Ah, Bergen, så var jeg tilbake igjen. Byen i skyen, som jeg mer enn gjerne omtaler som en vakker by, gitt at det er oppholdsvær. Man skulle nok anta at en værbitt trønder ikke bet seg særlig merke i det nærmest konstante regnfallet som preger denne byen, men så feil kan man ta. Den første uken jeg bodde i Bergen var det sol og langt over 20 grader hver dag, og jeg tenkte, dette er vel ikke så verst. Så kom den virkelige Bergen til syne, og for en intetanende trønder resulterte det i en to ukers influensa, og konstant årvåkenhet for den minste lille fuktige antydning på himmelen.
Været i seg selv er en triviell ting, men etter to år som immigrant i Norges regnhovedstad begynner jeg å skremme meg selv med min egen interesse for været. Til mine besteforeldres store glede, som mer enn gjerne vil høre rapport om klimatiske tilstander fra eksotiske deler av Norge. Men jeg ser også min yngre brors oppgitte øyerulling når jeg setter i gang med tirader om hvordan pålandsvind kan påvirke temperaturen og hvilken metode som best benyttes for å unngå regn som kommer sidelengs. Observasjonen av min bror reaksjon får meg til å reflektere over det faktum at Bergen har gjort meg til en av dem. En av de som kan sette i gang med lange samtaler om noe så ukult som vær og vind. En «small-talker», som sjelden har vanskeligheter med å snike seg inn i de fleste samtaler bare ved å nevne nedbørsmengde.
Men så tenker jeg, om ikke annet, så har Bergen gitt meg evnen til å kunne mestre sosiale sammenhenger på en helt ny måte. Været er den perfekte åpningsreplikken, og vil gi innpass i de fleste sosiale sirkler. Så er det kanskje ikke så ille å diskutere hvilken paraply som er best egnet for vind, og hvor mye en skal prise seg lykkelig for godværsdagene. Det er i alle fall noe bergenserne kan, og en værbitt trønder har mye å lære.