Å være student er både gøy og krevende. Det er gøy fordi man endelig gjør noe med livet sitt, fordi man er selvstendig og voksen. Min mor sier ofte til meg at jeg må nyyyte tiden som student. Det er en periode i livet der man bestemmer mye over seg selv og sin egen tid, og det er noe man aldri får tilbake. Og ja, det er deilig å være student. Har man ikke forelesning en dag, kan man velge helt selv når man skal plukke opp pensumboka, eventuelt om man skal gjøre det i det hele tatt. Dette er for meg krevende, og en stor utfordring. Jeg er veldig lite flink til å disiplinere meg selv, og hvis det ikke er noe som haster, er det stor sjans for at jeg drøyer for eksempel lesinga til timene rett før forelesning, eller kanskje mens jeg skriver den obligatoriske oppgaven, og ikke skjønner bæret av hva i all verden jeg skal skrive om.
Noen morgenfugl er jeg heller ikke. Jeg jobber best om kvelden, kanskje til og med midt på natta. Muligens føler jeg mer press da, fordi jeg MÅ bli ferdig før jeg skal legge meg. Begynner jeg tidlig på dagen, har jeg jo all verdens med tid, og det er så mye annet gøy jeg heller vil gjøre. Som student på Universitetet i Bergen, med relativt lite obligatorisk undervisning og mye lesing på egenhånd, blir det ofte de store skippertakene som gjelder for meg. Det fører til at jeg ofte klarer å få gode karakterer på eksamen, men lærer ikke fullt så mye. Hadde noen for eksempel gitt meg eksamen fra i fjor, er det en stygg fare for at karakteren hadde sunket noen hakk.
Så hvorfor er det sånn med meg? Jeg vet godt at jeg ikke er alene, men jeg vil så gjerne være en sånn person som spretter opp om morgenen klokken seks, klar for en ny dag. Koker meg litt kaffe før jeg trasker opp på lesesalen. Og når klokken er tre kan jeg med god samvittighet ta meg fri, og når kvelden kommer kan jeg med god samvittighet sitte og ikke gjøre noen ting. Men de som er sånne morgenfugler og lesehester, de tar seg jo ikke fri på kvelden for ikke å gjøre noen ting. De trener, de drar på jobb i de mange studentorganisasjonene de jobber for, i tillegg til at de er supersosiale. For meg er de litt som noen supermennesker.
Ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg også var sånn, et supermenneske. Men det må jo være litt slitsomt også? Å få dårlig samvittighet hvis du ikke utnytter alle døgnets timer fullt ut med fornuftige aktiviteter. Man må jo få lov til å nyte tilværelsen og slappe litt av innimellom og? Jeg har jo fått beskjed fra mamma om å nyte studentlivet. For noen betyr det å leve et liv som et supermenneske. For meg betyr det å bare være et supermenneske innimellom. Selv om det gjerne kunne vært litt lettere å skru på superkreftene.