Trenger du en kopp kaffe for å begynne dagen? Som frivillig på Kvarteret kan du drikke gratis kaffe hver dag. Har du en drøm om å stå i bar eller lære å lage episke cocktails? Liker du best å stå på kjøkkenet og lage mat? Har du lyst på mange nye venner? Da er Skjenkegruppen på Det Akademiske Kvarter stedet for deg.
Som frivillig i Skjenkegruppen på Kvarteret jobber du en gang i uken i et av Kvarterets faste skjenkepunkter eller på kjøkkenet. Skjenkegruppen søker nye medlemmer og trenger flere skjenkere, baristaer og kokker. Ingen forkunnskaper en nødvendig, verken som kokk eller skjenker. Alle våre medlemmer får opplæring i pub-/kafédrift, og i tillegg tilbyr vi øl-, vin-, drink- og baristakurs.
Kunne du jobbet som telefonselger? Foto: Alexia Molina/Flickr.
Tidligere denne måneden begynte jeg i en ny jobb. Vi var ca. ti stykker som begynte samtidig, som salgsagenter i et internasjonalt selskap. Jeg var eldst av dem. Allerede da burde jeg tatt hintet.
Det var to ukers opplæring, hvor vi lærte hva vi skulle selge og hvordan vi skulle selge det. Det begynte veldig bra, med trivelige bli kjent-oppgaver og øvelser som «selg meg en tv-dekoder». Det var gøy. Hele den første uka holdt vi på sånn, og fikk sjokolade og epler i pausene. «For en fantastisk jobb», tenkte jeg.
Andre uka skulle vi begynne å ta telefoner. Vi var alle veldig spente, men vi hadde jo øvd oss på hverandre og kunne velkomstmeldinga utenat i søvne. «Den første samtalen er verst», sa sjefen, «så blir det lettere og lettere.» Jeg la merke til at omtrent alle som jobbet der fra før var unge menn med et livstrøtt uttrykk i ansiktet. Noen satt og slo seg selv hardt i beinet mens de snakket med en hyggelig og entusiastisk tone i telefonen. Andre bare sukket oppgitt og gikk seg en runde i lokalet etter hver endt samtale. Det var da jeg begynte å tvile litt på om dette egentlig var en så veldig «fantastisk» jobb. Jeg åpnet linja og begynte å snakke. Jeg kom ikke lenger enn halvveis uti velkomstmeldinga før vedkommende i andre enden bare la på. Greit nok. Den neste var en forholdsvis hyggelig dame som heller ville sjekke ut produktet på nettet enn å kjøpe det av meg. Jeg la på og så rundt meg. Mine nye kolleger så rimelig bleke ut i ansiktet og flere svettet i pannen.
Jeg tok en telefon til. Det var en voksen mann som snakket på vegne av sin eldre mor. Han var svært misfornøyd med at noen tidligere hadde ringt for «å plage» henne. «Hu trenger ikke noe forbanna kanalpakke eller dekoder til flere hundre kroner! Hu er over åtti år!» Jeg fikk beskjed om at jeg var et forferdelig menneske og at jeg burde skamme meg.
Jeg la på og gikk hjem. Og gråt.
Dagen etter ringte jeg sjefen og sa opp jobben. «Kan jeg spørre hvorfor?», sa hun. Jeg svarte som sant var. «Jeg tror dessverre ikke jeg passer helt inn der.» Det var slutten på min karriere innen telefonsalg.
Det jeg har lært av denne erfaringen er: Vær snill mot telefonselgere. De hater seg selv like mye som du hater dem.
Bybanen i Bergen har fått skryt for å tiltrekke seg nye kundegrupper. Men informasjonssystemene som skal betjene allerede eksisterende kunder er mangelfulle.
Etter lang tids planlegging og bygging har bybanen nå eksistert noen år, og har blitt et kjent innslag i bergensgatene. En og annen kollisjon her og der med uheldige bilister, billettautomater som streiker, og den årlige overraskelsen over at det er kaldt i Norge til tross, banen får deg frem til slutt. Og når det eventuelt skulle stå, så gir bussen – eller til nøds passasjerene om bord – en hjelpende hånd for å få jobben gjort.
Det albumet jeg hører mest på om dagen er Tim Wheelers første soloalbum «Lost Domain». Wheeler er nok mest kjent for å være frontmann i det nord-irske bandet Ash, som er fantastiske live etter min mening. Før jeg valgte å lytte til albumet leste jeg omtaler på ulike nettsted, blant annet nme.com. Hvor det nevnes at soloalbumet er en hyllest til hans far som han mistet til demens. Med dette i bakhodet valgte jeg å trykke play på «Lost Domain».
Albumet starter med melodien «Snow in Nara» som er så flott å høre på at jeg fortsetter lyttingen. Det endte med at jeg hørte gjennom hele albumet. Noe jeg sjeldent gjør, for det er ikke alle artister som klarer å lage et album uten et par dårlige sanger, og da velger jeg å ta en pause i lyttingen. Jeg tok ikke en pause denne gangen. «Lost Domain» er veldig personlig for Wheeler, noe som kommer fram i sangene. Albumet er preget av sanger som «Hospital» og «Medicine», og det er tydelig at det han og familien har vært gjennom en tøff tid. Kanskje jeg også trengte å rømme litt vekk fra hverdagen jeg jeg trykket på play.
I helhet er «Lost Domain» et rolig album med gode melodier preget med personlige tekster.
Mange gongar i løpet av livet må ein ta fatt på kampen mot det tomme arket. Word-dokumentet som fyller skjermen og gjer snøblind eller den vesle ramma med kvitt innhald, som har potensialet til å bli eit blogginnlegg.
Nokre er betre krigarar enn andre.
Nokre ser på tomme ark som ei ny mulegheit. Mulegheita for å dra ut på eventyr, la fingrane springe over tastane, av garde på nye oppdagingar. Andre ser på opne oppgåver som høge fjell, kanskje umulege å komme til toppen av. Det vil i alle fall krevje pågangsmot, styrke og tålmod.
Det fysiske arbeidet i seg sjølv er svært enkelt. Tastane trykkast lett ned, og i same augeblink dukkar perfekt utforma bokstavar fram på skjermen. Om ingenting anna går (etter at du har forsøkt å finne premiss, lage tankekart, når du har diskutert og disposisjonert), er det her du må byrje. Den enkle, fysiske rørsla av å trykke ned tast etter tast. Plutseleg har du eitt ord, så kjem fleire. Det kan vere springbrettet du treng.
175 ord seinare kan du sjå på ein rar liten tekst om tomme, kvite ark og tenkje at neste gong bør du kanskje nytte mulegheita betre. For potensialet er uendeleg, og kanskje tør du stupe uti med heile deg ved neste høve.
Kronikkar er den nye vinen i den offentlege debatt. Men er den sur eller god?
Dette blir meta.
Illustrasjonsfoto.
Kronikk: Dette er ein kronikk om kronikkar i dagens offentlege debatt. Kronikkar har stor «K» for tida. Denne typen for offentleg ytring er i vinden og har vore det ei god stund no. Ved hjelp av sosiale medier vert kronikkar delt i hytt og pine og handlar oftast om miljø, statsbudsjett, feminisme, Brann SK, Vladimir Putin, ansiktet til Renee Zellweger og ikkje minst ærlige innlegg frå tenåringar om generasjon X.Kronikkar vert publisert i blant anna Bergens Tidende, NRK.no og Dagbladet, og bidrar i eller startar mange viktige debattar. Men det er likevel noko som skurrar. Det er nokon spørsmål som ligg i lufta når eg tenker over desse kronikkane: Stiller dei store medieinstitusjonane for små krav til kronikkbidragsytarar? Er kronikkforma eit godt nok kommunikasjonsverktøy for samfunnsutvikling og offentleg debatt?
Eg vil først ta for meg det eg vil kalle for eit tynt kronikkfilter. Noreg i dag er eit samfunn basert på sosialdemokratiske verdiar. Vi har ein velferdsstat med stort og godt offentleg støtteapparat og nordmenn stoler på denne ordninga og vi trivs med det. Det er ikkje så store rom for individualisme og vi er ikkje eit særleg liberalt folkeslag, sjølv om vi i dag har ei blå-blå regjering med slagord som «fridom», «skatteletter» og «individet i fokus». Det vil ta lang tid før slike ord vert skildrande for Noreg og det norske folk. Men i dagens mediebilete kan ein spore ei slags utvikling mot dette. I etterkant av framleggelsen av statsbudsjettet kom det ein storm mot regjeringa si dårlege satsing på uføretrygda her i landet. Eg kunne spore opp til 10 kronikkar om dette som vart delt på Facebook og Twitter.Dette var for det meste vanlege personar som var enten uføretrygda, kjente nokon som var det, jobba tett opp til uføretrygda eller hadde berre eit sterkt engasjement for uføretrygd. Det som er interessant ved desse kronikkane er at dei skapte eit enormt engasjement for statsbudsjettet og viste at store delar av det norske folk var interesserte i innhaldet i statsbudsjettet. Det som også er interessant er at fleire av desse kronikkane var ikkje særleg reflekterte og framstilte berre ei side av saka. For å sei det slik: Dei er skreve med stor patos, men liten logos. Dei handlar oftast om «personlege tragediar» som skal spegle Noreg som eit samfunn med store problem. Moralen vert på mange måtar viktigare enn det objektive, det forskingsbaserte. Og no skal det også seiast at denne debatten utvikla seg på mange måtar i feil retning ettersom det vart eit angrep på regjeringa i staden for Arbeiderpartiet som innførte første denne skiftinga i støtta til dei uføretrygda.
No skal ikkje dette vere ein forsvarstale til regjeringa, men heller eit angrep på dei ulike nettavisene som publiserer kronikkar som kanskje eigentleg ikkje burde blitt publisert. Eg saknar lengre kommentarar, vitskaplege artiklar, artige og reflekterte essay skreve av fagpersonar, enten professorar eller politikarar. Eg vil bli opplyst, ikkje følelsesmessig engasjert. Eg vil lese to sider av ei same sak, ikkje ei side. Eg vil lese lange og samanhengande svar, ikkje korte og usamanhengande. «Kjære Erna» er til dømes ein kronikk som representerer alt det eg ikkje vil lese. Det er flott at denne småbarnsmora seier i frå og eg likar engasjementet hennar, men la det ligge på Facebook. Ikkje publiser det på ei av Noregs største aviser. Eg saknar eit tjukt filter for kva som blir publisert på dei største nettavisene i Noreg. Det er desse som er ansvarlege for kva som blir offentlege debattar. Vist dårlege kronikkar vert publisert, ja, så blir det dårlege debattar.
Den kjente filosofen Jürgen Habermas er kritisk til korleis media og den offentlege debatten har utvikla seg dei siste 20-30 åra.Gjennom boka «Borgarleg offentlegheit» ser han med bekymringsfulle auger på offentlegheita og konkluderer nesten med at den har forfallet.Med eit kritisk og litt negativt blikk på dagens mediesituasjon i Noreg, vil eg påstå at offentlege debattar er no på botnnivå og dagens kronikkar bidreg til å dra den enda lenger ned. Eg vil ha tilbake Holmgang på TV2 med Oddvar Stenstrøm som inviterer småbarnsforeldre med pengenød, trailersjåførar som vil redusere bensinprisene, samar som er imot eigedomsskatt, prostituerte som er feministar og narkomane som vil ha sprøyterom. Gi dei ein mikrofon og plasser dei framfor eit kamera. Ikkje gi dei eit tastatur og gode kontaktar i Dagbladet, NRK eller Aftenposten.
Sånn! No har eg bidrege med ein kronikk som forhåpentlegvis skal dra den offentlege debatten enda nærmare botnen. Håpar den blir publisert på Dagbladet eller NRK Ytring, men det er vell lite truleg ettersom eg har ikkje så gode kontakter der og har ikkje noko viktig å klage over. Og forresten: Vinen er sur og ikkje noko særleg god.
Satt i et annet lys
Jeg har skjønt at jeg lever på en løgn. En og samme sak har ikke to sider. Den har tre. Det sier amerikaneren Troy Dunn og han støttes oppom av min treårige datter.
Siden barndommen av har jeg alltid fått høre at en sak har flere sider. Uansett hvordan en sak måtte arte seg har den to sider – altså to ulike subjektive versjoner av seg selv. Nå, nesten tre tiår senere, har det satt seg et spørsmålstegn ved denne lærdommen. En sak har visstnok ikke to sider. Den har tre. Det mener i alle fall den amerikanske fjernsynskjendisen og detektiven Troy Dunn.
– I’m a big believer that it is three sides to every story; his, hers and the truth. So I’m always looking for that third version, sier Dunn til Dr.Phil i programmet med samme navn. Troy Dunn snakker egentlig om relasjoner mellom mennesker, men jeg ser påstanden hans i et større bilde. Meningen i ordene kan settes i et større, mer genrelt bilde for min del: Det er tre siden av samme sak, den enes, den andres og den egentlige, faktiske siden. Denne tredje og siste finner man igjennom de to første. Det er slik jeg forstår Dunn.
En brun fisk ga nytt perspektiv
Hvordan kan nå dette ha seg? Svaret på dette kom, for meg, fra et noe uventet hold, nemlig fra min treårige datter. Rettere sagt, svaret kom i form av en rød og blå ”brun fisk”.
«En brun fisk» av Petra V. N.-Jansen (3år) 16.10.2014
Den ene siden
Meget klart og tydelig overrakte treåringen meg sitt egenproduserte bilde av en brun fisk. Hun forklarte i detalj hvordan denne fisken hadde blitt til og hva den hva for noen. Hun visste nøyaktig hva denne tegningen var, og dermed også sitt syn på denne. Det var ikke noe spørsmål om denne tegningen kunne være noe annet enn en brun fisk.
Den andre siden
Denne ”brune” fisken var både rød og blå, men langt fra brun – det jeg kunne se. Men med morshjertet bankende er det ikke så nøye om brun egentlig er blå eller rød, en farge er en farge uansett om den kalles for det ene eller andre. Jeg ser den fargen datteren min fortellet at jeg ser. Formen på ”fisken” var også noe uvanlig, men dette var like urelevant som definisjonen av fargene. Sier datteren min at det er en brun fisk, så er det helt klart en brun fisk!
Den tredje siden
Dette er så langt to sider av samme sak og min barndomslære. Men hva med Troy Dunns tredje versjon? Den tredje versjonen som er å finne gjennom de to første sidene av saken. Hva ser vi da? Jo, et ark med blå og røde streker og kruseduller; rare former og en brunfarge som overhodet ikke er å finne på papiret. Dette er den urokkelige ikke-subjektive versjonen og sannheten til Troy Dunn. Det er ingen brun fisk på papiret, rett og slett. Betyr dette at min datter har løyet? Har jeg løyet for meg selv?
Å leve på en løgn
Jeg lever med andre ord på en løgn. En sak har tydeligvis tre sider. Troy Dunn har rett og min datters tegning er beviset svart på hvitt, eller rettere sagt rødt på blått med rar form. Den tredje versjonen kan ikke feies under teppet. Troy Dunn har rett. Allikevel forstår jeg gjennom morshjertet at denne tredje versjonen er som elefanten i rommet. Den er der, men jeg trenger ikke nødvendigvis å forholde meg til den.
Klokken er 08:50, Akkurat ti minutter før vekkerklokken ringer. Det gule lyset fra mobiltelefonen er nok til å fange min oppmerksomhet, og jeg er våken. Det første som tikker inn er morgenfuglenes skrytedokumentasjon. Når jeg ser på mobilen min har jeg tre »snaps» ventende. Den ene etter den andre med en »selfie» som skriker etter anerkjennelse, for at fotografen har vært flink å stå tidlig opp. Jeg ligger meg ned igjen og venter de åtte minuttene jeg har igjen før vekkerklokken virkelig ødelegger nattesøvnen. Men så slår det meg, jeg har bedre tid i dag: Det er nemlig helg!
Helgens frihet gjør bruken av telefonen betydelig større. Mens jeg forer øynene mine med en Premier league kamp, spretter det gule spøkelset igjen opp på telefonen min, og forteller meg hva kompisene mine synes om de representative lagene i ligaen. I en fin symbiose med Twitter fungerer mediet som en mer personlig melding til venner som skal ergres eller gledes. Tergingen kan pågå over en til evig med snaps, mens de positive og oppmuntrende responderes med en anerkjennende tommel eller et smil. Etter kampprogrammet er gjennomgått og noen øl er konsumert, rettes fokuset vekk fra kompiser og over på det motsatte kjønn. Ved å sende ut spørrende og interesseskapende »snaps», lodder jeg stemningen for kvelden. Hvem skal ut og hvor skal de? Noen blir ivrige og sender flere svar tilbake, mens andre er mer tilbakeholden og virker avvisende. Jeg må vurdere om jeg svarer på alt fra de ivrigste da disse kan dukke opp på topplisten min. Denne listen som gjenspeiler hvem man hyppigst kommuniserer med, og som kan skape alt fra sjalusi til et brudd.
Foto: Martin Roska
My story og byn
Ettersom promillen begynner å ta seg opp blir også »My story» funksjonen tatt i bruk. Her skal all idiotien man finner på utover i de seine nattetimer dokumenteres. En kompis utfordrer meg til å lage den lengste og morsomste historien, noe som enkelt fører to 25 åringer tilbake til tenårene. Synging, banning og ufrivillig filming av den fulleste på festen, er alle virkemidler som blir tatt i bruk for å sjokkere og provosere våre følgere på Snapchat.
I 12-draget bærer det fra vors til byn og mediet blir enda viktigere. Jeg gir i første omgang den ivrigste av »snapperne» min fulle oppmerksomhet. Jeg legger merke til at hun har beveget seg inn på topplisten min og jeg på hennes, noe som gir meg en bekreftelse på at dette begynner å bli »seriøst». Jeg vurderer å treffe henne, men før jeg kommer så langt går vi innom en pub hvor jeg treffer et glansbilde av en dame. Den fløyelsmyke huden og det karamellfargede håret gjør at oppmerksomheten min plutselig ikke ligger hos topplisten og Snapchat lengre. Naturens trumfkort slår til igjen og teknologien kan gå og legge seg. Hennes personlighet er også fantastisk noe som gjør at jeg trives der jeg er.
Ettersom jeg aldri har møtt topplistedamen i virkeligheten, velger jeg heller å bli med den nye damen. Vi storkoser oss og til slutt går vi til en annen bar alene for å riste av oss vennene våre. Men etter et par øl og noen gode samtaler er det dessverre slutt, klokken har blitt 02.30 og byn er stengt! Vi ser på hverandre med et trist blikk, men vi skjønner også at dette ikke er siste gang vi treffes. Jeg praier en Taxi til henne og sender henne av gårde. Før i tiden hadde jeg nok spurt etter nummeret hennes, men denne gangen ba jeg enkelt å greit bare om »snappen». I det døren lukker seg og hun forsvinner ut av synet tikker det inn en ny »snap» fra line89. Jeg lar den henge i fem minutter før jeg åpner den for ikke å virke for desperat: » Gleder meg til neste gang :)». Jeg blir umiddelbart veldig glad, men tenker så at de fem minuttene kan ha gitt henne tid til å sjekke ut My storyen min. En historie som inneholder dokumentasjon på at jeg har en »litt» annen side også. Men hva gjør nå det når man med et tastetrykk kan slette det for alltid. Eller kan man virkelig det?
Eirik er 17 år, og går Toppidrettslinja på Drammen videregående skole med fordypning i fotball. Han er en blid og utadvendt gutt, som har en tettpakket timeplan til å være så ung. Ved siden av fotballen og skolen jobber Eirik som trener for barn og unge flere timer i uka. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan en ung fotball- og svømmetrener kommuniserer med barn for å lære bort det han brenner for.
Hvem trener du, og hvor ofte er du trener?
– Jeg trener alt fra barn i alderen fem til elleve år for Drammen svømmeklubb. På fotballen trener jeg ett guttelag som går i sjetteklasse på barneskolen, de spiller for Skiold fotballklubb. Jeg trener de som regel tre ganger i uka hver.
Hvorfor er du trener i akkurat fotball og svømming?
– Svømming er jo en gammel interesse jeg har. Og fotballen er en veldig viktig sport for meg. Derfor liker jeg å kunne lære det bort til barn slik at de også kan få den samme gleden som jeg får av å spille fotball. Grunnen til jeg ble trener er fordi jeg går på Toppidrettslinja på videregående, og fordi idrett generelt er viktig for meg. Det å kunne jobbe med noe jeg liker gir en glede i hverdagen. Det er også viktig for samfunnet vårt at vi har aktiv og frisk ungdom.
Hvordan trener du barna?
– Det varier veldig fra idrett til idrett. Jeg er innimellom litt strengere på fotballtreningene, enn på svømmetreningene. Det er fordi fotball krever litt mer struktur, og jeg liker at idrett skal være strukturert. Da får barna også mer utbytte av treningen. Jeg snakker kanskje med en litt mer barnevennlig tone i stemmen slik at det blir lettere å forstå meg. Jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt med mange vanskelige ord og uttrykk som trener. Tålmodighet er også en veldig viktig del av trenerjobben. Man må ikke glemme at det er barn man trener.
Bruker du mye kommunikasjon i jobben som trener?
– Kommunikasjon er jo en viktig del av jobben min. På fotballtreningene hender det jeg roper mye mer enn jeg gjør i svømmehallen. Jeg roper bare en gang, slik at barna hører etter når jeg begynner å snakke. Jeg får respekt av å være litt streng. Likevel er det viktig å huske på at det går en grense mellom det å være streng og slem. Å være slem får man ingen respekt av, derfor ønsker jeg ikke å rope mer enn en gang. På treningene i svømmehallen er det litt annerledes enn på fotballbanen. Det blir veldig mye støy over hele svømmehallen dersom jeg skal drive å rope. Barna er jo som regel også under vann. Derfor snakker jeg rolig til de jeg trener slik at de skal ta til seg det jeg sier. Jeg pleier å kommunisere til de som står langt unna ved å peke, fordi det er lettere og skaper mindre støy enn om jeg skal rope.
Jeg pleier også å vise hvordan enkelte øvelser skal gjøres på treningene. Noe av det vanskeligste man gjør er å fortelle litt ukonsentrerte barn hvordan de skal gjøre øvelser riktig. Derfor er det viktig for meg å vise ordentlig, så barna vet at de får det til. I svømmehallen pleier jeg å vise de jeg trener øvelser i vannet. Mange svømmetrenere pleier å stå på land, men da er det vanskelig å vise hvordan man for eksempel skal gjøre brystbeinspark riktig. Det er lettere å vise hvordan ting skal gjøres i sitt rette element. Å vise og å lære bort er en viktig del av kommunikasjonen når man jobber som trener for barn, konkluderer Eirik.
– Jeg er veldig glad i organisasjonen jeg jobber i, og ser derfor at folk får informasjon om hva vi holder på med, sier PR-ansvarlig i Studentersamfunnet i Bergen, Evelyn Myrå Holmøy.
Evelyn holder frem høstens programblad for Studentersamfunnet. (Foto: Ingvild Helle Hagen)
Studentersamfunnet i Bergen er et politisk uavhengig forum for samfunns- og kulturdebatt, og driftes av frivillige studenter. Myrå Holmøy ble innsatt som PR-ansvarlig i den frivillige organisasjonen på 17. mai i år, og understreker at noe av det kjekkeste med å arbeide med kommunikasjon er at man får tilbakemeldinger på det arbeidet man gjør.
Samler trådene
PR-sjefens fremste oppgave er ifølge henne selv å samle alle PR-trådene i organisasjonen. Det innbefatter å ha oversikt over alle plakater, løpesedler, bannere og annet PR-materiale som skal trykkes.
– Samtidig skal jeg koordinere skribentene våre, som skriver saker om temaer som vi tar opp på våre arrangementer, eller nyhetssaker om hva organisasjonen foretar seg, og fotografene som sørger for forevigelse av arrangementene våre, forklarer hun.
Studentersamfunnet i Bergen ble stiftet allerede i 1934 og har i dag hele 110 medlemmer.
– Det er en del å holde styr på, det er jo en ganske stor organisasjon. Vi har tre til seks arrangementer i uken, så det er ganske mange arrangementer å passe på.
Kraftig utvikling
I år fyller Studentersamfunnet 80 år, og Myrå Holmøy er klar på at vervet som PR-sjef nok har forandret seg mye siden starten.
– Det er jo flere arenaer nå, og ikke minst flere kommunikasjonskanaler enn før. Så det å koordinere har nok blitt mer sentralt enn før. Tidligere produserte man tekster og plakter, og gjerne en avis, mens nå er det mye som skjer digitalt, sier hun.
Avhengige av Facebook
Studentersamfunnet er, i likhet med mange andre organisasjoner, i dag blitt avhengige av sosiale medier som eksempelvis Facebook for å kunne spre det glade budskap. På slike sosiale medier har man mulighet til å invitere til de ulike møtene som arrangeres, og det tror Myrå Holmøy blir viktigere og viktigere.
– Vi merker at med én gang det er en bug i Facebook, så får vi ikke invitert alle, og da er det færre som får vite om arrangementene vår. Da blir det naturlig nok også færre som møter opp på møtene våre.
– Kjekt å få tilbakemeldinger
På spørsmål om hva som er det kjekkeste med å jobbe med kommunikasjon, svarer Myrå Holmøy at hun setter pris på at man alltid får en eller annen form for tilbakemelding på det man gjør.
– Og om det ikke er jeg som leder som har produsert produktet, så er det kjekt når mine PR-grupper får positive tilbakemeldinger, sier hun med et smil.
Myrå Holmøy studerer selv journalistikk, og kunne spesielt tenke seg å arbeide med dokumentarsjangeren fremover. Hun tror erfaringen som PR-ansvarlig for Studentersamfunnet vil komme godt med videre i mediekarrieren.
