Praktisk informasjonsarbeid

 

5. august 2013 feira språk- og nynorskentusiastar over heile Noreg 200-årsdagen til han som fann eit skriftspråk; Ivar Aasen. I den anledning ga Ottar Grepstad, direktør i Nynorsk kultursentrum, ut ein biografi om denne mannen under tittelen «Historia om Ivar Aasen». Her tek Grepstad føre seg heile livet til Aasen; bondesonen frå fattige kår som la bak seg 25.000 km i jakta på eit skriftspråk.

Boka er full av faktaopplysingar om språkarbeidet til Aasen, men Grepstad veit også å krydre historia med innslag av mindre kjende sider av språkfinnaren – mellom anna får ein innblikk i kjærleikslivet hans. Ifølgje Grepstad taler fleire ting for at Aasen, ungkaren og einstøingen Ivar Aasen, faktisk på eit tidspunkt var trulova.  Den utvalte heitte Berte Paulsdotter Vike og om kjeldene har rett så er ho moglegeins delaktig i at Aasen fekk eit grunnlag for å utvikle sitt eige skriftspråk. Historia fortel at Aasen vart sendt som huslærar til Kaptein Ludvig J Daae for å kutte kontakta med Berte. Hjå Daae fekk Aasen tilgang til tidsskrift og eit rikhaldig bibliotek, og dette bar tydelegvis frukter. Året etter skreiv han artikkelen «Om vort Skriftssprog», der han for aller første gong formulerer tanken om å finne eit nytt skriftspråk.

Skjetten er en liten by i Skedsmo, Akershus, som består av ca. 10.000 innbyggere. Den ligger bare 5 minutter fra Lillestrøm og Strømmen og 20 minutter nord for Oslo. Skjetten består av Skjettenbyen, Gamle Skjetten, Solvangen og Guldhaug/Tømte.

Skjettenbyen

Skjettenbyen består av rekkehus og blokker. Her ligger også Gjellerås Skole (som er den ene barneskolen), Melby Skole, Skjetten Ungdomssenter, Skjetten Sportsklubb, en bensinstasjon og et lite kjøpesenter. På dette senteret er det et lite legekontor, fysioterapi med mer. Gatenavnene på Skjettenbyen, som er det som kalles «sentrum» av de lokale, er kalt opp etter tidligere vennskapskommuner av Skedsmo i nærliggende land; slik som for eksempel Glostrupveien (Glostrup i Danmark), Alingsåsveien (Alingsås i Sverige), Riihimäkiveien (Riihimäki i Finland).

Gamle Skjetten

Gamle Skjetten består i stor grad av blokker og hus. Her ligger også Skjetten Skole (den andre barneskolen), Stav Skole, ungdomsskolen og Skjetten Svømmehall. Her ligger også Stav Gjestegård Kasjotten hotell, ofte bare kalt Kasjotten, som har en lang bakgrunnshistorie.

Guldhaug/Tømte

Guldhaug/Tømte ligger på det høyeste punktet på Skjetten. Den er oppkalt etter to gårder som lå der tidligere. Området består bare av store, flotte hus, og blir ofte kalt «rikmannsstrøket» av lokalbefolkningen. Her oppe ligger også den eneste skytebanen på Skjetten.

Aleksander von Mehren har siden debutkonserten i 2009 trollbundet oss med sinn drømme-pop. Nå fem år senere slipper han endelig sitt debutalbum «Aèropop».

«Aèropop», debutalbumet til Aleksander von Mehren har mottatt god omtale blant norske musikkskribenter. Albumet har blant annet fått terningkast 5 i Bergens Tidene og 90 av 100 mulige poeng hos nettmagasinet hissig.no

Musikalsksett ligner von Mehren nære britisk, fransk og italiensk «library music». Han har også røtter knyttet til 60- og 70-talls filmmusikk. Den melodiøse popen har tekster som stort sett går på fransk og engelsk. Tekstene og vokalen til von Mehren er med på å skape en rolig og lun atmosfære. Albumet inneholder også en del instrumentalspor der fantasien får vandre fritt og tatt med på en reise. von Mehren har selv spilt de fleste instrumentene på albumet og gjort det meste av produksjonen på «Aèropop».

Hissig.no anmelder Mikael Hedne oppsumer von Mehren på følgende måte:

«Det kjennes indie-intellektuelt uten å være utilgjengelig; det er retro og moderne på samme tid – og det er lekkert som fy.»

Onsdag 28.08.2013 spiller Aleksander Von Mehren releasekonsert på Logen Teater kl. 21.30.

http://www.youtube.com/watch?v=PYJOmiVkN6c

 

Helt sør i Toscana ligger en skulpturpark, som selv barna vil elske. Den såkalte «Tarotparken» er nemlig skapt for både lek og undring.

Treåringen vår løper i alle fall henrykt mellom speilmosaikker og figurer som til og med får foreldrene til å lure på om de er kommet til en annen klode. Her er millioner av kunstferdige, håndlagede keramikkbiter festet på et univers av tarotinspirerte skulpturer, og den franske kunstneren Niki de Saint Phalle brukte over tretti år på utførelsen. Det som trygt kan kalles et livsverk, endte sin reise ved kunstnerens død i 2002. Nå ligger den der som en uoppdaget skatt helt på grensen mellom Toscana og Lazio i Italia.

Leilighet og romraketter

Kunstneren var blant annet inspirert av blant annet Antonio Gaudis Parc Güell i Barcelona, og bærer helt klart likhetstrekk med dette kjente stedet. Saint Phalle ble imidlertid inspirert av mystikken rundt Tarotkort og den magiske og okkulte stemningen som disse bringer med seg. Her finnner man blant annet «Lykkehjulet» (The wheel of fortune), døden og djevelen, og «Rettferdigheten» (The Justice), som med et innebygd maskineri som lager en klagende og messende lyd som fyller opplevelsen av parken. Vår treåring fester seg ikke så mye ved selve betydningen av figurene, men lar seg likevel gripe av mystikken og det lekende ved parken. Blant annet en rød romrakett, et flere etasjers høyt tårn og en fullstendig speilmosaikkinnredet leilighet, som kunstneren visstnok selv bodde i mens hun arbeidet med kunstverket, imponerer. I leiligheten finner man både bad, kjøkken, spiseplass og seng, alt utført i de organiske formene som preger skulpturene.

Inviterer til samspill

Vi la vårt besøk av parken på en ettermiddag i mai, og solskinnet som fylte parken gjorde opplevelsen ekstra spesiell. Når sollyset reflekteres av speilmosaikkene, skapes det et fargespill av en gnistrende kvalitet, som selv får oss voksne til å gni oss i øynene av forundring. Man blir svimmel på en veldig lett gjenkjennelig måte av å tre inn i dette landskapet og man finner barnet igjen i seg selv med det samme. Figurene inviterer til samspill og oppdagelse, og guttungen vår elsket å klatre opp og rundt og inn i kunsten – sammen med foreldrene sine.

For mer informasjon om parken, besøk nettsiden: http://www.nikidesaintphalle.com/index.html (link åpnes i eget vindu).

Av og til er det vanskelig å finne på noe å skrive om. Det kan det være mange grunner til. Noen får angst av å se markøren blinke i et helt tomt tekstdokument. Andre er kanskje redd for at tekstutformingsprosessen blir til gjenstand for andres kritiske blikk: perfeksjonisten vil gjerne at ingen får se hva man skriver før man er ferdig. Atter andre tenker kanskje at denne første teksten blir tatt med i vurderingen av hvor man utplasseres av Praktinf-emneansvarlige. En siste variant kan være at man er redd for at det man skriver er dørgende kjedelig for leseren. Da kan det være greit å kjøre på med noen ordspillopper. Dette skal illustreres i det følgende.

Det kan òg hende at ein er språkleg forvirra. Skal ein velja nynorsk eller bokmål? I nokre sjangrar fungerer nynorsk best. Skal ein skrive eit dikt kan ein velja det som for meg er sidemål. Dette fordi dikt høyres betre ut på nynorsk enn på lyrikksmål. Se der. Eg fann nettopp på eit ord som passet inn med begge av tekstens overskrifter. Berre det gjer at teksten kan karakteriserast som interessant.

Det gjør noe med leseren å lese ord som er artige å si høyt. ‘Burlesk’ er en av mine personlige favoritter. ‘Ålmente’ som betyr ‘offentlighet’ på nynorsk, er en annen personlig favoritt. Jeg klarer ikke å komme på noen flere akkurat nå, men det får være opp til din egen fantasi. Kanskje du har noen andre preferanser? Kanskje ord som ‘rosévin’ appellerer til deg? Kanskje det er ‘wienerschnitzel’ som får leserværhårene til å stå?

Nå når jeg omsider er ferdig med denne teksten, angrer jeg litt på at jeg ikke bare skrev en fiktiv pressemelding. Skulle jeg ha gjort det, hadde jeg gjerne begynt slik:

 

VilVite-senteret lanserer flyvemaskin i ryggsekkstørrelse

Kunne du tenke deg å fly høyt og lavt over rikets flotteste by? Da kan kanskje VilVite-senterets nyeste lansering være noe for deg. VI tok en preik med VilVite-senterets talsperson, som ønsker å være anonym.

–   Designet er basert på Leonardo daVincis nylig oppdagede tegninger. Da han var ti år gammel drømte han at nettopp du fløy over Bergens hustak med en ryggsekk med integrert propell og 10 Watts jetmotor.

Herr Anonym forteller at prisen kommer til å være et sted mellom 10.000 – 15.000 $.

– Vi er opptatt av at dette er noe som kan være til nytte for alle. Derfor vil vi gi bort de ti første eksemplarene til den første personen som møter opp på VilVite-senteret førstkommende mandag.

 

 

 

 

Les også: Apple lanserer dataskjerm med blindeskrift og vindusviskere integrert i ett og samme system.

 

En film om en foreldreløs gutts søken etter sine biologiske foreldre. Det er kanskje en historie du har hørt før? Til tross for et litt klisjeaktig plott er det noe fengslende med August Rush, noe det er vanskelig å sette fingeren på.

Filmens fortellerstemme er hovedpersonen selv; Evan (senere August). Evan er en foreldreløs gutt som hører musikk i alt rundt seg. I glimt får en se hvordan foreldrene hans møttes og hvordan det gikk til at Evan ble gitt bort. Når han blir konfrontert med sjansen for å bli adoptert, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet for å finne sine biologiske foreldre, overbevist om at musikken han hører vil føre ham til dem. Han ender til slutt opp i New York hvor hans musikalske talent blir oppdaget og utnyttet av en mann kalt Wizard som gir han ett nytt navn; August Rush

Både Evan og foreldrene hans har musikalske gaver. Hans far, Louis, er en ire som spiller gitar og synger i band, mens hans mor Lyla er en kjent klassisk musiker. Det er derfor ikke rart at filmen fokuserer på hvordan nettopp musikken bringer disse tre sammen.

Så hva er det som gjør at denne filmen ikke faller i samme fallgruve som filmer med lignende tema? Jo, nettopp musikken. Musikken har en så stor rolle i denne filmen at handlingen havner i annen rekke.

Verdt å se, om ikke annet for å lytte til tonene.

Ordet «wushu» er en samlebetegnelse for kinesisk kampkunst, og dekker så ulike grener av treningsformer som taiji og taolu (i Vesten mest kjent som Kong fu). Treningen kan utføres sakte eller raskt, og med eller uten våpen. Felles for dem er at de er basert på teknikker for selvforsvar og kamp, samtidig som de bygger på teorier om kultivering av energi.

Min interesse for wushu ble vekket ved at jeg begynte på et kurs i taiji. Jeg ønsket å finne en ny treningsform som ikke var like kjedelig og utmattende som timer på treningsstudio. Taiji var en helt ny opplevelse, hvor jeg fikk bruke tid til å lære bevegelsene ordentlig, og hvor det å gjøre øvelsene riktig var viktigere enn å gjøre dem raskt. Taiji er komplisert å lære, og krever mye tankearbeid og gjentatt øving for å få det til. Men det er gøy! Og selv om det er god trening, er det ikke utmattende, men gir ny energi. Etter hvert prøvde jeg også andre former for wushu, med taolo som nok en favoritt. Taolo er raskere enn taiji, med mange spark og hopp og akrobatiske krumspring.

Det finnes uendelig mange forskjellige varianter å lære, det finnes mange ulike stilarter. Taiji har for eksempel fem ulike stiler, som ligner på hverandre, men som har markerte ulikheter. Både innenfor taiji og taolo kan man bruke ulike våpen som stokk, sverd, og sabel, noe som gjør at denne treningsformen selv etter flere år alltid har nye utfordringer å by på.

For første gong i Noreg arrangerte Red Bull olabilløp i Bergen søndag 25. august. I strålande sol tok over 10.000 tilskodarar turen til Nygårdsparken for å oppleve det imponerande olabil-racet denne ettermiddagen.

Førre helg var det tid for Red Bull Olabilløp i Nygårdsparken. Den elles grå og berykta parken var for anledninga pynta til ein folkefest av dimensjonar og bada i solskin. Tema for dagen var mellom anna underhaldning, kreativitet, energi og fartsfullt moro.

Folkefest

Trude Drevland opna showet og var tydeleg stolt over parken.

  Nygårdsparken var på kort tid blitt til ei racingbane, der ei stor folkemengd var samla og det fantastiske vêret gjorde arangementet komplett. Stemninga var til å ta og føle på og det var eit forrykande show som fall i smak både hjå arrangør, publikum og deltakarar.

Flest gutar deltok

Totalt 34 lag med fire personar deltok på løpet. Det var ei stor overvekt av gutelag, då det kunn var tre reine jentelag. Dei ulike kassebilentusiastane hadde eit alderspenn frå 18-40 år, men felles for alle var at dei sjølve hadde laga kassebilen og eit 30 sekunders kreativt show.

Kreativt

Bilane som deltok under olabilløpet i Nygårdsparken var mellom anna ein likkiste, ein gigantisk hjelm og ein kopi av Il Tempo Gigante. Det kunne virke som om nokre verkeleg hadde brukt dag og natt heile sommaren, noko som gav eit flott resultat.

Førebuingar

På førehand hadde Red Bull teamet jobba på spreng for å lage til ei 14 grader bratt racerbane med ulike utfordringar. Bana bar preg av doseringar, hopp og ei rekke høyballar, inngjerdingar, matstasjonar, storskjermar og eit stort kamerateam som streama showet frå ende til annen live.  

Dramatisk vending

Tross sikre rammer og eit godt gjennomtenkt opplegg velta eim kassebil i eine doseringa. Det heile hendte midt i arrangementet og det var ganske dramatisk ei stund. Den eine sjåføren velta bilen og datt med hovudet først ned ein bratt skråning.

  Ambulanse, som allereie var på staden, tok han om den skadde og det kom etter kvart fram at han slapp unna med ein lett hjerneristing.

Verdsomspennande

Red Bull Olabilløp vart arrangert for første gong i 2000, og har sidan den tid arrangert overkant av 80 løp i heile 42 land. Arrangemnetet i bergen var det første i Noreg.

 

Jeg er et sportsmenneske. Det innebærer at jeg interesserer meg over gjennomsnittet for sport. Helgens sprint i skiskyting og den ukentlige kampen med mitt favorittlag i Premier League utmerker seg som personlige høydepunkter hver uke. Dette baserer seg på en oppvekst der jeg til stadighet var å finne foran fjernsynet, tittende på diverse sportsbegivenheter. Det man eksponeres for i tidlig i livet vil nødvendigvis prege en senere i livet – enten det er med positivt eller negativt fortegn.

For min del utviklet det seg til en brennende interesse for sport. Favoritter hva gjelder sportslige begivenheter har eksempelvis vært å se fotballkamper. Spenningen før kamp, atmosfæren på stadion og grublingen på hvilken midtbanekonstellasjon som vil egne seg best er aspekter som har bidratt til at lidenskapen for spillet har blitt vedlikeholdt i en årrekke. Det som imidlertid smerter meg er den kommersielle utviklingen vi har sett etter årtusenskiftet. Etter at styrtrike sjeiker med eierinteresser gjorde sitt inntog på fotballmarkedet har internasjonal toppfotball gjennomgått en totalforvandling. Jeg mener, nokså konservativt, at det bør finnes restriksjoner som forhindrer at kommersielle aktører med sine enorme innskudd truer fotballens opprinnelige sjarme. Er ikke noe av poenget at de som spiller best fotball vinner, snarere enn de som har midlene til å kjøpe verdens beste spillere? Lar ikke folk seg imponere mer av klubbene som utvikler egne spillere til å bli verdensstjerner enn av de som kjøper verdensklassespillere i hver posisjon for summer i milliardklassen? Smak på det. Milliarder.

Toppfotballen har utviklet seg til å bli et sirkus uten sidestykke. Kroneksemplet på et lag som utvikler egne spillere til verdensstjerner er Manchester United-laget som på 1990-tallet spilte seg til the treble. Stammen i laget var spillere som gikk gradene i klubben for senere å oppnå enorm suksess. Vil vi se noe lignende igjen? Neppe. Utviklingen viser ingen tegn til stagnasjon. Det økonomiske presset i hver enkelt klubb øker parallelt med at nye aktører gjør seg gjeldende som investorer. Det er vanskelig å se hvor dette skal ende.