Category: Aktuelt: Allment

CC by Flickrbruker woodleywonderworks

I dag er det rundt 6000 ulike aktive språk i verden. Rundt en halvparten av disse er truet av en nært forestående død, advarer forskere. Hva vil det egentlig si at språk dør ut?

Engasjementet for verdens truede dyrearter er stort, og særlig de store pattedyrene får mennesker over hele verden til å åpne hjertet og lommebøkene sine for varig vern. Det som ikke er like kjent, eller får like stor oppmerksomhet, er at språk som kvensk, lulesamisk eller det meksikanske språket ayapeneco står i fare for å forsvinne i glemselens rekker. Ifølge en artikkel på Dagbladets nettside fra 2011, er bare to brukere av det meksikanske stammespråket igjen i verden – og de to var på den tiden ikke en gang på talefot. Hvorfor dør språk ut, og hva betyr det for oss?

Globalisering og neo-kolonialisme

Det er mange årsaker til at språk opphører. Gjennom historien har kulturer og språk blitt jevnet med jorden på grunn av krig eller naturkatastrofer. Fra vårt eget land har vi eksempler på en «assimileringspolitikk» hvor samiske barn ble nektet å snakke sitt eget morsmål i skolen.

Den viktigste grunnen til at språkdød i dag knyttes imidlertid til globaliseringen: Verden blir mindre, og de største handelsmaktenes status preger språkføringa både i nærings- og hverdagslivet. Ungdommen velger bort sitt eget morsmål mot et språk som viser tilhørighet til storsamfunnet. Særlig blant mindre minoritetsgrupper, ser man hvordan kulturelle og språklige trekk blir byttet ut med stormaktens. Et eksempel er walisisk, som er utrydningstruet. Av de rundt tre millionene walisere som finnes i verden, regner man at over 70 prosent av dem har ingen kjennskap til walisisk.

Bryter generasjonsbånd

I dag snakker omkring halvparten av verdens befolkning et av de tjue mest brukte språkene i verden, og forskere frykter at omtrent halvparten av verdens språk vil være utryddet innen 2100. UNESCO er en av organisasjonene som arbeider for å bevare de mest truede språkene i verden, og både gjennom dokumentasjon, og «gjenoppliving» forsøker man å bevare kulturen og språkenes status. 

Språk har imidlertid forsvunnet i ualminnelige tider: Latinsk er et eksempel på et dødt språk, som i dag kun brukes i akademiske kretser.  Så hvorfor skal man bry seg? Er ikke språkdød et uttrykk for en naturlig utvikling?

– Når man slutter å snakke minoritetsspråket, går også båndene som knytter oss til tidligere generasjoner tapt, sier Pia Lane i en artikkel publisert på forskning.nos nettsider i 2007.

Hun er selv kvensk, og hun ser en sammenheng mellom nåtidens debatter om hva det vil si å være «norsk», og datidens bevisste undertrykking av minoritetsgruppers morsmål:

– Mange mener fortsatt at for å bli norsk må du gi opp ditt eget språk. Dette er en foreldet tankegang. Flerspråklighet er en ressurs, både for enkeltindividet og for samfunnet.

Referanser:

Dagbladet. (Publisert 14.04.2011). Nå er det bare to som snakker det utrydningstruede språket. [Internett], Dagbladet. Tilgjengelig fra: <http://www.dagbladet.no/2011/04/14/nyheter/utenriks/sprak/16196027/> [Lest 02.10.2013].

Forskning.no. (Publisert 15.03.2011). Språkdød bryter generasjonsbånd. [Internett]. Forskning.no. Tilgjengelig fra: <http://www.forskning.no/artikler/2007/mars/1173427943.69> [Lest 02.10.2013].

Wikipedia.

Crowdfunding bruker internettet til å kommunisere med tusen – hvis ikke millioner – potensielle sponsorer. Søker man etter sponsorer kan man sette opp en profil om deres prosjekt på en webside som driver med crowdfunding. Slik kan de da bruke de sosiale mediene – ved siden av familie, venner og jobb – til å samle inn penger.

Tre typer crowdfunding

Det er tre typer av crowdfunding. Den første er Donation crowdfunding eller donasjon. Dette er mennesker som vil sponse fordi de tror på formålet, de forventer ikke å få noe tilbake. Den andre er Debt crowdfunding eller gjeld. Her forventer sponsorene å få tilbake pengene sine med renter, også kalt et lån. Den tredje og siste er Equity crowdfunding eller egenkapital. Penger blir tatt i bytte for en egenkapital i prosjektet. Det er en effektiv måte å samle inn penger på hvis man ikke har nok investorer. En film som er sponset på denne måten er den finsk-tysk-australske, mørke, science-fiction komedien Iron Sky.

Iron Sky

Iron Sky er lagt til en usannsynlig fremtid: Etter andre verdenskrig flyktet nazistene til den mørke siden av månen. Filmen er lagt til 2018 da nazistene kommer tilbake med en romflåte, The Meteorblitzkrieg. Siden forutsetningen for filmen ikke var strålende fikk de ikke nok penger ved vanlig pengeinnsamling, så regissør Timo Vuorensola og produsent Tero Kaukomaa måtte ty til fansen.

Publikum som aksjonærer

Med Iron Sky gikk de forbi vanlig crowdfunding og til det man vil kalle ”crowdinvestments” – de inviterte publikum til å bli aksjonærer. Til denne filmen kunne publikum også komme med elementer de ville ha med i filmen eller komme med forslag som kunne gjøre filmen bedre. Med rundt 200 investorer – i tillegg til 10.000 fans som deltok i crowdfunding – samlet de inn over 15.000 pund. Ikke en hvilken som helst film kan få til dette, de må ha en like stor fanskare som det Iron Sky har.

En ny fremtid

Iron Sky er viktig del av en ny bølge av indiefilmer hvor filmskaperne er i direkte kontakt med publikum før filmen er utgitt. Her utnytter de samfunnet til å lage film og til en grad sponsing. Skaperne av Star Wreck og Iron Sky grunnla den kritikerroste filmskaperplattformen Wreckamovie i 2007, noe de store studioene nå sakte men sikkert har begynt og utforske. I følge www.ironsky.net skal oppfølgeren sponses på samme måte.

 

Kilder

Kelly, S. (17.04.2012) How Crowd-funded Film “Iron Sky” Went From Scheme to Screen [internett]. London, Condé Nast Digital Limited. Tilgjengelig fra: <http://www.wired.co.uk/magazine/archive/2012/05/play/iron-clad-investment> [nedlastet 24.09.2013]

UK Crowdfunding Association (2013) What Is Crowdfunding? [internett]. Storbritannia. Tilgjengelig fra: <http://www.ukcfa.org.uk/what-is-crowdfunding > [nedlastet 24.09.2013]

CC by Robert Sheie, Flickr

 

Den siste tiden har en viss kjole dekorert med leppestifter fått mye medieoppmerksomhet, enten som en genial avledningsmanøver eller som en skikkelig motetabbe. Det at klesplagg kan skape slik debatt får meg til å tenke på hvordan klær kan være med på å påvirke vår oppfatning av andre mennesker. Hvis førsteinntrykk ofte avgjør hvordan vi møter andre mennesker, må jo klær kunne si ganske mye om hvem vi er?

 

Subkulturer og klesdrakt

 

Når det kommer til nevnte kjole, spiller fordommene til den som kommenterer den en vesentlig rolle. Enten vil man bygge opp under en fordom, eller avkrefte den. Men hvilke klesvalg man tar i hverdagen kan og spille en vesentlig betydning for hvordan andre oppfatter oss, og plasserer oss. Skjorter med en polospiller brodert på venstre brystlomme er ikke bare merketilhørighet, men for studenter kan det faktisk dra så lang som at det sier noe om fagtilhørighet. Stereotypen av en siviløkonomstudent som mener at hest er best på skjorten og at Adam Smith må inn som barneskolepensum dukker i alle fall opp i mine assosiasjoner til denne polospilleren.

 

Når vi blir bedt om å beskrive punk, er det som regel klesdrakten som er lettest å forklare, og som best viser hvorfor dette var en subkultur som skilte seg fra allmennheten. Det førsteinntrykket man sitter igjen med er ofte definert ut i fra klær, og det er noe av det enkleste man kan bruke for å vise tilhørighet til visse samfunnsgrupper.

 

Politisk spill i prøverommet

 

Nå skal ikke jeg si at det du tar på deg i morgen vil for alltid definere at du tilhører en spesifikk gruppe eller lignende, men selv syns jeg det kan være spennende å se hvordan klær spiller en forholdsvis viktig rolle i førsteinntrykk. Personlig vet jeg at jeg til en viss grad ubevisst har større tiltro til Erna Solberg enn til Siv Jensen, mye på grunn av klesdrakten de valgte på deres respektive valgvaker. Erna valgte klassiske plagg, som verken skilte seg ut eller var kjedelige, hennes fokus var på andre ting. Mens Siv hadde den mye nevnte kjolen som for min del ikke var et høydepunkt, for meg fremstår hun som useriøs.

 

Noen grunnleggende følelser for de politiske damene her er altså basert på mine personlige oppfatninger av deres klesdrakt. Det er vel ikke uten grunn at flere toppolitikere benytter seg av stylister, se bare på Stoltenbergs dresser. Det er neppe tilfeldige dresser kjøpt på salg, men de bidrar derfor også til å bygge hans figur som en autoritær leder, som tar sin rolle seriøst.

 

Klærne vi velger snakker ofte for oss, og gir oss en mulighet til å forme hva vi vil si i den ikke-verbale kommunikasjonen med andre. Både politikere og privatpersoner kan styre fordommene i et førsteinntrykk akkurat dit de vil, og det med noe så enkelt som klærne vi bruker.

Med kampanjen «Er du et radiotryne?» går Studentradioen i Bergen nye veier for å rekruttere nye medarbeidere. Sammen med Studvest har de så langt ansatt 72 nye medarbeidere.  

I kampen om nye frivillige medarbeidere har Studentradioen i Bergen (SriB) valgt en Kampanje. I Facebook kampanjen «Er du et radiotryne?» ironiserer SriB rundt myten om at eneste grunnen til at de ikke er på TV er at de ikke er pene nok.  Ansvarlig redaktør i SriB, Karoline Victoria Nordanger, forteller at kampanjen skal skape blest rundt det å være i radioen.

– Alle ansatte i radioen har valgt ut et “lite heldig” bilde av seg selv. Dette bildet sammen teksten «radiotryne? srib.no/soknad» bruker de ansatte som coverfoto på Facebook. Slik håper vi å nå ut til flere søkere.

Synliggjøring i alle kanaler

I tillegg til Facebook kampanjen har SriB brukt tid på å promotere seg på stands, infomøter, sosiale medier og gjennom jingler på radio.

– Mange av vår gamle medarbeidere stiller velvillig opp på stands, deler ut info på sosiale medier og i faddergruppene sine. Til nå har dette resultert i 44 nye medarbeidere gjennom ordinære intervjurunder og 14 via pilotprogrammer forteller Nordanger.

Ansvarlig redaktør i Studvest, Yvonne Røysted, forteller at også studentavisen jobber på samme måte som SriB. Røysted trekker frem viktigheten av å være der studentene er.

– Det å oppsøke studentene der de er, er viktig. Vi må ta aktivt kontakt. Vi har for eksempel hatt stand på Norges Kreative Fagskole. Hvis vi ikke hadde hatt det, hadde vi nok ikke hatt noen søkere derfra.

Krevende arbeid

Det å jobbe i et studentmedium er krevende arbeid. Både SriB og Studvest anslår at de frivillige jobber ca. 10 timer i uken. Røysted trekker frem at de som jobber i Studvest gjerne ofte er studenter som vet de har tid til å engasjere seg også uten om studiene.

– Man ser ofte at det ikke er førsteårsstudenter som søker seg til Studvest, men heller de som har studert noen semestre. Mange ser nok på det som å jobbe som journalist som en veldig seriøs jobb og man ønsker gjerne å være sikker på at man har tid til å gjøre en god jobb.

Jungeltelegrafen rekrutterer flest

De to ansvarlige redaktørene mener det er viktig med jingler, stands og reklame, men det er fortsatt jungeltelegrafen som blir trukket frem som det aller viktigste når de skal rekrutere nye medarbeidere.

– Det å spre ordet til bekjente som igjen kan spre det videre er viktig. Da har de som ønsker å søke en person de kan spørre om hvordan det er å jobbe der og hvordan de trives forteller Røysted..

Nordanger i SriB trekker også frem vennskap som en avgjørende faktor for at folk søker.

– Mange av søkerne våre i år er bekjente av folk som jobber i SriB eller som har jobbet i radio andre steder tidligere forteller hun.

Mange nye ansikt

Studvest har dette semesteret ansatt 14 nye medarbeidere. Dette utgjør ca. en tredjedel av alle de ansatte. De nye medarbeiderne er fordelt på redaksjonene nyhet, kultur, foto og layout.

SriB har til nå ansatt 44 nye medarbeidere gjennom ordinære intervjurunder. De har også tatt inn fem nye programmer gjennom ulike pilotprosjekter. Dette løfter det totale antallet til 58 nye medarbeidere. Nordanger forteller at de enda ikke er helt ferdig med rekrutteringen.

– Vi forventer å være ca. 160 medarbeidere i SriB når alle stillingene er fylt.

Tenk deg at du har vært to uker på ferie i Italia. Du har sett utrolig kunst, drukket espresso og spist søte kaker til frokost, og tatt inn inntrykkene av heten, livet, menneskemylderet.Hvordan opplever du så hverdagen når du kommer hjem? Legger du merke til hvor frisk og ren luften er? Hvor godt det er med grovbrødskive med brunost til frokost? De ekstremt grønne fjellene rundt Bergen,  og de små, blå keramikkflisene i brolegningen på Vågsallmenning?

Det å reise bort bringer oss ikke bare ut av den trygge hverdagen, og gir nye opplevelser mens vi er i utlandet. Reisens siste punkt er som oftest det å komme hjem igjen, noe som gir en mulighet til å oppleve det hjemlige med et nytt blikk: som en turist ville sett det.  Vi har blitt rykket ut av komfortsonen, og bort fra de vante rutinene våre.

Legger du merke til de blå flisene når du går gjennom Vågsallmenning? (Foto: Elisabeth Heggernes)

Mennesker er vanedyr

Fra vi er spedbarn elsker vi mennesker rutiner. Da niesen min var rundt ett år gammel skulle jeg være flink tante og ta morgenstellet på lille gullet mens foreldrene var ute på tur. Å ta på rein bleie gikk fint, men så ville tante ta på henne sokkene før buksen var på. Det ble full krise, store protester og tårer. Sokkene måtte av igjen, og buksen på først. Da var alt i orden igjen for ettåringen, mens tante var litt oppgitt og litt fascinert.

Hva var det egentlig som skjedde? Allerede ett år gammel hadde niesen min øvd inn en rekke rutiner og vaner som for henne var en fast regel, deriblant en vane for hvilken rekkefølge hun ville ta på seg klærne. Gjennom tillærte vaner lærer vi en måte å skape kontroll i hverdagen på, en følelse av trygghet ved at vi kan forutsi hvordan dagen skal bli. Disse vanene er gode å ha, vi trenger grensene og den følelsen av kontroll de gir.

Vanenes sløvende makt

Men vanene og rutinene våre kan også sette rammer som virker begrensende på oss, og som gjør oss sløve der vi går den samme veien til jobben hver dag uten å egentlig se omgivelsene rundt oss. I essayet Kunsten som grep fra 1917 viser Viktor Sjklovskij til en anekdote hos Tolstoj. Her beskriver  Tolstoj en hverdagslig rengjøring av stuen, hvor han etter at han er ferdig ikke kan huske om han har tørket støv av sofaen eller ikke. Siden støvtørkingen er en rutine for ham, kan han la den foregå automatisk og la tankene vandre til andre ting enn det han holder på med.

Sjklovskij mener dette viser hvordan vi alle, gjennom våre vaner og rutiner, hver dag går glipp av opplevelsen av verden slik verden egentlig er. Ved å sette på hverdagens «briller», overser vi omgivelsene rundt oss – vi ser dem ikke, fordi vi har sett dem før, de er blitt automatiserte i oss. Til og med språket danner en slik automatisk måte å se verden på, ved at det setter grenser for hvordan vi snakker om og beskriver verden.

Kunstens funksjon

For Skjlovskij skal kunsten og litteraturen ha som sin fremste oppgave å hjelpe oss til å komme ut av rutinenes makt og forlate komfortsonen for en stund. Kunsten skal være vanskelig å forstå, den skal fremkalle det Sjklovskij kaller «underliggjøring». Dette skal tvinge oss til å gå ut av den vante måten å tenke på, så vi må finne nye innfallsvinkler, nye måter å se verden på.  En stein er ikke bare en stein, den kan være en spesiell stein med sin egen «steinhet».

Når kunsten klarer å skape underliggjøring, gjør den at vi må bruke lenger tid for å ta den inn, vi må stoppe opp og sanse verden på ny.  Å bli presset til en ny synsvinkel på den lille biten av verden kunsten omhandler, kan gjøre at vi forstår verden på en annen måte enn før, som den egentlig er i seg selv.

Dermed kan kunsten og litteraturen gi oss et utvidet perspektiv på tilværelsen, og være med på å berike livene våre.  Ved å vise frem en annen form for virkelighet kan de hjelpe oss til å stoppe opp i den automatiske sansningen av omgivelsene, og gjøre at vi klarer å se hvor vakkert det kan være med høstregn og tåke over byfjellene i Bergen, og de små keramikkflisene på Vågsallmenning.

Høstvær i Bergen (Foto: Elisabeth Heggernes) 

Ref: Sjklovskij, Viktor: Kunsten som grep, i Kittang, Atle m.fl: Moderne litteraturteori. En antologi, Universitetsforlaget, 2003

Lammelår eller lamme lår til middag?

 

Foto: André Ulveseter

 

Forhåpentlegvis vil dei fleste velje det første alternativet. Særskrivingsfeil er i vinden for tida, og stadig fleire oppretter grupper for å motkjempe denne type skrivefeil på sosiale medier. Samansette substantiv skil seg ut med høgst særskrivingsfrekvens. Det kan ha samanheng med ordlengde, i og med at samansetjingane det dreiar seg om, er relativt lange.

Kvifor skal vi bry oss? Årsaken til at særskrivingsfeil har fått stor merksemd kan vere at tydinga vert ei heilt anna dersom ein deler ordet i to. Flyten i språket stoggar opp. Det kan vere vanskeleg å forstå kva avsendaren meinar.

Påverka av engelsk? Det har vore vanleg å hevde at engelske skrivenormer har vore med på å påverke særskrivingsfeil. Men i det siste åra har forskingsresultat vist at barn byrjar å dele ord før ein har lært å skrive engelsk.

Humor som reiskap. For ei vekes tid sidan valde komikaren André Ulveseter å bruke humor for å motkjempe skrivefeil. Han oppretta Facebook-gruppa «Bilder i kampen mot særskrivingsfeil», der han legg ut bilete som syner konsekvensane av å skrive ord som ”lammelår” og ”hostesaft” i to ord. På over ei veke har han fått 100 000 tomlar opp. Dette ser ut til å vere ein effektiv og morosam måte å motarbeide skrivefeil på.

I dag er det den internasjonale kvinnedagen.

Kvinnedagen blei danna med bakgunn i kvinnene sin kamp for stemmerett og ein kampdag for den sosialistiske kvinnerørsla. Dagen vart vedtatt av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, men vart ikkje offentleg markert før i 1911. I Noreg blei dagen fyrst markert i 1915, og var fyrst og framst ein markering knytta til den sosialistiske og kommunistiske rørsla.Etter andre verdskrig vart «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund» danna, noko som seinare blei kalla «Norsk Kvinneforbund». Deira fyrste markering var i 1948. Kvinnene som deltok møtte stor motstand grunna Den kalde krigen som då hadde byrja. I 1972 vart tradisjonen tatt opp igjen då fleire kvinneorganisasjonar samlast for å markere dagen. I samband med det internasjonale kvinneåret i 1975, vart 8. mars erklært internasjonal kvinnedag av FN.

Noreg er det fjerde landet i verda kor kvinner får stemmerett (1913) etter New Zealand, Australia og Finland.

 

Norske kvinnesaksforkjemparar:

• Gina Krog: Leiar av «Landskvinnestemmerettsforeningen», stifta i 1885.
• Camilla Collet: Forfattar og kvinnesaksforkjempar
• Fredrikke Marie Qvam: Stemmerettsforkjempar. Var med på å danne «Landskvinnestemmeretsforeningen», og var med i «Norske kvinners nasjonalråd»).
• Anna Rogstad: Formann i «Kristiania Lærerinneforening» kor ho kjempa for å bedre lærerinnene si utdanning og løn. Ho vart valgt inn som fyrste kvinne i Stortinget.
• Ragna Nielsen: Formann i «Norsk Kvinnesaksforening».
• Katti Anker Møller: Danna «Mødrehygienekontoret» i 1924, og arbeida for at det skulle bli lettare for kvinner å ta abort.
• Betzy Kjelsberg: Første kvinnelege medlem av sentralstyret i Venstre, var med på å danne «Drammen Kvinnesaksforening», og var aktiv i «Landskvinnestemmerettsforeningen».
• Margarete Bonnevie: Skreiv i 1932 boka «Ekteskap og arbeide». I boka krev ho full fridom for kvinna, og meinte at når ei kvinne kunne delta aktivt i samfunnet på lik linje med mannen, ville vi få eit menneskesamfunn, ikkje eit maskulint samfunn. Ho jobba også med å få innført barnetrygd.
• Eva Kolstad: Aktiv i «Norsk Kvinnesaksforening», representant i FN sin kvinnekommisjon, og det første likestillingsombudet i 1979.

 

Kjelder:
Kampdager.no (2002) 11 forkvinner [Internet] Tilgjengeleg frå: http://www.kampdager.no/arkiv/formodre/11forkvinner.html [Lest 8. Mars 2013]

Den internasjonale kvinnedagen (2013) Wikipedia [Internet]. Tilgjengelig frå: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_internasjonale_kvinnedagen [Lest 8.mars 2013].

Kvinnelig stemmeret (2013) Wikipedia [Internet]. Tilgjengelig frå: http://no.wikipedia.org/wiki/Kvinnelig_stemmerett [Lest 8.mars 2013].