Tett på P4-sjefen

For kort tid siden ble det kjent at P4-høvding Kalle Lisberg trekker seg tilbake fra stillingene som administrerende direktør og sjefsredaktør i Norges største kommersielle radiokanal. Lisberg var en av hovedgründerne da P4 så dagens lys på starten av 1990-tallet, og har de siste ti årene jobbet som sjef. Nå håper han at fremtiden som daglig leder i selskapet MTG AS kan kombineres med egne, kreative prosjekter. Lisberg har forøvrig spredt rykter om sin kommende selvbiografi – for å gjøre vennene nervøse.

Du har oppnådd mye i din karriere, Kalle. Hva er du mest stolt av?

– Mest stolt er jeg jo over at fikk P4 opp å stå! At jeg satset, fikk konsesjonen og sammen med et liten håndfull dyktige medarbeidere skapte en livskraftig radiokanal som har vært endel av nordmenns liv i 20 år. Mer enn halvparten av Norges befolkning hører på P4 hver uke, forteller han stolt.

– Men jeg er også stolt over at jeg greide å bli fast ansatt i NRK i en alder av 26 år. Den gangen var det bare en radiokanal i Norge – NRK hadde monopol, og den eneste muligheten for å få jobbe med radio, legger Lisberg til.

Kalle ved roret
Kalle Lisberg har sittet ved roret i P4-skuta i 20 år. Foto: privat.

Hva synes du er det mest fascinerende med radio som medium?

– Noe av det mest fascinerende er jo at hver og en skaper sine egne bilder når de lytter til radio. Du forteller en historie eller spiller musikk, og det blir tolket ulikt i alles hode – gjennom deres egen fantasi og referanser. Dermed blir radio-opplevelsen en veldig personlig ting. Kanskje det er derfor at radiolyttere, når de først har valgt seg kanal, er ganske lojale som lyttere, medgir Lisberg, som har faste lytterskarer hver uke.

– Det andre er jo hurtigheten – at det går så fort fra idé til handling. Radio er et forholdsvis enkelt massemedium. Du registrerer en nyhet og kan gå ut med den umiddelbart. Det er bare deg og en mikrofon det handler om, forteller Kalle.

– Det tredje er at radio gir deg som lytter en følelse av å være endel av noe som skjer akkurat nå – sammen med et større fellesskap. Vi kaller det «immediateness» på godt norsk – og relevans, legger han til.

Du er en av hovedgründerne bak P4. Hva var det viktigste som skulle til for å etablere Norges største kommersielle riksdekkende kanal?

– Tre ting: Riktig musikk, raske nyheter og underholdende programledere. I 1993 fantes ingen moderne, musikkintensiv stasjon – og det var et gigantisk hull i markedet for en mer folkelig, musikkdrevet stasjon med tydelige programledere. Vi brukte mye krefter på å teste musikk for folk i alderen 20-50, og lytteroppslutningen gikk som kjent rett i taket, forklarer Lisberg, som også den dag i dag kan vise til imponerende oppslutning hva lyttere angår.

Hvor fikk du inspirasjon fra da du var med å starte P4?

– Vi hentet inspirasjon og rådgivere fra England og USA som jo hadde lang erfaring med private, kommersielle radiostasjoner.  Det aller viktigste var at vi gikk ut å spurte lytterne om hva de savnet og hva de ønsket og at vi testet musikken. I tillegg skapte vi en radiokanal med moderne flyt, futt, fart, underholdning og sjarm.  Men vi var veldig bevisst på at vi måtte ha troverdige nyheter og at vi måtte høres norske ut – ha en norsk identitet.  Ikke oppfattes som en engelsk eller amerikansk kopi, utdyper Lisberg.

Du trer nå av som sjef i P4, og starter som styreleder. Hvordan skal du benytte tiden som nå frigjøres?

– Tja – det vet jeg ikke helt. Men håpet er å ha mer kontroll over egen tid. Som sjefredaktør er du veldig bundet opp 24 timer i døgnet, egentlig. Og jeg skal stadig være daglig leder i selskapet MTG AS – som er den norske armen til Modern Times Group AB – og som eier P4, TV3, Viasat 4, TV5 og Viasat Betalt-TV. Jeg håper imidlertid å få tid til noen egne kreative prosjekter. Vi får se, smiler en noe hemmelighetsfull Lisberg.

Du skal skrive en selvbiografi. Hva er bokens tittel?

– Nja, det er bare et rykte jeg har satt ut slik at vennene mine skal bli nervøse. «Den fulle og hele sannhet fra kullisene…» kunne den hete. Men blir det en selvbiografi skal den hete «En dråpes vei mot havet». Vi er alle bare som et støvfnugg i historiens løp, selv om vi har en tendens til å tro at vi skal leve evig og sette sterke preg for ettertiden, bedyrer Lisberg filosofisk.

Hvem er ditt største forbilde?

– Oj! Vanskelig å rangere, men jeg har mange forbilder. Min far Anker Lisberg var en av dem.  Han lærte meg mye om gleden ved å få til noe sammen med andre, og at ingen glede er stor hvis du ikke kan dele den med noen. Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og Barack Obama er også store forbilder – som ofrer mye for et større mål eller har mot til å prøve å gjøre en forskjell.

Er det noe du angrer på at du ikke har gjort?   

– Så klart!  Likevel er jeg overrasket over at jeg har gjort ganske mye annet! kommer det kort og konsist.

Helt til slutt; kan du gi oss en skøyeraktig historie fra din tid som sjef i P4?

– Tenker du på da vi lurte en rekke bilister til å tro at om de holdt hornet inne når de passerte bomstasjonen, så ble de ikke registert? Det ulte så mye rundt i landet, at vi måtte gå på lufta å stoppe det, humrer Lisberg, men stopper ikke der.

– Eller kanskje at jeg undertegnet hovedavtalen med journalistene i Norsk Journalistlag med Peder Aas? Peder Aas er som kjent figuren som alle jurister blir kjent med når de studerer juss. Han er mannen som gjør alt ulovlig ender opp i alle mulige problemer. Men juristene i Norsk Journalistlag registrerte kun at avtalen var signert og aksepterte den. De ble litt lange i masken da jeg gjorde dem oppmerksom på det da avtalen skulle fornyes, forteller Lisberg, som verdsetter å inkludere bajasaktige påfunn i hverdagen som P4-sjef.

– Generelt er det høyt under taket for practical jokes og baluba. Det må det være blant kreative medarbeidere. Som vi sier – “if it ain’t fun, don’t do it!” avslutter den avtroppende P4-sjefen, som etter sigende har langt flere saftige historier på lager.

Kategorier
Aktuelt: Allment

Internettkommunikasjon – en trussel for demokratiet?

I disse valgtider florerer det av debatter i samfunnet. Alt fra hvordan profilerte personer kler seg, til mer siviliserte temaer som hvem som bør sitte bak spakene i dette landet, blir flittig debattert i ulike fora. Den offentlige debatten utfolder seg fortrinnsvis i de tradisjonelle mediene, men det utspiller seg også myriader av debatter rundt om på verdensveven. Internett har gjort seg gjeldende som en godt egnet arena til å fremme egne tanker og visjoner til et potensielt stort antall deltakere, men denne muligheten kan også misbrukes. Her kan eksempelvis anonymitet vise seg å være et trøblete moment. Hvordan påvirker dette demokratiet?

Anonymitet på nettet

I likhet med andre arenaer i samfunnet kan også internett brukes til uheldige formål. Hyppige forekomster av mobbing, uthenging og harselas har vist seg som et problematisk aspekt ved internetts inntog. Dette skyldes eksempelvis at avsenderen uten vanskeligheter kan velge å være anonym. Det er lett å tre inn i en skjult identitet når man sitter bak et tastatur og lar fingrene ta seg av snakkingen. En kan diskutere hvorvidt deltakelse i internettdebatter bør tillate anonymitet – eksempelvis av hensyn til personvern, men muligheten til å være anonym undergraver på mange måter det å stå for egne meninger. Bak en skjult identitet er terskelen vesentlig lavere for å slenge ut upassende bemerkninger og grove mishagsytringer.

Tilfeller av dette finner en raskt ved en liten visitt i VGs debattforum VGD. Her opererer brukerne med kallenavn, slik at de ikke kan identifiseres av andre brukere. Hver enkelt bruker har et individuelt antall stjerner, som de oppnår ved å tilegne seg gode skussmål fra andre brukere. Dette medfører et hierarkisk system der de med flest stjerner ofte uttaler seg på en nedlatende måte ovenfor de med færre stjerner. Enkelte utsagn kvalifiserer utvilsomt til å bli kategorisert som mobbing. Jeg mener anonymitet skaper et moralsk og etisk problem når det kommer til internettkommunikasjon.

flickir
CC by aljones27, Flickr

En trussel for demokratiet?

På nettet finnes det mange muligheter til å kommunisere innenfor mindre grupper. I disse gruppene opptrer deltakere både som mottakere og sendere av informasjon. I den moderne verden er dette en av de mest sentrale måtene en kan delta i samfunnsdebatten på. Kommunikasjon i alle slags former på internett spiller dermed en avgjørende rolle når det kommer til dagens demokrati, ettersom den demokratiske offentligheten i det store bildet dannes ved mange gruppers samtaler om politikk.

Disse mulighetene til å kommunisere på internett muliggjør også for lukkede, private fora der mennesker med potensielt skumle hensikter kan samles. Eksempelvis kan diskriminerte og undertrykte mennesker med ekstreme holdninger og verdier finne likesinnede på nettet, for heretter å stå sterkere. Når meninger utveksles i lukkede rom, blir de forsterket i fraværet av nyanserte innspill og motstridende argumenter. I verste fall kan slik kommunikasjon vise seg å medføre negative konsekvenser for samfunnet. Et verst tenkelig scenario er hvis slike verdier og holdninger utvikles i det skjulte uten at noen har mulighet til å gripe inn. Planer kan bli utviklet uten kritiske og konstruktive vurderinger fra utenforstående. Her er det ikke umulig at sekter og lignende kan se dagens lys. Det er her debatten om datalagringsdirektivet og dens etiske problemstillinger gjør seg gjeldende.

Internetts totalverdi

Det er imidlertid ikke til å komme bort fra internetts positive betydning i dag. Å hevde at internetts totalverdi svekker demokratiet vil være et konservativt og lite nyansert synspunkt i denne debatten. Det finnes åpenbart skremmende aspekter ved internetts utbredelse og uendelige muligheter, men det gjelder å møte disse utfordringene med klokskap og sunne verdier. Mulighetene til å benytte seg av internetts goder er langt større enn sjansene for å lykkes med urettmessige prosjekter. I dagens moderne samfunn krever demokratiet en fruktbar samfunnsdebatt, og her spiller internett en sentral rolle. Verdensveven er tross alt en berikelse for dagens moderne verden, men det trengs en god forvaltning.

Kategorier
Ymse informasjon

Fotballens negative utvikling

Jeg er et sportsmenneske. Det innebærer at jeg interesserer meg over gjennomsnittet for sport. Helgens sprint i skiskyting og den ukentlige kampen med mitt favorittlag i Premier League utmerker seg som personlige høydepunkter hver uke. Dette baserer seg på en oppvekst der jeg til stadighet var å finne foran fjernsynet, tittende på diverse sportsbegivenheter. Det man eksponeres for i tidlig i livet vil nødvendigvis prege en senere i livet – enten det er med positivt eller negativt fortegn.

For min del utviklet det seg til en brennende interesse for sport. Favoritter hva gjelder sportslige begivenheter har eksempelvis vært å se fotballkamper. Spenningen før kamp, atmosfæren på stadion og grublingen på hvilken midtbanekonstellasjon som vil egne seg best er aspekter som har bidratt til at lidenskapen for spillet har blitt vedlikeholdt i en årrekke. Det som imidlertid smerter meg er den kommersielle utviklingen vi har sett etter årtusenskiftet. Etter at styrtrike sjeiker med eierinteresser gjorde sitt inntog på fotballmarkedet har internasjonal toppfotball gjennomgått en totalforvandling. Jeg mener, nokså konservativt, at det bør finnes restriksjoner som forhindrer at kommersielle aktører med sine enorme innskudd truer fotballens opprinnelige sjarme. Er ikke noe av poenget at de som spiller best fotball vinner, snarere enn de som har midlene til å kjøpe verdens beste spillere? Lar ikke folk seg imponere mer av klubbene som utvikler egne spillere til å bli verdensstjerner enn av de som kjøper verdensklassespillere i hver posisjon for summer i milliardklassen? Smak på det. Milliarder.

Toppfotballen har utviklet seg til å bli et sirkus uten sidestykke. Kroneksemplet på et lag som utvikler egne spillere til verdensstjerner er Manchester United-laget som på 1990-tallet spilte seg til the treble. Stammen i laget var spillere som gikk gradene i klubben for senere å oppnå enorm suksess. Vil vi se noe lignende igjen? Neppe. Utviklingen viser ingen tegn til stagnasjon. Det økonomiske presset i hver enkelt klubb øker parallelt med at nye aktører gjør seg gjeldende som investorer. Det er vanskelig å se hvor dette skal ende.