart en debatt mellom anonyme personer om rettstaving, politikk, religion og fotball. Men til tross for dette, responderer personer på anonyma innlegg. Dette er en ny og uvant form av kommunikasjon. Men kommunikasjon allikevel.
Så hvor mye vi enn ønsker oss gjennomtenkte innlegg til artikler, eller gjennomtenkte budskap, er det rett og slett ikke sånn virkeligheten ser ut.
Sant nok, mye er ikke bra; men det eksisterer også navngitte personer bak innlegg som ikke setter særlig høy standard de heller.
Anonym versus å redde liv? Jeg vil gjerne tru at kombinasjonen ikke dreper noen.
Jeg vil anse meg som litt over gjennomsnittlig interessert i film. Jeg synes filmmediet og filmformatet er en interessant uttrykksform, og jeg lar meg stadig vekk fascinere av også smalere filmer og dokumentarer. BIFF, Bergen Internasjonale Filmfestival har mye av skylden for det. Jeg har ved to anledninger jobbet som frivillig under festivalen, og som takk for arbeidet kan man benytte seg gratis av filmtilbudet under festivalen. Det har gitt meg innblikk i filmer jeg kanskje ikke ville fått med meg ellers. Under fjorårets festival bestemte jeg meg imidlertid for å betale for et kinokort. Denne gangen var det særlig en film som skilte seg ut og som gjorde et sterkt inntrykk på meg: ”Searching for Sugarman” av den svenske regissøren Malik Bendjelloul.
Filmen er en dokumentar som baserer seg på historien om den amerikanske artisten Sixto Rodriguez, som på begynnelsen av 70-tallet ga ut to soloalbum og ble lovet en strålende karriere. Som låtskriver ble han sammenlignet med Bob Dylan og melodiene hans ble beskrevet som uttrykksfulle og inderlige. Han slo imidlertid aldri gjennom i Usa, og han ble tilsynelatende glemt. Trodde man. Musikken hans ble av en eller annen merkelig grunn oppdaget i Sør-Afrika, og ble raskt svært så populær. Musikken hans fikk samtidig en stor betydning for opprørsbevegelser i det den gang apartheidstyrte landet. Likevel var det ingen i Sør-Afrika som visste hvor det ble av Rodriguez, og det gikk diverse rykter om at han hadde begått selvmord på scenen. Filmen tar utgangspunkt i historien til to Sør-Afrikanske fans som på begynnelsen av 90-tallet bestemmer seg for å forsøke å finne Rodriguez. Hva skjedde egentlig med han? Begikk han selvmord? Var han bevisst på sin egen suksess i Sør-Afrika?
Filmen har en helt spesiell oppbygging, og man blir drevet med av historien fra start til slutt. Samtidig ligger Rodriguez’ musikk som et bærende og illustrerende lydteppe til historien som fortelles. Selv om filmen har et dokumentarisk preg, klarer den på en finurlig måte å bli nærmest formet til en thriller gjennom beretningene som fortelles og det faktum at ingen visste hva som faktisk skjedde med Rodriguez. Alle historiene som blir flettet sammen danner til slutt et vakkert bilde av en helt spesiell musiker og kunstner, som fremstår som både varm og ydmyk.
Det er en sterk og rørende film, som jeg tror vil gjøre inntrykk på de aller fleste. Samtidig kan den sies å være en kommentar til musikkindustrien og de store plateselskapene som ofte kun tenker på egen gevinst.
Det kan for øvrig nevnes at filmen vant Oscar for beste utenlandske dokumentar i februar i år. Musikken og Rodriguez selv kan oppleves live i Norge i sommer, som eneste land i Skandinavia, under Øyafestivalen i august.
Den overflødige tida kjem til syne på ferja. Foto: Arild Nybø, Flickr.
Ein skal ikkje køyre lenge på Norske vegar før ein kjem til eit ferjeleie, til ein fjord eller eit sund som ligg der og ventar, heilt i ro, nær demonstrativt, som ein flokk nonchalante kyr som ikkje rikkar ei mine sjølv om bilhornet ljomar til verdas ende. Korleis me tar inn over oss denne ufrivillige stoppen, korleis me imøtegår det tome blikket til kua, varierer med sinnelag og anledning, men eg tørr påstå, og eg tviler på at mostanden her er stor, at ferjeturen imøtegåas med stadig mindre tolmod, stadig dårligare tid, stadig større frustrasjon: eit krav om stadig færre ferjer. For det er jo som dei seier, me får berre dårligare og dårligare tid. Men det har me i grunn alltid gjort.
Og ja, nå tenkjer du heilt rett. Dette er nok ein klagesong, ein utbasunert forarging over livets evige tidskarusell, som var eg Oddgeir Bruaset på tokt for landsbygd og det rolige liv. Men eg skal ikkje springa rakt i strupa på tidsklemma, eg vel å ta ein omveg, eg tek ferja.
Korleis kryssa fjorden? Denne problemstillinga har oppteke rastlause innbyggjarar langs den Norske kysten sidan tidas morgon. Når eg tar inn over meg ordet fjord si etymologiske tyding: ”der ein ferder over”, finner eg det rimelig å spørje om me ser på denne fjordkryssinga som ei einaste stor hindring? Er fjorden ein einaste vasspøl me helst vil leggja bak oss fortare enn svint? Sjølvsagt er han det. I dag vil me fram, fortare enn svint. Men kvar er fram? Kvar er det me skal? Og kva er det som ventar oss der, som me hugar sånn etter, at me kosta kva det kosta vil må kryssa den fjorden på ei bru eller i ein tunnel?
Det er vanskeleg å svare godt på det spørsmålet, men noko er det. For når eg i dag sit på ferja er det med denne kjensla av rastløyse, ei kjensle av å gjera noko bortkasta. Irritert! Tenkja seg til å sitta i ro på ei ferje med framferd på tjuefem kilometer i timen. Når tida går så seint som på ei ferje kjenner eg på kor mykje anna eg kunne ha gjort, på alt eg har å gjere. Eg dyngjer meg ned i ein avgrunn av dårlig samvett, der einaste motmæle er å stressa meg opp igjen i takt med dei krav og forventningar som melder seg, startar å planlegge neste økt. Fordømde ferje! Eg riv meg i håret av denne fossile transportløysninga. Du manifesterer livets ufråvikelege jag midt framføre meg, i klaraste dagslyset, du, fordømde ferje!
Men når eg nå skriv dette er det fordi det melder seg ei innvending, medan eg sit her på ferja, om eg gjer rett når eg svartmalar ho slik? Eg undrar om iveren etter desse landfaste fjordkryssingar for min eigen del eine og aleine er motivert av å unngå denne konfrontasjonen med dårlig tid. Eg skiter jo i den samfunnsnyttige kalkylen av å korte ned reisetida mellom hit og dit med ein halvtime. Sjølvsagt medgir eg at han er viktig, samfunnsnytta, men det er ikkje den eg sit å tenkjer på når eg tek ferja. Motivet mitt kjem frå anna hold. Eg trur eg fornektar meg sjølv i rolla som ukritisk tidsslave. Denne unnvikande tendensen; å avsky nær sagt alt som tar tid, den pregar meg, den pregar flerre. Eit einaste res, seier ein, syner ferja.
For ferja er inne på noko. Den ihelbrukte klisjeen om kappløpet med tida, om det meiningslause marknadsjaget som gjennomsyrar samfunnet, han er jo ein klisjé av ein grunn. Og kanskje meir enn nokon annan plass syner ferjeturen dette jaget som meiningslaust og tomt, lukt framføre meg. Eg kan sjå det, eg kan ta på det, eg kjenner på det. Og det er ikkje spesielt godt. Det er vondt, eg føler meg fanga. I første omgang av ferja, men så tenkjer eg at kanskje det er ferja som er fri, som gir meg denne pausen, ei handfull av tid der ein er tilstade, der ein ikkje lever for noko anna enn dei slitne brune skinnbenkane. Eg vil spørje, undervurderer me ferja? Eller rettare sagt, overvurderer me oss sjølve? Me medverkar eit samfunnsprosjekt viss tilsynelatande mål er å utrydde overflødig tid. Men kva gjer me når det ikkje lengre finnes overflødig tid att?
Denne ferjeturen er som desse orda til ettertanke godaste Bruaset ytrar i kvar ei avslutningsscene av der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Dei syner meg kva for ein karusell me eigentlig tek del i som urbane samfunnsborgarar. Men der Bruaset snakkar til meg gjennom fjernsynsruta, langt vekke, er ferja no. Eg kan drøyma om fjellgarden, om fyret, om ro og fred, men det blir med drømmen. No er eg på ferja. Ferja er her og no. Den er hjå meg, i sjølve livet.
Og når eg no skriv slikt om ferja startar minner å strøyme på, om bilturar i baksete på ein tilårskommen Mazda, gloheit og kvalm etter endelause svingar i sommarsola, endelig frisk luft og beinstrekk på ferjekaien. Skjønt frisk luft var det ikkje på ferja. Der lukta av ei underfundig blanding diesel, pølser og kaffi når me trippa opp jarntrappa til salongen. Og me ville ha soft is, me ville opp på dekk og sjå på fjorden, kjenna på vinden, friska oss opp, drikka Solo, herja frå oss, løysa ut energien som hopa seg opp der i baksetet. Ferjeturen var så absolutt naudsynt for ein energisk pjokk som fant seg i nået.
Som ung vaksen i 2013 kjennes det vanskeleg å finna seg i nået, kor nå enn dette nået eigentlig er. Ei nær utopisk tanke, er at det finn seg midt i tjukkaste kaoset, just som auge i orkanen, ei lita glipe der alt er rolig, der ein står aleine som verdas sentrum, alt dreier seg rundt ein sjølv, medan ein sjølv står i ro. For her ligg det ein harmoni, å stå og observera, absorbera, inni og utføre, på ei og same tid. Delta og ikkje delta, vara og ikkje vara. Det er vel sjølve livet, det, slett ikkje utopisk.
Og eg trur den overflødige tida på ferja er sjølve livet. For kva vil eg eigentleg med den halvtimen eg sparar på å susa under fjorden i tunnel? For ikkje å snakke om dei ti minutta eg sparar på å kjøra på ei bru over sundet? Kjenner eg meg rett brukar eg den tida ganske dårleg, ein ny halvtime, eller nye ti minutt, langt inni tjukkaste tidsklemma ein stad.
Og joda, vist er detta ein temmelig utskriven sak, tidsklemma: kva tid skal me få fred og ro? Og vist er det fordi eg sit her på ferja mellom Kinsarvik og Kvanndal at ferja får tene som kroneksempel. Likefram, eg tenkjer, at den overflødige tida, han er kremfløyten, styrkedråpen i livet, at me gjer dumt i å oversjå han, og raskast mogleg legge han på bru eller i tunell.
De fleste tror at kommunikasjonsfag er en nymotens greie som kom med massemediene. Saken er mer komplisert enn som så. Allerede i antikken lærte de unge om kommunikasjonsarbeid i form av taler som ble holdt i forskjellige situasjoner. Evnen til å holde en god tale framfor et levende publikum var like viktig som evnen til å framstå på en god måte i mediene er i dag. På samme måte som at en kan studere kommunikasjon i 2013, studerte unge gutter kommunikasjon i antikken.
Min kjærlighet for kommunikasjon begynte merkelig nok for alvor i et travelt kundesenter. Arbeidsoppgaven høres enkel ut. En skal løse kundens problemer på kortest mulig tid, på best mulig måte og helst unngå at innringeren må ringe tilbake for å få mer informasjon. I en slik situasjon teller uttrykksmåten en har ovenfor kundene mer enn man gjerne tenker over. Dersom en kunde ringer inn og er misfornøyd kan et lite feilskjær våkne forbannelsen i en ellers så glad person. Dette gjorde at jeg ble veldig oppmerksom på hva jeg sa og hvordan jeg uttrykte meg. Etter hvert som jeg lærte yrke å kjenne kunne jeg korte ned samtaler med mange minutter i forskjell fra mine mer ferske kollegaer. Jeg vil påstå at kunnskapen jeg ervervet om uttrykksmåten var viktigere enn alt jeg kunne om det tekniske ved kundens problem. Etter hvert forsto jeg at dette var noe som jeg så vidt hadde vært innom før, nemlig retorikk.
Min nysgjerrighet gjorde at jeg begynte å kjøpe de populærvitenskapelige bøkene om herseteknikker, pr og andre kommunikasjonsrelaterte tema. Til slutt gjorde interessen det slik at det ikke var noen annen utvei enn å bli student igjen og lære mer. Tilbake på skolebenken ble jeg kjent med en rekke teorier og modeller hvor jeg på nytt kjente meg igjen.
Aptum er et begrep i retorikken som en bruker om en situasjon hvor alle elementene i talesituasjonen passer sammen. Det skilles mellom indre aptum hvor en passer på at det er en sammenheng mellom de ulike delene i ytringen man gjør, og ytre aptum hvor en passer på at ytringen er passende i forhold til taleren, saken, talestilen eller språket, tilhørerne og de konkrete omstendighetene. Når alt er passende legger vi ikke merke til det. Det er dårlig aptum du merker. Når noen sier eller gjør noe som ikke passer seg. Det er for eksempel en fascinerende tanke at jeg måtte forholde meg høflig, hjelpende og trøstende ovenfor en innringer som var usaklig, frekk og ufin mot meg uten at det var noen grunn til det. På en eller annen måte var det mer passende enn dersom jeg skulle begynt å oppføre meg på samme måten tilbake. Grunnen til dette er nok at det er en moralsk dimensjon i aptum. For at det du sier skal være passende må det også være sømmelig og ikke minst formålstjenelig.
Studenttilværelsen min har lært meg mye om ordenes makt og gleden er gjerne størst når jeg plutselig finner igjen det jeg har lært i hverdagslivet. Det viser seg gang på gang at det å kommunisere er mer enn bare å åpne munnen og begynne å snakke. Uansett om jeg snakker i telefonen eller holder et foredrag.
Les mer om retorikk og aptum:
Kjeldsen, Jens. 2009. Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo, Spartacus Forlag AS.
Jeg skriver dette innlegget dels fordi jeg er frustrert, og dels fordi det er et levende eksempel på hvordan man ikke skal drive kommunikasjon. Storspillet SimCity ble lansert med brask og bram 5. januar i Europa, men flere hundre tusen spilleklare folk ble dessverre møtt med en noe uforventet feil og en manglende forståelse for kommunikasjon.
For de uinvidde – Electronic Arts (EA) er en av verdens største og mest kjente spillselskap. Den 5. mars ble storspillet Sim City lansert i USA, et spill som hadde høstet strålende kritikk og som spillere hadde ekstremt store forventninger til. Spillet krever – som et tiltak for å forhindre ulovlig nedlasting og øke det sosiale aspektet ved spillingen – internetttilkopling til enhver tid. Dette lille kravet sendte spillverden i harnisk ved midnatt til 5. mars.
Det viste seg nemlig at – til tross for løfter i forkant av lansering om at alt skulle gå knirkende fritt og alle eventuelle problemer skulle bli løst på flekken – serverne til EA hadde null sjangs mot de tusenvis av spillere som hadde kjøpt seg SimCity. Noe som førte til at ingen fikk spille, som igjen førte til en klagestorm av en annen verden. Rasende spillere samlet seg i sosiale medier, noe som videre førte til medieoppslag i de fleste store aviser (synergieffekt, sa du?). Det var med andre ord en jobb for markedsavdelingen til spillgiganten. Og det var her det virkelig gikk galt. Saken utviklet seg nemlig til et rent PR-helvete for EA, og begreper som krisehåndtering, selvinnsikt eller empati virket som fremmedord for folka bak spillet.
For det første var det svært lite informasjon fra offisielt hold om hva som egentlig skjedde. Spillets servere gav beskjed om at det var fullt, opptatt og ledig om en annen, men noe spilling var ikke mulig. På SimCity sin offisielle hjemmeside var ingen informasjon mulig å hente før tre dager etter selve slippet (og starten på problemene). Litt aktivitet var det på Twitter og Facebook, men å få tak i offisiell informasjon om når dette ville bli fikset og konkret hva de gjorde var det ikke mulig å få. Videre var det mange flere som reagerte på den høye terskelen EA tydeligvis hadde for å komme med en unnskyldning. I stedet for å legge seg flate var svarene som kom stort sett preget av selvskryt og en kort «vi jobber med saken». Ingen tidsperspektiver eller svar på spørsmål fra brukere.
Kommunikasjonen fra EA feilet altså her. Brukere fikk ingen informasjon å forholde seg til, ingen (skikkelige) svar på spørsmål som ble stilt og ingen unnskyldning for det som hadde skjedd. Meldinger om at man nå kunne komme inn viste seg å være feil, og det hele utartet seg til et stort PR-rot for EA. Til neste gang; fiks servere og spill, men ikke minst – ikke glem kundene.
Konklusjonen her er at all kommunikasjon ikke nødvendigvis er god kommunikasjon. Det er bedre å si litt som er riktig, enn å spytte ut masse drit som er uviktig. Det er viktig å være oppdatert – alltid ha siste nytt. Det er viktig å være relevant – folk bryr seg ikke om selvskryt å uklare meldinger. Og det er ikke minst viktig å være ydmyk.
Oppdatering 11. mars: EA har nå kommet med en beklagelse og gir alle et nytt valgfritt spill fra samlingen sin. Et fint plaster på såret, men poenget til dette innlegget står.
Ine Nese (21) studerer grafisk design ved Norges Kreative Fagskole i Bergen. Hun bedyrer at design mer enn ofte dreier seg om å kommunisere enn noe annet. – Design, sier hun, er i større grad bare en konsekvens av grundig og instendig forarbeid for å finne ut av hvem hun skal rette arbeidet mot.
Helt siden 7. klasse hadde Ine Nese hatt en drøm om å bli interiørarkitekt, men da hun startet på studiespesialiserende formgivning på videregående, endret dette synet seg. Begreper som typografi og komposisjon dukket opp i undervisningen, og en lærer som hadde studert grafisk design vekket en interesse i et fag hun før aldri hadde tenkt på. – Jeg har alltid satt pris på komposisjon og kontraster. Hvordan ting er satt opp og fungerer sammen. Det kom nærmest som en øyeåpner, denne verdenen, full av muligheter og utfordringer. Vi fikk prøve oss i Photoshop og InDesign, og jeg innså at dette var noe med uante muligheter.
Når jeg spør hva som fascinerer med grafisk design er det vanskelig å få et klart svar. – Det er så utrolig mye. Det mest fascinerende er kanskje mulighetene. Selve konseptet med å kunne fortelle en historie ved hjelp av visuelle utrykk er i seg selv utrolig fascinerende.
Hvor viktig vil du si at kommunikasjon er i yrket ditt? – Svært. Satt på spissen vil jeg si at grafisk design er kommunikasjon. Hele konseptet med grafisk design er å kommunisere noe, et budskap, en fortelling eller en følelse. I tillegg til kommunikasjon i designet er kommunikasjon i forhold til kunder en særdeles viktig egenskap, både med tanke for å forstå kundens visjon og å kommunisere min visjon.
Hva er den største utfordringen du møter? – Uten tvil å sette seg inn i andres tanker og meninger. Å forstå andre menneskers holdninger, livsstil og idéer er noe som krever ekstremt mye arbeid, og er ofte mer arbeid enn selve designprosessen. Målgruppe – altså hvem som skal bruke det jeg lager – er det viktigste som finnes.
Du sier målgruppe – kan du si noe om prosessen for å finne denne? – Research, research, research. Sett deg inn i tankegangen til dem du skal treffe. Ofte kan jeg bruke dobbelt så mye tid på et grundig forarbeid enn på selve designet. På skolen lærer vi et håndtverk, men like viktig er det å kunne designe for andre. Alt for mange designere lager noe som ser kult ut for dem, uten å tenke en tanke på hvem som faktisk skal bruke det.
Hva mener du skiller visuell fra verbal kommunikasjon? – I en perfekt verden – veldig lite. Det samme budskapet skal kunne kommuniseres gjennom visuelle utrykk. Selvfølgelig komprimert, men essensen skal kunne være den samme. Visuell kommunikasjon skal forenkle, men ikke amputere. Det skal gjøre noe forståelig. Selvfølgelig kan ingen plakater formidle en hel bok, men et godt bokcover skal kunne gjøre innholdet i boken forståelig.
Hva er det viktigste du har lært med tanke på visuell kommunikasjon? – At det ikke er så enkelt som det ser ut som. Idéen med å gjøre noe forståelig og enkelt er det vanskeligste i verden. Man kan ikke bare fjerne elementer og kalle det forenklet. Det er ikke forenklet, det er amputert. Å fjerne elementer er lett. Å gjøre noe bedre er utfordringen. Selve designprosessen er oftest det enkleste. Arbeidet bak er det virkelig vanskelige.
Har du noen tips til studenter på PRAKTINF du mener er universelle med tanke på kommunikasjon? Slik jeg har forstått deres studie er fokus på mottaker av budskap svært viktig. Jeg vil spille videre på dette. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er å ikke overvurdere mottakeren. Et mer konkret tips vil være research. Ikke undervurder denne delen, og bruk omgivelsene rundt deg. Analyser kommunikasjonen i sosiale settinger. Se på andres samtaler. Se på plakater og flyveblad. Les artikler og tenk over hvem de er rettet mot. Tenk over alt.
