Bård Hoksrud (FrP) innrømmer å ha kjøpt sex i Riga.
Foto: Simen Grytøyr, VG nett.
Journalister blir ofte beskyldt for å rotte seg sammen i en saueflokk som tenker, mener og publiserer det samme. Hoksrud-saken har skapt et skille i norske medier, med to sentrale gjetere i front. TV2 forsvarer sine metoder bak vaktbikkjefunksjonen og Vær varsom-plakaten, mens VG kritiserer metodene for å være tvilsomme.
Debatten har rullet gjennom mediene; er saken av en slik vesentlig samfunnsinteresse at den legitimerer bruken av skjult kamera og falsk identitet?
Informasjonsrett
Medias adgang begrunnes i pressens eget etiske apparat, Vær varsom-plakaten, hvor «pressen har rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold” (Norsk presseforbund, 2008). Det råder ingen tvil om at forholdene er kritikkverdige, og på ingen måte må bagatelliseres.
Fra et presseetisk perspektiv er dette en vanskelig sak. Bård Hoksrud har brutt den norske sexkjøpsloven. Flere mener derimot at seksuell omgang er en sak som hører privatsfæren til, også når det gjelder seksuell omgang med prostituerte. Selv om FrP stemte imot loven, omfatter den Hoksrud på lik linje med Ola Nordmann.
Vanskelig å legitimere
TV2 har vært svært forsiktige med å dele informasjon rundt valget av metode. Andreas Wiese (2011) skriver i Dagbladet at uten den tilstrekkelige informasjon om hva TV2 egentlig gjorde og hvor lenge de spanet på Hoksrud, er det vanskelig å diskutere den presseetiske siden i saken. Dette har han rett i.
Fram til i dag vet vi at TV2 mottok flere tips som tilsa at Hoksrud kom til å bryte norsk lov i Riga. TV2 satte derfor et par journalister på første fly til Latvia, som senere kom hjem med klipp som viser Hoksrud forlate bordellet. I intervjuet med den prostituerte kvinnen oppgir journalisten falsk identitet og utgir seg for å være en venn av Hoksrud. I følge Vær varsom-plakaten kan pressen kun seile under falskt flagg i ytterste unntakstilfeller, dersom dette er den eneste muligheten til å avdekke kritikkverdige forhold samfunnet har rett til å vite om (Norsk presseforbund, 2008).
Vi vet derimot ikke hvor mye sikker informasjon TV2 hadde for hånden, hvorvidt denne indikerte at Hoksruds bordellbesøk var et engangstilfelle, eller om han også har brutt loven tidligere. Og dersom TV2 var så sikre i sin sak, hvorfor kunne ikke saken løses på en annen måte? Fordi dette ikke er like spenstig journalistikk? Hvor lenge skygget journalistene Hoksrud før de fikk det materialet de var på jakt etter? Hvordan kan vi som seere vite at skjult kamera var den eneste muligheten TV2 hadde ?
Spørsmålene blir hengende tungt i luften, og ingen har tatt seg bryet med å besvare dem. Hvorvidt kanalen har opptrådd etisk, blir derfor vanskelig å avgjøre ut i fra TV2s egne, vage opplysninger.
Samfunnsoppdraget slår sprekker
Hoksruds hyrdestund i Riga ble nok litt dyrere enn først antatt. Riktig nok ikke en svimlende sum, men TV2 valgte likevel å kjøre sin cowboy-journalistikk på et lovbrudd som bøtelegges med snaue 25.000 kroner.
I kjølevannet av avsløringene har debatten om sexkjøpsloven derfor reist seg som en Føniks, som har ligget og ulmet i asken siden loven ble vedtatt. Innenfor Latvias grenser har nemlig ikke Hoksrud utført en kriminell handling. Lovbruddet er dermed ingen stor avsløring av en kriminell stortingspolitiker. Saken avslører bare Hoksruds mangel på moralsk retningssans. Dette er vel heller ikke spenstig nok?
«Det er en fare for at skjult kamera blir brukt mer som et dramaturgisk grep enn som en nødvendighet», sier Gunnar Bodahl Johansen, som er fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk i Oslo (VG, 2011). Dette er et godt poeng.
Dype spor
Retten til å informere om kritkkverdige forhold innebærer også en fare for å påføre uskyldige parter skade. «Denne retten er forankret i samfunnsoppdraget og faller bort dersom dette samfunnsoppdraget ikke oppfylles» (Bjerke, 2006).
Det er liten tvil om at medieoppslagene har satt dype spor i Hoksruds kone og barn, og jeg stiller meg kritisk til hvorvidt avsløringene er graverende nok til å snu deres liv på hode.
Overskygger
Det er altså flere ting som overskygger sakens kjerne. Debatten er ikke rettet mot Hoksruds lovbrudd, men mot TV2s valg av metoder. Reaksjonene i etterkant viser dermed ikke tegn til at lovbruddet var av en slik samfunnsinteresse at det legitimerer metoden. Samfunnet er rett og slett ikke interessert.
For at målet skal helliggjøre midlene bør TV2 kunne vise til at denne saken er av en større karakter; Hoksrud må ha brutt loven på en kontinuerlig basis, eller at andre stortingspolitikere har gjort det samme. Per i dag finnes ikke bevis for noen av delene.
Vær varsom-plakaten vektlegger at mediene selv har plikt til å vurdere hvordan de oppfyller samfunnsoppdraget (Norsk presseforbund, 2008). Nå som stormen har lagt seg, er det på tide TV2 tar et steg tilbake og gjør denne vurderingen.
